Stikkordarkiv: Pierce

Lykken kan kjøpes for penger

Den koster 119 dollar. Pluss noen hundringser i frakt og toll.Wilson Pro Staff 85 6.0

Mange toppidrettsutøveres utstyr er uoppnåelig for oss andre. Lyst å ta en runde i den beste Formel 1-bilen? Hah. Lyst å prøve en av de små raske båtene som verdens rikinger freser rundt i og konkurrerer med? Lykke til med det. Idretter med store maskiner må vi nøye oss med å se på tv, de er utenfor vår rekkevidde. Men eksklusiviteten begrenser seg ikke til det. Lyst å finne ut hvor raskt du hadde gått 15 kilometer på ski med Petter Northugs ski? Det kan du ikke, for du har ikke et gedigent smøreteam som prepper, tester og velger akkurat det riktige paret som passer den dagen.

Men tennis! I motsetning til hva Hollywood prøver å innbille deg, er ikke tennis en dyr sport. Det er ikke en sport for snobber heller. Bor du andre steder enn Norge, kan du spille gratis på offentlige baner.

Proffenes utstyr er heller ikke noe sirkusnummer å få tak i. Du bestiller det på nettet. Slik gikk det til at jeg i desember bestilte en Wilson Pro Staff 85 6.0. Her kan det passe å bryte navnet ned for å forklare litt:

Wilson er produsenten, de lager tennisracketer og alt mulig annet sportsutstyr. Ikke minst amerikanske fotballer, som noen vil huske fra filmen Cast Away.

Pro Staff er en racketfamilie fra Wilson, akkurat som Avensis er en type Toyota.

85 betyr 85 kvadrattommer stort hode, altså hvor stort areal som dekkes av strengene (tennis er amerikadominert, derfor måles alt i square inches). 85 kvadrattommer er temmelig lite i dagens målestokk. Verdensener Novak Djokovic spiller med en Head-racket som er 100 kvadrattommer stort, Nadals racket er like stor. Roger Federers nåværende racket er 97 kvadrattommer stor.

6.0? Jeg er ikke sikker.

Wilson Pro Staff 85 6.0

Wilson-modellen jeg kjøpte kom på markedet i 1984, og har vært i salg siden. Tennis Warehouse begynte å selge dem igjen for noen år siden. Helt siden jeg begynte å interessere meg for tennis har jeg hatt lyst til å prøve en slik. Hvorfor? Listen over spillere som har brukt Wilson-racketen er så imponerende at jeg føler meg litt beskjemmet over å føye Åsmund Ådnøy til denne rekka med navn: Jim Courier, Mary Pierce, Chris Evert, Stefan Edberg. Og ikke minst: Pete Sampras. Roger Federer (tidlig i karrieren).

Racketen har noe deilig styggpent ved seg, den er tross alt en kopi av en 1984-modell, med datidens stilidealer. Jeg liker det brune grepet i skinn, ikke ofte man ser det i dag. (Jeg er nok nødt å kjøpe et lyseblått når det brune blir utslitt, så kan jeg føle meg enda mer som Pete Sampras når jeg står klar til å returnere serve.) Rundt hele rammen går det en gul og en rød stripe, i kraftig ketsjup og sennep-valør. Heslig og herlig. For ikke å glemme skrifttypene som lyser 80-tall lang vei.

De beste spillerne vil ha kontroll av sine racketer, for kraften skaper de selv. Men hvordan vil den føles i hendene på en middelmådig amatør? Hvordan er det å spille med Wilson-racketen? Gjennom årene har jeg lest mange artikler om hvilket beist av en racket Pete Sampras spilte med. Tung og for meget spesielt interesserte/avanserte spillere med eksellent teknikk, er omtalen, sånn røffly:

There’s no doubt about the limited appeal of the 6.0 85. It’s not for everyone. However, for the purist player, who possesses solid strokes and is accustomed to a hefty, smaller head, the ProStaff 6.0 85 is as good as it gets.

Og fra brukere:

Wilson Pro Staff 85 6.0Trust me when I tell whoever is thinking about purchasing this racquet that this Wilson Pro Staff 6.0 85 deserves a user’s manual. Nobody bothered to make one before I started using it so I have had to deal with tons and tons of trial, error and many weeks of recovery from behaving recklessly with this amazing stick. (Flere omtaler på Tennis Warehouse.)

Dette er, for å si det enkelt, langt fra min erfaring. Jeg har sannsynligvis kjøpt mitt livs siste racket – denne. Jeg er ingen avansert spiller, men en selvlært fyr som verken har mye muskler eller god teknikk. Noen purist player er jeg veldig langt unna å være.

Wilson Pro Staff 85 6.0 har mindre treffpunkt og er tyngre enn andre moderne racketer, men for et fabelaktig redskap den er. Forskjellen mellom denne og min helt fine Wilson Hammer 5.3 er at Pro Staff-modellen veier 348 gram mot Hammer 5.3 som veier 274. PS 85 har også et annet tyngdepunkt. Mange moderne racketer har tyngdepunktet i hodet, i motsetning til treracketer og min nye. Jo mer framtung racket, desto vanskeligere er det å kontrollere den, mener jeg.

Pro Staff 85 har ikke denne hammer-aktige vektfordelingen. Det gjør den lettere å manøvrere. Den har balansepunktet mye nærmere grepet, og føles dermed mer som en forlengelse av armen enn noen annen racket jeg har prøvd. Tenk forskjellen mellom et skrujern og en hammer: Det er mye enklere å peke med tuppen av skrujernet nøyaktig dit du vil, enn med hammeren. Sånn føles PS 85 også, det er et presisjonsinstrument.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre.

Wilson Pro Staff 85 6.0 og Hyper Hammer 5.3 til høyre. Legg merke til det større rackethodet på sistnevnte. Den har også en tykkere ramme, som ikke er så stilig.

Da jeg spilte i går, tok jeg meg i å glede meg vilt til hver ball som kom min vei. Internettets racketsynsere vil fortelle deg at PS 85 har et lite treffpunkt og ikke gir ved dørene. Det er kanskje riktig, men racketens vekt gir deg mye gratis. Får du satt racketen i bevegelse og treffer riktig, føles det som du er SUVen og den gule ballen er en stakkars pappfigur som står i veien – ballen blir veldig lett og liten. Lyden er som når du kløyver en vedkubbe helt perfekt. Et tørt schmækk, og ballen går akkurat dit du hadde tenkt, eller kanskje enda litt bedre plassert.

Treffer du litt feil, vil racketens vekt også hjelpe til gi ballen god lengde. Likevel; overskrudd enhåndsbackhand med denne racketen krever sitt, særlig hvis ballen spretter høyt. Det er mulig jeg innbiller meg ting, men å slå diagonale forehander er en drøm med denne racketen. Fordelen med en ganske tung racket er at den ikke vingler i trefføyeblikket, noe jeg har hatt problemer med før.

PS 85 er en fantastisk racket å serve med, og føles trygg og god ved nettet, fordi den er tung nok og perfekt balansert til å blokke tilbake ballen.

Med Wilson Pro Staff 85 6.0 i hus begynner listen mellom noen av oss racketsvingere å bli temmelig lang:

Roger Federer Pete Sampras Åsmund Ådnøy
Født i august
Har barn
Stadig tynnere i håret
Enhåndsbackhand
Wilson Pro Staff 85 6.0
Gode i tennis
Har vunnet alle Grand Slam-turneringene

To av spillerne i tabellen over har møttes i Wimbledon (gjett hvem). Her er høydepunktene fra den kampen, den eneste de spilte mot hverandre profesjonelt. Begge med Wilson Pro Staff 85 6.0 i høyrehånden.

Dette, mine venner, er en kamp barnebarna deres kommer til å snakke om:

Energisløsing i stor skala

En sommer er over, men minne om væten består. Helt elendig har sommeren ikke vært. I begynnelsen av juli fikk vi spilt noen økter på det fine gratisanlegget som Sandnes kommune har bygget rett ved stadion.

Før den amerikanske hardcourtsesongen begynner, må jeg skrive litt om overtro. Steve Tignors artikkel på tennis.com fikk meg til å tenke på fenomenet mens jeg kløyvet vedkubber på nettfrie Nordmøre. Fra Tignors artikkel:

Strange, but not useless. Keeping up a superstition is, among other things, a way to help us do what we’re always taught to do in tennis: Stay in the moment.

Jeg pleier å være enig med det meste Tignor skriver. Ikke denne gangen. Hør nå: Å bringe masse tåpelige ritualer og skrudde mentale forestillinger inn på tennisbanen, er idiotisk.

Tennis er et vanskelig spill. Hvis du vil bli i øyeblikket på tennisbanen, så fokuser på spillet og hva som egentlig foregår der ute. For å si som Brad Gilbert: Hvem gjør hva mot hvem? Om motstanderen overkjører deg på backhandsiden, om du vinner poengene med serving ned langs midtlinjen, om han har en forferdelig forehandvolley eller om slicene dine lander i toppen av nettet, må hodet ditt kunne ta inn den informasjonen og bearbeide den.

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Hvis tankene dine svirrer rundt bananens plassering på pausebenken, at du ikke skal tråkke på strekene eller en annen latterlig hangup, har du allerede sløst vekk mye mental energi.

Enda verre er det å se på spillere som skal gjennom en sjuretter av ritualer mellom hvert poeng. Hvilken ball de skal serve med, hvor mange baller ballguttene skal ha hver, hvordan hår, smykker, pannebånd, ermer og sokker skal oppføre seg for å frambringe den helt spesielle godfølelsen. Den verste jeg kommer på i farten var Mary Pierce, på herresiden kan få matche Rafael Nadals endeløse fikling (for ikke å snakke om drikkeflaskenevrosen hans).

Okei. Noen små rutiner på banen er greit å ha for å konsentrere seg, men å drasse rundt på en hel mental regelbok av vrangforestillinger er noe annet. Jeg spretter alltid ballen to ganger før jeg server, fordi det forteller kroppen at den må hente fram servebevegelsen. Noen ganger spretter jeg kanskje tre ganger, jeg er ikke sikker. Jeg hadde blitt sprø av å tenke på mer enn det. Sokkene, linjene, de andre tennisballenes beliggenhet og vannflaskens plassering ved bagen, får nøyaktig null oppmerksomhet fra meg.

 

Tre irrelevante tennisklipp som likevel er verdt å se

Siden dette er en blogg og ikke en nettavis med nyhetsforpliktelser, kommer her tre Youtube-klipp som har omtrent null relevans til det som skjer i tennisverden akkurat nå. Men som er kule likevel.

Sampras-Kafelnikov, finale ATP-sluttspillet 1997: Sampras på toppen av sin karriere, på et raskt innendørsdekke. Noen av backhandene hans ville nok blitt hardere straffet i dag, men forehandene er fortsatt en nytelse.

Nadal-Federer, Roma 2006: Antakelig den beste kampen de har spilt mot hverandre (kanskje med unntak av Wimbledon 2008).

Hingis-Pierce, French Open 2000: Martina Hingis tapte finalen i 1999, og ville antakelig vunnet i 2000. Eneste hinder var Mary Pierce i semifinalen, som Hingis hadde slått de sju (!) siste kampene. Se hvorfor hun ikke klarte det.

Sterke damer ute av dansen

Denne saken handler om dametennisTre av de store navnene på damesiden har allerede trukket seg fra Wimbledon: Serena Williams, Lindsay Davenport og Mary Pierce. De to førstnevnte har vunnet turneringen før, men jeg tror ingen av dem kommer til å dominere sporten igjen.

Årets Wimbledon for damer har ingen klar favoritt. Venus Williams vant i fjor, men jeg tror det var mer et siste livstegn enn signalet om gjenvunnet storhet. Clijsters ser ut til å bry seg minimalt om tennis for tiden. Spesielt sjokkerende var hvor likegyldig hun svarte etter å ha tapt semifinalen i French Open. Sharapova vant i 2004, og ligger på høyt på rankingen. Likevel har hun manglet gutsen til å avgjøre de viktige kampene i tiden etter Wimbledon-triumfen. Resten av russerne? Tja, jeg har alltid sans for Kuznetsova.

Justine Henin er den beste tennisspilleren på damesiden, samme hva rankingen sier. Spørsmålet er hvor mye French Open-seieren har slitt henne ut. Fysisk er hun neppe preget av turneringen (hun vant alle kampene i strake sett). Har hun klart å nullstille seg i hodet (hvilken herlig sportsklisje!), skal de andre få problemer. Da kan Henin bli den første side Steffi Graf som vinner French Open og Wimbledon i samme sesong.

Bli ferdig med dette tullet

Sesongen for damene avsluttes i natt, med Mary Pierce mot Amelie Mauresmo i Los Angeles. Det blir et passende punktum for en turnering som blir mer tullete for hvert år.

Både Davenport og Clijsters kunne tatt nummer 1-rankingen med stil her, men har forsvunnet lenge før det som kunne blitt en spennende finale. Davenport får toppen av rankingen «by default», etter at Clijsters tapte sine to første kamper. Så tapte Davenport mot Pierce i semifinalen, og Pierce er den som kommer best fra denne turneringen.

Pierce har blitt kalt mye stygt (joda, av meg også), men viser igjen at hun er en av verdens beste spillere når kroppen fungerer. Da er en kamp mot Pierce som å løpe inn i en vegg. Jeg håper hun slår Mauresmo, og det hadde vært helt fortjent om hun vant Australian Open om to måneder også.

Men la oss først bli ferdig med denne, i rettferdighetens navn, middelmådige WTA-sesongen.

Dødskyssene

Tennis på tv:
Mary Pierce – Elena Dementieva 3-6, 6-2, 6-2
Kim Clijsters – Maria Sharapova 6-2, 6-7, 6-3
Semifinaler US Open

Når jeg setter penger på noen, er det jevngodt med å takke dem for innsatsen og bedre lykke neste gang. I damenes semifinaler tippet jeg russiske seierinner, men begge kollapset.

  • Elena Dementieva er et hakk under Mary Pierce i vektklasse, omtrent som 95 oktan mot 98. Hun har dessverre ingen serve å sette motstanderen under press med. Grunnslagene er dristige, men ofte lite gjennomtenkte. Pierce er ikke akkurat Martina Hingis i tennis smarthet hun heller, men når musklene og instinktene jobber så godt som de gjør for Pierce akkurat nå, er ikke det nødvendig.
  • Maria Sharapova er verdenstoer. Kampen mot Clijsters viste tydelig henne begrensninger. Hun beveger seg ikke spesielt bra, server dårlig til å være så høy og har problemer med lave baller. Clijsters vet selvsagt alt dette, og fikk Sharapova ut av stilen.Men Sharapova kjemper som en gal, det skal hun ha. Clijsters hadde tre matchballer på Sharapovas serve i andre sett. Alle ble avverget, gjennom halsbrekkende sasting og litt flaks. Tiebreaket tok Sharapova, men akkurat som i Wimbledon-finalen 1980 var vinneren av tiebreaket dyktig sliten i det avgjørende settet.Finalen Pierce – Clijsters begynner om halvannen time. Jeg kommer ikke til å sitte oppe. Clijsters i strake sett.
  • French Open, siste kapittel

    Jeg så verken semifinalen Federer-Nadal eller damefinalen, men likevel:

    • I de tre første og eneste gamene jeg så av Federer-Nadal, så Federer redd ut. Rett og slett. Han hadde noe av det samme uttrykket som Sampras til tider hadde i samme turnering, et ukomfortabelt drag over hele kroppsholdningen. Federer har ennå ikke funnet ut hvordan han slår Nadal, i motsetning til samtlige andre spillere på planeten.

      Det trenger ikke bety at Nadal kommer til å slå Federer hver gang framover, kanskje det motsatte. Henman, Agassi og Hewitt hadde lenge fullstendig taket på Federer, men nå taper de hver eneste kamp mot sveitseren. Nadal har en stor fordel i at han er keivhendt.

    • Justine Henin sin seier (6-1, 6-1) mot Pierce understreker at sporten trenger noen flere friske spillere. Clijsters, Capriati og Serena: Få skrottene deres i stand, og skap litt liv igjen. Henin-show er gøyest når hun har en verdig motstander. Men kjekt for Mary med en finaleplass.

    Oh, Mary

    Jeg blir nesten litt rørt. Mary Pierce (bildet) er klar for finalen i French Open etter 6-1, 6-1 mot Elena Likhovtseva.

    Jeg hadde sett Pierce på tv i ett års tid da jeg reiste til French Open første gang (2000). Det er sant som klisjeen sier: Tv legger til ti kilo. På skjermen så Pierce ut som ei diger dundre. I levende live var Pierce mindre og nettere, og fryktelig sjarmerende.

    Hun vant French Open det året, etter blant annet å ha smadret Martina Hingis i semifinalen. Pierce minner meg litt om Thomas Enqvist og Tommy Haas: En slagmaskin som er meget fascinerende å se på når alt stemmer. Verdens verste syn når de ikke har dagen.

    Er Pierce god nok til å slå Henin i finalen? Trolig ikke. Men uansett er denne turneringen en kraftig oppreisning for Pierce, som har blitt avskrevet som gammal og feit flere ganger enn jeg kan telle.

    Kynisk bemerkning: Det forteller litt om nivået på dametennisen at to spillere som har vært skadet store deler av det siste året, når finalen i turneringen.

    Grusmimring: Martina Hingis

    Ah, Martina. Hvorfor vant du aldri French Open?

    Iva Majoli stoppet deg i 1997, ditt store år. Året etter ble du trampet på som en halvdød veps av Monica Seles. Men 1999, Martina, jeg vedder på at du fortsatt ligger våken og tenker på finalen mot Steffi Graf. Du servet for kampen, du var tre poeng unna. Men du hadde klart å tirre på deg publikum, helt fortjent, og du tapte den finalen også, og de ynkelige underarmsservene i slutten av tredje sett kommer dessverre til å henge ved deg resten av livet.

    Du skulle vunnet i 2000, men Mary Pierce var i en fin flyt og dasket deg vekk. Du skulle vunnet i 2001 også, men da så det ut som du aldri trodde på seier mot Jennifer Capriati. I 2002 var du nesten ferdig som spiller etter alle skadene, og spilte ikke.

    Du vant aldri French Open. Disse bildene er fra kampen mot Julia Abe i 2000. Hun var ranket 156 i verden, du var nummer en. Abe hadde sin ene smak av rampelys, og fikk sympatien. Du likte det ikke, og nærmest kommanderte publikum til å juble når du slo et vinnerslag.

    Og så lurer du på hvorfor franskmennene aldri hadde deg som favoritt.