Stikkordarkiv: tennis

Does it spark joy? Nei, bare litt nostalgi.

Tennis magazine gamle bladerJeg rydder i kjelleren. Der det før var vedstabel, skal det bli sofa og TV. Mitt Finn.no-kjøpte stereoanlegg med skyhøy 90-tallsfaktor (velbrukte og vellåtende Nad og Dali-komponenter) skal komme til sin rett.

Før alt dette må det ryddes. Ryddeguru Marie Kondos bøker har jeg lest, og hennes slagord «Does it spark joy?» – spørsmålet som avgjør om man skal beholde eller kaste ting – besvares ca. annethvert sekund. Som regel med et tydelig «Nei, kast driten!». Halve fargestifter. Knotter til Ikea-skap som jeg kjøpte i 2008 og solgte i 2011. Bruksanvisninger til dingser jeg ikke eier lenger. Ødelagte leker.

Andre ganger kommer sentimentaliteten snikende. Gamle julekort. Tegninger hvor ungene skriver at de elsker meg. (Ta vare på dem, småbarnsforeldre. Det blir færre med årene.) Og ikke minst: En hel haug gamle tennisblader. Narvesen solgte det amerikanske bladet Tennis rundt årtusenskiftet.

Gamle magasiner er fine som tidsvinduer, i dette tilfellet til tennisverden i årene 2000-2002. TRE forsider med Jennifer Capriati teller jeg! To med Pete Sampras. Jim Courier, Andre Agassi og Andy Roddick også forsidemenn, jeg hadde nesten glemt hvor sømløst Agassi/Sampras-perioden gikk over i Roddick-æraen (både han og Agassi vant Grand Slam-turnering i 2003).

Sett i bakspeilet er det lett å oppdage at det samtidig var en tid hvor bladet lette etter det neste store. Ingenting vondt om Jan-Michael Gambill, Tommy Haas eller Nicolas Kiefer, men ingen av dem ble…Roger Federer. Men han er ikke på forsidene av noen av mine blader. Det er derimot Anna Kournikova (du husker henne?), portrettert av tennisens førstejournalist Pete Bodo. En annen ting som jeg legger merke til, og som irriterer meg en hel del i 2018, er hvor mye plass som er viet spådomsjournalistikk, altså hvor journalister spekulerer friskt om hva som kan komme til å skje.

Det er lett å se at 2000 var før YouTubes tid. Side opp og ned vies til instruksjonsartikler med tekst og bilder som skal ta spillet ditt «to the next level» og slike ting. Jeg lurer på hvor mange som opplevde det etter å ha lest disse artiklene.

Does it spark joy? Nei, ikke akkurat. Kjekt å se dere igjen, men snart havner dere i en grønn dunk, mine gamle tennisblader.

Scorecasting handler om idrett og statistikk, og gir mest utbytte for deg som liker amerikansk sport

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Scorecasting av Jon Wertheim og Tobias Moskowitz

Når jeg ikke skriver tennisblogg, jobber jeg på biblioteket i Stavanger. I ei hylle i første etasje står bøkene som folk har reservert, og venter på å bli hentet. Mye av det som står der er lett å gjette seg til, det er den lille gruppen bøker som «alle» snakker om for tiden, og de mest populære titlene for barn og ungdom.

Noen titler står der år etter år. De fortsetter å få et stort publikum lenge etter at de er nye, og uten at det skrives noe særlig om dem. En slik er Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt. Den handler om hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan reptilhjernen vår, den delen av bevisstheten som er innstilt på overlevelse og å avverge farer, kan lure oss til å fatte dårlige beslutninger.

En del av bildet her er hvordan vi lener oss til vedtatte sannheter i stedet for å tenke rasjonelt gjennom ting. For noen år siden leste jeg en bok i denne sjangeren om fotball, kalt Tallenes tale. Den anbefales alle som er interessert i fotball i et statistisk lys. Boken avliver en hel del myter om sporten, blant annet hvor lite farlige cornere er, og hvorfor klubber bør bruke like mye penger på forsvarsspillere som spisser.

Denne uka har jeg lest Scorecasting (2011), hvor Sports Illustrateds tennisskribent Jon Wertheim er en av forfatterne. Den kan sammenlignes med Tallenes tale og Freakonomics (som jeg ikke har lest), ved at den prøver sportsklisjeer mot tørre fakta. Defence wins championships, som Michael Jordan pleide å si? Lønner det seg å ta en time-out for å sette motstanderen ut av spill?

Boka handler for mye om typiske amerikanske idretter til at jeg klarte å henge helt med. Baseball og amerikansk fotball har jeg ikke noe forhold til.

Men det er litt tennis i boka. Dommerens rolle i sport er en viktig del av Scorecasting. En myte som oppheves til sannhet i boka, er at dommeren dømmer til fordel for hjemmelaget. Forfatterne underbygger dette med eksempler fra adferdspsykologi, og mener at dommeren blir ubevisst påvirket av hoiingen til de mange tusen hjemmesupporterne. (De har statistikk som underbygger det, les boka selv.)

Tenniseksempelet i boka er fra US Open i 2009, semifinalen mellom Serena Williams og Kim Clijsters. I slutten av andre sett blir Serena avblåst for fotfeil, noe som får henne til å miste fatningen, og etter hvert hele kampen:

Scorecasting setter dette i sammenheng med det som kalles omission bias, som de mener er utbredt blant dommere: De aller fleste dommere vil nøle med å blåse hvis mye står på spill. Årsaken er at vi – som tilskuere og som mennesker – lettere tilgir personer som lar være å handle når de skulle ha gjort det, enn mennesker som tar en feilaktig avgjørelse. Derfor lar dommere feil  passere. (De har tall som underbygger det også.) Mot slutten av de fleste kamper, uansett idrett, vil dommeren holde seg mer og mer i bakgrunnen når oppgjøret er på sitt mest dramatiske, og la være å blåse i situasjoner som ville blitt avblåst om de hendte tidligere i kampen. (I fotball vil dommeren også legge til mer tid hvis hjemmelaget ligger under, enn hvis de leder, ifølge Scorecasting.) Denne logikken er forståelig, men er den ønskelig? Den åpner for et stor tolkningsrom: Hvilke regler er for ubetydelige til at dommeren skal bry seg om dem når alt skal avgjøres? I dette tilfellet: Skal ikke dommerne dømme fotfeil i slutten av et sett?

Det mest interessante i Scorecasting er logikken som slår inn i golf, og som lett kan overføres til annen sport og livet i sin alminnelighet. En golfrunde handler om å komme seg gjennom løypa (banen?) på færrest mulig slag. Hvert hull på en golfbane har et visst antall slag som er beregnet å bruke, det kalles å klare hullet på par. Scorecasting viser hvordan golfspillere er mer offensive hvis de slår for å berge par, altså unngå å bruke flere slag enn forventet på et hull, enn hvis putten de slår vil sørge for at de klarer det under par. Vi skjerper oss mer hvis vi kjemper for å begrense et tap, enn når vi spiller for å øke en ledelse. Tap svir mer enn seier gleder. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «det er ikke så nøye med selvangivelsen, så lenge jeg ikke blir skyldig penger?» Hvor mange som får igjen penger på skatten, sjekker om tallene stemmer, sammenlignet med hvor mange av restskattebetalerne som gjør det?

Temaet minner meg om det Brad Gilbert skreiv i sin klassiker Winning ugly, og som Pete Sampras er inne på i sin selvbiografi: De beste tennisspillerne gjør maksimalt ut av en ledelse, de prøver ikke å forsvare den, men øke den. De skjerper seg enda mer når de leder, for å banke håpløsheten inn i motstanderen. Sampras skriver om hvordan det var viktig for ham å vinne det neste poenget hvis han hadde tatt ledelsen 40-0 i egen serve. Med hans serve ville han nok vunnet gamet om han ikke vant det blankt, men Sampras skriver i selvbiografien hvordan han samlet seg for å blåse gjennom servegamet hvis han hadde tatt de tre første poengene. Pete Sampras skjønte den menneskelig refleksen med å sette inn alle krefter når nederlaget truet, men jobbet aktivt mot å slappe av i medvind.

Scorecasting handler også om hvordan sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil. Forfatterne trekker paralleller til aksjemarkedet: Ingen megler vil få sparken for å investere kundens penger i Statoil eller DnB, selv om aksjekursene skulle kollapse måneden etter. Men mislykkes de med investeringer i ukjente selskaper, selv om grunnene skulle solide, kan de begynne å se seg om etter ny jobb. Ikke kom her og tap på nye måter!

Litt av det samme gjelder i sport også, helt ned på mitt basale nivå. Hvis jeg har en dårlig dag ved grunnlinja, blir jeg likevel stående der, gjerne i flere mislykkede game, i påvente av at den savnede backhanden skal vende tilbake. Jeg ville kanskje tapt like mange poeng ved nettet, men tviholder likevel på den tapende strategien. Å sette aksjene mine i Volley A/S, virker såpass utrygt at jeg tviholder på taperaksjen Grunnlinje Ut og Nett A/S. Det er skummelt der framme, og jeg ser så teit ut når jeg kommer trampende mot nettet. Men hvorfor fortviler jeg mer over en bommet smash eller volley, i forhold til en forehand fra grunnlinja som jeg slår ut? Ett poeng er ett poeng, uansett hvordan det tapes.

Tennis er så full av statistikk at en bok om emnet må komme før eller seinere. Den skal jeg lese.

 

Andy Murray

Blir 2018 mer av det samme?

Denne uka så jeg siste episode av NRKs serie Lisenskontrolløren. Der ser Njål Engesæth på ulike sider av tilværelsen med NRKs enorme arkiv som filter. Siste program handla om framtida. Hvorfor er vi så dårlige til å forutse framtida? Se Lisenskontrolløren på nett.

Mot slutten av programmet sier en av jentene i et arkivklipp at hun tror framtida kommer til å være omtrent som nåtida. Det er en ganske kjedelig og lite dristig ting å si, men desto mer treffsikker. Verden får en mild nullpunkt-psykose rundt nyttår. Vi liker å tro at alt begynner med blanke ark igjen 1. januar, men verden er ikke som et telleverk. 2018 har 2017 og alle foregående år på ryggen når det begynner i morgen.

Tenniåret 2017 var spesielt fordi Nadal og Federer skrudde klokka tilbake og vant to Grand Slam-turneringer hver, etter lange skadeopphold. Når store deler av topp 10 på herresiden var ute med skade i siste halvår, sitter i alle fall jeg med en snikende forventning om at noe lignende skal skje det kommende året. For eksempel ved at Djokovic, Murray, Wawrinka eller Nishikori herjer i 2018.

Men rett før alt starter virker det ikke som noen av dem er i stand til å dundre gjennom Australian Open slik Federer og Nadal gjorde i fjor:

  • I dag kom nyheten om at Djokovic trekker seg fra både Doha og Abu Dhabi-turneringene. Årsaken er den samme vonde albuen som holdt ham ute av spill i slutten av 2017. Jeg blir overrasket om Djokovic spiller Australian Open.
  • Kei Nishikori skulle spilt i Sydney, men har trukket seg fra turneringen.
  • Andy Murray og Milos Raonic oser ikke akkurat av selvtillit før sine comeback. Murray: «Unless something happens the next couple of days that goes wrong, I don’t see myself not playing because of my hip right now». Tre nektelser i én setning – det bobler ikke selvtillit av briten for øyeblikket.

Fjorårsfinalist Rafael Nadal virker tvilsom for Australian Open. Han trakk seg fra turneringen i Brisbane, og avsluttet 2017 med skade. Hvis han uteblir fra Australian Open, er førsteplassen på rankingen i fare.

Akkurat nå virker det som vi nok en gang skal låne øre til The Who: «Meet the new boss. Same as the old boss.» Roger Federer er skadefri og klar for Australia.

Aller mest spennende på comeback-fronten: Serena Williams spiller igjen, men har ikke bestemt seg for om hun kommer til å spille Australian Open.

Casper Ruud mot Federico Coria

Kamprapport: Casper Ruud mot Federico Coria

Jeg så Casper Ruuds kamp i Montevideo i går kveld. Her er live-rapporten i opptak:

Vidunderlige verden: Jeg kan se live-streaming av en obskur tenniskamp fra Montevideo, Uruguay, med norske Casper Ruud i aksjon. Han skal prøve å avslutte 2017 på godt vis, etter noen svake måneder.

Kampen streames på Ruuds hjemmeside.

Første sett

Coria-Ruud 1-0. Ikke før jeg hadde skrevet den første setningen om verdens vidunderlighet, ler teknologien av meg. Et eller annet sted mellom Uruguay og Stavanger er det sirup i systemet, og streamingen hakker når gamet går til deuce. Coria bryter når Ruud slår en enkel ball langt ut.

Coria-Ruud 2-0. Coria. Kan han være i slekt med Guillermo Coria, som var verdens beste på grus før Nadal kom i stemmeskiftet? Han holder i alle fall uten problemer til 2-0. (Og har caps bak-fram, som Guillermo Coria.)

Coria-Ruud 3-0. Ruud tar de to første poengene. Han trenger dette gamet. Slår en overkommelig forehandvolley ut. Feiltreff til 30-30. Coria tvinger Ruud ut av banen og avslutter med en fin stoppball, og har breaksjanse. Ruud måker en forehand langt nede i nettet til 0-3. Au.

Coria-Ruud 3-1. Korte og rotete ballvekslinger til 30-30. Ruud redder en gameball med en fin forehand ut av banen. Dette er en kamp han kan vinne, for Coria er mer solid enn overmannende. Ruud bryter på en enkel feil fra Coria. Jeg har forresten aldri sett en spiller stå lenger til venstre i venstre serverute enn argentineren.

Coria-Ruud 3-2. Ruud holder i et game hvor streamingen sluttet å streame.

Coria-Ruud 4-2. Coria kicker serven sin høyt mot Ruuds backhand for å få overtaket på den måten, og men klarer det ikke så lett lenger. Coria øker tempoet og får gameball til 40-30. Han holder Ruud på plass nede i backhandhjørnet gjennom hele ballvekslingen, helt til han får en svak nok retur til å angripe nettet og slå en volley ned i Ruuds tomme forehandhjørne. Pent spill.

Coria-Ruud 5-2. Småskummelt når Coria får 0-30 i Ruuds serve. Ruud kommer tilbake til 30-30 med en uventet stoppball, men blåser en forehand ut til breakball for Coria. Argentineren bare holder det gående til Ruud angriper med en litt for dårlig forehand, og blir passert ved nettet.

Hah! Federico er lillebror til Guillermo Coria!

Coria-Ruud 6-2. Ruud spiller aggressivt og får 30-30, men mister de to neste lett. Første sett til argentineren. Casper Ruud er ett sett unna tennisferie, men dette er ingen umulig kamp å vinne.

Andre sett

Coria-Ruud 6-2, 0-1. Fin bane i Montevideo. Veldig lite folk på tribunen. Klassisk gruskamp, dette. Begge prøver å holde hverandre i backhandhjørnet, vekselvis med forehand og backhand slått derfra. Fin forehand av Ruud gir ham gameball, som han tar vare på med en lekker backhand ned langs linjen. Viktig med en god start nå.

Coria-Ruud 6-2, 1-1. Coria ser ofte sein ut på grunnslagene sine, hvor han blir stående og hoppe på bakfoten etter at ballen har forlatt strengene. Men det funker. Holder til 1-1 med et ess.

Coria-Ruud 6-2, 2-1. 0-40 etter et par småheldige baller fra Coria. Ruud redder den første med en klassisk serve+forehand-kombinasjon. Coria dytter den neste servereturen ned i Ruuds backhand, og nordmannen slår langt ut. Coria bryter.

Coria-Ruud 6-2, 3-1. Ruud må jobbe med hodet nå. Coria fortsetter å mate på ned i Ruuds backhandhjørne. Corias forehand er ikke så fryktelig sterk at Ruud skal passe seg så veldig for den, synes jeg. Ruud får 30-30, og poenget nå er viktig. Coria løper opp en god stoppball fra Ruud, og får gameball til 40-30. Når mye står på spill, går Coria til plan A: Sterkt overskrudde baller ned i Ruuds backhand. Det virker, Ruud slår ut og taper gamet.

Coria-Ruud 6-2, 4-1. Kritisk game, som Ruud taper uten for mange sverdslag. Mye skal til om han vinner dette. Coria trenger bare å fortsette i samme spor, så lenge ikke Ruud klarer å finne løsninger. Variasjon er oppskrytt. If it ain´t broke, don´t fix it.

Coria-Ruud 6-2, 5-1. Streaming-hakk i plata. Ruud får en liten redningsplanke til 15-30, men de neste poengene forsvant – i den grad jeg skal tro på den hakkete overføringen – fort.

Coria-Ruud 6-2, 5-2. Ruud tar de to første poengene til 30-0. Fin stoppball til 40-0, og Ruud vinner gamet.

Coria-Ruud 6-2, 5-3. Ruud får to breakballer. Den første er en backhand som han blåser utenfor selv om Coria tilsynelatende hadde gitt opp poenget, men Coria er gavmild på den andre og Ruud bryter. Det er ikke slutt ennå.

Coria-Ruud 6-2, 5-4. Ruud dominerer dette gamet. Det ser nærmest ut som Coria gir det bort. Det kan være en skummel strategi, å skulle skru seg på igjen i neste game er ikke så lett som å skru på lyset.

Coria-Ruud 6-2, 6-4. Enkel backhandmiss til 15-0. Coria slår ut til 15-15. Ruud slår enda en backhand ut etter en fin opphenting av Coria, som er to poeng unna seier. Coria slår igjen mot Ruuds backhand, men ut: 30-30. Coria får matchball etter et mislykket nettangrep. Kampens beste poeng kommer på matchballen: Ruud nekter å slå backhander selv om ballen kommer dit, og presser fram en feil. Andreserve fra Coria i neste poeng, som Ruud slår ut med forehanden, og ny matchball. Ruud slår en forehand helt nede i Corias backhand, og den dømmes inn. Ruud bommer deretter på nok en forehand, og Coria får matchball nummer tre. Han vinner den med en smash som treffer utsiden av sidelinjen, og Ruud taper kampen.

2017 har vært et forvirrende år i kvinnetennis

Serena Williams har ingen arvtaker. I hennes foreldrepermisjon har WTA-touren gått gjennom et 2017 som må virke forvirrende for selv den middels interesserte. Sammenlignet med ATP-touren, hvor alt har handlet om Roger Federer og Rafael Nadals uvirkelig sterke comeback, er WTA-touren vanskelig å få tak på.

Vi kan se på finalene i de viktigste turneringene i året som gikk:

Australian Open Serena Williams – Venus Williams 6-4, 6-4
French Open Jelena Ostapenko – Simona Halep 4-6, 6-4, 6-3
Wimbledon Garbine Muguruza – Venus Williams 7-5, 6-0
US Open Sloane Stephens – Madison Keys 6-3, 6-0
WTA-sluttspillet Caroline Wozniacki – Venus Williams 6-4, 6-4

Studér lista over. Det er åtte forskjellige spillere involvert i årets fem største finaler, og da er det vanskelig for tilfeldige sportsinteresserte å feste seg ved annet enn navn de kjenner fra før.

Det er gode argumenter for å gi Venus Williams tittelen som årets spiller. Hun spilte i tre av de store finalene i år, men når hun ikke vant noen av dem, mangler noe vesentlig.

Forvirringen for fansen blir enda større hvis vi legger til at spilleren som vant flest titler i år, Elina Svitolina, ikke spilte i noen Grand Slam-finaler. Simona Halep, som ender 2017 som nummer én i verden, har fortsatt til gode å vinne en Grand Slam-tittel. Ingen av de to finalistene i US Open, Madison Keys og Sloane Stephens, spilte i WTA-sluttspillet.

Caroline Wozniacki (Wikimedia Commons)

Da Angelique Kerber avsluttet 2016 som nummer én i verden, med to Grand Slam-titler det året, var det mulig å se for seg henne som en ny dominant stjerne. I år har Kerber tapt i alle retninger, og avslutter 2017 som nummer 19 i verden. Hun overpresterte i fjor, og underprestert i år.

De gode nyhetene i 2017 handler om noen nye navn (Ostapenko) og et par gamle: Caroline Wozniackis retur til toppen er gledelig for alle som setter pris på hardt arbeid, og Venus Williams fortsetter å bevise at alder bare er et tall.

Slik WTA-touren framstår i dag, forstår jeg godt at Serena Williams planlegger comeback allerede i Australian Open om to måneder. Hvem vil sette penger mot at hun tar sin Grand Slam-tittel nummer 24 der?





Casper Ruud

Casper Ruuds 2017: Halvfullt eller halvtomt beger?

– Vi har ikke satt opp noe mål for 2017. Det er ingen vits i å sette opp om han skal være topp 150 eller topp 100 ved utgangen av året. Det er ingen krise om han ikke blir topp 100 i 2017, sa Christian Ruud til VG i november i fjor.  Han uttalte seg om sønnen, Casper Ruud, sitt kommende år på ATP-touren.

Tennisåret 2017 nærmer seg seg slutten. Casper Ruud begynte året som 225 i verden. Nå ligger han som nummer 137. Han gjorde et byks i februar, og har ligget stabilt nærmere 100 enn 200 siden den gang. Casper Ruud har ikke brutt gjennom 100-grensen, men vært nær flere ganger.

Det er mange Caspere der ute

Christian Ruud er landets beste tennisspiller noen gang, og hans prestasjoner på 1990-tallet ble sørgelig oversett den gang.

Casper Ruud

Casper Ruud slår en forehand mot Søren Hess-Olesen.

Hvis sønnen klarer å etablere seg i topp 100, vil det være en enorm prestasjon. Far Christian sa også noe annet til VG i fjor:

-Vi har samtidig respekt for at det er mange Caspere der ute.

Dette er noe alle tennisinteresserte vet, ikke minst Casper Ruud selv. Men jeg har en følelse av at 2017 har vært et oppdragelsesår for passelig sportsinteresserte nordmenn, en innføring i hvor vanskelig det er å nå verdenstoppen i tennis.

Ingen Grand Slam-deltakelse i år

2017 har vist at Casper Ruud har en framtid blant de aller beste i tennisen. Han har trent med Rafael Nadal på Mallorca. Han har deltatt i Masters-turneringene i Madrid, Monte Carlo og Miami.

Likevel regner jeg med at teamet hans også ser at det har vært noen tapte muligheter i 2017. Ruud klarte ikke å kvalifisere seg til noen av de tre Grand Slam-turneringene hvor han deltok. Nærmest var han i Australian Open, hvor han dessverre var sjanseløs mot Reilly Opelka i siste kvalifiseringskamp. Tapet i 2. kvalifiseringsrunde til Roland Garros (French Open) mot svakt rankede Maxime Janvier, må være årets store skuffelse for 18-åringen. At Norge heller ikke klarte å slå Danmark i Davis Cup, er en annen nedtur fra året.

Casper Ruud

Casper Ruud i Davis Cup-kamp mot Danmark, i Stavanger 2017.

I de tre Masters-turneringene hvor Ruud fikk sjansen i hovedtrekningen, fikk han gode (selvfølgelig), men ikke overmenneskelige motstandere. Det ble tap mot Yen-Hsun Lu i Miami, Jan-Lennard Struff i Monte Carlo og Andrei Kuznetsov i Madrid, uten at Ruud klarte å ta sett fra noen av dem. Det hadde vært gøy om Ruud kunne hatt ett skikkelig godt resultat i i de aller største turneringene, men det har ikke gått veien hittil i 2017.

Eurobonus og vennene hans

Ruud har 422 rankingpoeng i dag. 180 av disse kommer fra hans beste turnering i år, Rio de Janeiro. Disse 180 poengene forsvinner fra Ruuds ranking 26. februar 2018 (med mindre han klarer å forsvare semifinaleplassen der, eller forbedre den).

Det er mange Caspere i verden. De beste av dem møtes i Milano til sluttspill 7.-11. november. ATP samler de åtte beste under 21 år til gruppespill med et visst showpreg. Ruud ligger på 16. plass i det løpet akkurat nå, 344 rankingpoeng bak den siste sluttspillplassen. Jeg regner med at det bare er kreativ teori som kan sikre ham plass i det selskapet.

Casper Ruud tapte kvalifiseringen til Stockholm Open for Simone Bolelli, og melder at han snart er på vei til Sør-Amerika for å spille mer. Her er hans 2017-sesong plottet inn i Google Maps. Jeg håper han ikke brenner seg ut på all denne fartinga. Jeg teller 30 turneringer denne sesongen:





Venus Williams Roland Garros French Open 2000

Min venstre lillefinger for en god serve

Enkelte ting har jeg blitt bedre til etter noen hundre timer på tennisbanen. Jeg kan på gode dager slå grunnslagene mine passelig langt og med litt kontroll. Jeg kan plassere meg ganske bra i banen. Jeg har færre mentale sammenbrudd enn før.

Men serven i tennis fortsetter å være en x-faktor. Der resten av spillet mitt har en følelse av sakte oppdrift, lever serven sitt eget liv. En dag brukbar, en annen dag ikke aldeles upålitelig.

Jeg må igjen sitere den svenske forfatteren Lars Gustafsson:

Det forekommer i verdensturneringer, for eksempel Australian Open, at en spiller gjør tre dobbeltfeil på rad.

Dette sier noe om vanskelighetsgraden. Hvordan man egentlig utfører en tennisserve, vet ingen. Man vet naturligvis i prinsippet hvordan det skjer, men ingen som skal til å utføre en kan være sikker på at han kommer til å lykkes. Det finnes egentlig bare en måte, og det er å betro saken til den mørke, den ordløse siden av sin egen personlighet, å stole på den, og gi faen i å forstyrre den. Bare den er i stand til å utføre den fantastiske akten av muskelkoordinasjon, ballistiske beregninger, millimeterfine innstillinger av håndledd, fotledd og ryggmuskler som er en tennisserve.

Tennisserven er et vindu til det ukjente.

På kvelder jeg ikke vil legge meg, kan jeg bli sittende og se på folk som lærer bort serving på YouTube. Det finnes mange av dem. Folk som påstår å kunne lære bort noen få enkle vink som skal gjøre meg til en servemaskin, en Pete Sampras light.

Egentlig burde serven vært tennisens enkleste slag. Det er det eneste som ikke avhenger av hva spilleren på motsatt side gjør. Samtidig legger dette et visst press på serveren. Det er ikke uten grunn at servegjennombrudd – det å vinne et game hvor motstanderen server – ses på som en halv settseier, i alle fall på profesjonelt nivå. Det å skulle reagere på motstanderens spill, som man gjør i alle andre slag enn serven, bidrar også til å renske hodet, er min erfaring. Det er mindre tid å gruble på når du må spurte for å rekke en backhand langt ute på flanken, enn når du tankefullt kaster ballen opp for å serve.

Her er en provoserende video. Roger Federer slenger i vei server på treningsbanen, og det ser ikke ut som han bruker en eneste kalori. Hør den lyden av ball mot streng, ren musikk.

Pete Sampras:

Så hva skal til for å slå en god serve? YouTube-søkene kan du gjøre selv. I den grad mine tips har noen verdi, så kommer de her:

  • Face it: Jeg hadde nok hatt en bedre serve med sterkere overkropp. Det er bare å begynne med planke, situps og armhevinger. Kanskje er ikke lysten til dette like sterk som ønsket om å få en bedre serve, og da har jeg bare meg selv å takke.
  • Et godt oppkast er hjelper mye. Få ballen passelig høyt opp, litt foran til høyre for kroppen for høyrehendte.
  • Hvis jeg slår mye i nettet, er det ofte fordi kroppen faller ned før jeg har slått ballen. Da prøver jeg å holde meg selv oppe med venstre arm litt lenger enn det som virker naturlig, før jeg treffer ballen.
  • Regelen om å se på ballen gjelder for serving også. Hvis jeg ser på den helt til den er truffet, blir ofte resultatet best. Dette er vanskelig, fordi det er så naturlig å følge ballens bane med blikket, i stedet for treffpunktet.
  • Grepet på racketen: Hvis hele serven skranter, pleier jeg å vri grepet litt i retning en eastern backhand. Da pleier ballen å få mer overskru. Se videoen av Stefan Edberg:

Flere folk som server, som jeg har sett:

Rafael Nadal.

Åsmund spår i Grand Slam-gruten

I dagene etter det norske valget kan du bruke hele dager på å lese ekspertenes forklaringer på hvorfor regjeringen vant og opposisjonen tapte. I tennisverden har en lignende sjanger banet seg vei den siste uka: Spekulasjonene i hvem som kommer til å vinne flest Grand Slam-titler, Roger Federer eller Rafael Nadal.

19-16

De vant to hver i år, og står nå med 19 (Federer) og 16 (Nadal). Forskjellen mellom den norske valgdebatten og tennisdiskusjonen er at førstnevnte handler om tolkning av kjensgjerninger, den siste om å kikke inn i en spåkule.

Å bruke tid på spådommer med en haug ukjente faktorer, er egentlig bortkasta. Ting snur fort. Det er ikke mer enn et drøyt år siden Novak Djokovic så ut til å slå alle rekorder, og frese forbi Nadal på de viktigste listene. Nå? Djokovic er ute for lang tid. Nadal og Federer så ferdige ut på denne tida i fjor, men har gjort et greit comeback.

Onkel Toni mener nevøen Nadal kan ta igjen Federer. Det samme sier Pete Sampras. De kan selvsagt få rett. Nadal er bare 31. Når Federer kan vinne Grand Slam-titler i sitt 36. år, hvorfor skal ikke Nadal kunne gjøre det samme? Så lenge Nadal har motivasjon, kan han vinne i mange år framover.

På den ene siden og på den andre siden

Likevel: Nadal hadde ikke vunnet en Grand Slam-tittel utenfor Roland Garros (French Open) på fire år før han vant US Open i år. Årets seier i New York kommer etter en rekke svake motstandere. Det skal noe til å få en så god trekning enda en gang.

Samtidig er Nadal alltid der oppe i de store turneringene, og kunne fort hatt tre titler i Australian Open i stedet for den ene han har. Finalene han tapte for Djokovic i 2012 og Federer i 2017 hadde han gode sjanser til å vinne.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Roland Garros kan være nok for Nadal

Det mest interessante med herretennisen i dag er Nadals totale og årelange dominans på grusen. Han vant French Open første gang i 2005, og nå sist i 2017. Et par generasjoner har kommet og gått, uten at noen har klart å vippe Nadal ned fra grustoppen i mer enn noen korte glimt. Det er en sak for tennishistorikere.

La oss si at Federer har vunnet sin siste Grand Slam-tittel. Selv om Nadal skulle slite med å vinne noen andre steder enn i Paris, kan det være nok til å passere Federers 19 Grand Slam-titler.

Akkurat nå mener jeg det er en liten fordel Nadal i Grand Slam-kappløpet. Men igjen: Slike beregninger har så mange ukjente faktorer at det blir mest en morsom tankeøvelse. Det har jo også sin verdi. Mye avhenger av de to som er ute nå, Djokovic og Murray. Med dem i normal form, blir alt vanskeligere for Nadal og Federer.

Grand Slam-titler etter alder, for menn, etter sesongen 2017. Tennis

Grand Slam-titler etter alder, for menn, etter sesongen 2017.

 

Tennis på Storhaugmarka i Stavanger

Her kan du spille tennis i Rogaland

Oppdatert august 2017: Tennisbane i oransje størrelse har kommet på Storhaugmarka i Stavanger! Utendørs, på asfalt, spill når du vil. Foreløpig mangler det nett, men det skal være på gang.

Jeg har samlet tennisbanene jeg kjenner til i Rogaland på dette kartet. Jeg vil gjerne ha bidrag fra dere, hvis folk vet om flere tennisbaner og/eller -klubber hvor det er mulig å spille. Sharing is caring. Jo flere som spiller tennis på banene i nærmiljøet, desto mer press legger det på lokalpolitikerne om å bygge flere.

Les videre