Stikkordarkiv: Serena Williams

Angelique Kerber (Wikimedia Commons)

WTA-touren lengter etter en stabil stjerne

Jeg har skrevet altfor lite om kvinnetennis på denne bloggen de siste månedene. Skeivfordelingen er enorm.

Grunnen er at også jeg griper til det mest nærliggende. De mest interessante historiene de siste årene har vært på herresiden, enten med de internasjonale brillene (Nadal og Federers tilbakekomst) eller de norske (Casper Ruuds klatring på rankingen).

Kvinneklassen har handlet mest om Serena Williams sin jakt på rekorder. Det er selvsagt interessant nok, men alle idretter er avhengige av å etablere nye navn for å holde på interessen. Eventuelt at mer enn én spiller holder seg stabilt i toppen i årevis, slik det har vært på ATP-touren de siste 10-12 årene.

Serena Williams venter barn i høst. I hennes fravær har tomrommet i toppen blitt enda mer synlig:

  • Maria Sharapova er den eneste som kan måle seg med Serena i stjernefaktor, og har gjort comeback etter dopingdommen, uten at hun er i nærheten av gamle resultater.
  • Høyest toppnivå av alle på touren (utenom Serena) har Petra Kvitova. Hun ble utsatt for et forferdelig knivangrep  før jul i fjor, og har gjort comeback med gode resultater. Jeg heier på Kvitova, for i sin beste form er hun en fest å se på.
  • Garbine Muguruza har vunnet to Grand Slam-titler på ett år, men ingenting annet. Høye topper og lave daler gjør det vanskelig for tilfeldige fans å få et forhold til henne. Muguruza har fire titler i karrieren – to av dem Grand Slam-titler. Jeg kommer ikke på noen med en lignende statistikk.
  • Angelique Kerber har ikke klart å følge opp de to Grand Slam-titlene fra 2016, og beste resultat i år er en finaleplass i Monterrey.
  • Victoria Azarenka har gjort comeback etter at hun fikk sitt første barn, men er satt ut av spill på grunn av private problemer.

På toppen av rankingen ligger Karolina Pliskova, som ennå ikke har vunnet en Grand Slam-tittel. Om hun er en varig maktfaktor, er vanskelig å si.

I toppen ligger ellers gamle kjente navn som Wozniacki, Venus Williams, Kuznetsova og Radwanska – solide folk som har sine beste år bak seg.

Jelena Ostapenko vant French Open i sommer, og fulgte opp med en god turnering i Wimbledon (kvartfinale). Av det jeg har sett, virker hun mer som en Muguruza-type, som satser høyt og vil ha varierende resultater.

To veier til 22 Grand Slam-titler

Steffi Graf

Steffi Graf i Wimbledon 2009 (Wikimedia Commons).

OL-tennisen er slutt, og spillerne havner inn i den faste rytmen igjen. Når US Open begynner om noen uker, handler mye om Serena Williams, og hennes jakt på nye rekorder. Hun har allerede tangert Steffi Grafs 22 Grand Slam-titler, som er mest i moderne tid.

Serena er ikke like utilnærmelig som før, men slik det ser ut nå, blir jeg mer overrasket om hun ikke bryter 22-grensen enn om hun klarer det.

Steffi Graf vant sin siste slam i 1999, mot Martina Hingis i en meget minneverdig finale i Paris (YouTube). Rett etter at hun hadde vunnet nummer 22, kom spørsmålene om Margaret Court Smiths rekord på 24 singletitler var neste mål. Før den melodien kom skikkelig i gang, la i stedet Graf opp, midt på sommeren 1999, sluttkjørt og uten mer å bevise.

Både Serena Williams og Steffi Graf vant sine første Grand Slam-titler året de fylte 18. Begge var barnestjerner som tidlig kom i medienes søkelys. Likevel tok karrierene deres forskjellige retninger. Graf tok de fleste av sine Grand Slam-titler i årene 1988-96, mens Serena har vunnet ni Grand Slam-titler i 30-årene.

Da Graf la opp, skrev mange om prøvelsene hun ble satt på utenfor banen, og hvordan de slet på henne. Det har aldri vært stille rundt Serena Williams heller, uten at det ser ut til å gnage henne ned.

I dokumentaren om Serena som ble vist på NRK i sommer, er det en scene hvor hun venter på å motta en pris. Kameraet følger henne backstage. Et sted i introduksjonen sier speakeren (og dette tar jeg fra hukommelsen) noe sånt som at hun endte året som nummer 1 i verden i 2002, og igjen i 2009. Til dette himler Serena med øynene og spør ut i lufta «hva gjorde jeg i alle årene mellom»? I de statistisk sett beste årene for tennisspillere flatet Serenas karriere ut av ulike grunner, men hun omskriver fortsatt reglene for hva spillere i 30-årene kan få til.

Her er Williams og Graf sine veier til 22 Grand Slam-titler:

Serena Williams og Steffi Graf
Og ja, her er Serena mot Graf i 1999. Serena skriker mindre i 2016.

Skulle ikke vi to bli gamle sammen?

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Ute? For resten av sesongen? Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg de nært forestående runde og halvrunde bursdagene til meg og Roger Federer. Vi skulle spilt tennis, masse tennis resten av året. Han verden rundt, jeg stort sett i Stavanger.

Han blir 35 år den 8. august. Samme dag blir jeg 40, og jeg føler meg, bank i nettet, lett og fin i kroppen. Det gjør ikke Federer.

Sveitseren har en nesten skadefri karriere bak seg, men i år har han spilt lite, etter skader i rygg og kne. Naivt nok trodde jeg at Federer ville bli den første tennisspilleren på sitt nivå til å spille godt inn i siste halvdel av 30-årene uten å la seg merke av det. Som Tom Cruise sier i Vanilla sky: «Isn’t that what being young is about, believing secretly that you would be the one person in the history of man that would live forever?»

Federers karriere kommer ikke til å vare evig, som 2016 har vært en konstant påminnelse om. Alle større nyhetsredaksjoner har nekrologer for gamle celebriteter og samfunnsstøtter liggende på katalog klar til bruk den dagen de trengs. Jo eldre tennisspillere blir, desto oftere trekkes alderen inn i artiklene om dem – som naturlig er. Når Federer etter en skadeplaget sesong melder at han ikke skal spille mer i 2016, er det fristende å skrive den store oppsummeringen av karrieren hans og takke for alle minnene.

Vi kommer neppe til å se Federer prøve å spille en full sesong på touren igjen. Han er blitt mer og mer selektiv i spilleplanen sin de siste sesongene. Når  – ikke hvis, det har han selv sagt! – Federer kommer tilbake i 2017, tipper jeg han vil satse alt på noen få turneringer. Wimbledon er den eneste av Grand Slam-turneringene han har en realistisk sjanse til å vinne, slik jeg ser det. Andre grunner til å holde det gående tror jeg ikke han egentlig har. Fordelen med det er at han kan forlenge karrieren ved å belaste kroppen mindre. Men det å prikke inn formen til noen få turneringer er enklere sagt enn gjort, for Federer vil miste viktig konkurransetrening. Serena Williams kan komme «kald» inn og vinne turneringer på WTA-touren, men Federer kan ikke det på herresiden. Federers ranking kommer til å falle kraftig, noe som betyr tøff motstand tidlig i turneringene han velger å spille.

Livet slutter ikke ved 35, heller ikke for profesjonelle tennisspillere. Jeg fortsetter. Roger fortsetter. I 2017.

Andre Agassi, 36 år gammel mot Marcos Baghdatis:

Og selvsagt, 39 (!) år gamle Jimmy Connors:

Under: Björn Borg (20) mot et av Federers forbilder, Rod Laver (38).

Verdens beste tennisnasjoner for kvinner i 2015

I den korte tennispausen passer det å gjøre opp status for sesongen som er slutt. Hvordan fordeler de 100 beste spillerne i verden seg på nasjoner, og går det an å utrope et land til verdens beste med dette som utgangspunkt? Jeg gjorde samme øvelse i fjor, og ting har ikke endret seg så mye i toppen siden 2014.

Serena Williams (Wikimedia Commons).

Serena Williams (Wikimedia Commons).

Her er topp 100 for kvinner ved årsslutt 2015, fordelt på land:

Land Antall Hvem (spillernes ranking i parentes)
USA 12 S. Williams (1), V. Williams (7), Keys (18), Stephens (30), Vandeweghe (37), Brengle (40), Lepchenko (47), Mattek-Sands (60), McHale (63), Falconi (76), Davis (88), Riske (97)
Tyskland 10 Kerber (10), Petkovic (24), Lisicki (32), Barthel (45), Goerges (50), Beck (58), Witthoeft (64), Maria (74), Friedsam (95), Siegemund (98)
Russland 7 Sharapova (4), Makarova (23), Kuznetsova (25), Pavlyuchenkova (28), Gasparyan (61), Kasatkina (75), Rodina (87)
Tsjekkia 7 Kvitova (6), Safarova (9), Pliskova (11), Strycova (42), Hradecka (53), Allertova (62), Koukalova (99)
Romania 5 Halep (2), Begu (31), Niculescu (39), Dulgheru (69), Mitu (96)
Italia 5 Pennetta (8), Vinci (15), Errani (20), Giorgi (35), Knapp (51)
Spania 4 Muguruza (3), Suarez Navarro (13), Arrabarrena (86), Dominguez Lino (100)
Slovakia 4  Schmiedlova (26), Cibulkova (38), Rybarikova (80), Hantuchova (83)
Polen 3 A. Radwanska (5), Linette (90), U.Radwanska (94)
Serbia  3 Ivanovic (16), Jankovic (21), Jovanovski (79)
Ukrania  3  Svitolina (19), Tsurenko (33), Bondarenko (89)
Frankrike 3 Mladenovic (29), Garcia (34), Cornet (43)
Belgia 3 Wickmayer (41),  Van Uytvanck (44), Flipkens (85)
Kasakhstan 3 Diyas (52), Shvedova (67), Putintseva (77)
Japan 3 Doi (54), Hibino (66), Nara (81)
Kroatia 3 Tomljanovic (65), Lucic-Baroni (68), Konjuh (82)
Sveits 2 Bacsinzsky (12), Bencic (14)
Hviterussland 2 Azarenka (22), Govortsova (71)
Australia  2 Stosur (27), Gavrilova (36)
Storbritannia 2 Konta (48), Watson (55)
Danmark 1 Wozniacki (17)
Brasil 1 Pereira (46)
Canda 1 Bouchard (49)
Sverige 1 Larsson (56)
Montenegro 1 Kovinic (57)
Bulgaria 1 Pironkova (59)
Ungarn 1 Babos (70)
Kina 1 Zheng (72)
Slovenia 1 Hercog (73)
Colombia 1 Duque-Marino (78)
Latvia 1 Ostapenko (84)
Estland 1 Kontaveit (91)
Puerto Rico 1 Puig (92)
Taiwan 1 Hsieh (93)

Hva forteller oversikten?

  • USA har både topp og bredde. Det er lett å glemme når Serena Williams dominerer slik hun gjør. En av 2015s mest underkommuniserte historier er den om Venus Williams, som nekter å gi seg og leverte en sterk sesong. Sloane Stephens og Madison Keys sørger for etterveksten, selv om karrierepilene deres ikke peker så bratt oppover som man spådde for noen år siden. USA er fortsatt verdens beste tennisnasjon for kvinner.
  • Tennis er fortsatt en utpreget europeisk dominert idrett. Sjekk hvor mange småland fra Europa som er representert. Latvia, Estland, Sverige, Montenegro, for ikke å snakke om alle fra Øst-Europa. Norge er selvsagt ikke her. (Vår beste var Ulrikke Eikeri på 360. plass.) Ingen afrikanske spillere på listen for 2015.
  • Tsjekkia er eneste land med to spillere i topp 10 bortsett fra USA. Jeg regner med at Safarova faller ut av topp 10 i 2016, mye av poengene henne skyldes finaleplassen i French Open. 1300 av hennes 3590 rankingpoeng kommer fra den turneringen.
  • Frankrike sliter. For 10-20 år siden var de franske jentene overalt. I 1999 var seks av 25 spillere i topp 25 fra Frankrike. I dag? Ingen maktfaktor.
  • Tyskland? Bredde, men ingen topp. Det hender at spillere går fra å være solide topp 30-folk til den ypperste eliten (Stan Wawrinka på herresiden er et ferskt eksempel). Likevel har jeg vanskelig for å se at noen av de tyske jentene i topp 30 skal ta spranget helt opp. Wimbledon-vinner Wimbledon-finalist Lisicki har det største potensialet, men er ikke stabil nok til å etablere seg i topp 5.

Finner du feil? Skriv i kommentarfeltet.

Skippertak-oppdatering: Alle piler peker mot New York

Det er noe med september. Det er US Open på Eurosport. Det er valg annethvert år. Det er Kapittel-festival. September er høstens løgnaktige reklameplakat, den som sier «nei da, det blir bare bittelitt mørkt og bittelitt regn, masse bra på tv og sommervarmen sitter jo litt i asfalten uansett.» Jeg biter på.

US Open (begynner 31. august) er ikke bare årets siste Grand Slam-turnering, den er også den vanskeligste å vinne. Den spilles på hardcourt (demokratisk underlag), den er årets siste Grand Slam, den spilles i New York, det er varmt og 254 av spillerne heter verken Serena Williams eller Novak Djokovic. Som er solide favoritter til å vinne, selv om jeg ikke tror begge gjør det.

De siste ukene har verdens beste spillere reist Nord-Amerika rundt for å finne formen til US Open. Det gikk sånn (de eldste turneringene øverst):

Herrefinale Kvinnefinale
Atlanta Isner – Baghdatis 6-3, 6-3 Ikke kvinneklasse
Stanford Ikke herreklasse Kerber – Pliskova 6-3, 5-7, 6-4
Washington D.C. Nishikori – Isner 4-6, 6-4, 6-4 Stephens – Pavlyuchenkova 6-1, 6-2
Toronto Ikke herreklasse Bencic – Halep 6-7, 7-6, 3-0 (Halep skadet)
Montreal Murray – Djokovic 6-4, 4-6, 6-3 Ikke kvinneklasse
Cincinnati Federer – Djokovic 7-6, 6-3 S.Williams – Halep 6-3, 7-6
New Haven Ikke herreklasse
Winston-Salem Ikke kvinneklasse

Turneringene i New Haven og Winston-Salem er siste sjanse til å finne en godfølelse. Ingen av de beste spiller naturlig nok der. Gilles Simon, Kevin Anderson og Jo-Wilfried Tsonga er de tre øverst seedede i W-S. I New Haven fortsetter Eugenie Bouchards katastrofale sesong. Å ta bare ett game mot Roberta Vinci kan ikke beskrives på noen annen måte.

Hva har turneringene i USA lært oss?

  • At John Isner alltid er farlig, så lenge anledningen er liten og han spiller på hjemmebane.
  • At Roger Federer fortsetter å overraske. I Cincinnati slo han Murray og Djokovic på to dager, uten å bli brutt. Federer var hissigere enn noen gang i måten han gjorde det på, med kamikaze-angrep mot Djokovic sine andreserver. (Les ATPs analyse av finalen).
  • At Serena Williams ikke er uslåelig, hun tapte mot Bencic i Toronto og skal slåss mot mye mer enn de sju spillere på veien mot tittelen.

Federer tapte finalen, og tennisbloggeren er derfor litt sur og skuffet i sin oppsummering av Wimbledon 2015

Novak Djokovic i Wimbledon 2011. (Wikimedia)

Tid. Alltid for lite av den. Når ulike interesser kjemper om min, vinner ofte aktiviteten som gir penger i kassen. I år betød det at Wimbledon-turneringen i sin helhet ble spilt uten at det kom så mye som et komma på denne bloggen.

Når jeg tenker tilbake på det, har jeg sett få av Roger Federers triumfer på tv.  Jeg husker nederlagene bedre. Australian Open 2009. Wimbledon 2008. US Open 2011 og så videre. Sist gang han vant Wimbledon, i 2012, så jeg første sett (som Federer tapte), gikk syk til sengs og så etterpå at han vant kampen i mitt fravær.

I år har Wimbledon gått på C More, og finalen var den eneste kampen jeg så, sendt på NRK (hurra!). Det vil si; jeg så de to siste settene av tapet mot Djokovic. Det var en nedtur. Federer virket hemmet, stiv, passiv og slått lenge før Djokovic hadde vunnet.

Federer kom fra en semifinale mot Andy Murray som fikk det sosiale nettet til å gå bananas over Federers magi. Likevel hadde jeg Djokovic som klar favoritt i finalen. Djokovic, som Nadal, spiller alltid gode finaler. Det måtte en utenomjordisk Stan Wawrinka til for å slå ham i French Open i forrige måned.

Mot Federer holdt Djokovic presset oppe gjennom hele kampen. Det bidro utvilsomt til at Federer ikke klarte å få noen ro over spillet sitt. Skulle han vunnet denne kampen, måtte han servet som mot Murray og håpet på et heldig break her og der (Pete Sampras-metoden). Fra grunnlinjen vil han ikke kunne slå Djokovic over fem sett i 2015. Og Djokovic ble ikke offer for Federers serving slik Murray ble det i semifinalen.

Flere kommentatorer har nevnt det samme om Novak Djokovic: Han er en spiller uten svakheter, mer enn en spiller med styrker som skiller seg ut. Alt er solid ved Djokovic i 2015, han er en fabelaktig slagmaskin som klarer å komme raskt tilbake fra mentale nedturer. Det stresser motstanderne, selv Roger Federer.

Et irritasjonsmoment med begge Wimbledon-finalene var kommentatorenes sterke trang til å kaste ut spådommer om hva de trodde kom til å skje. Det kan alle gjøre som ser på tv, og eksperter blir sjelden konfrontert med sine spådommer når de slår feil. (Dagens Næringsliv er herlig onde når de tar seg bryet med å se hvor presist ekspertene spår.)

Rett etter kampslutt i herrefinalen spådde Jan Frode Andersen at Djokovic kom til å vinne mange flere Grand Slam-turneringer, og at han kom til å vinne US Open også (jeg klarer ikke å finne klippet, og siterer fra hukommelsen).Alle verdensenere ser uslåelige ut mens de er på topp, også Djokovic. Det betyr selvsagt ikke at de kommer til å dominere i all framtid, og det er lett å glemme når vi ser dem på høyden av makten.

Begge Djokovic-spådommene kan utmerket godt slå til, men det er selvfølgelige utsagn som de fleste kan stille seg bak. Ingen ser for seg det motsatte, at dette er begynnelsen på slutten for Djokovic – heller ikke jeg. Men hvem trodde at Boris Beckers tredje Wimbledon-triumf i 1989 – han var 21 år gammel – skulle bli hans siste der? Eller at John McEnroes seier i US Open 1984, hans utrolige sesong, ble hans siste av noen Grand Slam-sort? Eller at Mats Wilander, som vant US Open og to andre Grand Slam-turneringer i 1988, aldri ville komme i nærheten igjen?

I en forutsigbar verden kommer Djokovic til å dominere i lang tid framover. Det fine og frustrerende med sport er at virkeligheten ofte avviker fra manus. Det mest interessant med de beste idrettsfolkene er å se hvordan de takler siste halvdel av karrieren. Noen blir utbrent (Sampras, Borg, Graf), noen faller raskt og brutalt (Wilander), noen finner ny inspirasjon (Agassi) og andre nekter å bli gamle (Serena Williams). Hvor kommer Novak Djokovic til å være når han er 31?

Dette ble litt i sureste laget. Jeg hadde sikkert også spådd det ene og det andre hvis jeg hadde kommentert en Wimbledon-finale på NRK. Likevel; hvorfor har kommentatorer sterkt behov for å si at «denne kampen er ferdig» og «dette kan gå fort» så snart en spiller får en stor ledelse? Det skjedde da Serena Williams kjørte over Muguruza i begynnelsen av andre sett av damefinalen. Kampen var ikke ferdig, Muguruza hevet seg og Serena fikk nerver. Muguruza servet på 4-5 i andre sett, og kunne presset kampen til et tie-break. Etter det første settet regnet jeg med at Serena kom til å vinne, men selv en finale med henne på ene siden av nettet skal spilles til siste poeng. Den er ikke ferdig før den er ferdig. Kjedelig, men sånn er det.

Serena WilliamsSerena Williams vant sin Grand Slam-tittel nummer 21 i Wimbledon, Novak Djokovic vant sin niende. Kommer Serena til å vinne US Open også, og dermed alle fire i år? Kommer Djokovic til å vinne i New York?

Det kjedelige svaret er at det er umulig å spå om ting så langt fram i tid. Langsiktige spådommer med mange usikre faktorer har liten verdi.

Hvis historien er en pekepinn, vil jeg tippe at en av dem kan vinne, neppe begge. Til det har sporten for mange tilfeldigheter og gode spillere. En av dem kan bli skadet, syk eller møte en motstander som ikke klapper sammen i tredje sett (slik alle gjør mot Serena). Djokovic har, alle sine hardcourtmeritter til tross, bare vunnet US Open én gang, i 2011. Da klarte han seg i semifinalen mot Federer med et nødskrik. Statistisk sett skal både Djokovic og Serena vinne i New York. At begge gjør det? Jeg vil heller sette en hundrings på at det IKKE kommer til å skje.

Kortsiktige spådommer liker jeg bedre. Denne uka spilles kvartfinalene i Davis Cup, og alle er i mitt hode relativt åpne. Serbia stiller uten Djokovic mot Argentina, men har et brukbart lag likevel. Jeg håper å komme tilbake til Davis Cup når jeg har unnagjort enda litt mer jobbing.

Tallene 16-2 sier alt om styrkeforholdet i damefinalen

Maria Sharapova (Wikimedia Commons).

Serena Williams og Maria Sharapova er kvinnetennisens viktigste spillere, og det er passende at de spiller finale i Australian Open i år. Det er noen års alderforskjell mellom dem og de kommer fra hver sin verdensdel (selv om Sharapova praktisk talt er amerikansk).

Men den ene forskjellen som betyr noe på lørdag, er at Williams er best. Hun eier, som kidsa sier (eller var det i 2012?). Serena leder 16-2 i innbyrdes oppgjør. Har det noen gang vært et mer skeivt styrkeforhold mellom to spillere av deres kaliber?

Media har skrevet mye om Roger Federers problemer mot Rafael Nadal, og de er reelle. Federer har ikke slått Nadal i en Grand Slam-turnering siden 2007. Det styrkeforholdet ser likevel ikke så verst ut sammenlignet med Sharapovas historie mot Serena. Hun vant to av de tre første oppgjørene, og dett var dett. Serena har ikke tapt mot Sharapova på ti år.

Alle artikler om Federer versus Nadal nevner tidlig at Federers backhand sliter mot Nadals fryktelige overskru. Nadal er ganske enkelt en dårlig match for Federers spillestil. Jeg ser ikke helt at Sharapova har et like fundamentalt problem mot Serena, og derfor er det litt rart at kampene alltid ender på samme måte. Spillemessig er det ikke stor forskjell mellom dem. Begge vil ta initiativet og slå hardt først. Ingen av dem liker å forsvare seg, selv om de kan det også. Akkurat som Federer må irritere seg over at Nadal alltid spiller solid når de møtes, må Sharapova føle det mot Serena. For Serena taper også kamper, bare ikke mot Sharapova.

Har Sharapova en sjanse? Selvsagt. Alt tar slutt, også Rafael Nadals dominans over Tomas Berdych. Sharapova er proff nok til å gripe sjansen hvis Serena skulle være sjuk, småskadet eller uforklarlig dårlig. Hvis historien gir hint om hva som kommer, stiller Serena i toppform og knuser Sharapova igjen. Spådom: Serena i to sett.

Stopp pressen! Serena Williams ønsker å vinne flere Grand Slam-turneringer!

Jeg har levert mange dårlige overskrifter gjennom årene, så dere må lese de følgende avsnittene med lyden av singlende glasshus for deres indre ører.

Tommy Haas – legger fortsatt ikke opp. Det er gammalt nytt. (Wikimedia)

Vi befinner oss i tennisferien. Det slås ingen viktige gule baller over nettene. Tennis.com driver med oppsummeringer og forhåndsstoff så flittig at man skulle tro de jobbet på akkord.

Ferie betyr mange artikler, og overskrifter, som slår fast det helt opplagte. Saker som ikke vekker oppsikt på noen måte, som bekrefter fordommene om dagens toppidrettsfolk som hardtarbeidende, kjedelige folk.

Her er noen perler, med overskrifter og innhold som pirrer minimalt:

Berdych wants new team to rejuvenate his game. Ja, selvfølgelig!!! Det er jo derfor spillerne skifter trenerstab, for å forbedre spillet sitt!!! Mer sensasjonelt ville det vært om han håpet på en skikkelig nedtur med nye folk på treningsfeltet. Hallo!

Serena aims for better serving, more Grand Slam titles. Nei, så overraskende! Serven er det viktigste slaget i tennis. Selv Pete Sampras kunne sikkert tenkt seg en enda bedre serve, i likhet med meg, deg og alle andre som har spilt tennis. Grand Slam-titler er det viktigste å vinne i sporten, selvfølgelig vil Serena ha flere av dem selv om hun allerede har 18. Hallo!

Ivanovic: Winning another Grand Slam title is my dream. Ana Ivanovic har vunnet en Grand Slam-tittel før. Selvfølgelig vil hun vinne flere. Hvis dette var det mest interessante som kom fram i intervjuet, er det knapt nok verdt å skrive en artikkel. Hallo!

Haas, 36, wants to return to tour. Tommy Haas har spilt profesjonell tennis siden Gro Harlem Brundtland var statsminister. Han er 36 år gammel. Kroppen hans skranter. Likevel har Haas aldri gitt seg, og uttalt seg om saken ca. 346 ganger de siste årene. Haas kommer til å overleve oss alle. At han fortsatt ikke legger opp er status quo, med andre ord. Alle sammen nå: Hallo!!!

Finale US Open 2014, Williams-Wozniacki: Klasseforskjell og kjedelig

Tennis på tv:
Serena Williams – Caroline Wozniacki 6-3, 6-3
Finale US Open 2014

Denne saken handler om US OpenFluer. Underveis i kampen mellom Serena Williams og Caroline Wozniacki tenkte jeg på fluer, for det så ut som det var det Wozniacki prøvde å bli kvitt. Serena Williams´ slag kom så fort at Wozniacki bare kunne prøve å dunke dem tilbake på improvisert vis, som om hun viftet med fluesmekkeren. Dansken fikk sjelden sjansen til å gjøre mer enn reagere på det som ble sendt hennes vei. Hun fikk ikke sjansen til å være særlig proaktiv, for å si det med konsulentjålespråk.

Har Serena Williams spilt en bedre kamp? Hun hadde en breakball mot seg tidlig, men flere farligheter slapp hun å hanskes med. Selv om Wozniacki brøt et par ganger, virket ikke Williams stresset av det. Serenas spill er i en egen klasse på damesiden, og i denne finalen slapp hun seg aldri ned fra sitt høye nivå. Når jeg ser på statistikken, er ikke tallene så imponerende, det handlet mer om denne (klisjeadvarsel) nerven i kampen som ikke var der.

Serena Williams vant med dette sin Grand Slam nummer 18, og ble gratulert på banen av Chris Evert og Martina Navratilova, de to andre medlemmene i 18-klubben. Kan hun ta igjen Steffi Graf (22)? Ikke hvis hun fortsetter som i år – Serena er snart 33, og vant «bare» en slam i 2014. Men jeg ser ikke hvem i tennishistorien som skulle klart å henge med på Serenas nivå i denne finalen.

Holder Serena Williams på å logge av?

Denne saken handler om dametennis2014 har vært et elendig år for Serena Williams. Ingen Grand Slam-titler, ikke så mye som en en GS-finale. Likevel er hun fortsatt nummer én i verden, og vant nylig turneringen i Stanford. Skader har alltid vært et problem for henne (sjekk tennis.com sin stilige grafikk), men hun virker å være frisk nå. Snart begynner US Open, på hjemmebane i New York, hvor Serena er tittelforsvarer.

Serena Williams – i ferd med å bli mett? (Wikimedia)

Tross alle problemer har ikke Serena noen grunn til å grave seg helt ned. Hennes toppnivå er det overlegent beste i dametennis, ja, Serena slår de fleste om hun bare spiller på 80-90 prosent av kapasiteten sin. Vi må også huske at nivået i dametennis ikke er avskrekkende for tiden. Det vil si, nivået er høyt, men vi har ingen stabil klynge med spillere som alltid kommer langt i de store turneringene.

Med alt dette i bakhodet var det merkelig å lese sitatene i ferskt intervju med Serena:

Asked about winning a major this season, Williams said, «I’m not even thinking of it anymore. I haven’t even been able to get to the quarterfinals of a Grand Slam this year. At this point, really just looking forward to next year.»

Høh? Dette er Serena Williams som snakker, damen som ikke har grunn til å frykte noen. Hun står foran årets siste Grand Slam-turnering, så snakker hun allerede om 2015? Dette er latterlig. Jeg nekter å tro at dette er del av en psykologisk greie hvor hun skal snakke seg selv ned for å gi konkurrentene falsk trygghet, eller seg selv, for den saks skyld. Serena driver ikke med sånt. Hvis hun er mentalt ferdig med sesongen i begynnelsen av august, er det første steg på veien til å legge opp, spør du meg.

Og videre:

In a way, I don’t feel like, you know, a ton of pressure going into the Open. I almost feel like it’s lifted. I look forward to next year because I don’t have any points to defend at any of the Slams.

Igjen: Ordene kommer fra Serena Williams, tidenes kanskje beste spiller. Jeg har aldri tenkt på en spiller som bryr seg så fryktelig mye om rankingpoeng, og dette sitatet slår meg som ekstremt defensivt. Serena er ingen ungdom lenger, og før eller senere mister hun også gnisten. Det virker som det er i ferd med å skje.

Hva tror du, holder Serena Williams på å miste appetitten?