Stikkordarkiv: Santoro

Redselen i øynene

Tennis på tv:
Julie Coin – Ana Ivanovic 6-3, 4-6, 6-3
2. runde, US Open

Jeg liker overraskelser og spillere som kommer ut av ingenting og slår de store navnene. I natt var husets yngste (tre dager gammel) lite sovevillig, og jeg ble sittende og se på Ana Ivanovic sin kamp mot Julie Coin. Ivanovic er ranket nummer én i verden. Coin er nummer 188.

Jeg hadde vært på gjenforeningskonserten til The September When i Stavanger sentrum tidligere på kvelden (merkelig tamme greier), og begynte å se Ivanovic – Coin i begynnelsen av andre. Ivanovic spilte dårlig. Hun var bakpå i de fleste duellene, og manglet en plan. I likhet med landskvinnen Jankovic kvelden før, lå hun langt under normal standard, og så ut til å håpe av 188-rankede Coin skulle slå seg bort.

Kielland og Abel

Kielland ser på Abel og gjengen.

Ivanovic klorte til seg det andre settet etter et sent brudd. På 2-2 i tredje sett var jeg sikker på at hun hadde avgjort kampen, for da hadde Ivanovic tre breakballer på rad i Coins serve. Coin avverget alle, og brøt verdensenerens serve til 4-2 i neste game. Ivanovic reddet den første matchballen med en dristig forehandvinner, men to poeng senere slo hun en lignende forehand langt ut.

Som sagt, jeg liker overraskelser. Men jeg synes det er rart at Ivanovic går rundt på banen med så lite autoritet. Kvelden før så jeg deler av Andy Roddicks knusing av Fabrice Santoro. Roddick gikk rundt på banen som om det var hans egen private tennisbane, med brystkassen fire meter foran kroppen og et blikk som sa «hva er det du tror, festlige franskmann?».

Ivanovic dirret av nervøsitet, hun flakket med blikket og skuldrene var så høye at de nesten gikk opp til øverste rad på Arthur Ashe stadion. Litt senere på natten så jeg begynnelsen av Serena Williams sin kamp. Jeg håper hun, eller noen andre som liker å være verdens beste og vise det, vinner turneringen. (Apropos, les denne fine artikkelen om Serena sin sparringpartner. Høres ut som en fin jobb.)

New York Times: This qualifies as big: Top-seeded Ivanovic falls

Noen ord om banene

Mitt tenniskanalfrie liv går mot en slutt. Håper jeg. Mitt lokale telefoni-/tv-/nettselskap, som jeg ikke skal gi gratisreklame ved å navngi, er i ferd med å legge sine raske linjer på Storhaug, Stavangers siste digitale bakevje. Så i løpet av våren får jeg nok sett mer tennis.

Inntil videre nøyer jeg meg med nedlastinger av høydepunkt på nettet. De finnes, og de er gode. I dag så jeg ti minutter av Federer-Santoro, og det var selvsagt festlig. Santoro er musen mot katten Federer, en underholdende lek som alle vet hvordan kommer til å ende. Federer ser solid ut, og han har brukt minimalt med krefter så langt.

Banene i Melbourne skulle være raskere i år, men det klarer ikke jeg å se at de er. Ballene fyker ikke ut av banen, men de spretter ganske lavt. Hvem liker slike forhold? Jeg vet om én: David Nalbandian. Han er i Federers halvdel av trekningen.

God bredde, tynn topp

Svar kjapt: Hvilket land har flest spillere i topp 100 av ATP-rankingen?

Mitt umiddelbare tips er Spania. De har Nadal, Moya, Ferrer, Ferrero, Robredo og en haug ansiktsløse fyrer som slår backhanden med to hender og liker seg på grus. Og Spania har mange: 12 spillere blant de 100 beste.

Men svaret er feil. Det riktige er Frankrike. Hvor mange franske spillere kan du navnet på? Kanskje Gasquet, som er nummer åtte i verden. Og kanskje gamle Fabrice Santoro, som fortsatt henger med, og muligens gamlingene Grosjean og Clement. Franskmennene har 15 spillere i topp 100. Jeg navngir dem her, med rankingposisjonen i parentes, så kan du se hvor mange du har hørt om: Gasquet (8), Mathieu (25), Simon (29), Santoro (37), Monfils (38), Tsonga (43), Mahut (45), Grosjean (53), Clement (54), Benneteau (68), Gicquel (70), Serra (92), Llodra (93), Ascione (94) og Roger-Vasselin (97).

God bredde, men bare Gasquet i toppen. Monfils burde ha utviklet seg mer på dette stadiet i karrieren. Han ble sterkt hypet for noen år siden, uten at han foreløpig er noen stor stjerne. Kampstatistikken hans for 2007 er et beskjedent 21-21, ingen titler, én finale i en mindre turnering (Poertschach) og to semifinaler i mindre turneringer (Washington og Bucuresti).

Jeg kommer tilbake om noen dager med en oversikt over topp 100 i verden ved årsskiftet, med nasjonsstatistikk og det hele.

For spesielt interesserte

Tennis på tv:
Fabrice Santoro – David Ferrer 6-4, 7-5, 7-5
Åttendelsfinale, Australian Open

Ingen skal beskylde Australian Open for å prøve å innynde seg hos europeiske tv-seere. Jeg satt tappert oppe til klokken 01.30 for å se hva Eurosport skulle sende. Nadia Petrova (zzzz) mot en motstander jeg allerede har glemt navnet på er ikke den helt store grunnen til å ofre nattesøvnen.

Sa jeg hadde desto større forhåpninger da jeg slo på fjernsynet grytidlig søndag morgen, nachspiel-tidspunkt for alle som ikke har småbarn. Ble rimelig skuffa da jeg fikk se at de akkurat hadde begynt å vise Fabrice Santoro mot David Ferrer. Kjekke karer begge to, men det finnes mer spennende oppgjør.

Det ble den første kampen jeg har sett i sin helhet fra årets turnering. Ferrer er en fantasiløs spanjol, Santoro er viden kjent som en urtodoks type som aldri har gjort det bra i Grand Slam-sammenheng.

Nå er franskmannen i kvartfinale, etter å ha slicet, volleyet og pirket Ferrer ut av stilen. Santoro har en av de beste volleyene i herretennis, som han på toppen av alt slår med to hender. Santoro gjør få feil, og har et fantastisk blikk for spillet.

Men han har ingen knusende vinnerslag å basere spillet på dersom det går litt skeis. Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom Ferrer hadde vunnet det tredje settet, for Santoro så sliten ut. Santoro er den eldste spilleren igjen i turneringen (33?), og i neste runde venter Nalbandian. Han er seks år yngre, og kan springe hele dagen.

Jeg tror det betyr farvel til franskmannen, som uansett har gjort sin beste Grand Slam noensinne. Det er håp for alle.

Godt å se deg, Roger

Tennis på tv:
Roger Federer – Fabrice Santoro 7-6, 7-6
2.runde, Qatar Open

Det begynner å bli en årlig start på tennissesongen: Roger Federer på plass i Qatar, med arabiske hodeplagg og flomlys som ramme rundt kampen.

Jeg så første sett av oppgjøret mot Santoro. Federer spilte med en støtte rundt høyre fot. Ellers var mye som før, med noen små justeringer. Federer er sikrere fra grunnlinjen enn på lenge. Jeg så ingen lette forhand-misser. Han gikk mye rundt backhanden, men det betyr ikke at den er råtnende: I det første tie-breaket tok han føringen med en fantastisk hyler ned langs linjen.

Han økte ledelsen med en særdeles godt vinklet forehand, diagonalt til hjørnet av serveruten på Santoros halvdel. Federer satset mer på varierte server enn jeg har sett før. Mye server med sideskru mot forehand-ruten. Det minnet veldig om Sampras.

Santoro svettet som en maratonløper i Sahara allerede tidlig i første sett. Likevel, han er en smart spiller som alltid garanterer for morsomme kamper.