Løft ditt hode du raske gutt! Om et håp eller to ble brutt, blinker et nytt i ditt øye straks det får glans av det høye. Try again. Fail again. Fail better. Du skal få en dag i mårå, som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter tel. Ny dag, nye muligheter. Defeat doesn’t finish a man, quit does. A man is not finished when he’s defeated. He’s finished when he quits.
Og så videre. Det finnes mange forslitte sitater som handler om det samme. Det å ikke gi opp, men reise seg og gå på videre etter livets nederlag, er blant de mest lovpriste idealene vi har.
Grunnen til at det finnes så mange sitater om dette, er selvsagt at vi trenger å bli minnet på det. Vi forteller ungene våre at de må ramle noen ganger på sykkelen før de finner balansen. De fleste råd vi gir til andre, gir vi like mye til oss selv. Derfor gjentar vi stadig vekk at det gjelder å komme seg tilbake i salen hvis hesten kaster oss av, for vi vet hvor vanskelig det er. Tross alle våre idealer hater vi å tape ansikt. Vi smyger oss gjennom livet, utenom det vi mener er minelagte områder i vår verden. Jeg danser ikke offentlig med mindre noen truer meg med et ladd skytevåpen, det er ganske enkelt for ubehagelig til at jeg vil meg selv så vondt. Andre setter seg aldri bak rattet igjen etter en trafikkulykke. Noen sverger på å leve alene etter et sviende brudd. Vi har alle våre bøyger.
For fire år siden var jeg på jobb for Stavanger Aftenblad og skulle skrive en featuresak om coaching-bransjen. I den forbindelse møtte jeg en coach. Han sa mye interessant, mest av alt en ting som har festet seg siden: De mest lykkelige menneskene var etter hans erfaring de som spratt rett opp igjen etter nederlagene. De som ikke lå der nede og kjente på smerten, marinerte seg i grublerier og så mørkt på alt. De som aksepterte nederlag, la dem fort bak seg og gikk på med krum rygg igjen. Jeg tror jeg sa at dette hørtes ut som et ganske overfladisk liv. Jeg husker ikke hva han svarte. Men hvis det overfladiske virker, hvorfor ikke? Det er nok vanskeligheter i denne verden til å gå gråtende til sengs hver kveld, men hva er poenget?
Det er noe barnlig over det å børste skiten av knærne og hoppe opp igjen, like blid. Jeg kom til å tenke på coaching-saken i morges. Tomas Berdych hadde slått Rafael Nadal i kvartfinalen av Australian Open, i tre greie sett. Berdych hadde tapt de 17 siste kampene mot Nadal. De 17 siste. Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne: Det mest imponerende med toppidrettsutøvere er det mentale. Toppidrettsutøvere snakker ofte om å nullstille etter en god prestasjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan de klarer det. Mennesker er ikke maskiner. Nullstillingen er like spennende når man skal komme dit fra minussiden. Hvordan klarer Tomas Berdych å overbevise seg selv om at han kan slå Rafael Nadal? Når han ikke har gjort det på mange år? Forskjellene er mange mellom meg og verdens toppidrettsutøvere, men dette er en største. Hvis jeg mislykkes med noe tilstrekkelig mange ganger, gir jeg opp. Eller unngår problemet. Toppidrettsfolk tenker ikke sånn, de har denne ubøyelige troen på sitt eget prosjekt.
Ta for eksempel Tommy Robredo. Han hadde tapt ti strake kamper mot Roger Federer før de møttes i US Open 2013, mange av dem komfortable seire for Federer. Likevel vant Robredo i strake sett i US Open 2013. Han sa blant annet dette etterpå:
But anyway, I wasn’t thinking that I was going to win. I just was going into the court trying to give my best and we’ll see, no? At the end, the important for me was to give everything. If it will pay back, I will be so, so happy. If not, what I want to do is leave the court knowing I did everything.
Helt enkle greier, bare gå ut på banen og prøve sitt beste. Det imponerende er at han klarte å blokke all kunnskap om tidligere møter ute fra hodet mens kampen utfoldet seg. Vi er framme ved et annet ord (det første var nullstille) som er en klisjé med mening: Fokus.
Tomas Berdychs seier mot Nadal i dag fikk jeg ikke sett. Jeg var på jobb. I det jeg har sett av høydepunkter virker Nadal rusten, han ligger langt bak i banen og slår korte toppspinn-slag som Berdych ikke har problemer med. Likevel vet Nadal, Berdych og alle på tribunen at dette er en kamp Berdych statistisk sett skal tape. Berdych kom seg gjennom det tredje settets tie-break og slo Nadal ut av Australian Open 2015.
Han sa dette etter kampen (alle John Sawatsky-tilhengere setter kaffen i halsen ved synet av journalistens utsagn under, som består av FIRE spørsmål, to av dem ja/nei-spørsmål):
Q. How was it? What were your feelings when you were playing? Did you expect him to come back? You thought it was in your hands?
TOMAS BERDYCH: No, I mean, I start pretty well. I start with the plan that I set up before the match, and then it turns that it was the right one. I was able to keep going with the same plan all the way through the match. Even though that it was the first two sets kind of looks easy, you know, but you’re playing Rafa and you know what kind of opponent he is and you have to be ready for anything. So, you know, that’s why I keep myself really focused and was keep going all the way till the end and trying to make my chances. Even though he just changed a couple of things – he gets better in the third set – but still I was able to finish it and close it up in three sets.
Berdych møter Andy Murray i semifinalen. Berdych leder 6-4 i innbyrdes oppgjør, og kampen mellom dem blir helt åpen.
Lagene i helgens semifinaler har offentliggjort uttaket til kampene. Spania møter Israel hjemme, og det er en formalitet av en semifinale. Selv uten sine to beste spillere (Nadal og Verdasco) er Spania overlegent bedre enn Israel. Spania har 12 spillere i topp 100 i verden, deriblant fem i topp 25.
Robin Söderling knuste Davydenko 6-1, 6-3, 6-1 i dag, og er klar for semifinale mot Murray eller Gonzalez.
Jeg fikk sett noen game i det tredje settet av Jankovic-Mauresmo i går. De spilte semifinale i innendørsturneringen i Paris, og Mauresmo vant 6-2, 0-6, 6-1. Jankovic hadde breaksjanser på 1-1 i tredje sett, men Mauresmo avverget dem.
Dette er også lykke: Å lage seg tre knekkebrød og skru på tv-en etter leggetid, og oppdage at det er tennis der. Jeg kom inn i tredje sett, og det var en konstant kamp for å gi fra seg overtaket. Robredo tok de tre første gamene, før russeren overtok showet og tok de tre neste. På 3-3 vant Robredo et fantastisk poeng i begynnelsen, så fulgte to feil fra Davydenko og en nydelig forehandpassering fra Robredo, og et nytt break var et faktum.
Det er meg. Dagen etter at jeg spådde store ting for Tommy Robredo, blir han ødelagt på det mest brutale av Mikhail Youzhny. Har ikke lest noen kamprapporter ennå (journalistene på turneringen holder vel på å skrive sin 17.artikkel om Agassi, tipper jeg).