Maria, you gotta see her

Maria Sharapova

Maria Sharapova har spilt sin siste tenniskamp, og lover at det ikke blir noe comeback.

Fem Grand Slam-titler, masse penger i banken, stønninga og dopingdommen. Hvis du har lest litt tennis den siste uka (Sharapova valgte selvsagt å legge opp mens jeg var på vinterferie med tynn nettdekning), har du lest oppsummeringene.

Maria Sharapova skjønte at tennis handler om å vinne. Hun gikk på banen med én plan: Å drive motstanderen bakover med kraftfulle grunnslag. Ferdig med det, iverksett plan. Veldig ofte fungerte det. Variasjon er overvurdert.

Jeg har sett en hel del kamper med Maria Sharapova, 185 artikler her på bloggen handler (delvis) om henne. Hver gang jeg så Sharapova spille, slo det meg at imaget som omgivelsene prøvde å klistre på henne, ikke hadde noe med tennisspilleren å gjøre. Sharapova, tennisspilleren, var ukomplisert. Ingen mimikk, ingen smil, lite variasjon, all business. Utenfor banen ble Sharapova nedlesset av sponsorpenger, fordi..? Jeg har aldri helt skjønt Sharapovas appell, men så er ikke jeg PR-guru, heller.

Serena Williams har vunnet alle de fire Grand Slam-turneringene. Før henne var Steffi Graf den siste som klarte det. Og – Maria Sharapova har klart det samme. Andre spillere kan inspirere deg til å finpusse teknikken, Maria Sharapova er den du vender deg til når du lurer på hvor mye viljestyrke og målbevissthet teller for å bli god i noe. Takk for tennisen, Maria!

Her er noen Sharapova-kamper jeg har sett, men langt på vei glemt:

  • Stygt og pent på en gang (Australian Open 2006, kamp mot Ashley Harkleroad). «Sharapova har masse mannlige fans, men spillet varmer få tennis-sjeler. Hun har en enkel og – for meg – ganske dårlig teknikk. For eksempel forehanden, hvor kroppen ikke følger slaget gjennom, men ofte trekker motsatt vei når racketen treffer ballen. Nadal gjør noe lignende på sin forehand, og jeg kan ikke skjønne at kroppen har godt av det. Nettspillet hennes er nærmest fraværende, og taktikken begrenser seg til å slå ballen så hardt som mulig i en omtrentlig retning.»
  • Tre avgjørende poeng (French Open 2006, kamp mot Mashona Washington). «Tre ganger hadde Washington matchballer. Alle ble tapt på puslete vis. Etter å ha drevet Sharapova fra side til side hele kampen, overlot Washington initiativet til Sharapova på matchballene. Korte, underskrudde slag mot Sharapovas forehand hjalp ikke: Verdensfireren er sterk i hodet og slo dem inn i stedet for ut eller i nettet.»
  • Underholdende russere (russerinner?) (finale Toronto 2009, Sharapova mot Dementieva). «Så jeg zappet over til Eurosport, hvor Sharapova og Dementieva spilte finale i Toronto. Sharapova var tydelig rusten etter det lange skadeavbrekket. Jeg tror hun hadde borti 50 upressede feil. Likevel var det gøy å se henne igjen, den hemningsløse satsingen og den styggvakre forehanden, drive-volleyene og hennes lange rekkevidde.»
  • Perfekt Sharapova i finalen mot Errani (French Open 2012). «Sharpova tok kommandoen i de aller fleste ballvekslingene. Errani måtte slå veldig langt for å presse Sharapova ut av posisjon. Toppspinn er nødt å være plagsom for å ha noen effekt. Hvis ikke, gir det bare motstanderen litt ekstra tid til å finne posisjon. Korte baller ble spist opp av Sharapova, som var helt fantastisk i dag. På alle vis. Nå har hun vunnet alle de fire store, og det er mer enn langt mer talentfulle spillere har klart.»

Sharapova-dokumentar på Netflix

De siste årene har det vært mye snakk om de store comebackene i tennis. At Federer og Nadal har kommet tilbake fra skader og gjenerobret verdenstoppen gir et litt skeivt bilde av hvor ødeleggende skadeopphold og andre fravær kan være. Novak Djokovic har en seigere vei tilbake til verdenstoppen enn disse to etter skadene han har hatt.

Maria Sharapovas fravær fra tennis i 15 måneder skyldtes at hun ble tatt for doping i Australian Open 2016. Et filmteam har fulgt henne i den perioden. Det har resultert i en dokumentarfilm som er tilgjengelig på Netflix, med tittelen The Point.

Det er Sharpovas eget agentbyrå IMG som står bak filmen. Det sier seg selv at den stryker henne så varsomt medhårs at det blir påtakelig. Hun er den eneste som blir intervjuet. Hele dopingsaken fortelles fra hennes ståsted. Og selv om filmen har gått gjennom IMG-maskineriet, kom det fram opplysninger som fikk meg til å steile. Som at Sharapova i tenårene fikk en liste med ti medikamenter (!) av en russisk barnelege, som Sharapovas far hadde funnet ut skulle være hennes lege. Dette var på et tidspunkt hvor hun allerede var en Grand Slam-vinner, men fordi hun følte seg slapp og ble syk ganske ofte, ble svaret altså legemiddelbruk. (Jeg ville trodd det var siste utvei.) Legen som skrev ut medisinene hadde aldri hatt idrettsutøvere på pasientlista før, men fordi pappa Yuri var mer komfortabel med å snakke med russere (selv etter mange år i USA), ble løsningen på Marias slapphet at en russisk barnelege skrev ut ti ulike legemidler. At IMG, verdens største byrå for idrettsutøvere, lar slikt skje med en av sine største klienter, er langt over min fatteevne.

Ellers da? Filmen er et helt greit blikk i kulissene bak Maria Sharapova, som tross alt virker å ha hodet på rett sted til tross for at hun alltid har hatt et uvanlig liv.

Sharapovas comeback har vært blandet. Hun vant en turnering i comebacksesongen 2017, men resultatene i år har vært elendige. Hun er nede på 53. plass på WTA-rankingen nå.

Flaks, Masha og tennisoffensiven

Maria Sharapova

Maria Sharapova: Unstoppable
Selvbiografi
2017

Maria Sharapovas selvbiografi er lettlest, men ikke lettglemt. Der spillet hennes er endimensjonalt, viser selvbiografien fram nye sider av verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.

For dere som synes overskriften er i fikseste laget, kan jeg forklare den. Maria heter egentlig Masha, men likte bedre Maria da hun kom til USA som barn, fordi hun ikke ville bli assosiert med rollefiguren Marcia i TV-serien The Brady Bunch. Sharapova lærte å snakke amerikansk av å se på TV mellom treningsøktene i Florida.

Tsjernobyl

Maria Sharapova, Unstoppable
Maria Sharapova, Unstoppable

Flaks, ja. Historien Maria Sharapova forteller om sin vei til tennistoppen er så full av tilfeldigheter og heldigheter at det er utrolig om bare halvparten er sant. Jeg skal prøve å sammenfatte uten for mye unøyaktigheter: I april 1986 eksploderer en atomreaktor i Tsjernobyl. I den nærliggende byen Gomel i Hviterussland bor familien Sharapov. Kona er gravid med det som skal bli deres eneste barn. De frykter for egen, og den kommende babyens helse og flytter. Først til Sibir, deretter til Sotsji i sør. (Sharapova sier i boken at atomulykken i Tsjernobyl er den viktigste grunnen til at hun ble tennisspiller.) Før de flytter fra Gomel får faren, Yuri Sharapov, en tennisracket av broren sin, som en vits (russisk humor, der altså). Han har ingen interesse av tennis, men som ved et lykketreff finnes det et godt tennismiljø i Sotsji. Senere Grand Slam-vinner Yevgeny Kafelnikov kommer fra samme by. Farens racket får datteren Maria hendene på. Hun viser tidlig talent. Faren er en geskjeftig type, som drar henne med til Moskva, for et fesjå for hundrevis av talenter fra hele landet. Martina Navratilova oppdager tilfeldigvis Sharapovas evner, og oppfordrer faren til å flytte med henne til USA for å bli bedre. Han klarer å overtale de gjennomkorrupte russiske myndighetene til å skaffe ham nødvendige reisepapirer til USA for seg og datteren. Han og sju år gamle Maria ankommer Florida med 700 dollar i cash og en hel del lykke og fromme i bagasjen.

Skrev kontrakt med Nike som 11-åring

Det er bare starten, og livet hennes fortsetter i samme spor i Florida, med flaks, tilfeldigheter, uendelig mye trening, ambisjoner, farskjærlighet, dårlige venner og gode venner, før Nike inngår kontrakt med henne som 11-åring. Den første tredelen av Sharapovas selvbiografi er den mest interessante, og skildrer årene før berømmelsen. Et brennende spørsmål mens jeg leste: Sharapova klarte det, men hvor mange andre har prøvd på lignende, som regel mye mer gjennomtenkte veier til tennistoppen uten å ende opp med annet enn knuste drømmer og en skakkjørt familie? Det er trangt på toppen, og veldig god plass i bunnen av enhver idrettsgren.

Sharapova skriver mye om penger i årene før hun hadde dem, lite om dem etter at hun ble verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun har ingen bitre følelser overfor faren, som planla veien mot tennistoppen, i motsetning til andre som opplevde det samme (hei, Andre Agassi).

Det er business, og den er personlig

Hele livet hennes har vært innrettet mot det å bli best i tennis. Etter endt lesning satt jeg med enda et spørsmål: Er du lykkelig nå, Maria? Etter alle disse timene med tennis, dette venneløse livet, alle millionene på konto, denne ustoppelige trangen til å «beat them all»? Jeg har ikke helt det inntrykket. Hvor kommer den trangen til å slå dem alle fra, og hvorfor er den like sterk nå som hun nærmer seg 31? Tidlig i boken kommer det fram at hun egentlig så for seg å være tennispensjonist nå, men ville fortsette fordi hun ble tatt i doping – hun skulle slå dem alle enda en gang. Det har ikke gått helt sånn. Men hvem er Maria Sharapova hvis hun ikke lenger er ei jente som slår ballen hardt og flatt over nettet?

Sharapova er åpen om at hun knapt har noen venner på WTA-touren. Best å ikke knytte noen følelsesmessige bånd til sine fiender, for da vil hun miste gnisten mot dem på banen. Det står for meg som et utmattende liv å måtte føle en døgnkontinuerlig antipati mot sine motstandere (eller bransjekolleger, som de også er) for å vært skjerpet til kamp. Roger Federer og Marin Cilic spilte finale i Australian Open mot hverandre i forrige uke. I høst viste seg at de begge ferierte på Maldivene, og da møttes de selvsagt for å trene og henge sammen med hverandres familier. Chris Evert og Martina Navratilova hadde et solid forhold utenfor banen, uten at de konkurrerte dårligere mot hverandre på banen av den grunn.

Cheers to the final @rogerfederer ! 🥥🎾 #ausopen

Et innlegg delt av Marin Čilić (@marincilic_official)

Jeg fikk en liten klump i halsen da jeg leste avsnittene om Sharapovas forhold til tennisspiller Grigor Dimitrov, som hun var kjæreste med i flere år. Et avgjørende punkt i forholdet er da Dimitrov viser et bilde av hun som sitter i hans boks når han spiller i Wimbledon, og sier hvor glad han ble for det. Sharapova svarer at hun bare satt der fordi hun var utslått selv. Hun ville helst vært et annet sted og forberedt seg til sine egne kamper. Noen ganger treffer man riktig person på feil tidspunkt i livet, skriver hun, og noe må man jo si når ting tar slutt, men…ja. Kom igjen, Maria, du har slått hele verden i tennis i årevis, prøv å senke skuldrene litt og ikke vær så streng med deg selv.

Unstoppable er tilgjengelig i nettbokhandler. Eller du kan prøve å få det lokale biblioteket ditt til å kjøpe den inn. Hils fra meg.

WTA-touren lengter etter en stabil stjerne

Jeg har skrevet altfor lite om kvinnetennis på denne bloggen de siste månedene. Skeivfordelingen er enorm.

Grunnen er at også jeg griper til det mest nærliggende. De mest interessante historiene de siste årene har vært på herresiden, enten med de internasjonale brillene (Nadal og Federers tilbakekomst) eller de norske (Casper Ruuds klatring på rankingen).

Kvinneklassen har handlet mest om Serena Williams sin jakt på rekorder. Det er selvsagt interessant nok, men alle idretter er avhengige av å etablere nye navn for å holde på interessen. Eventuelt at mer enn én spiller holder seg stabilt i toppen i årevis, slik det har vært på ATP-touren de siste 10-12 årene.

Tallene 16-2 sier alt om styrkeforholdet i damefinalen

Maria Sharapova (Wikimedia Commons).

Serena Williams og Maria Sharapova er kvinnetennisens viktigste spillere, og det er passende at de spiller finale i Australian Open i år. Det er noen års alderforskjell mellom dem og de kommer fra hver sin verdensdel (selv om Sharapova praktisk talt er amerikansk).

Men den ene forskjellen som betyr noe på lørdag, er at Williams er best. Hun eier, som kidsa sier (eller var det i 2012?). Serena leder 16-2 i innbyrdes oppgjør. Har det noen gang vært et mer skeivt styrkeforhold mellom to spillere av deres kaliber?

Media har skrevet mye om Roger Federers problemer mot Rafael Nadal, og de er reelle. Federer har ikke slått Nadal i en Grand Slam-turnering siden 2007. Det styrkeforholdet ser likevel ikke så verst ut sammenlignet med Sharapovas historie mot Serena. Hun vant to av de tre første oppgjørene, og dett var dett. Serena har ikke tapt mot Sharapova på ti år.

Alle artikler om Federer versus Nadal nevner tidlig at Federers backhand sliter mot Nadals fryktelige overskru. Nadal er ganske enkelt en dårlig match for Federers spillestil. Jeg ser ikke helt at Sharapova har et like fundamentalt problem mot Serena, og derfor er det litt rart at kampene alltid ender på samme måte. Spillemessig er det ikke stor forskjell mellom dem. Begge vil ta initiativet og slå hardt først. Ingen av dem liker å forsvare seg, selv om de kan det også. Akkurat som Federer må irritere seg over at Nadal alltid spiller solid når de møtes, må Sharapova føle det mot Serena. For Serena taper også kamper, bare ikke mot Sharapova.

Har Sharapova en sjanse? Selvsagt. Alt tar slutt, også Rafael Nadals dominans over Tomas Berdych. Sharapova er proff nok til å gripe sjansen hvis Serena skulle være sjuk, småskadet eller uforklarlig dårlig. Hvis historien gir hint om hva som kommer, stiller Serena i toppform og knuser Sharapova igjen. Spådom: Serena i to sett.

Er det fortsatt noen som tviler på at Nadal kommer til å passere Federer?

French Open14 Grand Slam-titler. Pete Sampras ble historisk da han passerte Roy Emersons antall (12) i 2000, og vant nummer 14 to år senere. Uslåelig, ikke sant? Her er vi 12 år senere, og Roger Federer har vunnet 17 GS-titler.

Likevel tror jeg det bare er et tidsspørsmål før Rafael Nadal tar ham igjen. Nadal vant sin 14. GS-tittel da han slo Novak Djokovic i finalen av French Open 2014, og fylte akkurat 28. Finalen i French Open er gammelt nytt nå, så jeg skal ikke si så mye om den. Djokovic tapte den i strekket fra 5-5 i andre sett til 0-3 i tredje, hvor Nadal tok fem game på rad. Da sto det 1-1 i sett, og Nadal hadde i praksis tatt det tredje. Djokovic hadde fått det store tomme blikket, det som Roger Federer pleier å få i kamper mot Nadal. Jeg synes det sa mye om Djokovics resignerte spill i siste del av kampen at han gikk med tommelen i været mot nettet etter matchballen. Tommelen i været? Du har tapt en Grand Slam-finale, mann! (Det var visst en sarkastisk gest, ifølge rapportene. Jaja.)

Nadal vant US Open i fjor, han spilte finale i Australian Open i vinter og han vant denne kampen. Mannen er en trussel på alle underlag, og jeg tviler på at Federers rekord på 17 Grand Slam-turneringer overlever Nadals karriere.

Nadal 2010 Madrid 01.jpg
«Nadal 2010 Madrid 01» by PictFactory – originally posted to Flickr as Revés. Licensed under CC BY 2.0 via Wikimedia Commons.

Nadal er en tennisspiller som strider mot all fornuft. Nadal spiller tennis utenfor alle skjønnhetskriterier. Han er høyrehendt, men ble overtalt til å spille med venstre. Det ekstraordinære med Nadal er slagene hans. Selv om han er verdensener, tviler jeg på om trenere drar fram Nadal når de skal instruere nye spillere. Nadals teknikk er ekstrem, han holder racketen i et western-grep (ser det ut  for meg) med strak arm, noe som i seg selv krever voldsom styrke og presisjon for å fungere. Mange av forehandene hans slås kun på forehandsiden av kroppen, hvor armen går i en nesten vertikal bevegelse fra skolissene og opp over hodet. Nadal kaster alle forestillinger om «vakker» tennis ut vinduet, dette er idrett hinsides slike tåpelige parametre.

Det aller mest imponerende med Nadal er opphentingene hans. Selv når han er utspilt og så vidt klarer å få en racket på ballen, lemper han den den tilbake langt nede i hjørnene, med en overskru som ikke er sann. Det har aldri vært en spiller som Nadal, og det vil aldri komme en kloning, til det er Nadal for særegen i alt i han gjør.

Nadal kommer aldri til å bli min favoritt, men som ordtaket sier; man kan ikke diskutere med suksess. Og ingen har hatt mer av den i Roland Garros enn Rafael Nadal. NI titler. Man skal aldri si aldri, men jeg kan vanskelig se at noen klarer å toppe denne rekorden.

To ord om Maria Sharapovas seier over Simona Halep: Sharapova var imponerende i det første halvannet settet, før hun fikk litt nerver og Halep hevet seg. All ære til Sharapova for å dra det i land. Linken mellom henne og Nadal er ikke så klar, men få konkurrerer bedre enn årets vinnere i Roland Garros.

Oppdatert oversikt over Grand Slam-vinnere kommer i løpet av noen dager.

Jakten på særpreget (og hatten av for Maria Sharapova)

Tennis på tv:
Maria Sharapova – Eugenie Bouchard 4-6, 7-5, 6-2
Simona Halep – Andrea Petkovic 6-2, 7-6
Semifinaler, French Open 2014

French OpenDet siste året har jeg skrevet mindre og mindre om dametennis. I et likestillingsperspektiv er det selvsagt forkastelig. Det har trolig aldri vært et høyere gjennomsnittsnivå på topp 100 på WTA-touren enn det er nå. Likevel blir jeg stadig sittende og se på kampene deres med en lite tilfreds følelse. Hvis jeg skulle prøvd å formulere min surmuling i form av et spørsmål, må det bli noe sånt: Hvorfor er det ikke flere av dem som skiller seg ut?

Eugenie Bouchard og Simona Halep har vært to av buzz-navnene i 2014. Begge har klatret oppover rankingen, og vi kommer til å se og høre mye til begge de neste årene. Alle sporter trenger fornyelse, for det er tross alt grenser for hvor lenge selv Serena Williams kommer til å fortsette. Det betyr ikke at Halep og Bouchard er spesielt interessante. For at jeg skal bli interessert i en spiller, må de ha noe spesielt. En eller annen signatur som skiller dem fra resten. Du vet hva jeg snakker om: Nadals forehand, Federers, vel, magi, Murrays backhand, Djokovics bevegelser, Serenas server, Agassi sine returer, Sampras sin serve og forehand, Mauresmo og Henin sine backhander… Det finnes tusener av tennisspillere som spiller fornuftig prosent-tennis (altså å velge det smarteste slaget i hver ballveksling). Av toppene forventer jeg noe mer.

Har Halep og Bouchard noe mer? Jeg klarte ikke å se hva det skulle være i semifinalene. Begge beveger seg godt. Begge slår og satser stort, Bouchard med litt mer risiko. Bouchard hadde 29 vinnerslag og 48 upressede feil,  mot Sharapova, på tre sett. Halep var mer edruelig mot Petkovic, med 25 vinnere og 20 upressede feil. Men særpreg i spillet? Jeg klarte ikke å se hva det skulle være. Okei, Bouchard setter seg ned på knærne når hun slår mange av slagene sine, men jeg får ikke gåsehud av det.

Min beundring for Maria Sharapova vokser år for år. Hun er klodens best betalte idrettskvinne, mest på grunn av reklamekronene hun drar inn. Det stilige med Sharapova er at tennisspilleren Sharapova ligger så langt fra den glansa versjonen hun fremstilles som i reklamene. På banen er det null glamour og «vakre» slag, bare en altoppslukende vilje til å vinne, og effektive, harde grunnslag, som gjør at jeg alltid liker å se henne i aksjon. Sharapova er kvinnetennisens svar på David Ferrer: Ingen har fått mer ut av karrieren i forhold til naturtalentet.

Sharapova etter kampen:

You put so much effort, you and your team, to get to this position. If some things are not working out, I don’t just want to quit in the middle. Because when you lose the first set or a few games or you’re down a break, that’s not the end of the match. That’s the type of philosophy that I play with.

Heng de ordene på veggen, all verdens unge tennisspillere.

Jeg kan ikke se for meg at hun taper finalen mot Simona Halep. WTA har en fin trivia-artikkel som du kan lese før finalen.

Serena og de andre – tennisbloggen oppsummerer 2013 på kvinnesiden

Denne saken handler om dametennisI forrige uke oppsummerte jeg sesongen 2013 for mennene. Nadal og Djokovic preget året, med surglade Andy Murray i beste birolle.

Dametouren mangler en slik dynamikk i toppen. Serena Williams kjører over resten av touren hvis hun spiller opp mot sitt beste, og tapte bare fire kamper i hele 2013 (klarer du å huske dem i farten?). Mediene heier så godt de kan for at Maria Sharapova og Victoria Azarenka skal klare å pirke i Serenas suverenitet, uten at Williams viser tegn til svakhet.

Serena Williams er blitt 32 år gammel, men viser ingen aldringstegn på banen.

Likevel ble jeg overrasket da jeg gjorde opp status for topp 10 ved årsslutt sammenlignet med for ett år siden. Spillerne er de samme som i fjor, med ett unntak: Jelena Jankovic har kommet inn. Samantha Stosur er ute. At Jankovic er den nye i topp ti, forteller en del om tourens rekrutteringsproblem. Jankovic er ingen nykommer, men en tidligere verdensener som har klart å klatre igjen. Kjekt for henne, men mer spennende for oss hadde det vært med nytt blod i toppen.

Slik ser rankingen for kvinner (WTA-touren) ut ved årsslutt 2013:

Navn GS-titler GS-finaler Titler 2012-ranking
1 S.Williams, USA 2 0 11 3
2 V.Azarenka, Hviterussland 1 1 3 1
3 L.Na, Kina 0 1 1 7
4 M.Sharapova, Russland 0 1 2 2
5 A.Radwanska, Polen 0 0 3 4
6 P.Kvitova, Tsjekkia 0 0 2 8
7 S.Errani, Italia 0 0 1 6
8 J.Jankovic, Serbia 0 0 1 22
9 A.Kerber, Tyskland 0 0 1 5
10 C.Wozniacki, Danmark 0 0 1 10

Den oppmerksomme leser ser at bare tre Grand Slam-vinnere og tre Grand Slam-finalister står oppført her. Som kjent spilles det fire Grand Slam-turneringer i året. Oversikten min er korrekt, for årets Wimbledon-finalister var et pussig par. Sabine Lisicki var favoritt, men tapte finalen, og er ranket 15 i verden ved årsslutt. Marion Bartoli vant Wimbledon, og reagerte med å trekke seg fra hele sporten noen uker senere.

Marion Bartoli vant Wimbledon og la opp rett etterpå.

Dette viser noe av WTA-tourens iboende uberegnelighet. Når var sist gang en Grand Slam-vinner på herresiden sa takk for seg rett etter en stor triumf? Har det i det hele tatt skjedd? Pete Sampras spilte aldri igjen etter seieren i US Open 2002, men offentliggjorde ikke sitt farvel til sporten før mange måneder senere. På kvinnesiden la Steffi Graf opp en måned etter at hun vant French Open i 1999. Justine Henin var verdensener (!) da hun la opp i 2008. Og i år: Regjerende Wimbledon-mester Marion Bartoli forlater sporten bare noen uker etter sin største triumf. Koster det kvinner mer enn menn å nå toppen? Er det derfor vi får disse brå avgangene på WTA-touren? Hvis noen vil spekulere, så gjør gjerne det i kommentarfeltet.

Caroline Wozniacki er yngst i topp 10, 23 år gammel. Tenåringsmestrenes tid er forbi, både på herre- og damesiden. Rafael Nadal var siste tenåring som vant en Grand Slam på herresiden. Det var Franch Open så langt tilbake som 2005. På damesiden? Maria Sharapova var den hittil siste tenåringsvinneren, 19 år gammel da hun vant US Open i 2006. Det er vanskelig å se for seg at tenåringer igjen skal bli en maktfaktor i internasjonal tennis, så fysisk som idretten er blitt. Hver gang jeg ser bilder fra Michael Chang og Mats Wilanders triumfer som tenåringer i French Open, tenker jeg: Hvordan kunne den puslete konfirmantkroppen vinne en Grand Slam-turnering?

På herresiden har tre land to spillere hver i topp 10: Spania, Frankrike og Sveits. Juan Martin Del Potro er eneste ikke-europeer i topp 10. Spredningen er større på damesiden, med amerikanske Serena Williams og kinesiske Li Na på henholdsvis første- og tredjeplass. Legg merke til at herrestormaktene Sveits, Frankrike og Spania mangler folk i toppen på damesiden, og at ingen land har mer enn én spiller i topp 10 for damene. Kvinnetennis er absolutt en global sport.

Amerikanske journalister liker å klage over nedturen for amerikansk tennis, spesielt på herresiden. I dameklassen er det i dag 11 jenter i topp 100 (med Serena Williams som suveren ener), mot bare seks amerikanske menn i ATP topp 100.

Serena Williams – tidenes beste?

Vi må snakke litt mer om Serena Williams, som er WTA-tourens store sol. Allerede for tre og et halvt år siden utpekte Sports Illustrated henne til tidenes beste spiller. Hvis vi snakker om meritter, er hun definitivt ikke det: Andre har flere Grand Slam-titler, flere titler totalt, flere uker som verdensener og mer langvarige perioder som ubestridt sjef.

Argumentet for at hun er tidenes beste, er at Serena Williams spiller på et så overlegent toppnivå at alle andre blir statister. Men det samme gjorde i perioder Steffi Graf og Martina Navratilova også, for ikke å snakke om Monica Seles tidlig på 90-tallet. Et bedre argument er Serenas serve og grunnslag, som er de beste i kvinnetennisens historie. Serven har tradisjonelt ikke vært det viktigste våpenet på dametouren. Serena serve er det, bare sjekk statistikken for de siste årene.

En av Serenas undervurderte kvaliteter er utholdenheten hennes. Serena har vunnet Grand Slam-titler i tre tiår (1999-2013), og ingen har en like lang karriere på toppen som henne. Et av de små spørsmålene neste år blir om Serena klarer å overgå Martina Navratilova og Chris Evert på Grand Slam-statistikken. Hun kommer i alle fall til å tangere dem. Slik det ser ut nå, kan Serena vinne Grand Slam-titler i to-tre år til, og da står Steffi Grafs antall også i fare:

Grand Slam-vinnere, kvinner

AO = Australian Open
FO = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
USO = US Open
Titler Navn Nasj. År AO FO W USO
24 Margaret S. Court AUS 1960-73 11 5 3 5
22 Steffi Graf GER 1987-99 4 6 7 5
18 Martina Navratilova USA 1978-90 3 2 9 4
Chris Evert USA 1974-86 2 7 3 6
17 Serena Williams USA 1999-13 5 2 5 5
12 Billie Jean King USA 1966-75 1 1 6 4
9 Monica Seles USA 1990-96 4 3 2

Hva kan vi ellers glede oss til i 2014? Verdenstoppen har vært stabil de siste to sesongene. Det er vanskelig å se for seg en palassrevolusjon, en tenåringskomet eller andre rystende hendelser. Serena Williams viser ingen tegn til aldring eller motivasjonssvikt, og kommer til å være favoritt i alle turneringer hun spiler.

Samtidig vet vi at Serena kommer til å tape. Ikke ofte, men av og til. Da må noen andre vinne. Ingen så for seg Marion Bartoli som Wimbledon-mester, men mirakelet skjedde. ATP-touren har sin «trepartiregjering» av Nadal, Djokovic og Murray. Dametouren har bare Dronning Serena (med Azarenka og Sharapova som hoffdamer), og når dronningen en sjelden gang svikter, trer de mest utenkelige bønder opp til seierspallen. Det skjedde i 2013, og det kan godt skje i 2014 også. Det er grunn nok til å glede seg til neste år.

[polldaddy poll=7585111]

Tennisnytt i sommersol

NOLI (tennisbloggen.net): For noen år siden ville det irritert meg litt å komme til en ferieby uten engelskspråklige aviser i kiosken. I 2013 betyr det minimalt. Hotellet har wifi, og da er verdens tennisnyheter bare en trådløs dings unna. (Jeg kjøpte en papirutgave av Daily Telegraph i Finale Ligure for gamle dagers skyld.)

Egen italiensk tenniskanal på tv finnes også; Super Tennis. Perioden rett etter Wimbledon er et lite pustehull i tenniskalenderen. Men, som tenniskanalen minnet meg på, snakker vi ikke om fellesferie. Kanalen viste finalen mellom Fabio Fognini og Phillip Kohlschreiber, de spilte i Stuttgart.

En kompis av meg digger tyske spillere, og da særlig Tommy Haas. Kohlschreiber er også lett å like. Han kaster seg inn i alle slag, og særlig enhåndsbackhanden er lekker – når den sitter. Tyskeren slo mange sveipende backhander mot Fognini. Problemet var bare at italieneren som regel returnerte dem greit, og jobbet seg inn i ballvekslingene.

Kampen i seg selv var temmelig dårlig, med mange servebrudd, upressede feil og nerver. Kohlschreiber og Fognini er spillere som neppe kommer til å vinne en Grand Slam, så for dem betyr en tittel i Stuttgart en hel del. I begynnelsen av andre sett ble Kohlschreiber surere og surere, og Fognini festet grepet. Inge kamp for evigheten, men den var verdt å se om så bare på grunn av filmingen. Mange av poengene ble vist fra spillernes synshøyde, Kohlschreiber sine kickserver var virkelig imponende, de skjøt fart til over Fogninis hode. Italieneren vant likevel 5-7, 6-4, 6-4.

To Roger Federer-nyheter fra uka: Han velger å spille både Hamburg- og Gstaad-turneringene i sommer. Jeg skjønner at han trenger kamptrening før US Open, men disse to går på grus. Det er nok en del penger inne i bildet, og Federer slipper å reise så langt.

I dag ble det også kjent at Federer skal teste ut en racket med større hode enn han har brukt til nå. Federer har alltid spilt med en av de minste rackethodene på touren. Større hode betyr større trefflate (sweet spot), og mange har ment at Federer burde gjort dette tidligere. Blir veldig spennende å se hvordan dette slår ut. Les mer om de bestes racketer.

Og til slutt: Maria Sharapova har hyret legendariske Jimmy Connors (!!!) som trener. Jeg ser ikke helt poenget. Sharapova er 26 år, og har fått maks ut av karrieren – mange har mer talent, men Sharapova har mest vinnervilje og gode grunnlag. Hva skal Connors lære henne? Pete Bodo hos tennis.com har skrevet (i overkant negativt?) om saken.