Stikkordarkiv: Sampras

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare. (Dette er egentlig en utstyrstest, bare vent og se.)

Jeg legger vekk ca 1/4 av bøkene jeg begynner på. Hyllene mine (og biblioteket) har rikelig med vitnesbyrd om min troløse lesernatur.

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel

En slik bok er Zen og kunsten å vedlike­holde en motorsykkel, en av 1970-årenes klassikere. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg avbrøt den, men jeg ble minnet på boken igjen i vår. Da holdt John Peter Hernes bokprat på Sølvberget, hvor jeg jobber. Han oppsummerte den røde tråden i Zen… slik (jeg tar det etter hukomm­elsen): Boken handler om gleden ved å kjenne tingene sine til bunns, slik at man er i stand til å forstå hvordan de fungerer – og dermed også kan repareres. Jeg skal lese den i løpet av høsten.

En slik livsfilosofi lar seg selvsagt ikke forene med et moderne liv, i alle fall ikke fullt ut. Fremmedgjøring er en negativt ladet klisjé som beskriver det helt opplagte i at ingen mennesker kan skjønne hvordan de ørsmå tannhjulene i både flatskjermer, den global­iserte markeds­økonomien, Linux, internettet, Gore-Tex OG klima­­kvote­ordningen fungerer. Det beste vi kan håpe på er å skjønne grunnprinsippene, og kanskje dybden i noen få av dem.

Da 1990-tallsironien var på sitt kraftigste, ca. 1996, kom den såkalte easy listening-bølgen. Med ironiske ører begynte folk å høre på popjazza versjoner av kjente sanger. Den fremste eksponenten var Mike Flowers Pops, mest kjent for coverversjonen av Oasis´ Wonderwall. Jeg tror at jeg kjøpte samlealbum med easy listening-klassikere omtrent samtidig (jeg var ung og lett påvirkelig!), med tittelen Make it easy on yourself.

Vi gjør det lett for oss selv hele tiden. Bare virkelige selvplagere prøver å komme til bunns i alt. Likevel tror jeg vi alle har områder hvor vi lemper sekken fullere av stein enn vi hadde behøvd. Felt hvor vi frivillig streber etter en opplevelse med minst mulig staffasje, hvor sammenhengen mellom innsats og resultat er lett å se, hvor vi velger å gå gjennom krattskogen i stedet for å ta snarveier.

Det er vitset mye de siste årene om folks hang til scrapbooking, ølbrygging og oppussing. Jeg tror alt dette handler mest om å få til noe lett målbart selv. Det enkleste er selvsagt å sende bildene inn digitalt og få fotobok i posten, å kjøpe øl i butikken og betale folk for å fikse huset.

Men fordi vi trenger å se helt fysiske, konkrete resultater av arbeid vi legger ned. Når mange av oss har jobber hvor det kan være vanskelig, velger vi av og til alternativt. Jeg tror det er derfor analog film, fjellturer, akustiske gitarer og seilbåter aldri kommer til å forsvinne helt. Andre kjøper en gammel bil de skrur på, eller blir sykkelfiksere i kjelleren. Noen finner glede i å hardkode en nettside helt fra <html><head><title>Hjemmeside</title></head> og nedover, selv om du ikke trenger å kunne det minste kodespråk for å starte blogg.

Valgene og tingene vi omgir oss med vi tar forteller omverden hvem vi er, men like mye hvem vi ønsker å framstå som og på hvilke felter vi ønsker å vise oss som grundige, dyptloddende.

Jeg ville lenge være en fyr som tok analoge bilder, og har kasser med gammelt Nikon-utstyr på loftet. Men resten av verden gikk videre, film og framkalling ble dyrt og SÅ viktig var det tross alt ikke for meg å ta de dyrebare filmbildene mine når det kom til stykket. Nå har jeg gjort det enkelt for meg selv, og tar bilder med mobilen, som sikkerhetskopierer dem til Google Photos. (Bildene av fuglene i Bergen og av nesa under er begge tatt av meg med Nikkormat FT2 i 2006.)

Lesere av denne bloggen vil huske at jeg i fjor kjøpte en tennisracket. Ny, men gammel modell: Wilson Pro Staff 6.0 85 kom på markedet tidlig på 1980-tallet. Trengte jeg ny racket? Kanskje. Var dette den racketen jeg trengte? Kanskje ikke.

Etter åtte måneders testing (som er lite i denne bloggens verden) kan jeg si dette: Det er en kravstor racket, på grensen til det demoniske, langt forbi det pedantiske. Men det gjør ingenting, for kjøpet av den gamle Wilson-modellen er et åpenlyst forsøk på å bli noe jeg ikke er, men har lyst å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Racketen er tung, med mesteparten av vekten i håndtaket og med lite sweetspot. Den ble brukt av folk som Pete Sampras og Roger Federer. De skaper sin egen kraft og treffer midt i ramma hver gang. For en amatør som meg er det egentlig bare tull å spille med denne racketen. Problemet er bare at jeg så gjerne vil være en spiller som trenger en sånn racket. For å få noe som helst kraft i ballen krever racketen at jeg gjør alt riktig: At jeg ser på ballen, tar racketen tidlig tilbake, vrir overkroppen, flytter vekten til bakfoten, holder blikket helt stødig på ballen, svinger racketen utvungent framover, treffer ballen på nøyaktig rett sted og fullfører kroppens rotasjon (sånn cirka).

Hvis bare så mye som ett av leddene i denne lange kjeden svikter? Plonk. Ballen i nettet. Eller såvidt over, kraftløst. Spesielt server og enhåndsbackhand med denne racketen er seig materie, hvor ingenting kommer gratis.

For å få fullt utbytte av denne racketen bør jeg egentlig begynne et nytt og bedre liv: Et liv hvor jeg trener på korte sprinter (racketen krever at jeg er tidlig i posisjon), et liv hvor jeg tar armhevninger (for at den ikke skal virke så tung), et liv hvor jeg er hundre prosent konsentrert på banen (jeg kan ikke ta øynene av ballen et mikrosekund).

Jeg kunne gjort det enklere for meg selv, og spilt med en racket som var lettere, hadde større hode og gjerne mer hammer-aktig vektfordeling. Samtidig tror jeg ikke det ville føltes like tilfredsstillende å slå en god forehand da, hvis jeg visste at moderne racket-teknologi hadde latt meg slippe unna med et halvgodt treff, slurvete fotarbeid og halvgod svinging av racket. Noen opplevelser blir bare gode hvis man har slitt for dem, selv om snarveiene er åpenbare.

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).

Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

Rekord Vurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer) Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors) Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras) Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras) Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal) Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer) Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer) Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras) Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer) Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

Ord som rimer på Fritz

Amerikanske journalister elsker ordspill. Jeg innbiller meg at gleden var enorm da Taylor Fritz begynte å markere seg på ATP-touren. Han har akkurat fylt 18 år, og har slått seg inn i topp 100. Fritz rimer på en hel haug med ord, og tennis.coms Steve Tignor har allerede levert den uunngåelige Putting’ on the Fritz-saken.

Taylor FritzTaylor Fritz: 193 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Minner det deg om noen? Pete Sampras: 185 cm høy, amerikansk (California), mørkt hår, forehand og serve som beste slag. Sampras var så vidt fylt 19 da han vant US Open i 1990, og er den siste amerikanske tenåringen av Grand Slam-klasse. 

Tennis-x.com, som jeg virelig bør lese oftere, har allerede slått fast at USA har en ny Sampras i Taylor Fritz. Hvorfor skal en 18-åring lesses ned med slike forhåpninger bare fordi han er amerikansk? Det finnes faktisk andre tenåringer i topp 100 i verden også. Spørsmålet for Fritz, som for alle andre unge spillere i 2016, er om han er forberedt på at det kommer til å ta lang tid å nå toppen. Topp 50, ja vel. Topp 10? Herretennisen i dag krever kropper som er herdet av flere års spill på høyeste nivå for å brøyte seg inn blant de aller beste.

Jeg leste at Sampras delte ut kake til Fritz da Fritz fylte 18 i fjor høst, under en turnering i Monterrey. Jeg regner med at Fritz og Sampras har samme management, for jeg ser virkelig ingen grunn til at Pete Sampras skulle gidde å bry seg om en en Challenger-turnering i Mexico. Apropos Sampras+Fritz: Da Sampras ble spurt om han hadde et godt råd til Fritz med tanke på framtidig storhet, svarte han tørt at Fritz bør legge fra seg mobiltelefonen. Shouldn’t we all, Pete.

Fritz er en topp 100-spiller nå, etter finalen i Memphis i februar. Der yppet han seg mot Kei Nishikori, men tapte 4-6, 4-6.

Det er fortsatt altfor tidlig å si hvor langt Fritz kan nå. Foreløpig er han – selvsagt – uferdig. Backhanden hans har en litt rar avslutning (etter min smak), og han flytter seg ikke godt nok ennå. Mot Nishikori henger han godt med så lenge han ikke strekkes ut i kantene. Tennis er også en estetisk opplevelse, og Fritz gir meg ikke noe særlig på det feltet. Det er noe litt trangt og tvungent over grunnslagene hans, slik jeg ser dem. Ikke den langlemmede, frittflytende kraften som for eksempel Lindsay Davenport eller Goran Ivanisevic hadde.

https://www.youtube.com/watch?v=7rHB6FZU1hI

Men hei – det er tidlig i en lang karriere og Taylor Fritz (jeg sverger på at jeg kommer til skrive Taylor Swift en gang) kan utmerket godt bli den neste mørkhårede californieren som vinner mye på tennisbanen.

Alle liker deg hvis du bare blir gammal nok

Ja, så lenge du ikke har vært despot, diktator, drapsmann eller storkriminell på andre vis. Er du bare en vanlig grumpy fyr, kommer alle til å elske deg når du nærmer deg graven.

Eller når du nærmer deg pensjonsalderen i idretten din. (Et unntak må være Kobe Bryant, når jeg tenker meg om.) 2000-2002 var en mørk tidsalder i herretennisen. Pete Sampras var på nedadgående. Andre Agassi kvernet folk i stykker, med dødskjedelig mørnetennis etterfulgt av de idiotiske slengkyssene til alle tribunesidene. Federer var lovende, men uferdig. Verdensener i 2001 og 2002 var Lleyton Hewitt, en hissig, rask, in-your-face australier med ubøyelig vilje, mye gester og stadige «come ooooooon!!!»-brøl gjennom kampen. Trenger jeg nevne at jeg ikke kunne fordra fyren?

– Kom igjen, Åsmund, du må innrømma at han e´ god! sa Trond K. da jeg for hundrende gang gneldret over Hewitt og alt hans vesen. Jeg mente han var et tegn på herretennisens forfall.

Lleyton Hewitt (Wikimedia Commons).

Årene gikk. Hewitt var fortsatt like sulten, men ikke lenger den raskeste og sikreste spilleren på touren. Jeg koste vettet av meg da Federer ble en vinnermaskin utover 2000-tallet og fordrev Hewitt og hans dølle tennis fra verdenstoppen. Og ærlig talt: Det vil aldri komme en ny verdensener som Lleyton Hewitt. Fart, sikkerhet og vinnervilje holder ikke til å bli verdens beste i 2016.

Det er lenge siden Hewitt var en trussel. De siste årene har han vært så svak at jeg har vært på nippet til å glede meg over de få titlene han har vunnet (selv når han slo Federer i finalene). Det er ti år siden han avsluttet året i topp 10. Likevel har han fortsatt å spille, slite og jobbe på touren, mens resten av feltet har passert ham. Respekt!



Australian Open er Hewitts siste turnering. På turneringens hjemmeside kan du se en timelang dokumentar om karrieren hans. Hvis du har en time til overs, er den absolutt verd tiden din. Som 34-åring er Hewitt en mye mer spiselig type enn 20-åringen som lå i krig med verden. Filmen inneholder også masse gullklipp, som glimt fra Adelaide-turneringen i 1998, som Hewitt vant, bare 16 år gammel, ranket 550 i verden. (Han slo Agassi i semifinalen.)

Det skjer ikke så ofte at 16-åringer med ranking 550 vinner ATP-turneringer, og vi får neppe en ny Lleyton Hewitt heller. Lykke til i Melbourne, Lleyton. Du var en fin fyr, tross alt.

Her er Hewitts første Grand Slam-tittel, mot Sampras i US Open 2001:

Og hans andre og siste, Wimbledon 2002 mot David Nalbandian:

Lykken kan kjøpes for penger

Den koster 119 dollar. Pluss noen hundringser i frakt og toll.Wilson Pro Staff 85 6.0

Mange toppidrettsutøveres utstyr er uoppnåelig for oss andre. Lyst å ta en runde i den beste Formel 1-bilen? Hah. Lyst å prøve en av de små raske båtene som verdens rikinger freser rundt i og konkurrerer med? Lykke til med det. Idretter med store maskiner må vi nøye oss med å se på tv, de er utenfor vår rekkevidde. Men eksklusiviteten begrenser seg ikke til det. Lyst å finne ut hvor raskt du hadde gått 15 kilometer på ski med Petter Northugs ski? Det kan du ikke, for du har ikke et gedigent smøreteam som prepper, tester og velger akkurat det riktige paret som passer den dagen.

Men tennis! I motsetning til hva Hollywood prøver å innbille deg, er ikke tennis en dyr sport. Det er ikke en sport for snobber heller. Bor du andre steder enn Norge, kan du spille gratis på offentlige baner.

Proffenes utstyr er heller ikke noe sirkusnummer å få tak i. Du bestiller det på nettet. Slik gikk det til at jeg i desember bestilte en Wilson Pro Staff 85 6.0. Her kan det passe å bryte navnet ned for å forklare litt:

Wilson er produsenten, de lager tennisracketer og alt mulig annet sportsutstyr. Ikke minst amerikanske fotballer, som noen vil huske fra filmen Cast Away.

Pro Staff er en racketfamilie fra Wilson, akkurat som Avensis er en type Toyota.

85 betyr 85 kvadrattommer stort hode, altså hvor stort areal som dekkes av strengene (tennis er amerikadominert, derfor måles alt i square inches). 85 kvadrattommer er temmelig lite i dagens målestokk. Verdensener Novak Djokovic spiller med en Head-racket som er 100 kvadrattommer stort, Nadals racket er like stor. Roger Federers nåværende racket er 97 kvadrattommer stor.

6.0? Jeg er ikke sikker.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Wilson-modellen jeg kjøpte kom på markedet i 1984, og har vært i salg siden. Tennis Warehouse begynte å selge dem igjen for noen år siden. Helt siden jeg begynte å interessere meg for tennis har jeg hatt lyst til å prøve en slik. Hvorfor? Listen over spillere som har brukt Wilson-racketen er så imponerende at jeg føler meg litt beskjemmet over å føye Åsmund Ådnøy til denne rekka med navn: Jim Courier, Mary Pierce, Chris Evert, Stefan Edberg. Og ikke minst: Pete Sampras. Roger Federer (tidlig i karrieren).

Racketen har noe deilig styggpent ved seg, den er tross alt en kopi av en 1984-modell, med datidens stilidealer. Jeg liker det brune grepet i skinn, ikke ofte man ser det i dag. (Jeg er nok nødt å kjøpe et lyseblått når det brune blir utslitt, så kan jeg føle meg enda mer som Pete Sampras når jeg står klar til å returnere serve.) Rundt hele rammen går det en gul og en rød stripe, i kraftig ketsjup og sennep-valør. Heslig og herlig. For ikke å glemme skrifttypene som lyser 80-tall lang vei.

De beste spillerne vil ha kontroll av sine racketer, for kraften skaper de selv. Men hvordan vil den føles i hendene på en middelmådig amatør? Hvordan er det å spille med Wilson-racketen? Gjennom årene har jeg lest mange artikler om hvilket beist av en racket Pete Sampras spilte med. Tung og for meget spesielt interesserte/avanserte spillere med eksellent teknikk, er omtalen, sånn røffly:

There’s no doubt about the limited appeal of the 6.0 85. It’s not for everyone. However, for the purist player, who possesses solid strokes and is accustomed to a hefty, smaller head, the ProStaff 6.0 85 is as good as it gets.

Og fra brukere:

Wilson Pro Staff 85 6.0Trust me when I tell whoever is thinking about purchasing this racquet that this Wilson Pro Staff 6.0 85 deserves a user’s manual. Nobody bothered to make one before I started using it so I have had to deal with tons and tons of trial, error and many weeks of recovery from behaving recklessly with this amazing stick. (Flere omtaler på Tennis Warehouse.)

Dette er, for å si det enkelt, langt fra min erfaring. Jeg har sannsynligvis kjøpt mitt livs siste racket – denne. Jeg er ingen avansert spiller, men en selvlært fyr som verken har mye muskler eller god teknikk. Noen purist player er jeg veldig langt unna å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0 har mindre treffpunkt og er tyngre enn andre moderne racketer, men for et fabelaktig redskap den er. Forskjellen mellom denne og min helt fine Wilson Hammer 5.3 er at Pro Staff-modellen veier 348 gram mot Hammer 5.3 som veier 274. PS 85 har også et annet tyngdepunkt. Mange moderne racketer har tyngdepunktet i hodet, i motsetning til treracketer og min nye. Jo mer framtung racket, desto vanskeligere er det å kontrollere den, mener jeg.

Pro Staff 85 har ikke denne hammer-aktige vektfordelingen. Det gjør den lettere å manøvrere. Den har balansepunktet mye nærmere grepet, og føles dermed mer som en forlengelse av armen enn noen annen racket jeg har prøvd. Tenk forskjellen mellom et skrujern og en hammer: Det er mye enklere å peke med tuppen av skrujernet nøyaktig dit du vil, enn med hammeren. Sånn føles PS 85 også, det er et presisjonsinstrument.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre. Legg merke til det større rackethodet på sistnevnte. Den har også en tykkere ramme, som ikke er så stilig.

Da jeg spilte i går, tok jeg meg i å glede meg vilt til hver ball som kom min vei. Internettets racketsynsere vil fortelle deg at PS 85 har et lite treffpunkt og ikke gir ved dørene. Det er kanskje riktig, men racketens vekt gir deg mye gratis. Får du satt racketen i bevegelse og treffer riktig, føles det som du er SUVen og den gule ballen er en stakkars pappfigur som står i veien – ballen blir veldig lett og liten. Lyden er som når du kløyver en vedkubbe helt perfekt. Et tørt schmækk, og ballen går akkurat dit du hadde tenkt, eller kanskje enda litt bedre plassert.

Treffer du litt feil, vil racketens vekt også hjelpe til gi ballen god lengde. Likevel; overskrudd enhåndsbackhand med denne racketen krever sitt, særlig hvis ballen spretter høyt. Det er mulig jeg innbiller meg ting, men å slå diagonale forehander er en drøm med denne racketen. Fordelen med en ganske tung racket er at den ikke vingler i trefføyeblikket, noe jeg har hatt problemer med før.

PS 85 er en fantastisk racket å serve med, og føles trygg og god ved nettet, fordi den er tung nok og perfekt balansert til å blokke tilbake ballen.

Med Wilson Pro Staff 85 6.0 i hus begynner listen mellom noen av oss racketsvingere å bli temmelig lang:

Roger Federer Pete Sampras Åsmund Ådnøy
Født i august
Har barn
Stadig tynnere i håret
Enhåndsbackhand
Wilson Pro Staff 85 6.0
Gode i tennis
Har vunnet alle Grand Slam-turneringene

To av spillerne i tabellen over har møttes i Wimbledon (gjett hvem). Her er høydepunktene fra den kampen, den eneste de spilte mot hverandre profesjonelt. Begge med Wilson Pro Staff 85 6.0 i høyrehånden.

Dette, mine venner, er en kamp barnebarna deres kommer til å snakke om:

Djokovic spiser seg innpå Federer og Nadal

Det er lett å glemme at vi lever i eksepsjonelle tider, også innen herretennis.

Siden 2004 har det skjedd i seks av årene at én og samme spiller har vunnet tre av de fire Grand Slam-turneringene i en sesong. Det var nesten uhørt tidligere, med Mats Wilanders 1988-sesong som ferskeste unntak. (Det går an å innvende at Australian Open ikke hadde samme store prestisje som de andre tre fram til ca. 1983, men det spiller ikke så stor rolle. Verken Borg, McEnroe, Sampras, Agassi, Lendl, Becker eller Edberg klarte noen gang å vinne mer enn to Grand Slam-titler i samme sesong.)

I 2015 vant Novak Djokovic tre av de fire store. Bare Stan Wawrinkas oppvisning i finalen i French Open hindret serberen fra å seire der også.

Novak Djokovic

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Djokovic vant sin 8., 9. og 10. Grand Slam-tittel i 2015. Han har dermed passert storheter som McEnroe, Agassi og Lendl på den oversikten. Foran seg har han både Nadal (14) og Federer (17). Djokovic er best på alle underlag av dagens spillere. Hva skal hindre ham i å vinne like mye de neste par årene? Federer blir eldre, Nadal virker å ha fått en varig knekk og Andy Murray blir aldri en jevnbyrdig motstander for Djokovic igjen, virker det som. De yngre spillerne er langt unna Djokovics nivå.

Her er oversikten over når Federer, Sampras, Nadal og Djokovic vant sine Grand Slam-titler:

Graf som viser hvor gamle verdens beste spillere var da de vant sine Grand Slam-titler.

Alder og Grand Slam-titler for menn.

Djokovic vant ikke like mye som de andre tidlig i 20-årene. Til gjengjeld vant ikke de andre tre Grand Slam-titler som 28-åringer, slik Djokovic gjorde i år. Jeg er spent på hvordan Djokovic-kurven ser ut om ett år.

Jimmy Connors har vunnet 109 ATP-titler, en rekord som neppe blir slått. Ivan Lendl har 94 på andreplass. Roger Federer nådde 88 ATP-titler totalt etter årets sesong. Jeg tror han kan ta igjen Lendls antall, men det er neppe et sentralt karrieremål.

Sjekk kurvene for Djokovic og Nadal, hvor tett på Federer de ligger hvis vi sammenligner dem aldersmessig.

Graf som viser hvor gamle ulike spillere var da de vant sine ATP-titler.

Alder og ATP-titler.

Federer, Sampras, Nadal, Borg, Djokovic og hvor gamle de var da de vant (oooh, gleden ved å skrive lange titler)

Novak Djokovic vant Grand Slam-tittel nummer 10 i US Open 2015. Han er dermed nummer fire på listen over mestvinnende i Grand Slam-sammenheng, bak Federer, Sampras, Nadal og Borg. Her er kurvene som viser når de andre vant sine titler. Merk deg at alle begynner å slite når du bikker 30. (Borg var utbrent og ferdig lenge før det. Jeg tar ikke med Rod Laver og Roy Emerson fra 1960-tallet i grafen, av enkelhetsgrunner.) Slik Djokovic spiller for tiden, er det slett ikke umulig at han fortsetter å sanke GS-titler også etter 30-årsdagen.

Herretennisen har skjemt oss bort de siste 12 årene. Først tok Sampras sin 13. tittel (og deretter den 14.), og mange trodde den rekorden ville stå lenge. Så kom Federer og overgikk Sampras, samtidig som Nadal vant mye tidlig i karrieren og truet (truer?) med å passere Federer hvis spanjolen finner seg selv igjen.

Og nå en tredje spiller som kommer til å bli nevnt som en av tidenes beste; Djokovic. For oss som husker de kaotiske årene mellom Sampras og Federer (sånn cirka 2001-03), med alle sine Thomas Johanssoner, Albert Costaer og Lleyton Hewitter som Grand Slam-vinnere, har det vært spektakulære år i det siste.

Trykk på bildet for å se det i større versjon.

image (3)

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet. Aktive spillere i rødt.
A = Australian Open
F = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
U = US Open
Titler Navn Nasj. Vinnerår A F W U
17 Roger Federer Sveits 2003-12 4 1 7 5
14 Rafael Nadal Spania 2005-14 1 9 2 2
Pete Sampras USA 1990-02 2 7 5
11 Björn Borg Sverige 1974-81 6 5
Rod Laver* Australia 1960-69 3 2 4 2
10 Novak Djokovic Serbia 2008-15 5 3 2
8 Andre Agassi USA 1992-03 4 1 1 2
Jimmy Connors USA 1974-83 1 2 5
Ivan Lendl USA 1984-90 2 3 3
Ken Rosewall** Australia 1953-72 4 2 2
7 John McEnroe USA 1979-84 3 4
John Newcombe*** Australia 1967-75 2 3 2
Mats Wilander Sverige 1982-88 3 3 1
6 Boris Becker Tyskland 1985-96 2 3 1
Stefan Edberg Sverige 1985-92 2 2 2
4 Jim Courier USA 1991-93 2 2
Guillermo Vilas Argentina 1977-79 2 1 1
3 Arthur Ashe USA 1968-75 1 1 1
Gustavo Kuerten Brasil 1997-01 3
2 Lleyton Hewitt Australia 2001-02 1 1
Andy Murray Storbritannia 2012-13 1 1
Stan Wawrinka Sveits 2014-15 1 1
Sergi Bruguera Spania 1993-94 2
Yevgeny Kafelnikov Russland 1996-99 1 1
Johan Kriek USA 1981-82 2
Ilie Nastase Romania 1972-73 1 1
Patrick Rafter Australia 1997-98 2
Marat Safin Russland 2000-05 1 1
Stan Smith USA 1971-72 1 1
1 Marin Cilic Kroatia 2014 1
Juan M. Del Potro Argentina 2009 1
Pat Cash Australia 1987 1
Michael Chang USA 1989 1
Albert Costa Spania 2002 1
Mark Edmondson Australia 1976 1
Juan Carlos Ferrero Spania 2003 1
Vitas Gerulaitis USA 1977 1
Gaston Gaudio Argentina 2004 1
Andres Gimeno Spania 1972 1
Andrez Gomez Ecuador 1990 1
Goran Ivanisevic Kroatia 2001 1
Thomas Johansson Sverige 2002 1
Petr Korda Tsjekkia 1998 1
Richard Krajicek Nederland 1996 1
Carlos Moya Spania 1998 1
Thomas Muster Østerrike 1995 1
Yannick Noah Frankrike 1983 1
Manuel Orantes Spania 1975 1
Adriano Panatta Italia 1976 1
Andy Roddick USA 2003 1
Michael Stich Tyskland 1991 1
Roscoe Tanner USA 1977 1
Brian Teacher USA 1980 1
*Rod Laver vant seks av sine titler før 1968, fem etter – totalt 11.**Ken Rosewall vant fire av sine titler før 1968, fire etter – totalt 8.***John Newcombe vant to av sine titler før 1968, fem etter – totalt 7.

Tre irrelevante tennisklipp som likevel er verdt å se

Siden dette er en blogg og ikke en nettavis med nyhetsforpliktelser, kommer her tre Youtube-klipp som har omtrent null relevans til det som skjer i tennisverden akkurat nå. Men som er kule likevel.

Sampras-Kafelnikov, finale ATP-sluttspillet 1997: Sampras på toppen av sin karriere, på et raskt innendørsdekke. Noen av backhandene hans ville nok blitt hardere straffet i dag, men forehandene er fortsatt en nytelse.

Nadal-Federer, Roma 2006: Antakelig den beste kampen de har spilt mot hverandre (kanskje med unntak av Wimbledon 2008).

Hingis-Pierce, French Open 2000: Martina Hingis tapte finalen i 1999, og ville antakelig vunnet i 2000. Eneste hinder var Mary Pierce i semifinalen, som Hingis hadde slått de sju (!) siste kampene. Se hvorfor hun ikke klarte det.