Stikkord: statistikk

Når jeg ikke skriver tennisblogg, jobber jeg på biblioteket i Stavanger. I ei hylle i første etasje står bøkene som folk har reservert, og venter på å bli hentet. Mye av det som står der er lett å gjette seg til, det er den lille gruppen bøker som «alle» snakker om for tiden, og de mest populære titlene for barn og ungdom.

Noen titler står der år etter år. De fortsetter å få et stort publikum lenge etter at de er nye, og uten at det skrives noe særlig om dem. En slik er Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt. Den handler om hvordan hjernen vår fungerer, og hvordan reptilhjernen vår, den delen av bevisstheten som er innstilt på overlevelse og å avverge farer, kan lure oss til å fatte dårlige beslutninger.

En del av bildet her er hvordan vi lener oss til vedtatte sannheter i stedet for å tenke rasjonelt gjennom ting. For noen år siden leste jeg en bok i denne sjangeren om fotball, kalt Tallenes tale. Den anbefales alle som er interessert i fotball i et statistisk lys. Boken avliver en hel del myter om sporten, blant annet hvor lite farlige cornere er, og hvorfor klubber bør bruke like mye penger på forsvarsspillere som spisser.

Denne uka har jeg lest Scorecasting (2011), hvor Sports Illustrateds tennisskribent Jon Wertheim er en av forfatterne. Den kan sammenlignes med Tallenes tale og Freakonomics (som jeg ikke har lest), ved at den prøver sportsklisjeer mot tørre fakta. Defence wins championships, som Michael Jordan pleide å si? Lønner det seg å ta en time-out for å sette motstanderen ut av spill?

Boka handler for mye om typiske amerikanske idretter til at jeg klarte å henge helt med. Baseball og amerikansk fotball har jeg ikke noe forhold til.

Men det er litt tennis i boka. Dommerens rolle i sport er en viktig del av Scorecasting. En myte som oppheves til sannhet i boka, er at dommeren dømmer til fordel for hjemmelaget. Forfatterne underbygger dette med eksempler fra adferdspsykologi, og mener at dommeren blir ubevisst påvirket av hoiingen til de mange tusen hjemmesupporterne. (De har statistikk som underbygger det, les boka selv.)

Tenniseksempelet i boka er fra US Open i 2009, semifinalen mellom Serena Williams og Kim Clijsters. I slutten av andre sett blir Serena avblåst for fotfeil, noe som får henne til å miste fatningen, og etter hvert hele kampen:

Scorecasting setter dette i sammenheng med det som kalles omission bias, som de mener er utbredt blant dommere: De aller fleste dommere vil nøle med å blåse hvis mye står på spill. Årsaken er at vi – som tilskuere og som mennesker – lettere tilgir personer som lar være å handle når de skulle ha gjort det, enn mennesker som tar en feilaktig avgjørelse. Derfor lar dommere feil  passere. (De har tall som underbygger det også.) Mot slutten av de fleste kamper, uansett idrett, vil dommeren holde seg mer og mer i bakgrunnen når oppgjøret er på sitt mest dramatiske, og la være å blåse i situasjoner som ville blitt avblåst om de hendte tidligere i kampen. (I fotball vil dommeren også legge til mer tid hvis hjemmelaget ligger under, enn hvis de leder, ifølge Scorecasting.) Denne logikken er forståelig, men er den ønskelig? Den åpner for et stor tolkningsrom: Hvilke regler er for ubetydelige til at dommeren skal bry seg om dem når alt skal avgjøres? I dette tilfellet: Skal ikke dommerne dømme fotfeil i slutten av et sett?

Det mest interessante i Scorecasting er logikken som slår inn i golf, og som lett kan overføres til annen sport og livet i sin alminnelighet. En golfrunde handler om å komme seg gjennom løypa (banen?) på færrest mulig slag. Hvert hull på en golfbane har et visst antall slag som er beregnet å bruke, det kalles å klare hullet på par. Scorecasting viser hvordan golfspillere er mer offensive hvis de slår for å berge par, altså unngå å bruke flere slag enn forventet på et hull, enn hvis putten de slår vil sørge for at de klarer det under par. Vi skjerper oss mer hvis vi kjemper for å begrense et tap, enn når vi spiller for å øke en ledelse. Tap svir mer enn seier gleder. Hvor ofte har du ikke hørt noen si «det er ikke så nøye med selvangivelsen, så lenge jeg ikke blir skyldig penger?» Hvor mange som får igjen penger på skatten, sjekker om tallene stemmer, sammenlignet med hvor mange av restskattebetalerne som gjør det?

Temaet minner meg om det Brad Gilbert skreiv i sin klassiker Winning ugly, og som Pete Sampras er inne på i sin selvbiografi: De beste tennisspillerne gjør maksimalt ut av en ledelse, de prøver ikke å forsvare den, men øke den. De skjerper seg enda mer når de leder, for å banke håpløsheten inn i motstanderen. Sampras skriver om hvordan det var viktig for ham å vinne det neste poenget hvis han hadde tatt ledelsen 40-0 i egen serve. Med hans serve ville han nok vunnet gamet om han ikke vant det blankt, men Sampras skriver i selvbiografien hvordan han samlet seg for å blåse gjennom servegamet hvis han hadde tatt de tre første poengene. Pete Sampras skjønte den menneskelig refleksen med å sette inn alle krefter når nederlaget truet, men jobbet aktivt mot å slappe av i medvind.

Scorecasting handler også om hvordan sport har en innebygd konservatisme. Trenere som feiler med en velprøvd strategi, vil sjelden få gjennomgå hvis de taper. Trenere som prøver noe nytt, selv om det er aldri så velbegrunnet, blir kastet til løvene hvis det slår feil. Forfatterne trekker paralleller til aksjemarkedet: Ingen megler vil få sparken for å investere kundens penger i Statoil eller DnB, selv om aksjekursene skulle kollapse måneden etter. Men mislykkes de med investeringer i ukjente selskaper, selv om grunnene skulle solide, kan de begynne å se seg om etter ny jobb. Ikke kom her og tap på nye måter!

Litt av det samme gjelder i sport også, helt ned på mitt basale nivå. Hvis jeg har en dårlig dag ved grunnlinja, blir jeg likevel stående der, gjerne i flere mislykkede game, i påvente av at den savnede backhanden skal vende tilbake. Jeg ville kanskje tapt like mange poeng ved nettet, men tviholder likevel på den tapende strategien. Å sette aksjene mine i Volley A/S, virker såpass utrygt at jeg tviholder på taperaksjen Grunnlinje Ut og Nett A/S. Det er skummelt der framme, og jeg ser så teit ut når jeg kommer trampende mot nettet. Men hvorfor fortviler jeg mer over en bommet smash eller volley, i forhold til en forehand fra grunnlinja som jeg slår ut? Ett poeng er ett poeng, uansett hvordan det tapes.

Tennis er så full av statistikk at en bok om emnet må komme før eller seinere. Den skal jeg lese.