Da Roger Federer spilte mot Pete Sampras i Wimbledon 2001, spilte begge med Wilson Pro Staff 6.0 85-racket.
Tennis Warehouse har begynt å selge Wilson Pro Staff 6.0 85 igjen! Den kom første gang på markedet i 1984, og er blitt brukt av Stefan Edberg, Jim Courier, Chris Evert, Roger Federer og flere.
Hvis du har noen slanter igjen av feriepengene, vil jeg anbefale at du legger inn en bestilling og starter din reise mot tennis-zen. Er det en perfekt racket? Det spørs hva du mener. Den er tung. Den har vekten balansert i håndtaket og ikke i hodet, så den har ingen hammer-effekt å snakke om. Den har bittelite sweet spot. Feiltreff blir hardt straffet. Andre racketer er bedre til å lage tung toppspinn. Hvis det er en snarvei til heaven du vil ha, kjøper du heller noe lettere, større og mer tilgivende enn denne 38 år gamle greia.
Men det denne racketen gjør, er at den får deg til å skjerpe deg. Skikkelig. Hvis du står i posisjon, ser på ballen, svinger ordentlig gjennom og fullfører bevegelsen, vil denne racketen belønne deg rikelig. Og da kan du kjenne på den beste følelsen av alle, følelsen av at du har en stor del av æren for det gode slaget. (Jeg har en klassisk tre-racket også. Den gir mye av den samme følelsen, men å spille med tre blir for bakstreversk, selv for meg.)
Googling kan føre deg ned i et hull av artikler om at denne racketen som nå relanseres skiller seg fra den originale St. Vincent-produksjonen på 80-tallet og så videre, men ikke bry deg om det. Kjøper du en Wilson Pro Staff 6.0 85, får du en fantastisk racket som har mye å gi i 2022 også. Jeg har spilt med andre racketer innimellom de siste 6 årene når min Wilson har vært til strenging, og merker hvor avhengig jeg er blitt av tyngden og stabiliteten den gir. Pluss at hver misset ball er en påminnelse om at jeg bør trene bedre og konsentrere meg mer, men hvert gode treff er desto mer saliggjørende.
Jeg legger vekk ca 1/4 av bøkene jeg begynner på. Hyllene mine (og biblioteket) har rikelig med vitnesbyrd om min troløse lesernatur.
Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel
En slik bok er Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel, en av 1970-årenes klassikere. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg avbrøt den, men jeg ble minnet på boken igjen i vår. Da holdt John Peter Hernes bokprat på Sølvberget, hvor jeg jobber. Han oppsummerte den røde tråden i Zen… slik (jeg tar det etter hukommelsen): Boken handler om gleden ved å kjenne tingene sine til bunns, slik at man er i stand til å forstå hvordan de fungerer – og dermed også kan repareres. Jeg skal lese den i løpet av høsten.
En slik livsfilosofi lar seg selvsagt ikke forene med et moderne liv, i alle fall ikke fullt ut. Fremmedgjøring er en negativt ladet klisjé som beskriver det helt opplagte i at ingen mennesker kan skjønne hvordan de ørsmå tannhjulene i både flatskjermer, den globaliserte markedsøkonomien, Linux, internettet, Gore-Tex OG klimakvoteordningen fungerer. Det beste vi kan håpe på er å skjønne grunnprinsippene, og kanskje dybden i noen få av dem.
Da 1990-tallsironien var på sitt kraftigste, ca. 1996, kom den såkalte easy listening-bølgen. Med ironiske ører begynte folk å høre på popjazza versjoner av kjente sanger. Den fremste eksponenten var Mike Flowers Pops, mest kjent for coverversjonen av Oasis´ Wonderwall. Jeg tror at jeg kjøpte samlealbum med easy listening-klassikere omtrent samtidig (jeg var ung og lett påvirkelig!), med tittelen Make it easy on yourself.
Vi gjør det lett for oss selv hele tiden. Bare virkelige selvplagere prøver å komme til bunns i alt. Likevel tror jeg vi alle har områder hvor vi lemper sekken fullere av stein enn vi hadde behøvd. Felt hvor vi frivillig streber etter en opplevelse med minst mulig staffasje, hvor sammenhengen mellom innsats og resultat er lett å se, hvor vi velger å gå gjennom krattskogen i stedet for å ta snarveier.
Det er vitset mye de siste årene om folks hang til scrapbooking, ølbrygging og oppussing. Jeg tror alt dette handler mest om å få til noe lett målbart selv. Det enkleste er selvsagt å sende bildene inn digitalt og få fotobok i posten, å kjøpe øl i butikken og betale folk for å fikse huset.
Men fordi vi trenger å se helt fysiske, konkrete resultater av arbeid vi legger ned. Når mange av oss har jobber hvor det kan være vanskelig, velger vi av og til alternativt. Jeg tror det er derfor analog film, fjellturer, akustiske gitarer og seilbåter aldri kommer til å forsvinne helt. Andre kjøper en gammel bil de skrur på, eller blir sykkelfiksere i kjelleren. Noen finner glede i å hardkode en nettside helt fra <html><head><title>Hjemmeside</title></head> og nedover, selv om du ikke trenger å kunne det minste kodespråk for å starte blogg.
Valgene og tingene vi omgir oss med vi tar forteller omverden hvem vi er, men like mye hvem vi ønsker å framstå som og på hvilke felter vi ønsker å vise oss som grundige, dyptloddende.
Jeg ville lenge være en fyr som tok analoge bilder, og har kasser med gammelt Nikon-utstyr på loftet. Men resten av verden gikk videre, film og framkalling ble dyrt og SÅ viktig var det tross alt ikke for meg å ta de dyrebare filmbildene mine når det kom til stykket. Nå har jeg gjort det enkelt for meg selv, og tar bilder med mobilen, som sikkerhetskopierer dem til Google Photos. (Bildene av fuglene i Bergen og av nesa under er begge tatt av meg med Nikkormat FT2 i 2006.)
Lesere av denne bloggen vil huske at jeg i fjor kjøpte en tennisracket. Ny, men gammel modell: Wilson Pro Staff 6.0 85 kom på markedet tidlig på 1980-tallet. Trengte jeg ny racket? Kanskje. Var dette den racketen jeg trengte? Kanskje ikke.
Etter åtte måneders testing (som er lite i denne bloggens verden) kan jeg si dette: Det er en kravstor racket, på grensen til det demoniske, langt forbi det pedantiske. Men det gjør ingenting, for kjøpet av den gamle Wilson-modellen er et åpenlyst forsøk på å bli noe jeg ikke er, men har lyst å være.
Racketen er tung, med mesteparten av vekten i håndtaket og med lite sweetspot. Den ble brukt av folk som Pete Sampras og Roger Federer. De skaper sin egen kraft og treffer midt i ramma hver gang. For en amatør som meg er det egentlig bare tull å spille med denne racketen. Problemet er bare at jeg så gjerne vil være en spiller som trenger en sånn racket. For å få noe som helst kraft i ballen krever racketen at jeg gjør alt riktig: At jeg ser på ballen, tar racketen tidlig tilbake, vrir overkroppen, flytter vekten til bakfoten, holder blikket helt stødig på ballen, svinger racketen utvungent framover, treffer ballen på nøyaktig rett sted og fullfører kroppens rotasjon (sånn cirka).
Hvis bare så mye som ett av leddene i denne lange kjeden svikter? Plonk. Ballen i nettet. Eller såvidt over, kraftløst. Spesielt server og enhåndsbackhand med denne racketen er seig materie, hvor ingenting kommer gratis.
For å få fullt utbytte av denne racketen bør jeg egentlig begynne et nytt og bedre liv: Et liv hvor jeg trener på korte sprinter (racketen krever at jeg er tidlig i posisjon), et liv hvor jeg tar armhevninger (for at den ikke skal virke så tung), et liv hvor jeg er hundre prosent konsentrert på banen (jeg kan ikke ta øynene av ballen et mikrosekund).
Jeg kunne gjort det enklere for meg selv, og spilt med en racket som var lettere, hadde større hode og gjerne mer hammer-aktig vektfordeling. Samtidig tror jeg ikke det ville føltes like tilfredsstillende å slå en god forehand da, hvis jeg visste at moderne racket-teknologi hadde latt meg slippe unna med et halvgodt treff, slurvete fotarbeid og halvgod svinging av racket. Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare.
Tennis.com har kåret ti racketer som forandret tennisen. Jeg har de to øverste på lista, Dunlop Maxply Fort og Wilson Pro Staff 85 6.0 (klikk på navnene for å lese mine omtaler). Kjøp en eller begge hvis du får sjansen. Det må sies at det å spille med treracket virkelig er noe annet enn å spille med kunstmaterialer. Mye tyngre, mindre treffpunkt, mye mer bøyelig ramme. Men følelsen når du virkelig treffer, slår alt.
For noen uker siden ble jeg sittende og se på Woody Allens Oscar-vinnende film Annie Hall. Ganske tidlig i filmen drar Woody og tre andre i tennishallen. Woody er overraskende lite klønete (okei, han slår ett slag). Hva spiller han med? Jo, nettopp en Maxply Fort, som f.eks John McEnroe brukte på den tida. Produktplasseringen i Annie Hall er tydelig, for de tre andre i scenen bruker også Dunlop-racketer.
Hvilken racket bør du selv kjøpe hvis du skal spille tennis? Det er en lang og komplisert diskusjon som Sport Fitness Advisor tar for seg i denne artikkelen. (De spurte om jeg kunne lenke til dem. Så nå er det gjort – solid gjennomgang!)
Den koster 119 dollar. Pluss noen hundringser i frakt og toll.
Mange toppidrettsutøveres utstyr er uoppnåelig for oss andre. Lyst å ta en runde i den beste Formel 1-bilen? Hah. Lyst å prøve en av de små raske båtene som verdens rikinger freser rundt i og konkurrerer med? Lykke til med det. Idretter med store maskiner må vi nøye oss med å se på tv, de er utenfor vår rekkevidde. Men eksklusiviteten begrenser seg ikke til det. Lyst å finne ut hvor raskt du hadde gått 15 kilometer på ski med Petter Northugs ski? Det kan du ikke, for du har ikke et gedigent smøreteam som prepper, tester og velger akkurat det riktige paret som passer den dagen.
Men tennis! I motsetning til hva Hollywood prøver å innbille deg, er ikke tennis en dyr sport. Det er ikke en sport for snobber heller. Bor du andre steder enn Norge, kan du spille gratis på offentlige baner.
Proffenes utstyr er heller ikke noe sirkusnummer å få tak i. Du bestiller det på nettet. Slik gikk det til at jeg i desember bestilte en Wilson Pro Staff 85 6.0. Her kan det passe å bryte navnet ned for å forklare litt:
Wilson er produsenten, de lager tennisracketer og alt mulig annet sportsutstyr. Ikke minst amerikanske fotballer, som noen vil huske fra filmen Cast Away.
Pro Staff er en racketfamilie fra Wilson, akkurat som Avensis er en type Toyota.
85 betyr 85 kvadrattommer stort hode, altså hvor stort areal som dekkes av strengene (tennis er amerikadominert, derfor måles alt i square inches). 85 kvadrattommer er temmelig lite i dagens målestokk. Verdensener Novak Djokovic spiller med en Head-racket som er 100 kvadrattommer stort, Nadals racket er like stor. Roger Federers nåværende racket er 97 kvadrattommer stor.
Wilson-modellen jeg kjøpte kom på markedet i 1984, og har vært i salg siden. Tennis Warehouse begynte å selge dem igjen for noen år siden. Helt siden jeg begynte å interessere meg for tennis har jeg hatt lyst til å prøve en slik. Hvorfor? Listen over spillere som har brukt Wilson-racketen er så imponerende at jeg føler meg litt beskjemmet over å føye Åsmund Ådnøy til denne rekka med navn: Jim Courier, Mary Pierce, Chris Evert, Stefan Edberg. Og ikke minst: Pete Sampras. Roger Federer (tidlig i karrieren).
Racketen har noe deilig styggpent ved seg, den er tross alt en kopi av en 1984-modell, med datidens stilidealer. Jeg liker det brune grepet i skinn, ikke ofte man ser det i dag. (Jeg er nok nødt å kjøpe et lyseblått når det brune blir utslitt, så kan jeg føle meg enda mer som Pete Sampras når jeg står klar til å returnere serve.) Rundt hele rammen går det en gul og en rød stripe, i kraftig ketsjup og sennep-valør. Heslig og herlig. For ikke å glemme skrifttypene som lyser 80-tall lang vei.
De beste spillerne vil ha kontroll av sine racketer, for kraften skaper de selv. Men hvordan vil den føles i hendene på en middelmådig amatør? Hvordan er det å spille med Wilson-racketen? Gjennom årene har jeg lest mange artikler om hvilket beist av en racket Pete Sampras spilte med. Tung og for meget spesielt interesserte/avanserte spillere med eksellent teknikk, er omtalen, sånn røffly:
There’s no doubt about the limited appeal of the 6.0 85. It’s not for everyone. However, for the purist player, who possesses solid strokes and is accustomed to a hefty, smaller head, the ProStaff 6.0 85 is as good as it gets.
Og fra brukere:
Trust me when I tell whoever is thinking about purchasing this racquet that this Wilson Pro Staff 6.0 85 deserves a user’s manual. Nobody bothered to make one before I started using it so I have had to deal with tons and tons of trial, error and many weeks of recovery from behaving recklessly with this amazing stick. (Flere omtaler på Tennis Warehouse.)
Dette er, for å si det enkelt, langt fra min erfaring. Jeg har sannsynligvis kjøpt mitt livs siste racket – denne. Jeg er ingen avansert spiller, men en selvlært fyr som verken har mye muskler eller god teknikk. Noen purist player er jeg veldig langt unna å være.
Wilson Pro Staff 85 6.0 har mindre treffpunkt og er tyngre enn andre moderne racketer, men for et fabelaktig redskap den er. Forskjellen mellom denne og min helt fine Wilson Hammer 5.3 er at Pro Staff-modellen veier 348 gram mot Hammer 5.3 som veier 274. PS 85 har også et annet tyngdepunkt. Mange moderne racketer har tyngdepunktet i hodet, i motsetning til treracketer og min nye. Jo mer framtung racket, desto vanskeligere er det å kontrollere den, mener jeg.
Pro Staff 85 har ikke denne hammer-aktige vektfordelingen. Det gjør den lettere å manøvrere. Den har balansepunktet mye nærmere grepet, og føles dermed mer som en forlengelse av armen enn noen annen racket jeg har prøvd. Tenk forskjellen mellom et skrujern og en hammer: Det er mye enklere å peke med tuppen av skrujernet nøyaktig dit du vil, enn med hammeren. Sånn føles PS 85 også, det er et presisjonsinstrument.
Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre. Legg merke til det større rackethodet på sistnevnte. Den har også en tykkere ramme, som ikke er så stilig.
Da jeg spilte i går, tok jeg meg i å glede meg vilt til hver ball som kom min vei. Internettets racketsynsere vil fortelle deg at PS 85 har et lite treffpunkt og ikke gir ved dørene. Det er kanskje riktig, men racketens vekt gir deg mye gratis. Får du satt racketen i bevegelse og treffer riktig, føles det som du er SUVen og den gule ballen er en stakkars pappfigur som står i veien – ballen blir veldig lett og liten. Lyden er som når du kløyver en vedkubbe helt perfekt. Et tørt schmækk, og ballen går akkurat dit du hadde tenkt, eller kanskje enda litt bedre plassert.
Treffer du litt feil, vil racketens vekt også hjelpe til gi ballen god lengde. Likevel; overskrudd enhåndsbackhand med denne racketen krever sitt, særlig hvis ballen spretter høyt. Det er mulig jeg innbiller meg ting, men å slå diagonale forehander er en drøm med denne racketen. Fordelen med en ganske tung racket er at den ikke vingler i trefføyeblikket, noe jeg har hatt problemer med før.
PS 85 er en fantastisk racket å serve med, og føles trygg og god ved nettet, fordi den er tung nok og perfekt balansert til å blokke tilbake ballen.
Med Wilson Pro Staff 85 6.0 i hus begynner listen mellom noen av oss racketsvingere å bli temmelig lang:
Roger Federer
Pete Sampras
Åsmund Ådnøy
Født i august
Har barn
Stadig tynnere i håret
Enhåndsbackhand
Wilson Pro Staff 85 6.0
Gode i tennis
Har vunnet alle Grand Slam-turneringene
To av spillerne i tabellen over har møttes i Wimbledon (gjett hvem). Her er høydepunktene fra den kampen, den eneste de spilte mot hverandre profesjonelt. Begge med Wilson Pro Staff 85 6.0 i høyrehånden.
Dette, mine venner, er en kamp barnebarna deres kommer til å snakke om:
Alle har en gammel tennisracket på loftet. Faste blogglesere vil huske at jeg for tre år siden fant en klassisk Dunlop Maxply Fort hos foreldrene mine. Klassikerstempelet deles rundhåndet ut i vår tid, men Maxply Fort er the real deal: Brukt av Rod Laver, John McEnroe og mange andre, og i produksjon i 50 år.
