Wawrinka – Side 2 – Tennisbloggen

En objektiv og en subjektiv vurdering av Årets spiller på ATP-touren

Det er den tiden av året hvor det blir mye oppsummeringer og listefyll, og jeg er ikke bedre. All tennis er ferdigspilt for sesongen. Hvem var Årets spiller på herresiden i 2014?

Jeg har et enkelt kriterium: Spilleren med flest Grand Slam-titler er den beste i den sesongen. Hypotetisk sett kan en spiller vinne to Grand Slam-trofeer og ingenting annet i en sesong, noe som ville gjort det diskutabelt å kåre ham til årets spiller. I praksis skjer det aldri.

I 2014 ble Grand Slam-turneringene fordelt på fire spillere. Da gjelder neste kriterium: Den av de Grand Slam-vinnende spillerne med høyest ranking er årets beste. Isi pisi. Derfor er det et kjedelig svar på hvem som var årets beste: Novak Djokovic. Han vant Wimbledon (den mest prestisjetunge av de fire store, samme hva folk måtte si) og sluttet året på førsteplass.

Med litt godvilje kan man argumentere for Rafael Nadal (vant en GS-tittel FOR TIENDE ÅR PÅ RAD FOR CRYING OUT LOUD!!!) og Roger Federer (tett på Djokovic rankingmessig, vant omsider Davis Cup for Sveits). Likevel er ingen av disse overbevisende nok tilfeller til å vippe Djokovic ned, mener jeg.

At Novak Djokovic vinner Grand Slam-turneringer, er vi blitt vant til. Mer overraskende var det at Stan Wawrinka gjorde det samme i 2014. Det virker lenge siden nå, men i januar slo han både Djokovic og Nadal i Australian Open.

Legg til at Wawrinkas årelange innsats i Davis Cup endelig ble belønnet med triumf 11 måneder senere, og det du kan med ordene i behold kåre Wawrinka til årets sveitsiske spiller på ATP-touren. Jeg tror Roger Federer gladelig ville byttet sesong med Wawrinka om han kunne, selv om han er ranket 2 mot Wawrinkas 4. Wawrinka er, om ikke annet, det mest gledelige gjennombruddet i 2014. Mye bra kan sies om Marin Cilic, som vant US Open, men tennisen hans kjeder vettet av meg.

På tide med noen klipp fra Stan Wawrinkas 2014-sesong. Semifinalen mot Novak Djokovic i Australian Open ble en reprise på kampen mellom dem i samme turnering året før. Fem sett, bare at denne gangen vant Wawrinka:

Finalen mot Rafael Nadal ble den rareste Grand Slam-finalen på flere år. Wawrinka herjet med Nadal, som etter hvert ble mer og mer preget av skade. Sjekk poenget etter 38 sekunder for å se hvilken enorm timing de beste spillerne har: Nadal sender en høy backhand med masse spinn mot Wawrinkas forehand, men sveitseren dunker den kontant tilbake i oppspretten.

Wawrinka er god ved nettet, som han viste i doublespillet med Roger Federer i finalen av Davis Cup. Backhanden hans er enda bedre, en bazooka som han kan skyte i alle retninger. Her er 70 Wawrinka-backhander å måpe av:

Spillere som vinner sin første Grand Slam-triumf sent i karrieren får sjelden mange slike. Wawrinka har toppnivået til å vinne flere, men bunnene hans er også temmelig dype. Vi får vite mye om Wawrinka når han i januar vender tilbake til Melbourne som tittelforsvarer.

Tennisbloggen ser framover mot Davis Cup 2015

Mye er skrevet om Sveits sin seier over Frankrike i finalen av Davis Cup. For dere som ikke husker det, vant Sveits 3-1 i kamper over Frankrike, på bortebane i Lille. Roger Federer vant den avgjørende kampen mot Richard Gasquet. Federer og Wawrinka vant også doublekampen, og Wawrinka slo Tsonga i det første oppgjøret.

Noen spredte tanker dagen derpå:

Jeg setter huset og bilen min på at Roger Federer ikke kommer til å prioritere turneringen neste år. Årets seier må føles som et punktum for Stan Wawrinka også, etter mange års plikttjeneste. Belgia har gode sjanser i første runde av 2015-turneringen.
Davis Cup er en lagkonkurranse, men du trenger egentlig bare to gode, skadefrie spillere for å vinne. Sveits hadde det, Frankrike hadde fire gode, men ikke to i samme klasse som Wawrinka og Federer. Tsjekkia, Kroatia og Sverige har vunnet Davis Cup på samme måte før, med en superduo i sentrum.
Jeg tror ikke Roger Federer har tenkt å legge opp helt ennå. Men en triumf som denne må gjøre noe med metthetsfølelsen selv hos en så tilsynelatende evig sulten spiller som ham.
Mye å gruble over for franskmennene:
- Hvorfor brukte de ikke Gilles Simon?
- Hvor lurt var det å spille foran et rekordstort hjemmepublikum?
- Hvor lurt var det å velge grus?

Trekningen for neste års turnering er for lengst klar. Sveits åpner borte mot Belgia. Jeg tviler på om de stiller med noe i nærheten av sitt beste lag der. Spania er ikke i toppdivisjonen neste år. Novak Djokovic har vunnet turneringen med Serbia før, og har kanskje ikke den samme apetitten på DC-spill lenger.

Selv om Federer, Nadal og (muligens) Djokovic neppe kommer til å prege Davis Cup 2015, er det mange fin-fine oppgjør på gang. Åttendelsfinalene spilles 6.-8. mars:

Tyskland – Frankrike
Storbritannia – USA
Tsjekkia – Australia
Kasakhstan – Italia
Argentina – Brasil
Serbia – Kroatia
Canada – Japan
Belgia – Sveits

Argentina hjemme mot Brasil må bli en fest, i alle fall på tribunenene.
Serbia hjemme mot Kroatia har mye historie i seg. Serberne helt avhengige av Djokovic for å vinne her, mener jeg. Vinneren av dette oppgjøret har en bra trekning for resten av turneringen.
Tyskland er et svakere lag enn Frankrike, men får hjelp av hjemmebane. Don’t mention the war.
Storbritannia (Andy Murray) spiller hjemme mot USA, til alt overmål i Glasgow. la oss håpe Murray holder skadefri, alt annet vil bli en nedtur og full amerikansk slakt.

Davis Cup-finalen: Kan halvannen sveitser stå imot den franske lagmaskinen?

Sveits sitt Davis Cup-lag er like sårbart som det er fryktinngytende.

Da Roger Federer og Stan Wawrinka spilte semifinale i ATP-sluttspillet (også kjent som WTF) i går, leverte de en av årets beste kamper på herretouren. På Twitter snakket noen eksperter om at det franske laget sannsynligvis skalv i buksene ved synet av kvaliteten som de to sveitserne viste. Neste helg spiller nemlig Frankrike Davis Cup-finalen mot Sveits, hjemme i Lille, på grus.

Ett døgn etter klassikeren mellom Wawrinka og Federer hadde Federer trukket seg fra WTF-finalen mot Novak Djokovic på grunn av ryggproblemer. Sveits uten Federer er som Wham! uten George Michael. Frankrike har ingen gallionsfigur i tilnærmet samme klasse. Frankrike har et komplett lag. I finalen av Davis Cup stiller de med Tsonga, Monfils, Benneteau og Gasquet. Gilles Simon ble det ikke plass til, noe som forundrer meg litt. Hans utmattende kontringstennis kunne gjort det til en lang helg for sveitserne.

De fire franske spillerne som er tatt ut har ikke vunnet en eneste Grand Slam-turnering i single. Men alle er rutinerte folk som trives på grus. Samtlige har også slått Federer før. En finale i Davis Cup inneholder mange ukjente faktorer. I år har den fått enda en, Federers helsetilstand. Hvordan vil det påvirke lagene mentalt å vite at Federer er i skadeland? Tiden fram til fredag blir spennende. Foreløpig er det ikke kommet varsel om at Federer trekker seg fra finalen, men akkurat nå framstår Sveits som et halvannenmannslag.

Noen ting er mer sikre. Som det innbyrdes forholdet mellom de franske og sveitsiske spillerne (tviler på om Benneteau er aktuell for single, så jeg tar ikke med ham):

Spillere	Innbyrdes	Fun fact
Federer – Monfils	8-2	Monfils har aldri slått Federer på grus.
Federer – Tsonga	11-5	Har delt de seks siste oppgjørene mellom seg.
Federer – Gasquet	12-2	Gasquet ble verdenskjent da han slo Federer i 2005.
Wawrinka – Monfils	2-2	Har utrolig nok ikke møttes siden 2011.
Wawrinka – Tsonga	2-3	Flere lange gruskamper mot hverandre.
Wawrinka – Gasquet	1-1	Lite data her. Lang kamp mot hverandre i French Open 2013.

Altså: På papiret er de to sveitserne best. Hvor spreke de er, er et annet, og mer avgjørende spørsmål.

ATP-sluttspillet 2014 dag for dag

Ny uke, ny turnering som ikke går på mine kanaler. Her er kampene i ATP-sluttspillet dag for dag. Dette er turneringen hvor de åtte beste møtes i London, først til gruppespill og deretter sluttspill. (Les reglene for kvalifisering til semifinaler.)

Dag 1: Jeg hadde ikke gitt Kei Nishikori store sjanser mot Andy Murray, siden japaneren spiller sitt første ATP-sluttspill. Murray har spilt seg opp i høst, og på hjemmebane skal han slå Nishikori. Federers seier mot Raonic var som ventet, selv om Raonic slo ham i Paris nylig. At både Nishikori og Federer vant i strake sett, hjelper dem i fortsettelsen.

Dag 2: Stan Wawrinkas ustabile sesong fortsetter, denne gangen med en bølgetopp i stedet for en bølgedal: 6-1, 6-1 mot Tomas Berdych (som har spilt solid i høst) er overraskende overlegent. Eller kanskje ikke, vi snakker jo om Wawrinka her. Og han har nå slått Berdych i de fire siste kampene. Djokovic slo Cilic med samme sifre i neste kamp (og hva synes egentlig publikum om underholdningen til nå?). Jeg blir overrasket omWawrinka eller Berdych slår Djokovic, og med tre seire i sluttspillet har Djokovic sikret førsteplassen på rankingen ved årsslutt – uansett hva Federer finner på.

Dag 3: Både Kei Nishikori og Milos Raonic har slått Roger Federer tidligere. Begge deltar i ATP-sluttspillet for første gang, og begge ble sendt av banen uten å ta ett sett mot sveitseren. For en mann. Andy Murray slår Milos Raonic, og holder liv i håpet om semifinale. Det gunstigste scenariet for Federer er en semifinale mellom Murray og Djokovic. Med kveldens resultat mellom Murray og Raonic er Federer faktisk ikke helt klar for semifinale ennå.

Dag 4: Berdych og Cilic trengte begge en seier, og det var Berdych som fikk den, 6-3, 6-1. Fortsatt ingen tresettere i turneringen, og skuffelsen pipler fram på sosiale medier. Denne turneringen trenger Murray, Federer og Djokovic i semifinalene for å våkne til live. Akkurat da man trodde det ikke kunne bli mer ensidige kamputfall, slår Djokovic Wawrinka 6-3, 6-0 i siste kamp. Jeg savner Nadal.

Dag 5: Akkurat da du trodde det ikke var luft å skvise ut av denne sluttspillballongen, trekker Milos Raonic seg på grunn av skade. Inn kommer David Ferrer, som i det minste klarte å pushe Nishikori til tre sett. Det resultatet gjorde at Andy Murray måtte slå Roger Federer i strake sett for å avansere til semifinale. I stedet feide Federer ham av banen med 6-0, 6-1, et resultat ingen hadde sett for seg. Nishikori og Federer går til semifinale, og det eneste som kan redde denne turneringen er en finale mellom Federer og Djokovic.

Dag 6 (skrevet et par dager senere): Berdych måtte slå Djokovic for å holde liv i Federers sjanser til å ende året som verdensener. Djokovic svarte på det med enda en overlegen seier, og førsteplassen for 2014 er hans. Wawrinka slår Cilic i den siste gruppekampen, og det i en – hold deg fast! – tresettskamp. Wawrinka møter Federer i semifinale, Djokovic får Nishikori.

Dag 7 (skrevet dagen etter): Semifinalene gikk til tre sett, men det var bare den siste av dem som kommer til å bli husket: Roger Federer reddet fire matchballer mot Stan Wawrinka og vant 7-6 i tredje sett. Når jeg ser de fire matchballene i reprise, er det nærliggende å skylde på Wawrinkas nerver. De to første var overkommelige backhandvolleyer som Wawrinka ikke klarte å utnytte.

Dag 8: Roger Federer trekker seg fra finalen mot Novak Djokovic med skade. Jeg og resten av tennisverden er mest spent på hva dette betyr for finalen i Davis Cup i neste uke.

Gruppe A
Novak Djokovic – Marin Cilic	6-1, 6-1
Stan Wawrinka – Tomas Berdych	6-1, 6-1
Tomas Berdych – Marin Cilic	6-3, 6-1
Stan Wawrinka – Novak Djokovic	3-6, 0-6
Tomas Berdych – Novak Djokovic	2-6, 2-6
Marin Cilic – Stan Wawrinka	3-6, 6-4, 3-6

Tabellen	Seier-tap	Sett	Games
Novak Djokovic	3-0	6-0	36-9
Stan Wawrinka	2-1	4-3	31-26
Tomas Berdych	1-2	2-4	18-28
Marin Cilic	0-3	1-6	18-40

Gruppe B
Roger Federer – Milos Raonic	6-1, 7-6 (0)
Kei Nishikori – Andy Murray	6-4, 6-4
Roger Federer – Kei Nishikori	6-3, 6-2
Milos Raonic – Andy Murray	3-6, 5-7
Roger Federer – Andy Murray	6-0, 6-1
Kei Nishikori – David Ferrer (erstattet skadet Milos Raonic)	4-6, 6-4, 6-1

Tabellen	Seier-tap	Sett	Games
Roger Federer	3-0	6-0	37-13
Kei Nishikori	2-1	4-2	33-31
Andy Murray	1-2	2-4	22-32
Marin Cilic	0-2	0-4	15-26
David Ferrer	0-1	1-2	11-16

Semifinaler
Djokovic – Nishikori 6-1, 3-6, 6-0	Federer – Wawrinka 4-6, 7-5, 7-6 (8)

Finale
Djokovic – Federer ikke spilt fordi Federer trakk seg med skade.

WTF? De åtte beste samles i London

Noen forkortelser er mer uheldige enn andre. Til helga er det klart for ATP-sluttspillet, hvor årets åtte beste spillere (minus Rafael Nadal, skadet) samles. Det offisielle navnet er Barclays ATP World Tour Finals, populært kalt WTF.

Dette er de åtte spillerne: Novak Djokovic, Roger Federer, Andy Murray, Marin Cilic, Milos Raonic, Kei Nishikori, Tomas Berdych og Stanislas Wawrinka. Spillerne er delt inn i to grupper, gruppe A og B. (Noe som reiser spørsmålet: Hvorfor er ikke disse gruppenes navn solgt til sponsorer? Ikke det at jeg savner det, men i vår gjennomkommersialiserte sportsverden er dette overraskende.)

Slik er inndelingen. De to beste i hver gruppe møtes til semifinaler, deretter finale. Det spilles, gudskjelov, ikke bronsefinale. Asia og Nord-Amerika er også representert, og det liker vi:

Gruppe A	Gruppe B
Novak Djokovic, Serbia	Roger Federer, Sveits
Tomas Berdych, Tsjekkia	Kei Nishikori, Japan
Marin Cilic, Kroatia	Andy Murray, Storbritannia
Stanislas Wawrinka, Sveits	Milos Raonic, Canada

Svar fort: Hvor mange av disse har vunnet ATP-sluttspillet før? Det riktige svaret er to: Djokovic og Federer. (Rafael Nadal har heller aldri vunnet denne turneringen, som er det eneste hullet av betydning på mannens CV.)

Det er en populær øvelse å diskutere hvilken Grand Slam-turnering som er vanskeligst å vinne, og det finnes gode argumenter for hver av dem (Australian Open, French Open, Wimbledon, US Open). Jeg skal ikke gå inn på det her, bare hevde at ATP-sluttspillet er vanskeligere enn dem alle.

Hvorfor?

Bare de åtte beste får delta i ATP-sluttspillet. I en Grand Slam-turnering får de 128 beste delta, og folk litt nede på rankingen kan også vinne Grand Slam-turneringer. Nåløyet for å få delta i sluttspillet er det trangeste på touren.
ATP-sluttspillet kommer helt til slutt i en 10 måneder lang sesong. Det krever ekstra mye av spillerne mentalt og fysisk.
ATP-sluttspillet foregår på hardcourt, et dekke som gir vinnersjanse til mange spillertyper.
Når de åtte beste deltar, er det ingen enkle kamper. Du kan vinne en Grand Slam-turnering uten å møte en eneste topp 10-spiller. Skal du vinne ATP-sluttspillet, må du slå de beste, det er ingen heldige trekninger eller snarveier.
Gruppeformatet gir spillerne en ekstra mental utfordring, for de kan oppleve å gå videre selv med tap. Og de kan komme i en situasjon hvor det å spille på et bestemt resultat er gunstig for hvem de møter i semifinalen. Slike dilemmaer har de ikke resten av året.

Hvem vinner i år? Novak Djokovic kommer til London med en fantastisk statistikk innendørs. Han har vunnet 27 kamper på rad innendørs, sist turneringen i Paris. Federer vant sitt første ATP-sluttspill for 11 år siden, og har også vært sprek i høst. Jeg leser ikke altfor mye inn i tapet mot Milos Raonic i Paris i forrige uke. For meg er Djokovic i gruppe A og Federer+Murray de soleklare kandidatene til å avansere. Alle har rutinen, og Murray har spilt på seg mye selvtillit de siste ukene.

Hvem som slår følge med Djokovic, er åpent. Jeg sitter med en følelse av at Marin Cilic er ganske mett for året, med en sensasjonell Grand Slam-tittel i sekken. Wawrinka er ikke stabil nok til å gjøre vei i London-vellinga, slik jeg ser det. Han har dessuten en Davis Cup-finale å tenke på. Tomas Berdych har et spill som passer godt innendørs, og får min stemme.

Vinner? Jeg tror Djokovic drar dette i land i finalen mot Andy Murray.

Davis Cup-finalen skal spilles på grus i Lille

Frankrike møter Sveits i finalen av Davis Cup i november. Dette er nasjonsturneringen for menn, med fire singlekamper og én doublekamp i hvert oppgjør.

Årets finale går mellom Frankrike og Sveits, som begge vant sine semifinaler ganske komfortabelt.

Rett etter semfinalene begynte spekulasjonene om to ting:

1) Hva ble den franske finalebyen?
2) Hvilket underlag velger de?

Svarene kom i dag. Finalen spilles i Lille, på grus. Dette blir et av tidenes mest sette tennisoppgjør, for arenaen har kapasitet til minst 27.000 tilskuere. Det er mer enn Arthur Ashe-banen i US Open, som er den største jeg kommer på i farten. Stade Pierre-Mauroy i Lille brukes mest til fotball, og jeg lurer på hvordan de skal gjøre den intim nok til tennis. De har vel tenkt ut noe lurt.

Hvor i all verden er Lille? Ikke langt fra Belgia:

Hvorfor akkurat i Lille? Mye vissvass i svarene her, synes jeg. Virker som publikumstallet er den mest avgjørende faktoren:

ITF President Francesco Ricci Bitti said: “Lille will be a spectacular setting for one of the most eagerly anticipated Davis Cup Finals in years. It will be a fitting climax to a successful year for the competition that has seen strong player participation, sell-out crowds and excellent TV and media coverage.”

FFT President Jean Gachassin said: “French tennis is really looking forward to hosting such an exciting Davis Cup Final. I am particularly happy that it will be played before a record attendance in the beautiful city of Lille.”

Franskmennene kommer til å få rikelig støtte fra tribunene. Jeg skjønner en måte at de velger grus. Sveits består av to spillere, Roger Federer og Stanislas Wawrinka. Begge er gode på grus, men klarer de tre kamper på tre dager? Jeg tipper Frankrike kommer til å bruke evighetsmaskinen Gilles Simon i en av de første singlekampene, for å mørne sveitserne, så kan Monfils og Tsonga sette inn dødsstøtet på søndagen. Richard Gasquet er også en joker.

Grus er et fremmed underlag for alle spillerne i slutten av november. Hvem takler det best?

Frankrike – Sveits i Davis Cup-finalen står som et lys i novembermørket

November trenger litt hjelp, inneklemt som den er mellom høstløvpregede oktober og julemarinerte desember. Hvis du trenger én ting å glede deg til den måneden, trenger du ikke lete lenge: Frankrike møter Sveits i Davis Cup-finalen 21-23. november.

Davis Cup er nasjonsturneringen for menn. Hvert oppgjør består av fire singlekamper og en doublekamp, første lag til tre seire vinner. Sveits og Frankrike gikk til finalen etter disse semiene:

Sveits	Italia	3-2
Geneve, hardcourt
Federer	Bolelli	7-6, 6-4, 6-4
Wawrinka	Fognini	6-2, 6-3, 6-2
Chiudinelli/Wawrinka	Bolelli/Fognini	5-7 6-3 7-5 3-6 2-6
Federer	Fognini	6-2, 6-3, 7-6
Lammer	Seppi	4-6, 6-1, 4-6

Frankrike	Tsjekkia	4-1
Paris (Roland Garros), grus
Gasquet	Berdych	6-3, 6-2, 6-3
Tsonga	Rosol	6-2, 6-2, 6-3
Tsonga/Gasquet	Stepanek/Berdych	6-7, 6-4, 7-6, 6-1
Benneteau	Vesely	4-6, 3-6
Monfils	Rosol	5-7, 6-4, 7-5

Årets finale er spesiell på mange måter, og for spekulanter er det nok av poenger å gruble på fram til november:

Sveits er tilbake i finalen for første gang siden 1992, etter at Roger Federer for første gang på lenge har satset på turneringen. Dette er Federers beste og siste sjanse til å vinne den ene pokalen han mangler i samlingen. Hvordan vil det påvirke ham i finalen? Og ikke minst: Hvordan kommer det til å påvirke resten av høstskjemaet hans? Federer skal gjennom ATP-sluttspillet noen dager før finalen mot Frankrike. Kommer han til å gi hundre prosent der, med tanke på hva som venter?
Stanislas Wawrinka har hatt et fantastisk år, med seier i Australian Open som høydepunkt. Men Wawrinka er ustabil, og begynner å merke den lange sesongen. Han varslet denne uka at han trekker seg fra turneringen i Metz. Hvor mye krefter har han igjen i november? Sveits uten Wawrinka og Federer i toppslag har ikke en sjanse.
Frankrike har hjemmebane i finalen. Det betyr at de kan velge både arena og underlag. De første ryktene sier at Lille blir vertsby, med 20.000 tilskuere på tribunen. Hvordan vil de franske og sveitsiske spillerne takle slike omgivelser?
Apropos publikum: Frankrike har hjemmebane og publikum i ryggen. La oss likevel ikke glemme at Federer er franskmennenes favorittspiller med utenlandsk pass. Støtten han får i French Open hvert år er enorm. Jeg ser ikke helt bort fra at deler av det franske publikummet unner Federer en triumf i Davis Cup, og vil synes det er stas å være vitne til begivenheten.
Hvilket underlag kommer franskmennene til å velge? Wawrinka og Federer på sitt beste er bedre enn alle de franske spillerne, uansett underlag. Jeg tipper de går for grus, hvor begge sveitserne er sårbare.
Frankrike har et formidabelt lag, med Richard Gasquet, Gael Monfils, Jo-Wilfried Tsonga og Julien Benneteau. Men ingen av dem er spesielt sterke i hodet i pressede situasjoner – denne klyngen med talenter har nøyaktig null Grand Slam-titler til sammen. Wawrinka og Federer har 18.

There you have it. Davis Cup-finalen er etablert som et underliggende narrativ for høstsesongen, og for en gangs skyld GLEDER jeg meg til slutten av november.

Det siste trofeet som mangler

Noen savner kanskje et referat fra herrefinalen i US Open, hvor Marin Cilic slo Kei Nishikori. Til det vil jeg si to ting:

1) Jeg så ikke kampen. Cilic mot Nishikori midt på natta midt i ei arbeidsuke? Njet.
2) Jeg hadde skrevet et langt innlegg om US Open, men det forsvant i WordPress-kverna et sted. Jeg gidder ikke taste det inn på ny, men hovedpunktet var dette: Marin Cilic blir neppe framtidig verdensener eller Grand Slam-grossist. Til det er han for gammal. De som blir det, begynner å vinne tidligere i karrieren.

Sånn. Denne helga spilles semifinalene i Davis Cup 2014. Dette er nasjonsturneringen for menn, et VM om du vil. Forskjellen fra f.eks fotball-VM er at turneringen går over hele sesongen. Derfor får DC mye kritikk – det er en vanskelig turnering å holde oversikten over.

Semifinalene er slik:
Sveits – Italia i Geneve
Frankrike – Tsjekkia i Paris

Hvert DC-oppgjør består av to singlekamper på fredagen, deretter double på lørdag og til slutt to singlekamper søndag. Førstemann til tre seire vinner oppgjøret. Hjemmelaget bestemmer hvilket underlag kampen spilles på.

Davis Cup er det ene store trofeet Roger Federer mangler. Sveits har alle sjanser til å slå Italia, de har et mye bedre lag, toppet med Federer og Wawrinka. Jeg holder sveitserne som 70-30-favoritter. Her er sveitserne, via Roger Federers Instagram-konto:

Frankrike mot Tsjekkia i det andre oppgjøret er litt åpnere på papiret. Franskmennene har hjemmebane og det beste laget (Benneteau, Monfils, Gasquet og Tsonga!). Tsjekkia har en sterkere vinnermentalitet i Davis Cup de sists årene, og Berdych og Stepanek er ringrever i DC-sammenheng. Franskmennene skal ta dette, men presset på hjemmebane kan bli for stort. Berdych må vinne sine to kamper for at Tsjekkia skal ha en sjanse, tror jeg. Han har vært middelmådig i sommer, bortsett fra OK innsats i US Open.

Richard Gasquet er også på Instagram:

Jeg fyller inn resultatene her utover helgen, følg med.

Fredag: Ett tie-breaksett (Federer mot Bolelli) var eneste tilløp til spenning i de fire kampene. Både Sveits og Frankrike har så godt som avgjort semifinalene allerede. Sveitserne satser på at Wawrinka og Chiudinelli får jobben gjort i double. Frankrike kan umulig sitt oppgjør.

Lørdag: Frankrike avgjør mot Tsjekkia i double, og påfører Berdych/Stepanek et sjeldent tap. I Sveits lever spenningen (litt) når Italia vinner doublekampen. Federer og Wawrinka kan vel ikke begge tape sin kamp på søndag? (Wawrinka gir samtidig beskjed om at han trekker seg fra den kommende turneringen i Metz, til arrangørens store skuffelse. Jeg skjønner dem litt, men det er tross alt bedre at Wawrinka trekker seg nå, i stedet for å reise til Metz og tape tidlig.)

Søndag: Federer avgjør for Sveits i strake sett mot Fognini, og sender hjemlandet til finalen for første gang siden 1992. Kampene mellom Frankrike og Tsjekkia er uten betydning, men tsjekkerne klarer i det minste å vinne en av dem. Sveits spiller finale borte mot Frankrike 21-23.november: En av høstens store sportsbegivenheter.

Sveits	Italia	3-2
Geneve, hardcourt
Federer	Bolelli	7-6, 6-4, 6-4
Wawrinka	Fognini	6-2, 6-3, 6-2
Chiudinelli/Wawrinka	Bolelli/Fognini	5-7 6-3 7-5 3-6 2-6
Federer	Fognini	6-2, 6-3, 7-6
Lammer	Seppi	4-6, 6-1, 4-6

Frankrike	Tsjekkia	4-1
Paris (Roland Garros), grus
Gasquet	Berdych	6-3, 6-2, 6-3
Tsonga	Rosol	6-2, 6-2, 6-3
Tsonga/Gasquet	Stepanek/Berdych	6-7, 6-4, 7-6, 6-1
Benneteau	Vesely	4-6, 3-6
Monfils	Rosol	5-7, 6-4, 7-5

Novak Djokovic er ingen vits lenger

For folk som begynte å følge tennis i 2011 eller deromkring, vil det virke naturstridig at Novak Djokovic en gang var ATP-tourens aspeløv. En spiller mer kjent for å kaste inn håndkledet enn for å vinne viktige turneringer.

Den gnistrende gode bloggen tennis-x.com skreiv en dryppende spydig artikkel om serberen i 2009. Djokovic var tittelforsvarer i Australian Open det året, men trakk seg midt i fjerderundekampen mot Andy Roddick av helsegrunner. Tennis-x.com i januar 2009:

For the record, that’s already four retirements in Grand Slam events, seven in total for Djokovic. That’s far too many for some aged 30 let alone a 21-year-old who thinks he belongs in the No. 1 conversation. The joke now on the Joker is that at the U.S. Open this year he’ll shoot for the “Retirement Slam”, that is successfully bailing from a match at all four majors.

Fem og et halvt år senere er det ingen som forbinder Djokovic med avbrutte kamper. Djokovic slo ut Andy Murray i kvartfinalen av årets US Open, med sifrene 7-6, 6-7, 6-2, 6-4. Etter kampen sa han dette på pressekonferansen, ifølge tennis.com:

«I get the feeling that if I stay with him and kind of work, work, and not get too loose and too frustrated with points, and not let him get into a big lead, I feel like there’s a point where I have the edge, maybe physically. That’s what I try to focus on, and it paid off tonight.»

Kort sagt: Jeg er sterkere enn Murray, og vil kverne ham i stykker så lenge jeg ikke mister hodet. Djokovic ankom New York og årets siste Grand Slam-turnering med et par dårlige uker bak seg. Nå er han klar for semifinale, og det ene settet mot Murray er det eneste han har tapt til nå. Djokovic er den udiskutable favoritten til turneringsseier nå. Jeg er ikke sikker på at Roger Federer kommer så langt, han skal ut mot Gael Monfils i natt.

Kei Nishikori er klar for semifinalen i US Open etter en femsetter mot Stanislas Wawrinka. Jeg så deler av andre og tredje sett, og sier som den danske kommentatoren: Dette var den beste kampen til nå i turneringen. (Det slo meg ellers at danskene har et større arsenal av rosende uttrykk enn oss. For hver fantastiske ball – og dem var det mange av – hadde han en ny variant. «Hold nu op!» og så videre.)

Wawrinka og Nishikori er i hver sin vektklasse, både fysisk og når det gjelder hastigheten på slagene. Wawrinka skaper kraft mer uanstrengt enn japaneren, ikke minst med sin fabelaktige backhand. «Tennisens beste baghånd», som dansken i bua sa. Nishikoris backhand slås med to hender, noe som automatisk gir færre stilpoeng. Nishikori må jobbe mer for å komme i posisjon til å avgjøre poengene, mens Wawrinka kan slå vinnere når som helst.

Men stil betyr som kjent null når game, sett og match deles ut i tennis. Nishikori reddet settball i tredje sett med en desperat backhand ned langs linjen, og vant til slutt det fantastiske settet. Det blir snakket mye om mangelen på serve og volley-spillere i dagens tennis, som en kontrast til alle som står bak og dunker. Nishikori mot Wawrinka beviste at det finnes mange måter å spille grunnlinjetennis på.

Nishikori får en tett på umulig oppgave i neste runde. Japaneren spilte fem sett i sine to siste kamper, og møter en uthvilt verdensener Novak Djokovic. De to har ikke spilt siden 2011. Jeg blir overrasket om Nishikori klarer å ta sett mot serberen.

Et lite mirakel på langfredag

Det er langfredag, en viktig dag i kjernen av kristendommens budskap: Dagen da Jesus ble korsfestet og døde. Jeg tilbrakte den i Oslo, hvor butikkene var stengt (de fleste), men bortsett fra dette var det få spor av danseforbudstidens dager. Da langfredagprosesjonen kom gående fra Spikersuppa, kikket folk halvinteressert opp fra halvliterne sine (jeg fra espressokoppen) og fortsatte deretter med sitt.

Tennis er en global og ikke-religiøs sport, med kamper på langfredag. Den viktigste turneringen akkurat nå spilles i Monte Carlo. ATP-touren stanser der for sin årlige Masters-turnering. Den er blitt vunnet av Rafael Nadal åtte år på rad (2005-12), før Novak Djokovic stanset seiersrekken hans der i fjor. I dag tapte Nadal igjen. Det er fortsatt en så sjelden begivenhet at hele tennisverden gjør et lite hopp når det skjer.

Nadals overmann i dag var David Ferrer, som vant 7-6, 6-4 over verdenseneren. Resultatet er enda et eksempel på de mentale viddene som skiller verdens beste idrettsfolk fra oss andre. Ferrer har ikke slått Nadal på grus på ti år. At Ferrer likevel klarer å mobilisere troen på seier, i en resultatmessig svak periode, og dessuten ikke klappet sammen da seieren nærmet seg, er en prestasjon å bøye seg i grusen for (noen ganger er det gøy å skrive lange setninger).

Langfredag er ingenting uten første påskedag, da Jesus sto opp fra de døde. Her er det fristende å trekke paralleller til dagens tennisresultat: Nadal er neppe død og begravet særlig lenge. Regn med en kjapp opppstandelse de neste ukene. Og ikke minst i French Open, som begynner i slutten av mai. Jeg sier det hvert år: Nadal har tapt ÉN kamp i French Open gjennom karrieren. Det var for fem år siden, mot Robin Söderling, som vi ikke har sett på lenge. Ett tap i Monte Carlo svekker ikke Nadals favorittstempel i Paris.

Roger Federer fortsatte å sløse med breaksjansene sine i kvartfinalen mot Tsonga, men vant i tre sett. 2014-versjonen av Federer vinner ikke så mange turneringer (én til nå i år), men han slår i det minste spillere han skal slå. Tsonga er en slik. Landsmann Stanislas Wawrinka har slitt siden Australian Open, og må være fornøyd med semifinaleplass i Monte Carlo.

Dette er semifinalene:
Federer-Djokovic
Wawrinka-Ferrer

Djokovic-Wawrinka i finalen? Dette kan bli serberens femte strake Masters-tittel, og Nadal skal vinne mye for å holde Djokovic unna førsteplassen på rankingen. Jeg blir ikke overrasket om han dytter Nadal ned i løpet av sommeren.

En ting til slutt: Den ypperste artikkelen om påske og tennis finner du i denne ukens Morgenbladet. Du kan lese begynnelsen her. Kjøp avisa for å lese resten. Det koster det samme som en kopp kaffe, og gir atskillig mer valuta for pengene.