Stikkordarkiv: Safin

Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud

Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud. Han nådde 39. plass på ATP-rankingen, men jeg husker aldri at han fikk mer enn notiser i norske aviser.

En helt spesifikk underrapportert Ruud-sak var Australian Open i 1999. Hva skjedde? Ruud slo turneringens andreseedede spiller. Seieren betydde blant annet at motstanderen ikke klarte å bli nummer én i verden, en plass som var ledig i Pete Sampras´ fravær. For å oppdatere scenariet til 2016: Jeg tror norske medier i dag hadde gått fra konseptene om en av våre spillere hadde slått ut Andy Murray (årets andreseedede spiller) fra Australian Open.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Hvorfor fikk ikke Christian Ruud mer heder i norske medier? Det handler litt om at vi ikke er en tennisnasjon, vi er mer opptatt av å vinne gull i sporter hvor vi er gode. Jeg tror også Ruud led litt under det å spille i tennisens gråeste epoke, årene fra midten av 90-tallet og litt utpå 2000-tallet. Thomas Muster, Pete Sampras, Yevgeny Kafelnikov, Magnus Norman, Greg Rusedski, Sergi Bruguera, Mark Philippoussis og så videre – jeg kan kjenne YouTube-trangen stige i meg når jeg skriver disse navnene, men skjønner det hvis du ikke får de samme spasmene.

På kvinnesiden regjerte Steffi Graf (zzzz), med Arantxa Sanchez-Vicario (trippel-zzz) som sporadisk forstyrrende element. Sports Illustrated lagde sin berømte «Is tennis dying»-forside i 1994, og om sporten ikke var døende, var den heller ikke særlig livskraftig for andre enn menigheten. Spilleren som Christian Ruud slo ut fra Australian Open i 1999 var Alex Corretja, et typisk navn du kan slenge ut for å skille ganske interesserte tennisfolk fra dem uten særlig peiling.

Men nå! Vi har Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Vi kan gasse oss i YouTube-klipp herfra til sankthans med Wawrinkas beste backhander, Federers magiske knep, Nadals underbukse-røsking (har ikke sjekket, regner med at de finnes), Serena Williams holder på å slå Steffi Grafs rekord og vi kan følge våre favorittspillere hele døgnet på sosiale medier.

Og vi har Casper Ruud, Christian Ruuds sønn, på vei oppover rankingen. Den veien er lang. Denne Ruud-reisen kommer til å bli mer verdsatt enn farens av norske medier. Det har med tennisens økte anseelse i Norge å gjøre, og forståelsen av at det er en av verdens vanskeligste idretter å hevde seg i. Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag.

Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior. Sjekk sidene til ITF (det internasjonale tennisforbundet) for å følge med på resultatene hans. Ruud vant nylig Futures-turneringen i Mallorca, etter seier i finalen mot Carlos Taberner.

Det er 11 år siden en tenåring vant en Grand Slam-turnering for menn (Rafael Nadal, French Open 2005). Å nå toppen i tennis har alltid vært en tålmodighetsprøve, som nå har blitt enda lenger. Akkurat «toppen» er et relativt begrep i tennis. Klarer Casper Ruud å kopiere farens 39. plass, vil det være en fantastisk prestasjon. Noe av kunststykket blir å finne en vei til toppen som gjør at Ruud sanker poeng uten å brenne seg ut, noe teamet rundt ham selvsagt er klar over.

Her er noen av dagens beste som 17-åringer. Moral: Folk blir bedre med alderen. Mye bedre. Å se Federer bli herjet med, PÅ GRUS FOR HELVETE!!!, av Patrick Rafter, er en surrealistisk opplevelse:

Dette, derimot, er gullstandarden. 16 år gamle Rafael Nadal, med gode bollekinn, blåser regjerende French Open-vinner Albert Costa av grusen i Monte Carlo i 2003:

Og her har vi Novak Djokovic, 17 og et halvt år, på skolebenken mot Marat Safin i Australian Open 2005. Safin beveger seg ikke så bra, synes jeg, men det trenger han ikke her. Djokovic er lett å kjenne igjen, men uten den tyngden han har i slagene nå. Sjarmerende at Djokovic også har vært ung og ikke-maskin. Sjekk reaksjonen på 7:35 – han gjør ikke sånt lenger.

Folk jeg gjerne skulle sett i trenerboksen, og tips om en god podcast

ATP - herretennisÅ vaske badet står langt nede på listen over foretrukne aktiviteter. Plagen blir mindre med noe fornuftig å høre på. Mine badeskrubbinger blir vanligvis utført med The Tennis Podcast strømmende ut av en liten høyttaler.

The Tennis Podcast ledes av den britiske kommentatoren David Law. De publiseres ikke så ofte, men er vel verdt å vente på. Podcasten har et visst britisk preg. Det betyr i klartekst at de er himla opptatt av Andy Murray, siden landets tenniselite består av bare denne ene mannen.

I vinter ble det kjent at Ivan Lendl slutter som Murrays trener. Det åpner for en ny runde av den velkjente gjette-/synseleken «Hvem blir spiller X sin neste trener?». I podcasten slenges det fram flere (kjedelige) navn, mange av dem etablerte trenere, for eksempel Darren Cahill og Larry Stefanki.

Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var trener hans da, og sto noen meter unna.

Marat Safin i French Open 2001. Mats Wilander var treneren hans da, og sto noen meter unna.

Med Lendl som Murrays forrige trener blir det fristende å peke på andre kjente navn:

Stefan Edberg er del av Roger Federers trenerteam nå, og jeg kan ikke se hva som skal friste ham bort derfra.

Mats Wilander er en skarp fyr med et spilletalent som minner om Murrays: Hold ballen i spill og hiv inn noen overraskelser her og der. Wilander har dessuten trent toppspillere før (Marat Safin).

John McEnroe dukker selvsagt opp i podcastens spekulasjoner. McEnroe har en tendens til  dukke opp i de fleste tennisdiskusjoner, 30 år etter sin siste Grand Slam-tittel. Jeg kan ikke tenke meg hvorfor Murray skulle ønske seg McEnroe som trener. Personlighetene (i den grad man kan uttale seg om slikt etter bare å ha sett folk på tv og lest om dem) er motpoler. Grubleren Murray sammen med oppmerksomhetskåte McEnroe? Murrays metodiske spill under veiledning fra den improviserende nettspesialisten McEnroe? Njet.

Lleyton Hewitt i French Open 2001.

Lleyton Hewitt i French Open 2001.

Når vi snakker om eks-spillere, faller ikke Lleyton Hewitt i den kategorien helt ennå. Australieren synger på siste verset (spiller på siste settet?), og har allerede prøvd seg som tv-kommentator i Australia. Der er han visstnok fabelaktig. Hewitt har skapt en karriere av å lese andre spillere, og ved hjelp av en enkel og effektiv spillestil og fire gigatonn vilje. Tenk deg Hewitts analystiske evner overført til en elev med større naturlig talent. Kombinasjonen måtte blitt knall. Hewitts vinnerinstinkt er så ekstremt at det ville smittet lett over på eleven. Jeg tipper Hewitt gir seg om noen få år, tar litt pause og vender tilbake til ATP-touren i stråleglans som trener. (Mer om den unge Hewitt her.)

Når vi snakker om eks-spillere som hadde blitt kanontrenere, er det umulig å komme utenom Andre Agassi. Han var det råe talentet som med Brad Gilberts hjelp ble tennisens fremste prosentspiller, altså at han tok de smarte valgene i hver situasjon. Agassi har også hatt gjesteopptredener som kommentator, og er ifølge rapportene helt sjef der. Familie og skoleprosjekter tar det meste av Agassis tid nå. Når barna er større og duften av sagmugg blir et savn, håper jeg Agassi prøver seg som trener.

DET hadde blitt greier.

En passende avslutning

ATPSå er Marat Safins karriere over. Russeren tapte i tre sett mot Juan Martin Del Potro i Paris Masters´ andre runde i dag, 4-6, 7-5, 4-6.

På mange måter var dette en passende avslutning for Safin. For ni år siden var han spådd å bli tennisens framtid, etter seieren mot Sampras i US Open. I dag blir Del Potro holdt fram som en kommende verdensener, etter seieren over Federer i US Open.

Safin vant enda en Grand Slam-tittel i Australian Open i 2005, men ingen etter det. Nå gir han seg, og ATP-touren er en stor attraksjon fattigere. Hvor mange spillere på touren i dag kan matche Safins CV? Federer, Nadal og Hewitt, uten tvil. Jeg kommer ikke på flere.

Fin gest av ATP å gi russeren en skikkelig avslutningsseremoni:

[picapp src=»5/5/3/b/ATP_Masters_Series_c36c.jpg?adImageId=7350217&imageId=7023018″ width=»500″ height=»326″ /]

[picapp src=»4/b/9/8/ATP_Masters_Series_f66e.jpg?adImageId=7350251&imageId=7023027″ width=»500″ height=»333″ /]

Snart slutt for Safin (og litt kontrafaktisk tankevirksomhet)

ATPSteve Tignor oppsummerer mannens karriere fint her. Bra sitat:

The Russian was No. 1 for only a brief period. That wasn’t because he didn’t want to be there longer; it was because, at some point, perhaps as soon as Lisbon, he stopped believing he belonged there.

Alle husker Safins monumentale finale mot Sampras i US Open for ni år siden. Det færre husker, er at Safin var et par poeng unna å tape tredje runde mot Sebastien Grosjean. Safin vant til slutt den kampen 7-6 (5) i femte setts tiebreak. Safin ledet den kampen 2-0 i sett, men Grosjean kom tilbake og tok de to neste.

Her er et kontrafaktisk scenario å bryne seg på: Sett at Sampras i finalen klarte å bryte Safins serve i tredje sett, når Safin skal serve for kampen. Det er ikke så usannsynlig, for Sampras hadde to breakballer. La oss si at Sampras tar det tredje settet, og hjemmepublikum begynner å lukte et comeback. Da går kampen over i fjerde sett.Ville Sampras hatt en sjanse?

Grosjean og Safin har begge fått wild card til Masters-turneringen i Paris i neste uke.

Safin holder liv i hjemmedrømmen

ATPMarat Safin slo høstens formspiller, Nikolay Davydenko, 4-6, 6-4, 6-2 i første runde i Moskva i dag. Davydenko har spilt mye i det siste, og måtte tape før eller seinere. Dette er Safins siste turnering på hjemmebane, for han skal som kjent legge opp i neste måned.

Safin om kampen:

It seems that Nikolay had not yet recovered after his win at Shanghai. Now I have an opportunity to continue playing in front of my home crowd and I’ll try to go as far as I can.

Safin møter Korolev i neste runde.

Safin og Santoros siste sprell

Tennis på tv:
Josselin Ouanna – Marat Safin 7-6, 7-6, 4-6, 3-6, 10-8
2. runde, French Open

French OpenMarat Safin og Fabrice Santoro tapte sine andrerundekamper i dag. Begge har ymtet frampå om at 2009 er deres siste sesong. Det er et stort tap for tennisen.

Safins kamp var den mest spektakulære, og jeg så ganske mye av den. Safin tapte de to første og vant de to neste. Da Safin kom på touren for drøyt ti år siden, bemerket mange at han slo så hardt. I dag klarer ikke Safin å slå folk av banen på samme måte. Franskmannen Josselin Ouanna  er ranket 134 i verden, men det var vanskelig å se i kampen.

Ouanna styrte mange av grunnlinjeduellene. Forehanden hans var litt av et syn. Jeg skrev om forskjellen mellom bordtennis og tennis for noen dager siden, og jeg tenkte på bordtennis da jeg så ham spille. Forehanden så ut til å være mest et arm-slag, med et skikkelig snap i slagøyeblikket. Jeg vil tro det er et slag som kan gå åt skogen på dårlige dager, men i dag var en god dag. Backhanden hans var enarmet og flat, bedre egnet for raskere dekker.

Mot Safin holdt han god lengde fra begge flanker, og det var Safin som måtte slite for å henge med i gamene mot slutten. Nå har Ouanna spilt to femsettere så langt, så jeg tviler på om han har noen krefter igjen til neste runde. Den går mot Fernando Gonzalez. Sparks will fly, som de sier.

Fun fact: Safin vant flest games, men Ouanna vant kampen. Det skjer ikke så ofte.

Det sureste tapet

Australian OpenEtter at Roger Federer begynte verdensdominansen i 2004, har han bare tapt to Grand Slam-kamper på hardcourt: Mot Djokovic i fjorårets Australian Open, og mot Safin i semfinalen i samme turnering 2005. I tredje runde i år møtes Safin og Federer igjen, og hypen er i gang.

Det er i AO at Safin har hatt sine mest stabile GS-resultater, og jeg skal ikke sette hele månedslønna på at Federer vinner. Men jeg blir overrasket om Safin klarer å spille stabilt nok til å ta tre sett fra Federer på hardcourt nå. Til tross for fjorårets mange skuffelser, har Federer fått en veldig rutine i femsettsformatet som gjelder i Grand Slam-turneringene. Han har også en veldig god statistikk mot Safin, tror det er 9-2.

Dessuten tror jeg Federer fortsatt tenker på tapet mot Safin i AO 2005, og får ekstra motivasjon av det. Det var en kamp hvor Federer hadde matchball, og kanskje undervurderte han Safin litt. Blir uansett gøy å se dem mot hverandre enda en gang.