Tennis på tv:
Amelie Mauresmo – Mara Santangelo 6-1, 6-2
3.runde, Wimbledon
Jeg har aldri fått noe særlig varmt forhold til Amelie Mauresmo, selv om jeg har sett henne jevnlig siden gjennombruddet i Australien Open for åtte år siden. Hun virker sympatisk og smart, og veldig menneskelig med sine mange mentale svingninger (særlig på hjemmebane i French Open). Men Mauresmo sin tennis får meg ikke til å lene meg framover i stolen, selv når hun vinner.
Det er noe litt nølende og tillært over Mauresmo, synes jeg. I den grad en enhåndsbackhand kan være stygg, synes jeg Mauresmo sin er det. Serven er ganske effektiv, men det er ikke noen visuell snert i den, hun bare legger seg innover og slår sånn passe overbevisende. Jeg synes hun virker i overkant passiv ved nettet.
Men hun er blant verdens beste til tross for mine smaksmessige innvendinger. Mot Santangelo trengte hun ikke være i nærheten av sin beste form. Det var nok å følge Björn Borgs oppskrift: Gi motstanderen en sjanse til å bomme. Det gjorde Santangelo så snart hun hadde muligheten.
Kampens høydepunkt kom på breakball til Santangelo på stillingen 2-5 i andre sett. Santangelo slo en ekkel lav, kort volley, og Mauresmo sprintet diagonalt og flikket den på skrått over nettet for en ren vinner. Like etter var det slutt.