Stikkordarkiv: Philippoussis

De vanskeligste tennisnavnene

Det er ferie i tennisverden. Det er på tide å vende oppmerksomheten mot noen av folkene som ikke får så mye av den resten av året. Og ikke minst emnene som (forståelig nok) ikke er store nok til å få oppmerksomhet midt i sesongen.

La oss først sende noen takknemlige tanker til Andre Sa. Brasilianeren ble aldri noen maktfaktor på ATP-touren på 90-tallet, men han var en tennisskribents drøm. Ett blikk på navnet hans var nok til å huske stavemåten for resten av livet. Mens vi er i det takksomme hjørnet, la oss også sende varme tanker til Pat Cash, Steffi Graf og Tim Henman – navn man ofte skriver, og aldri skriver feil.

Andre tennisspillernavn byr på større utfordringer. Bli med når tennisbloggeren teller ned ti navn han må sjekke for hver gang han skriver dem:

Carlos Berlocq.

10. Carlos Berlocq
Stabil argentiner, men aldri så god at jeg klarer å lære meg navnet hans helt utenat. Berloc? Berloq? Berlocque? Nei, Berlocq er det visst. Artig avslutning med og c og så q i etternavnet.

9. Edouard Roger-Vasselin
Fornavnet er en nøtt, og så kommer den evinnelige bindestreken mellom etternavnene. Og Vasselin, var det med én eller to s-er? Som alltid må jeg til ATPs hjemmesider før jeg tør skrive navnet hans.

8. Bethanie Mattek-Sands
Hei! Hva skjedde med den amerikanske trangen til å forkorte alle navn? Thomas til Tom, Richard til Dick og så videre? Hva er galt med Beth Sands? I stedet må verdens tenniskribenter forholde seg til Bethanie Mattek-Sands, med bindestrek og det hele.

Vasek Pospisil.

7. Vasek Pospisil
Få, men forvirrende bokstavkombinasjoner. Etternavnet har potensial til å være et Jan Erik Vold-dikt: Popsisil. Lispospis. Pissopili. Legg til at fornavnet lett kan feilskrives som Vacek, og at navnet minner om doublespesialist David Prinosil, og du har oppskriften på bokstavtrøbbel.

6. Michal Przysiezny
Ha! Hvis denne polakken klatrer oppover rankingen, skal verdens tennisjournalister få kjørt seg. I skrivende stund er han nummer 59. Bare etternavnet er en vev av rettskrivings-snubletråder. Michal (uten e) er prikken over i-en. Eller toppen av isfjellet.

5. Barbora Zahlavova Strycova
Heldigvis bare ranket nummer 93 i verden, noe som betyr at jeg slipper å forholde meg til magesårframkallende etternavnet enn så lenge. Så mange bokstavfinter at jeg blir svimmel bare ved å skumlese navnet.

4. Polona Hercog
Slovensk spiller, ranket 66 i verden. Jeg kommer nok automatisk til å forbytte etternavnet hennes med filmregissøren Herzog, skulle jeg bli tvunget til å skrive mye om henne.

3. Oleksandr Nedovyesov
Mannen hvis navn får «Ibsens ripsbærbusker og andre buskvekster» til å framstå som en tur i parken. Ukraineren er ranket 94, og klatret drøyt 100 plasser på rankingen i 2013. Huttetu.

2. Roberto Bautista Agut
Spanjol, ranket 58 i verden. Min refleks er å skrive Batistuta, sikkert på grunn av fotballspilleren fra Argentina. Eller Batista, etter den kubanske lederen.

Og på førsteplass:

1. Mark Philippoussis
Wimbledon-finalist i 2003, US Open-finalist i 1998. Så mange serveess, så mye kraft, så mange dobbeltkonsonanter å gå seg vill i. Phillippoussis? Philipousis? Phillipousis? Phillippousis? Philip…æææh! Den riktige varianten er Philippoussis, altså én l, to p-er i midten og to s-er mot slutten.

Noen vil kanskje påpeke at en fyr som heter Åsmund Ådnøy bør være forsiktig med å klage på andres vanskelige navn. Det får så være. Hadde jeg klatret mot tennistoppen, hadde jeg nok tatt det gamle slektsnavnet Olsen, for i det minste å gjøre jobben litt enklere for alle skrivende.

Philippoussis beholder huset

ATPMark Philippoussis har ifølge ATPs sider spilt inn nærmere 45 millioner kroner i karrieren. På toppen av dette kommer sponsorinntekter mm. Nå er det meste borte, og australieren fikk med nød og neppe beholde huset da han misligholdt lånene sine.

Les hele historien i My money´s gone, life is tough. Den gamle playboyen stiller opp med krykker.

Det er snart seks år siden Roger Federer vant sin første Grand Slam-tittel, Wimbledon 2003. Motstander i finalen: Philippoussis. Siden det møtet har livene deres gått i hver sin retning.

Det. Går. Så. Seint.

Denne saken handler om dametennisInnendørsturneringene for ca. ti år siden har gitt tennisen et rykte som det fortsatt sliter med. Hvis jeg treffer noen med en godt gjemt interesse for tennis, begrunner de gjerne sin litt sviktende interesse med noe sånt: «Det er jo bare serving nå for tiden.»

Med andre ord: De beste spillerne – spesielt på herresiden – server så godt at det ikke blir noe spill av det. Og serving er kjedelig å se på i lengden. Det var kanskje tendenser i den retningen midt på 90-tallet. Da var Sampras, Ivanisevic, Rusedski (ja, faktisk!), Philippoussis og Krajicek på høyden, og servet hjem mange kamper, særlig på raske dekker.

Innendørsdekkene var raskere enn gras, og en innendørsturnering kunne bli kjedelig for andre enn menigheten (her!). I dag er det et annet bilde. Jeg så litt på dameturneringen fra Stuttgart i går og i dag (i dag så jeg litt av Dementieva, bildet). Sendingene fra Stuttgart kolliderer med Barne-TV, så det var ikke mye jeg fikk sett.

Elena Dementieva, French Open 2006

Det mest åpenbare var hvor treg banen var. De spilte ikke på grus, det bare virket sånn. Ballen bremset godt opp for hver gang den traff bakken, og spratt opp i perfekt spretthøyde. Jeg trodde et sekund at det var noe galt med skjermen min.

Jeg liker en god grunnlinjeduell. Men er det noe poeng i å gjøre alle underlag like? Wimbledon-graset har aldri vært tregere enn i dag. Innendørsdekkene er sirup. Serve og volley er nærmest utdødd. Tennisarrangørene sørger for å utslette taktikken fullstendig når alle de raske dekkene blir utradert.

Et sløvere våpen

Tennis på tv:
Rafael Nadal – Mark Philippoussis 6-4, 6-4, 6-4
1.runde, US Open

Denne saken handler om US OpenRafael Nadal blir en mer og mer komplett spiller. I siste sett mot Philippoussis avgjorde han mange baller ved nettet. Han server stadig bedre, og psykisk er han kanskje den sterkeste spilleren på ATP-touren nå.

Uansett, Nadals store fordel er, og kommer alltid til å være, at han er keivhendt og slår med massiv overskru som setter de fleste ut av spill. Det er derfor han er så rå på grus, hvor ballen spretter mye høyere enn på hardcourt.

Eurosports norske kommentator var over seg av begeistring for Nadal, og mente at han ville bli vanskelig å slå for alle. I kjempeform, osv. Jeg vet ikke helt. Mark Philippoussis er riktig nok en tidligere finalist i denne turneringen (tap for Rafter i 1998), men har vært en vandrende sykemelding de siste fem årene. Philipoussis ble ikke overveldet av Nadal sin toppspinn, som nevnt er den ikke så effektiv på dette underlaget.

Jeg tror ikke Federer, Berdych, Blake og Roddick ble så skremt av det de så fra Nadal. Samtidig begynner Nadal gjerne turneringer litt forsiktig.

Fantastiske slag, del 10: Rafter sine volleyer

Det er en vanlig misforståelse at serve og volley-spillere har en kanonhard serve. Pete Sampras, Richard Krajicek og Mark Philippoussis har bidratt til myten gjennom sine Wimbledon-turneringer på 1990-tallet.

Patrick Rafter

Men bildet er mer nyansert. Spillerne i avsnittet over er først og fremst serve-spillere, de hamrer inn en hard serve med det formål å omsette en svak retur i et vinnerslag. Se for eksempel på den tidlige Sampras, som var mye sjeldnere på nett enn den gamle. Sampras brukte serven mer enn volleyen, men ble likevel – særlig mot slutten av karriereren – kalt en serve og volley-spiller.

Så har vi den andre fløyen, volley-spillerne. De mest beundrede i moderne tid er McEnroe, Edberg og Rafter. De to første har jeg sett lite av. Rafter har jeg sett mye.

Felles for disse tre er at de varierte servene mye. På den måten kunne de komme seg raskt til nettet. Rafter slo for eksempel mye kick-server, altså server med sykt mye overskru. De er vanskelige å returnere, og gir serveren masse tid til å stikke til nettet.

Vel framme ved nettet hadde Patrick Rafter en enorm rekkevidde. Volleyene hans var ikke så flate som Sampras sine, men Rafter nådde det meste. Ikke alt lyktes, men Rafter sitt vingespenn virket demoraliserende på motstanderne. De visste at de måtte slå helt presise passeringsslag for å komme forbi australieren.

Patrick Rafter var ikke et naturtalent i tennis. Han er en av få spillere som har gått veien via satelites og future-turneringer (det laveste nivået) til førsteplass på rankingen.

Men han hadde også kunstslag. Ballvekslingen jeg husker best, er fra åttendelsfinalen i US Open mot Sampras i 2002. Sampras slo et passeringsslag mot Rafter sin backhand. Ballen var velplassert og hard, så Rafter måtte kaste seg etter den. Han fikk til en nydelig halv-volley stoppball, fra en posisjon hvor han ikke hadde sjanse til å se hva han gjorde.

Det var den typen spill som sikret Rafters to titler i US Open, 1997 og 1998. For mer superbt volleyspill fra mannen, se kampene mot Agassi Wimbledon-semifinalene 1999-2000-2001.

Argentina + gras = sant

Jeg har sagt mye fint om Lleyton Hewitt i det siste, men etter Davis Cup-oppgjøret mot Argentina har han bare seg selv å klandre for at folk misliker ham. Han hadde en kranglete kamp mot Coria i det første oppgjøret, men vant.

Så tapte han så det sang mot David Nalbandian. På gras, i hjemlandet, i en viktig kamp, ble han utspilt av en spiller han har slått tre ganger så langt.

Mange flirte da Nalbandian nådde Wimbledon-finalen i 2002. Det er det ingen grunn til. Han kommer til å vinne en Grand Slam-turnering en dag. Neppe Wimbledon, men hvilken som helst av de tre andre. Nalbandian vant også doublekampen sammen med Mariano Puerta, latterliggjort av mange (her!) som en ren grusspesialist. Alt om Davis Cup finner du her.

Samtidig spilte Mark Philippoussis leke-tennis i USA. Hvis han ikke hadde vært så høflig, tror jeg Patrick Rafter (bildet) hadde hatt et par sannhetens ord til den ynkelige innsatsen. Men han sitter nok på Barbados og dypper tærne. Fullt fortjent etter en lang karriere!