Stikkord: Sampras

Wilson Pro Staff 85 6.0: Lykken kan kjøpes for penger

Den koster 119 dollar. Pluss noen hundringser i frakt og toll.Wilson Pro Staff 85 6.0

Mange toppidrettsutøveres utstyr er uoppnåelig for oss andre. Lyst å ta en runde i den beste Formel 1-bilen? Hah. Lyst å prøve en av de små raske båtene som verdens rikinger freser rundt i og konkurrerer med? Lykke til med det. Idretter med store maskiner må vi nøye oss med å se på tv, de er utenfor vår rekkevidde. Men eksklusiviteten begrenser seg ikke til det. Lyst å finne ut hvor raskt du hadde gått 15 kilometer på ski med Petter Northugs ski? Det kan du ikke, for du har ikke et gedigent smøreteam som prepper, tester og velger akkurat det riktige paret som passer den dagen.

Men tennis! I motsetning til hva Hollywood prøver å innbille deg, er ikke tennis en dyr sport. Det er ikke en sport for snobber heller. Bor du andre steder enn Norge, kan du spille gratis på offentlige baner.

Proffenes utstyr er heller ikke noe sirkusnummer å få tak i. Du bestiller det på nettet. Slik gikk det til at jeg i desember bestilte en Wilson Pro Staff 85 6.0. Her kan det passe å bryte navnet ned for å forklare litt:

Wilson er produsenten, de lager tennisracketer og alt mulig annet sportsutstyr. Ikke minst amerikanske fotballer, som noen vil huske fra filmen Cast Away.

Pro Staff er en racketfamilie fra Wilson, akkurat som Avensis er en type Toyota.

85 betyr 85 kvadrattommer stort hode, altså hvor stort areal som dekkes av strengene (tennis er amerikadominert, derfor måles alt i square inches). 85 kvadrattommer er temmelig lite i dagens målestokk. Verdensener Novak Djokovic spiller med en Head-racket som er 100 kvadrattommer stort, Nadals racket er like stor. Roger Federers nåværende racket er 97 kvadrattommer stor.Wilson Pro Staff 85 6.0

Wilson-modellen jeg kjøpte kom på markedet i 1984, og har vært i salg siden. Tennis Warehouse begynte å selge dem igjen for noen år siden. Helt siden jeg begynte å interessere meg for tennis har jeg hatt lyst til å prøve en slik. Hvorfor? Listen over spillere som har brukt Wilson-racketen er så imponerende at jeg føler meg litt beskjemmet over å føye Åsmund Ådnøy til denne rekka med navn: Jim Courier, Mary Pierce, Chris Evert, Stefan Edberg. Og ikke minst: Pete Sampras. Roger Federer (tidlig i karrieren).

Racketen har noe deilig styggpent ved seg, den er tross alt en kopi av en 1984-modell, med datidens stilidealer. Jeg liker det brune grepet i skinn, ikke ofte man ser det i dag. (Jeg er nok nødt å kjøpe et lyseblått når det brune blir utslitt, så kan jeg føle meg enda mer som Pete Sampras når jeg står klar til å returnere serve.) Rundt hele rammen går det en gul og en rød stripe, i kraftig ketsjup og sennep-valør. Heslig og herlig. For ikke å glemme skrifttypene som lyser 80-tall lang vei.

De beste spillerne vil ha kontroll av sine racketer, for kraften skaper de selv. Men hvordan vil den føles i hendene på en middelmådig amatør? Hvordan er det å spille med Wilson-racketen? Gjennom årene har jeg lest mange artikler om hvilket beist av en racket Pete Sampras spilte med. Tung og for meget spesielt interesserte/avanserte spillere med eksellent teknikk, er omtalen, sånn røffly:

There’s no doubt about the limited appeal of the 6.0 85. It’s not for everyone. However, for the purist player, who possesses solid strokes and is accustomed to a hefty, smaller head, the ProStaff 6.0 85 is as good as it gets.

Og fra brukere:

Wilson Pro Staff 85 6.0Trust me when I tell whoever is thinking about purchasing this racquet that this Wilson Pro Staff 6.0 85 deserves a user’s manual. Nobody bothered to make one before I started using it so I have had to deal with tons and tons of trial, error and many weeks of recovery from behaving recklessly with this amazing stick. (Flere omtaler på Tennis Warehouse.)

Dette er, for å si det enkelt, langt fra min erfaring. Jeg har sannsynligvis kjøpt mitt livs siste racket – denne. Jeg er ingen avansert spiller, men en selvlært fyr som verken har mye muskler eller god teknikk. Noen purist player er jeg veldig langt unna å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0 har mindre treffpunkt og er tyngre enn andre moderne racketer, men for et fabelaktig redskap den er. Forskjellen mellom denne og min helt fine Wilson Hammer 5.3 er at Pro Staff-modellen veier 348 gram mot Hammer 5.3 som veier 274. PS 85 har også et annet tyngdepunkt. Mange moderne racketer har tyngdepunktet i hodet, i motsetning til treracketer og min nye. Jo mer framtung racket, desto vanskeligere er det å kontrollere den, mener jeg.

Pro Staff 85 har ikke denne hammer-aktige vektfordelingen. Det gjør den lettere å manøvrere. Den har balansepunktet mye nærmere grepet, og føles dermed mer som en forlengelse av armen enn noen annen racket jeg har prøvd. Tenk forskjellen mellom et skrujern og en hammer: Det er mye enklere å peke med tuppen av skrujernet nøyaktig dit du vil, enn med hammeren. Sånn føles PS 85 også, det er et presisjonsinstrument.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre.
Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre. Legg merke til det større rackethodet på sistnevnte. Den har også en tykkere ramme, som ikke er så stilig.

Da jeg spilte i går, tok jeg meg i å glede meg vilt til hver ball som kom min vei. Internettets racketsynsere vil fortelle deg at PS 85 har et lite treffpunkt og ikke gir ved dørene. Det er kanskje riktig, men racketens vekt gir deg mye gratis. Får du satt racketen i bevegelse og treffer riktig, føles det som du er SUVen og den gule ballen er en stakkars pappfigur som står i veien – ballen blir veldig lett og liten. Lyden er som når du kløyver en vedkubbe helt perfekt. Et tørt schmækk, og ballen går akkurat dit du hadde tenkt, eller kanskje enda litt bedre plassert.

Treffer du litt feil, vil racketens vekt også hjelpe til gi ballen god lengde. Likevel; overskrudd enhåndsbackhand med denne racketen krever sitt, særlig hvis ballen spretter høyt. Det er mulig jeg innbiller meg ting, men å slå diagonale forehander er en drøm med denne racketen. Fordelen med en ganske tung racket er at den ikke vingler i trefføyeblikket, noe jeg har hatt problemer med før.

PS 85 er en fantastisk racket å serve med, og føles trygg og god ved nettet, fordi den er tung nok og perfekt balansert til å blokke tilbake ballen.

Med Wilson Pro Staff 85 6.0 i hus begynner listen mellom noen av oss racketsvingere å bli temmelig lang:

Roger Federer Pete Sampras Åsmund Ådnøy
Født i august
Har barn
Stadig tynnere i håret
Enhåndsbackhand
Wilson Pro Staff 85 6.0
Gode i tennis
Har vunnet alle Grand Slam-turneringene

To av spillerne i tabellen over har møttes i Wimbledon (gjett hvem). Her er høydepunktene fra den kampen, den eneste de spilte mot hverandre profesjonelt. Begge med Wilson Pro Staff 85 6.0 i høyrehånden.

Dette, mine venner, er en kamp barnebarna deres kommer til å snakke om:

Djokovic spiser seg innpå Federer og Nadal

Det er lett å glemme at vi lever i eksepsjonelle tider, også innen herretennis.

Siden 2004 har det skjedd i seks av årene at én og samme spiller har vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene i en sesong. Det var nesten uhørt tidligere, med Mats Wilanders 1988-sesong som ferskeste unntak. (Det går an å innvende at Australian Open ikke hadde samme store prestisje som de andre tre fram til ca. 1983, men det spiller ikke så stor rolle. Verken Borg, McEnroe, Sampras, Agassi, Lendl, Becker eller Edberg klarte noen gang å vinne mer enn to Grand Slam-titler i samme sesong.)

I 2015 vant Novak Djokovic tre av de fire store. Bare Stan Wawrinkas oppvisning i finalen i French Open hindret serberen fra å seire der også.

Novak Djokovic
Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Djokovic vant sin 8., 9. og 10. Grand Slam-tittel i 2015. Han har dermed passert storheter som McEnroe, Agassi og Lendl på den oversikten. Foran seg har han både Nadal (14) og Federer (17). Djokovic er best på alle underlag av dagens spillere. Hva skal hindre ham i å vinne like mye de neste par årene? Federer blir eldre, Nadal virker å ha fått en varig knekk og Andy Murray blir aldri en jevnbyrdig motstander for Djokovic igjen, virker det som. De yngre spillerne er langt unna Djokovics nivå.

Her er oversikten over når Federer, Sampras, Nadal og Djokovic vant sine Grand Slam-titler:

Graf som viser hvor gamle verdens beste spillere var da de vant sine Grand Slam-titler.
Alder og Grand Slam-titler for menn.

Djokovic vant ikke like mye som de andre tidlig i 20-årene. Til gjengjeld vant ikke de andre tre Grand Slam-titler som 28-åringer, slik Djokovic gjorde i år. Jeg er spent på hvordan Djokovic-kurven ser ut om ett år.

Jimmy Connors har vunnet 109 ATP-titler, en rekord som neppe blir slått. Ivan Lendl har 94 på andreplass. Roger Federer nådde 88 ATP-titler totalt etter årets sesong. Jeg tror han kan ta igjen Lendls antall, men det er neppe et sentralt karrieremål.

Sjekk kurvene for Djokovic og Nadal, hvor tett på Federer de ligger hvis vi sammenligner dem aldersmessig.

Graf som viser hvor gamle ulike spillere var da de vant sine ATP-titler.
Alder og ATP-titler.

Federer, Sampras, Nadal, Borg, Djokovic og hvor gamle de var da de vant (oooh, gleden ved å skrive lange titler)

Novak Djokovic vant Grand Slam-tittel nummer 10 i US Open 2015. Han er dermed nummer fire på listen over mestvinnende i Grand Slam-sammenheng, bak Federer, Sampras, Nadal og Borg. Her er kurvene som viser når de andre vant sine titler. Merk deg at alle begynner å slite når du bikker 30. (Borg var utbrent og ferdig lenge før det. Jeg tar ikke med Rod Laver og Roy Emerson fra 1960-tallet i grafen, av enkelhetsgrunner.) Slik Djokovic spiller for tiden, er det slett ikke umulig at han fortsetter å sanke GS-titler også etter 30-årsdagen.

Herretennisen har skjemt oss bort de siste 12 årene. Først tok Sampras sin 13. tittel (og deretter den 14.), og mange trodde den rekorden ville stå lenge. Så kom Federer og overgikk Sampras, samtidig som Nadal vant mye tidlig i karrieren og truet (truer?) med å passere Federer hvis spanjolen finner seg selv igjen.

Og nå en tredje spiller som kommer til å bli nevnt som en av tidenes beste; Djokovic. For oss som husker de kaotiske årene mellom Sampras og Federer (sånn cirka 2001-03), med alle sine Thomas Johanssoner, Albert Costaer og Lleyton Hewitter som Grand Slam-vinnere, har det vært spektakulære år i det siste.

Trykk på bildet for å se det i større versjon.

image (3)

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet. Aktive spillere i rødt.
A = Australian Open
F = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
U = US Open
Titler Navn Nasj. Vinnerår A F W U
17 Roger Federer Sveits 2003-12 4 1 7 5
14 Rafael Nadal Spania 2005-14 1 9 2 2
Pete Sampras USA 1990-02 2 – 7 5
11 Björn Borg Sverige 1974-81 – 6 5 –
Rod Laver* Australia 1960-69 3 2 4 2
10 Novak Djokovic Serbia 2008-15 5 – 3 2
8 Andre Agassi USA 1992-03 4 1 1 2
Jimmy Connors USA 1974-83 1 – 2 5
Ivan Lendl USA 1984-90 2 3 – 3
Ken Rosewall** Australia 1953-72 4 2 – 2
7 John McEnroe USA 1979-84 – – 3 4
John Newcombe*** Australia 1967-75 2 – 3 2
Mats Wilander Sverige 1982-88 3 3 – 1
6 Boris Becker Tyskland 1985-96 2 – 3 1
Stefan Edberg Sverige 1985-92 2 – 2 2
4 Jim Courier USA 1991-93 2 2 – –
Guillermo Vilas Argentina 1977-79 2 1 – 1
3 Arthur Ashe USA 1968-75 1 – 1 1
Gustavo Kuerten Brasil 1997-01 – 3 – –
2 Lleyton Hewitt Australia 2001-02 – – 1 1
Andy Murray Storbritannia 2012-13 – – 1 1
Stan Wawrinka Sveits 2014-15 1 1 – –
Sergi Bruguera Spania 1993-94 – 2 – –
Yevgeny Kafelnikov Russland 1996-99 1 1 – –
Johan Kriek USA 1981-82 2 – – –
Ilie Nastase Romania 1972-73 – 1 – 1
Patrick Rafter Australia 1997-98 – – – 2
Marat Safin Russland 2000-05 1 – – 1
Stan Smith USA 1971-72 – – 1 1
1 Marin Cilic Kroatia 2014 – – – 1
Juan M. Del Potro Argentina 2009 – – – 1
Pat Cash Australia 1987 – – 1 –
Michael Chang USA 1989 – 1 – –
Albert Costa Spania 2002 – 1 – –
Mark Edmondson Australia 1976 1 – – –
Juan Carlos Ferrero Spania 2003 – 1 – –
Vitas Gerulaitis USA 1977 1 – – –
Gaston Gaudio Argentina 2004 – 1 – –
Andres Gimeno Spania 1972 – 1 – –
Andrez Gomez Ecuador 1990 – 1 – –
Goran Ivanisevic Kroatia 2001 – – 1 –
Thomas Johansson Sverige 2002 1 – – –
Petr Korda Tsjekkia 1998 1 – – –
Richard Krajicek Nederland 1996 – – 1 –
Carlos Moya Spania 1998 – 1 – –
Thomas Muster Østerrike 1995 – 1 – –
Yannick Noah Frankrike 1983 – 1 – –
Manuel Orantes Spania 1975 – – – 1
Adriano Panatta Italia 1976 – 1 – –
Andy Roddick USA 2003 – – – 1
Michael Stich Tyskland 1991 – – 1 –
Roscoe Tanner USA 1977 1 – – –
Brian Teacher USA 1980 1 – – –
*Rod Laver vant seks av sine titler før 1968, fem etter – totalt 11.**Ken Rosewall vant fire av sine titler før 1968, fire etter – totalt 8.***John Newcombe vant to av sine titler før 1968, fem etter – totalt 7.

Tre irrelevante tennisklipp som likevel er verdt å se

Siden dette er en blogg og ikke en nettavis med nyhetsforpliktelser, kommer her tre Youtube-klipp som har omtrent null relevans til det som skjer i tennisverden akkurat nå. Men som er kule likevel.

Sampras-Kafelnikov, finale ATP-sluttspillet 1997: Sampras på toppen av sin karriere, på et raskt innendørsdekke. Noen av backhandene hans ville nok blitt hardere straffet i dag, men forehandene er fortsatt en nytelse.

Nadal-Federer, Roma 2006: Antakelig den beste kampen de har spilt mot hverandre (kanskje med unntak av Wimbledon 2008).

Hingis-Pierce, French Open 2000: Martina Hingis tapte finalen i 1999, og ville antakelig vunnet i 2000. Eneste hinder var Mary Pierce i semifinalen, som Hingis hadde slått de sju (!) siste kampene. Se hvorfor hun ikke klarte det.

Når generasjonsskiftet skjer rett foran øynene våre

Noen kamper antar mytiske proporsjoner fordi de involverte spillernes karrierer overlapper så lite. Når to fantastiske spillere fra hver sin generasjon bare møtes noen få ganger, etterlater det seg store tomrom som vi kan fylle med «hva om?»-spørsmål.

Roger Federer slo Pete Sampras i åttendelsfinalen av Wimbledon 2001, og mye har blitt skrevet om kampen siden den gang. Det skyldes ikke minst at de to Wimbledon-kongene var i hver sin ende av karrieren da denne kampen ble spilt. Sampras var tittelforsvarer i Wimbledon 2001. Federer vant sin første tittel der i 2003.

YouTube vet hva jeg liker. Denne uken fikk jeg foreslått å se høydepunktene fra kampen mellom Björn Borg og Rod Laver i 1976. Borg var på dette tidspunktet 20 år og på vei til å bli verdens beste. Laver var 38, og i avslutningen av sin karriere. Den grønne grusen forteller oss at kampen spilles i USA, nærmere bestemt Boca Raton, Florida. (Merkelig nok står den ikke oppført på ATPs statistikk over kampene mellom Laver og Borg).

Dagens beste idrettsfolk er bedre enn gårsdagens beste. Den regelen gjelder i nesten alle sporter, også tennis. Likevel er det oppklarende å se dette klippet, fra Borgs storhetsperiode. Rafael Nadal har redefinert fenomenet overskru (spinn) på 2000-tallet. Borg spilte med treracket og mindre livlige strenger enn Nadal. Derfor er det rystende å se hvor mye toppspinn Borg, med datidens utstyr, gir ballen. Store deler av disse høydepunktene er filmet fra spillernes høyde, og viser hvordan Borgs slag skyter fart mot Lavers strupe eller deromkring.

Borg blir ofte sammenlignet med Nadal. Begge vokste opp på grus, men var så mye mer. Borg vant French Open seks ganger og Wimbledon fem ganger. Som Nadal var han mer enn en grusmaskin. Legg merke til Borg sine beste opphentinger i dette klippet, og ikke minst de fine volleyene hans.

Kampen mellom Roger Federer og Pete Sampras i Wimbledon 2001 har de fleste hørt om. Kampene mellom Steffi Graf og Serena Williams er ikke like mye omtalt. Tell opp hvor mange Grand Slam-titler Graf og Williams har til sammen, og det er lett å se at deres bataljer burde hatt en større plass i tennismytologien. De møttes bare to ganger, begge i 1999. Graf vant sin siste Grand Slam-tittel det året, Serena vant sin første. Passende nok vant de hver sin kamp mot hverandre, og settsifrene var nesten identiske.

Her er noen klipp fra den siste kampen de spilte, i Indian Wells. Serena Williams var bare ranket 21 i verden på dette tidspunktet, men det var lett å se at hun skulle nå mye høyere. Passende nok var det Serena som vant – akkurat som Borg slo Laver og Federer slo Sampras.

Når kommer neste kamp hvor vi kan se generasjonsskiftet rett foran øynene våre?

To ting som trengs for å bli best

ATP - herretennisDe siste årene har det vært mye snakk om de 10.000 treningstimene som trengs for å bli virkelig god i en idrett. Like viktig er evnen til å tåle nederlag for å vinne i framtiden, og evnen til å avlære ting som er lært.

I psykologien snakkes det ofte om «Delayed gratification». Enkelt sagt: Er du i stand til å gi avkall på umiddelbar gevinst dersom du vet at den blir enda større hvis du venter litt? Klarer du dette, har du gode sjanser til å lykkes i livet.

Dette er noe vi alle sliter med hver dag. Du får et kick av å spise den sjokoladen som ligger i kjøleskapet. Lar du være, blir både tennene, kroppen og økonomien din glad. Det er mest behagelig å kjøre til jobb. Hvis du sykler, slipper du bensinpenger, bompenger og kommer i bedre form.

På 1960- og 70-tallet ble en rekke barn testet ved universitetet i Stanford. De ble plassert alene i et rom med en marshmallow foran seg. De fikk beskjed om at de kunne spise den når som helst. Men hvis de klarte å vente til testlederen kom tilbake et kvarter senere, ville de få TO marshmallows. Eksperimentet er omtrent som dette:

Senere ble testbarna fulgt opp som tenåringer og voksne, og dette ble ifølge Wikipedia resultatene:

The children who waited longer, when re-evaluated as teenagers and adults, demonstrated a striking array of advantages over their peers. As teenagers, they had higher SAT scores, social competence, self-assuredness and self-worth, and were rated as their parents as more mature, better able to cope with stress, more likely to plan ahead, and more likely to use reason. They were less likely to have conduct disorders or high levels of impulsivity, aggressiveness and hyperactivity. As adults, the high delayers were less likely to have drug problems or other addictive behaviors, get divorced,or be overweight.

Jeg tenkte på dette fenomenet da jeg kom over en video med Rafael Nadal for noen uker siden. Rafael og onkel (og trener) Toni snakker om hvorfor høyrehendte Nadal spiller tennis med venstre:

Nadal var en lovende juniorspiller som høyrehendt. Likevel fant onkelen ut at han måtte spille med venstre, for Nadal uansett måtte slutte å bruke to hender på begge sidene. Den kortsiktige konsekvensen ble selvsagt at Nadal vant færre kamper mens han ble vant til å spille med venstre.

Pete Sampras med enhåndsbackhand, som han har hatt siden han var 14. (Wikimedia)

Pete Sampras spilte med tohåndsbackhand i barndommen, og var en av de beste i sin årsklasse i California. Trener Pete Fischer hadde fått det for seg at Sampras var en framtidig Wimbledon-vinner, hvis han bare skiftet til enhåndsbackhand. Sampras brukte to år på den overgangen, og tapte en bråte med kamper, blant annet mot Michael Chang. Men han holdt ut, fordi han trodde det ville lønne seg på lang sikt. Det lærte også Sampras at det ikke var farlig å tape. Kombinasjonen av ekstrem vinnervilje og det å akseptere tap, tipper jeg er sjelden vare blant juniorer. Sampras skriver mye om denne fasen i sin utmerkede selvbiografi, A champion´s mind.

Sampras lærte seg tohåndsbackhand i de gylne årene hvor kroppen lett lærer seg nye ting. Dette er en annen ting som imponerer med med de beste: Evnen til å skifte ut deler av spillet sitt med en bedre del, som om det var en del av en bil.

Det er lett å la seg blende av historiene om Sampras og Nadal. Sannsynligvis finnes det mange historier om spillere som tar radikale grep og feiler fullstendig. De aller fleste spillere gjør sannsynligvis ingenting radikalt, de fortsetter med det som fungerer brukbart, for ikke å knekke den fine kurven som karrieren får i junioralderen.

For noen år siden skrev jeg en sak for et tennisblad. Den het «Framtiden har to hender», og handlet om backhanden. En tennistrener jeg snakket med i den forbindelse sa at enhåndsbackhand blant juniorspillere var veldig uvanlig. Kanskje ikke så rart; barn trenger to hender for ikke å bli overkjørt på backhandsiden, og når vanen først er etablert, er det vanskelig å forandre den.

Da er det noe befriende med teamene bak Nadal og Sampras, som sa: «Okei, nå skal vi prøve noe her. Det går kanskje rett vest, kanskje blir det suksess. Vi prøver i det minste, for vi tror det er lurt på lang sikt».

Jimmy Connors og selvbiografiens protest mot forvandlingen

ATP - herretennisOm få dager begynner French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering og den eneste som spilles på grus. Jeg kommer sterkt tilbake til den, men først må jeg skrive litt om vårens retro-føljetong i tennisverden: Selvbiografien til Jimmy Connors.

Jeg så aldri amerikaneren mens han var aktiv. Connors hadde sin storhetstid på 1970-tallet. Han ble overskygget av Björn Borg og John McEnroe i perioder, men vant US Open for fjerde og femte gang i 1982 og 1983. Dessuten nådde han semifinalen i samme turnering i 1991, 39 år gammel.

Connors bokomslag
Bokomslaget til «The Outsider» av Jimmy Connors.

Amerikaneren er like kjent for å ha fjernet tennisen fra snobbestempelet sporten hadde. Connors bannet, kjeftet og gestikulerte på en måte som bare John McEnroe kunne matche. Dessuten ble Connors aldri en del av gjengen, han foretrakk å holde god avstand til alle, selv utenfor banen. Ingen bør bli overrasket over at Connors kalte selvbiografien sin for «The Outsider».

En kveld jeg vasket badet, hørte jeg Sports Illustrateds journalist Jon Wertheim intervjue Connors. Han er 60 nå, og ga en nøkternt framstilling av egen karriere. Avstanden til de andre, som han var så besatt av å holde? Bare for å maksimere sjansene til å vinne mest mulig, ifølge Connors. (Intervjuet kan du høre på SIs hjemmesider.)

Jeg har ikke lest boka, men kommer til å gjøre det når jeg har sjansen. De første anmeldelsene har kommet, og er varierende. Oregon Live skriver dette:

Jimmy Connors, in his new memoir «The Outsider,» calls Agassi «nothing but an act.» Because Connors doesn’t believe anyone can change. You are who you are. There’s no personal growth to be had, there’s only pushing forward, trying harder. (…) Thanks to «The Outsider,» we now know there wasn’t anything behind Jimbo’s angry-young-man bravado. He was a great tennis player, a driven tennis player — and that was it.

Den anmeldelsen setter fingeren på noe av problemet med selvbiografien som sjanger. I en episk fortelling (for eksempel filmmanus) skal hovedpersonen helst gå gjennom en forvandling. Rollefigurene skal være på et annet sted mentalt og i livet sitt når filmen slutter, enn i det den begynner. Hendelsene skal ha gitt dem ny innsikt, skal ha forandret dem.

Men forandrer vi oss, vi som ikke lever i et filmmanus? Njæh. Jeg er ikke sikker. Personligheten vår blir formet i barndom og oppvekst. Hvor mange går gjennom dype forandringer i personligheten sin etter fylte 25 år? Jeg spekulerer høyt her, men tror ikke det er vanlig. (Folk som vinner store pengepremier kommer tilbake til sitt vanlige lykkenivå etter en viss tid, mener jeg å ha hørt.) Det jeg har lest av tennisbiografier, bekrefter dette. Suksessen forandrer ikke kjernen av Sampras, Agassi eller McEnroe – personlighetene deres slipes ikke av alt de oppnår.

Så hvordan kan en selvbiografi da bli interessant, når den mangler forvandlingskraften som romanen og filmen streber etter? Kjendisbiografier trekker lesere fordi de kaster lys over episoder folk kjenner fra før. Jimmy Connors har mange sånne knyttet til seg. Den mest kjente er da Connors uteble fra Wimbledons 100-årsmarkering i 1977. Mange har tolket dette som Connors´ ypperste fåkkju-handling til tennisverden, mens han i virkeligheten ikke kunne komme på grunn av en skadet tommel.

Mest bråk rundt selvbiografien har det blitt på grunn av Connors´ avsløring av at hans daværende forlovede (og verdens beste damespiller) Chris Evert tok abort i 1974. Jeg har som sagt ikke lest boka, men skjønner ikke helt hvorfor han tar det med. Han har da også fått mye tyn for dette.

Nå har de store amerikanske spillerne fra de siste 40 årene skrevet sine selvbiografier, og slik er de:

  • Andre Agassi sin «Open» er den mest velskrevne, men også den klart mest sutrete og den som stiller forfatteren i et dårligst lys.
  • Pete Sampras´ bok «A champion´s mind» har de beste analysene av tennis, og er nok litt tørr (som mannen selv).
  • John McEnroes «Serious» er litt tam i forhold til mannen selv.
  • Boris Becker (ikke amerikansk) skrev «The Player» for noen år siden, og den var fort glemt.

Bartoli og hennes uventede fascinasjon

Denne saken handler om dametennisJeg slutter aldri å bli forundret over tennisspillernes favorittspillere. Ta eksempelet under, Marion Bartoli. Hun er overlykkelig over å få trene litt med sitt store idol. Bartoli er ei kul jente (jeg er fan!!) med to hender på både forehand og backhand, og liker seg best ved grunnlinjen. Monica Seles-kloning, med andre ord.

Fortsett å lese Bartoli og hennes uventede fascinasjon