Stikkordarkiv: Stich

Kafelnikov er blitt tjukk og gammal

French Open1996-vinner av French Open, Yevgeny Kafelnikov, var en av mine favoritter mens han spilte. Merkelig temperament, nydelig backhand, rar forehand, uforståelige tap og lekre volleyer. Jeg savner en tilsvarende raring i toppen i dag.

Det er et kort intervju med ham på de offisielle sidene for French Open. Kafelnikov er blitt tjukk siden sist, men er fortsatt veldig rar. Dette sitatet er klassisk Kafelnikov:

Tell us something that puts you in a bad mood.
My 10-year-old daughter. She always gets her own way.

Her er noen klipp fra Kafelnikovs triumf i Paris i 1996, finalen mot Stich:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=zgLv-yCJvLY]

Et merkelig amerikansk fenomen

Det er sider av det amerikanske samfunnet jeg aldri kommer til å skjønne. Helsevesenet, våpenmentaliteten, fascinasjonen for amerikansk fotball, cheerleader-fenomenet, hvorfor de valgte George W. Bush – listen er lang.

Ta for eksempel dette med Hall of Fame. Alle sporter har sin berømthetshall (i mangel av et bedre ord), som hedrer de beste i idretten. Jeg har problemer med å se hvorfor det trengs. Hvis du er Björn Borg eller Martina Navratilova, trenger verken du eller idretten en egen plass hvor det står at du var en god tennisspiller. Det er noe alle med interesse for sporten vet.

Tennisens Hall of Fame ligger i Newport på USAs østkyst, og hvert år innlemmes det nye medlemmer. Kriteriene for å bli med i det gode selskap er ikke særlig strenge. Neste år skal Sergi Bruguera, Michael Chang og Michael Stich inn i Hall of Fame.

Hvis jeg hadde vist bilder av disse folkene til 1000 mennesker på gaten, tviler på om noen hadde gjenkjent en eneste av dem. Bruguera var et monotont grusdyr som vant to French Open-titler. Chang vant French Open en gang, og Stich vant Wimbledon i 1991. Stich var elegant, Chang vant masse titler og Bruguera var i et par år verdens beste på grus. Men Hall of Fame? Spar meg. Disse tre var kanongode spillere, men ingen av dem var banebrytende på noen måte. Det deles ut fire Grand Slam-titler hvert år. Hvis kravet til å bli tatt opp i Hall of Fame er at en spiller har vunnet en GS-titler, kan de legge ned hele greia.

Av dagens aktive herrespillere ser jeg bare tre som pr i dag er aktuelle for Hall of Fame: Nadal, Kuerten og Federer. På kvinnesiden er selvsagt både Henin, Williams-søstrene, Martina Hingis og Lindsay Davenport verdige kandidater.

Tre måter Nadal kan unngå å vinne French Open

Denne saken handler om herretennisBli med meg på litt høytsvevende fantasering om hvordan Rafael Nadal kan ungå å vinne French Open. Jeg innrømmer at teoriene ikke er særlig sterke.

Nadal vant nettopp i Barcelona. I finalen vant han enkelt mot Guillermo Canas. Sistnevnte har allerede sikret seg Comeback player of the year-prisen som deles ut hvert år. Eter at han slo Federer to ganger på amerikansk hardcourt, har det vært folks siste argument mot Nadal: «Bare vent til han spiller mot Canas!». Nå har han gjort det. Og vunnet, 6-4, 6-4.

Men altså: Tre ting som kan hindre Rafael Nadal i å vinne French Open, presentert i tilfeldig rekkefølge:

1) Et mirakel. Jeg snakker ikke om guddomelig inngripen, for hvis Han finnes, bør Han bruke kreftene på noe mer viktig enn en idrettsturnering. Jeg snakker heller om et idrettsmirakel, eller en bombe, som det heter i sportsterminologien. De skjer ikke ofte i grustennis, for der kan ikke en mann serve seg til seier, slik f.eks Ivo Karlovic gjorde da han slo ut Lleyton Hewitt av Wimbledon for noen år siden. De siste årene er vel Michael Stich sin semifinaleseier mot Thomas Muster i 1996 det beste eksempelet. Muster var sin tids Nadal, et keivhendt grusmonster som hadde vunnet 12 grusturneringer i 1995 og var tittelforsvarer. Stich var ganske uten kamptrening, og det var en sensasjon da han vant i fire sett. Jeg har likevel vanskelig for å se hvem som skal klare å gjøre noe lignende mot Nadal.

2) Skade(r). Nadal var mye skadet i begynnelsen av karrieren sin. Forhåpentligvis slipper han mer problemer, men for konkurrentene begynner det å minne om det eneste håpet de har. Likevel, Nadal var skadet en kort periode på seinvinteren. Tankeeksperiment: Dersom Federer vinner French Open i Nadals fravær, vil det alltid være en hake ved tittelen, eller vil folk overse det? Er Vebjørn Rodals OL-gull fra 1996 litt mindre verdt enn hvis Wlson Kipketer hadde deltatt?

3) Skjemaet. Det er vanskelig å se for seg Nadal som sliten. Han er ung og sterk, og har en vanvittig intensitet. Han har vunnet Monte Carlo og Barcelona, og har planlagt å spille Roma og Hamburg før French Open. Det er mye tennis på kort tid. Nadal vinner jo kampene sine i strake sett, men det må jo prege kroppen hans likevel. Federer har et mindre hektisk program. Nadal spilte mye i fjor også, og vant alt han stilte opp i. Men jeg synes det er rart at han ikke sparer seg litt mer. Etter den overraskende Wimbledon-finalen i fjor var Nadal svak resten av sesongen, og han kom ikke helt tilbake i form igjen før seieren i Indian Wells i vinter. Mye grus nå er bra for selvtilliten (og kontoen), men hvis han tar det litt med ro, tror jeg han vil tjene på det.

Mann mot mann, samme land

Jeg gjespet meg gjennom noen games av bom-orgien mellom Dementieva og Myskina på fredag. Myskina klarte å vinne, selv om begge to strengt tatt burde vært fjernet fra turneringen på grunn av elendig spill.

I dag zappet jeg innom Haas mot Waske på Eurosport. De to tyskerne satte ikke akkurat tennishjertet mitt i brann. Den mekaniske fløtepusen (en selvmotsigelse som faktisk passer utmerket på Haas) og den anonyme Waske var omtrent like underholdende som å se oppvasken tørke.

Derfor kom tanken: Er det alltid bare elendighet når spillere fra samme land møtes? De kjenner som regel hverandre godt, og derfor blir kampene forutsigbare og feilene mange.

Nja. Det finnes plenty av klassiske dueller mellom spillere fra samme land:

Edberg – Wilander: Kjempet om den svenske tennistronen på midten av 80-tallet. Wilander den beste returspilleren i verden, Edberg konge ved nettet. Severdige kamper, og to av de mest sympatiske verdensenerne gjennom tidene. 80-årene var aldri vakrere.
Innbyrdes styrkeforhold: 11-9 til Wilander.

Sampras – Agassi: Var sjelden på topp samtidig, men når de var det, resulterte det i noen av de beste kampene som er spilt: finalen i Australian Open 1995, US Open samme år, Wimbledon 1999 og US Open 2001.

Fun fact: Agassi slo aldri Sampras i Wimbledon eller US Open, og Sampras slo aldri Agassi i Australien Open eller French Open.
Innbyrdes styrkeforhold: 20-14 til Sampras.

Becker – Stich: Kontraster i kø. Becker spilte mye på kraft, mens Stich fikk alt til å se latterlig enkelt ut, og var egentlig ikke så interessert i tennis.

Becker var det brede publikums mann, mens Stich var en særing uten stor fanskare, bortsett fra tennispurister. Trål diskusjonsgrupper etter Stich, og du finner beskrivelser av serven hans som «pure silk», og backhanden hans snakkes det fortsatt om. Stich er blitt en kulthelt, Becker er mest kjent som en kåtpeis som har kastet bort masse penger.
Innbyrdes styrkeforhold: 8-4 til Becker.

Tigergutt i tennisland

Jeg har vært på ferie i Oslo. Ethvert besøk i hovedstaden betyr en tur til Tanum bokhandel, tennisavdelingen. Det er bare en hylle, og som regel har de ingenting av interesse. Men denne gang fant jeg selvbiografien til Boris Becker, som jeg pløyde gjennom på tre-fire dager.
Boris Becker er den største tyske kjendisen de siste 20 årene. Selv folk uten interesse for tennis kjenner navnet. Det virker som Becker (og hans to medforfattere) har skrevet for kjendisgribbene der ute, og ikke tennisfansen. Skuffende, særlig når han kaller boken for The Player.

Det er nemlig lite om spilleren Boris Becker i denne boka. Kampene og motstanderne blir beskrevet i bisetninger. Han er sparsom med rosen, har lite til overs for Ivan Lendl, og synes Stefan Edberg er en kjekk kar. Boris Becker har spilt i mange legendariske kamper (sju Wimbledon-finaler, ATP-sluttspillet 1996 mot Sampras, Wimbledon-semifinalen mot Agassi i 1995 og mange andre). Dem hadde det vært gøy å lese mer om.

I stedet preiker Becker i det endeløse om eldgamle konflikter med trenere. Om kjendiser han har møtt, folk som har lurt ham, foreldrene sine, Muhammad Ali (platt og uinteressant) og ikke minst skilsmissen. Det meste er gjespende kjedelig, og tittelen «The Player» blir ekstra tåpelig.

photo of 'The Player av Boris Becker, Bantam forlag'Becker selv framstår som en blanding av Tigergutt (”tigergutter kan alt”) i en kynisk verden, og som en bortforklarende sytepave. Alle Beckers største nederlag blir bortforklart med utenomsportslige forhold eller skader. I lengden er det irriterende å lese. Becker er like sta i etterkant av karrieren som han var da han var midt i den.

Det beste kapittelet viser hva denne boken kunne vært. Becker skriver med innsikt og kritisk sans om sin landsmann Michael Stich (Wimbledon-vinner 1991). Bare synd at det er langt mellom slike lyspunkt i Becker selvbiografi.

Fantastiske slag, del 7: Courier sin forehand

Jim Courier la opp for fem år siden, men gjorde nylig et bittelite comeback som doublespiller sammen med Andre Agassi. Det gir anledning til å mimre tilbake til et av de mest fryktede slagene fra det tidlige 90-tall.

Vi skrur klokka tilbake 13 år. Sampras og Agassi er i begynnelsen av 20-årene, og begynner å få spillet på plass. Chang kommer langt i de fleste turneringer, Edberg og Becker er i sin beste alder, ja til og med McEnroe og Lendl henger godt med fortsatt. I buskene lurer Richard Krajicek, Todd Martin, Cedric Pioline, Thomas Muster, Petr Korda og Michael Stich. Det var i det hele tatt høy kvalitet på tennisen.

Likevel var den mest stabile spilleren på denne tiden den ganske ordinært utrustede amerikaneren Jim Courier. I perioden 1991-93 nådde han finalen i alle grand slam-turneringene, og vant to ganger i Australian og French Open.

Få verdensenere har sett ut som de har slitt mer for plasseringen enn Jim Courier. Han bygde spillet rundt enestående fysikk, og sin tids mest fryktede slag: Forehanden.

Det var et stygt slag, og minnet mer om baseball enn tennis. Courier så ut som han ga ballen juling med forehanden, det voldsomme treffet kom fra en robust høyrearm mer enn en helhetlig bevegelse med kroppen.

Men det funket som bare f. Courier var best trent på hele touren, og kunne løpe rundt backhanden hele dagen. Courier sin inside-out forehand er legendarisk (forehand fra eget backhand-hjørne til motstanderens backhand). Se f.eks finalen i French Open 1991, hvor han gnagde Agassi i stykker i en kamp han strengt tatt hadde fortjent å tape.