Halvrusten Djokovic

Jeg fikk sett slutten av første sett og begynnelsen av andre sett da Djokovic slo Berrer. Djokovic virket anspent. Han klarte sjelden å få tunge Berrer ut av spill. Berrer slo noen avgjørende ess, godt hjulpet av det raske dekket. Wimbledon-graset har blitt atskillig tregere de siste årene, men før det blir skikkelig oppharvet er det mulig å slå mange ess. Om to uker spretter ballene nesten til skulderhøyde, perfekt for Nadal. Hvis han kommer så langt.

Sendingen hoppet videre til Stakhovsky-Ferrer. Sistnevnte spilte sin vanlige kvernetennis, og Stakhovsky var for ustabil til å henge med fra grunnlinjen. Jeg duppet faktisk av noen sekunder.

Fikk ikke sett noe av Federer-Hrbaty. Sveitseren vant selvsagt (3-2-2), for Hrbaty er en skygge av den spilleren han var for 4-5 år siden, og kommer nok til å legge oppå snart. Ved siste sidebytte satte han seg ved siden av sin gode venn Roger på pausestolen. Les saken på Daily Telegraph, som hadde en treffende kommentar til hendelsen: «It was also the closest that Hrbaty got to Federer all afternoon, as the Swiss beat his former doubles partner with ease.»

Apropos aviser, så er Wimbledon en høytid. Britiske aviser er kanongode på Wimbledon, selv om de bare er passelig interessert i resten av sesongen. Les for eksempel Daily Telegraph sin kåring av de ti beste finalene for menn og kvinner. Jeg har store problemer med at Federer-Nadal fra 2007 havner bare på åttende plass.

Sensasjonsmennene spretter fram fra alle kanter

Jo-Wilfried Tsonga, Kei Nishikori og nå Sergiy Stakhovsky. Dersom du hadde sagt at disse tre ville sette seg kraftig i respekt i 2008s to første måneder, ville du blitt lagt inn på tennisens galehus.

Tsonga kom til finalen i Australian Open, Nishikori vant finalen i Delray Beach mot James Blake. I dag: Sergiy Stakhovsky slo Ivan Ljubicic i finalen i Zagreb. Ljubicic spilte sin tredje strake finale i turneringen som går i hjemlandet Kroatia. Ljubicic er ranket 25 i verden, men har vært helt oppe på 3. plass.

Sergiy Stakhovsky er ranket 209, og kom inn i turneringen som en lucky loser. Det vil si en spiller som ikke klarer å kvalifisere seg til spill, men som får sjansen likevel fordi en av de andre spillerne trekker seg. Da Michael Llodra ble skadet, steppet Stakhovsky inn. Han er den første lucky loser som vinner en ATP-turnering siden 1991. Dette er merkelige tider.

Nishikori, Tsonga og Stakhovsky. Jesus hadde neppe tennis i tankene da han sa at de siste skal bli de første, men etter disse resultatene i vinter, er jeg ikke sikker lenger.