Stikkordarkiv: Seles

Nadal snart fus i alt på grus

ATP - herretennisNettavisene markerer at det er 20 år siden Monica Seles ble knivstukket av en rabiat tilskuer i Hamburg. Av alle tennisens «hva om?»-spørsmål, er dette det tristeste: Hvordan hadde tennisens adelskalender sett ut hvis Seles ikke hadde blitt knivstukket? Hun var totalt dominerende på alt annet enn gras da hun ble angrepet i pausen av en kamp. Hun ble aldri den samme etterpå.

I stedet for å dvele ved fortiden, er det på tide å skrive enda mer fint om Rafael Nadal. At han herjer på grusbanene i Europa er blitt et vårtegn like sikkert som lønnsoppgjør og russen. Forrige uke vant han turneringen i Barcelona for åttende gang. Nadal har fire titler hittil i år, og det er mest på ATP-touren. Jeg holder ham som storfavoritt til tittelen i French Open om en måned, selv om Novak Djokovic beseiret Nadal i Monte Carlo-finalen.

Er Nadal tidenes beste på grus? Jeg mener det. Sju titler i Roland Garros (French Open) er én mer enn Björn Borg, og flere argumenter trenger jeg ikke. Derfor ble jeg litt overrasket da jeg lette meg fram til en oversikt over de mestvinnende på grus. Da snakker vi om alle turneringer, ikke bare French Open og Master-turneringene (som for eksempel Monte Carlo og Roma er).

Nadal er faktisk ikke den med flest grustitler (men blir det nok i løpet av et par år). Det er heller ikke Borg som topper den listen, ifølge tennis-x.com:

Spiller Land Grustitler Titler i French Open
Guillermo Vilas ARG 45 1
Thomas Muster AUT 40 1
Rafael Nadal ESP 39 7
Björn Borg SWE 30 6
Manuel Orantes ESP 30 0
Ivan Lendl TCH/USA 28 3
Ilie Nastase ROU 28 1
Mats Wilander* SWE 20 3
Gustavo Kurten* BRA 14 3

Rare tall, ikke sant? Guillermo Vilas var så uheldig at han spilte samtidig med Borg, og klarte bare én tittel i French Open. En av de store sensasjonene i tennishistorien var da 17 år gamle Mats Wilander slo Vilas i finalen av French Open i 1982. Borg hadde lagt opp og Vilas knuste alt på veien til finalen, men tapte i fire sett mot Wilander.

Björn Borg har forholdsvis få grustitler med tanke på hvor dominant han var i French Open – kanskje han ikke prioriterte å spille så mange små grusturneringer som Vilas.

Thomas Muster sopte med seg grustitler på 90-tallet, men French Open vant han bare én gang. Orantes vant aldri French Open, selv om han var god på grus.

Jeg har tatt med Mats Wilander og Gustavo Kuerten også, siden begge de har tre titler i Paris. Det kan godt hende at det finnes noen grusgrossister mellom dem og Nastase på rankingen, men det har jeg ikke sjekket. Jeg ble spesielt overrasket over at Kuerten ikke har flere titler på grus. Han slo gjennom i 1997, og var en spiller å regne med de neste ti årene.

Lærdom? Rafael Nadal vinner stort og smått på grus, men det visste vi jo fra før. Historien viser at det ikke er noen selvfølge – noen har peaket til French Open, uten å sope med seg alt av gruspokaler resten av sesongen. Og andre har sanket med seg de små pokalene, men aldri blitt konger av Paris.

Vi kan se litt nærmere på kurvene til Vilas, Muster, Nadal og Borg. Legg merke til at Borg og Nadal har nøyaktige den samme utviklingen tidlig i karrieren. Etter Seles-spørsmålet, er dette sportens «what if» nummer to: Hvor mye ville Borg vunnet hvis han ikke hadde blitt utbrent som 26-åring?

grustitler

(Dette ble en litt nostalgisk post likevel. Men ikke så dyster som alle nettavisenes saker om Monica Seles.)

Doubles like it´s 1999

Verken Martina Hingis eller Anna Kournikova har bikket 30 ennå, men det forhindrer dem ikke i å delta i gamlis-klassen i årets Wimbledon-turnering. Eller Legends, som det heter. De spilte en del double på slutten av 90-tallet, og møttes også i semifinalen i 1997. Det var vel der mediefenomenet Kournikova ble skapt. Les videre

Seles skriver bok

wtaNeste uke kommer Monica Seles (9 Grand Slam-titler) med bok.
Getting a Grip: On My Body, My Mind, My Self høres ut som en selvhjelpsbok om hvordan Seles ble tynn:

She seemed unstoppable until a deranged Steffi Graf fan plunged a knife into her back during a match in Hamburg and turned her life upside down. Her injuries healed but the emotional trauma was deep. With no support from the WTA and her number-one ranking falling, Monica sunk into a depression. Hiding from the media and disappearing from the tennis world, she turned to food for comfort.

I dag er Seles tynnere enn hun noen gang var som aktiv. Kommer jeg til å kjøpe boka? Nei. Med mindre jeg finner den i en tilbudshaug på en flyplass.

Tennisweek har en bra artikkel om boka.

Apropos bøker: Hvor blir det av Agassis selvbiografi?

Drømmen om Monica

Alle idretter har sine spennende kontrafaktiske scenarier, altså spekulasjoner om hvordan historien ville sett ut dersom avgjørende hendelser hadde vært annerledes. Ville Dæhlie og Ulvang dominert like kraftig dersom Gunde Svan hadde fortsatt etter 90/91-sesongen? Ville det norske fotballandslaget gjort det godt i OL-sluttspillet i 1980 dersom vi ikke hadde boikottet Moskva-lekene?

Tennisen har også sine kontrafaktiske spørsmål: Hvor mange Grand Slam-titler ville Björn Borg samlet dersom han ikke hadde gitt seg som 26-åring? Ville Andre Agassi fått en strålende avslutning på karrieren dersom han hadde tapt finalen av French Open i 1999 – han ble utspilt i to og et halvt sett – i stedet for å vinne den?

(For mer om kontrafaktisk historie, les Øystein Sørensens bok.)

Men ingen ubesvarte spørsmål i tennishistorien overgår dette: Hvordan ville Monica Seles sin karriere sett ut dersom hun ikke hadde blitt knivstukket? I april 1993 ble Seles angrepet av en tysk tilskuer som var rasende sjalu på at Seles hadde skjøvet Steffi Graf ned fra førsteplassen på rankingen. Seles overlevde og kom tilbake igjen på banen to år senere, og vant Australian Open i 1996. Men hun ble aldri den samme spilleren igjen. I hennes fravær overtok Graf tronen igjen.

Monica Seles sin karriere mellom 1990 og knivstikkingen i 1993 er blant de sterkeste periodene noen spiller har hatt i tennishistorien. Hun vant French Open i 1990, 91 og 92. Hun vant US Open i 1991 og 1992. Hun vant Australian Open i 1991, 92 og 93. Fra 1990 til knivstikkingen vant hun åtte av ni Grand Slam-turneringer hun spilte i – hun tapte finalen i Wimbledon 1992 mot Graf. Fra januar 1991 til knivstikkingen to år senere kom Seles til finalen i 33 av 34 turneringer hun spilte, og vant 22 titler.

Seles var bare drøyt 19 år da hun ble knivstukket. Kunne hun blitt tidenes største spiller? Kanskje. Seles kompenserte for litt dårlig fart, svake volleyer og smasher med utrolig presisjon fra både forehand- og backhand-siden, kanongode servereturer, og hun var sterk mentalt. Seles tok ballen tidlig, og var en mester til å vinkle grunnslagene sine ut av banen. Ingen estetisk tennisnytelse, men sykt effektiv i sine beste dager. Seles var et produkt av Bolletieri-akademiet i Florida, i likhet med Agassi og Courier. Men mest var det faren Karolys fortjeneste at hun ble verdens beste. Han døde i 1998.

Det er snart fem år siden Monica Seles spilte sin siste kamp på WTA-touren, og det var ingen overraskelse at hun denne uken offisielt la opp som spiller. Lenge før Novak Djokovic og Ana Ivanovic var det Monica Seles som satte Serbia (den gang Jugoslavia) på tenniskartet, og hun satte en ny standard for hvor hardt jenter kunne slå en tennisball. Eller stønne.

Jeg lette en stund for å finne et brukbart klipp av Seles, og fant dette fra kampen mot Jennifer Capriati i 1991, semifinalen av US Open. Selses var 17 og Capriati 15, og de slår like harde og enda mer presise grunnslag enn dagens spillere. Capriati har ikke lagt opp ennå, men har heller ikke spilt kamp siden 2004. Det går vel mot slutten for hennes karriere også.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=SdDTQtKwVdk]

90-tallet lever…så vidt

Hver generasjon har ett tiår de aldri blir ferdig med – tiåret da de selv var unge og fulle av pepp, klare for å erobre verden og filleriste den. Norsk kulturliv har i årevis vært dominert av skildringer fra oppvekst på 60- og 70-tallet. 80-tallet er gjennomanalysert, og nå kommer 90-tallet for fullt, sist i form av TV-serien fra NRK. Jeg så episoden om 1991, og plaget mine omgivelser med gjentatte «Åh, det husker jeg!».

90-tallet er bare åtte år siden, men det begynner å bli mer fortid enn samtid. Ta for eksempel tennis, som det jo handler mest om her. Svar kjapt: Hvor mange mannlige Grand Slam-vinnere fra 90-tallet spiller fortsatt? Jeg kommer bare på to, og en av dem er i praksis pensjonert.

På damesiden fikk både Hingis, Davenport og Williams-søstrene sine gjennombrudd på 90-tallet. Likevel var det to andre jenter som innledet tiåret med et brak, og de har faktisk ikke lagt opp – selv om ingen av dem har spilt på årevis. Jeg snakker om Jennifer Capriati og Monica Seles. Seles fyller 90-tallet fra begynnelse til slutt: Hun vant French Open som 16-åring i 1990 og dominerte sporten til hun ble knivstukket i 1993. Comeback i 1995, og høy kvalitet helt til slutten av tiåret.

Semifinalen mellom Capriati og Seles i US Open 1991 betegnes av mange som innledningen på krafttennisen på damesiden. Det hadde vært fantastisk om de kom tilbake, selv om Seles blir 35 og Capriati 32 neste år. Jon Wertheim antyder at det kan bli en realitet i sin siste mailbag.

Her er et klipp fra US Open-kampen i 1991:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=SdDTQtKwVdk]

Uforståelige comebackplaner

WTALindsay Davenport sysler med tanken på å gjøre comeback. Sysler er forresten feil ord, hun har allerede sagt at hun skal spille double sammen med Lisa Raymond i Pilot Pen-turneringen i august. Davenport fikk en sønn 10.juni.

Davenport var en av de beste doublespillerne i verden, og hun kan sikkert vinne noen kamper når hun nå prøver seg igjen. Likevel er det overraskende at hun kommer tilbake. Davenports siste sesonger var en sammenhengende oppvisning i bortkastede muligheter, ekstremt negativt kropsspråk og lange pressekonferanser hvor hun fortalte hvor sterkt hun vurderte å legge opp.

Og nå skal hun altså tilbake, til sporten hun så gjerne ville bort fra de siste tre-fire årene av karrieren. Jeg skjønner det ikke. Hvorfor kunne hun ikke heller brukt all sin energi mens hun hadde tid til det – og ingen barn – og gitt 100 prosent, og så sagt takk for seg og lagt opp?

Kim Clijsters kunne ikke bli fort nok ferdig med proffkarrieren i vår, og er nå både gift og gravid, etter å ha sutret seg gjennom sitt siste år som proff. Jeg håper virkelig ikke at hun kommer tilbake. Først klage og syte i det endeløse, og så komme diltende tilbake? Ingen liker sånne folk.

Og jenter: Comeback i tennis er ikke så lett som dere tror, selv ikke på damesiden. Hingis har klart seg greit, men heller ikke mer. Hun slår ikke de beste spillerne nå heller. Björn Borg fikk juling da han prøvde seg våren 1991. John McEnroe tok litt pause midt på 80-tallet, og nådde aldri en Grand Slam-finale igjen.

Det eneste comebacket som har vært virkelig vellykket, var Monica Seles sitt. Hun var til gjengjeld ingen sytekopp som vendte tilbake fordi livet som førtidspensjonert tennismillionær ble for kjedelig. Hun ble knivstukket av en fanatisk Steffi Graf-fan i 1993, da Seles var verdens desidert beste spiller. Seles jobbet seg tilbake til verdenstoppen, og jeg har en mistanke om at hennes motivasjon var en del sterkere enn den som driver Lindsay Davenport.

Den store comeback-årstiden

Martina Hingis har allerede sagt at hun skal spille neste sesong, og hurra for det. Jeg er spent på å se hvordan hun gjør det.

Om det blir som Bjørn Borg sitt flaue comeback i 1991 – han trodde han skulle klare å vinne med treracketer mot 15 år yngre spillere – eller som Thomas Muster sin fantastiske tilbakekomst etter å ha blitt kjørt ned av en full mann. Time will show.

Like etter kommer flere gamle kjente og melder at de ikke er helt ferdige ennå. Monica Seles og Anna Kournikova preget tennisen på helt ulike måter og i hver sin del av 90-tallet.

Seles vant en periode 8 av 9 Grand Slam-turneringer hun stilt opp i. Hadde det ikke vært for den tyske knivstikkeren i 1993, ville hun ganske sikkert hatt 15-20 GS-titler. Seles blir 33 neste år, og har ikke spilt på lenge. Jeg skjønner ikke helt hva som motiverer henne. Jeg tviler på om hun har evnen til å bli en toppspiller igjen.

Anna Kournikova er også frampå og sier at hun vurderer comeback. Woosh, plutselig ble det 1999 igjen. Anna savner rampelyset, web-guttene har fått nye damer å drømme om, og i tennisverdenen er folk mer interessert i hennes landskvinner Dementieva, Myskina, Kuznetsova og særlig Sharapova. Jeg ser ikke helt hva Kournikova vil oppnå, bortsett fra litt kjapp oppmerksomhet.

Men et comeback som det er verdt å vente på, er Jennifer Capriati (hei, jeg har bilde av henne også!). Vekke hele 2005 med skade. Har en tendens til å bli overvektig i pausene sine, og blir 30 neste år. Men likevel, Capriati er en tøffing som ikke blir skremt av Williams, Davenport og gjengen. Jeg gleder meg til å se henne igjen, selv om det ikke er finesse-tennis hun driver med. Usikkert når det skjer.

Grusmimring: Martina Hingis

Ah, Martina. Hvorfor vant du aldri French Open?

Iva Majoli stoppet deg i 1997, ditt store år. Året etter ble du trampet på som en halvdød veps av Monica Seles. Men 1999, Martina, jeg vedder på at du fortsatt ligger våken og tenker på finalen mot Steffi Graf. Du servet for kampen, du var tre poeng unna. Men du hadde klart å tirre på deg publikum, helt fortjent, og du tapte den finalen også, og de ynkelige underarmsservene i slutten av tredje sett kommer dessverre til å henge ved deg resten av livet.

Du skulle vunnet i 2000, men Mary Pierce var i en fin flyt og dasket deg vekk. Du skulle vunnet i 2001 også, men da så det ut som du aldri trodde på seier mot Jennifer Capriati. I 2002 var du nesten ferdig som spiller etter alle skadene, og spilte ikke.

Du vant aldri French Open. Disse bildene er fra kampen mot Julia Abe i 2000. Hun var ranket 156 i verden, du var nummer en. Abe hadde sin ene smak av rampelys, og fikk sympatien. Du likte det ikke, og nærmest kommanderte publikum til å juble når du slo et vinnerslag.

Og så lurer du på hvorfor franskmennene aldri hadde deg som favoritt.