Stikkord: Netflix

Tennis er en sport med 127 tapere og én vinner

Tennis på tv:
Break point, sesong 2, Netflix

Tennis ødelegger deg. Sesong to av Netflix’ serie om tennisåret 2022 ble sluppet for noen dager siden, og der er det tett mellom tårene. For sannheten om tennisturneringer er at de skaper tapere, masse tapere. Jeg mistet etter hvert tellingen over hvor mange sjelegranskende tennisspillere som flimret forbi, skuffet over mulighetene som glapp og egen manglende evne til å gripe øyeblikket. Særlig på herresiden har det jo handlet mest om å nappe Djokovic og Nadal litt i buksebeina, men aldri noe mer.

Det tapet som svei mest å se på i del to av Break point, var Anett Kontaveits tap mot Serena Williams i US Open. Kontaveit ble satt ut av situasjonen, Serenas avskjedsturnering på hjemmebane, og samtidig med at Netflix-serien slippes, kommer nyheten om at Kontaveit må legge opp på grunn av skade. Tennislivet kan være kort og brutalt.

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)
Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Djokovic og Nadal dominerte 2022, men de deltar bare på avstand i Netflix-serien. Kanskje de ikke ville ta sjansen på den distraksjonen det ville være å ha et filmteam tett på? I stedet følger vi Francis Tiafoe, Taylor Fritz, Nick Kyrgios (som i første sesong), Ajla Tomljanovic, Ons Jabeur, Aryna Sabalenka, Iga Swiatek og til dels Carlos Alcaraz.

Vår egen Casper Ruud hadde fortjent større plass, men nevnes bare i forbifarten i US Open, selv om han nådde finalen.

Tennis som mental prøvelse får stor plass i serien. Tennis som fysisk aktivitet er nesten fraværende. Spillerne omtales ved deres psykiske og personlighetsmessige egenskaper, og ja, tennis er en kamp mellom viljer og psyker. Men serien hadde blitt bedre hvis den hadde våget å snakke litt om den fysiske tennisen – det å slå en ball over et nett – også. Hvorfor dominerer noen få spillere på herretouren? Hvilke slag er det som har brakt Carlos Alcaraz til toppen? Jeg tror seerne hadde likt å vite det. Da blir neste tenniskamp med disse spillerne mer interessant å se på.

Break point føles mest som en serie overganger, med ulike folk i nokså like kulisser; hotellrom, treningsrom, restauranter og biler. Tiden de tilbringer på selve tennisbanen er bare desserten i et liv som inneholder mye forsakelse. Og en hel del tro, alle skuffelsene til tross.

Netflix har forlenget Break point, og neste sesong kommer i 2024. Jeg gleder meg!

Jakten på rettferdighet for Guillermo Vilas

Film: Settling the score
Tilgjengelig på Netflix

Guillermo Vilas sin 1977-sesong er kanskje den mest imponerende noen mannlig spiller har prestert de siste 50 årene:

  • Vilas vant 16 turneringer.
  • To av disse var Grand Slams (French Open og US Open). Han tapte finalen i Australian Open.
  • Han vant 134 kamper, mer enn noen andre har klart i en sesong.
  • Han vant 46 kamper på rad.

Og likevel: Vilas ble aldri nummer én på ATP-rankingen dette året!

Den sannhetssøkende journalisten er en velkjent figur fra dokumentarfilmer og spillefilmer. I en ny Netflix-dokumentar møter vi en sånn, Eduardo Puppo. Han setter seg som mål å gå gjennom tennisrankingen fra 1970-tallet, for å finne ut hvordan i all verden Vilas aldri ble verdensener. Puppo er argentiner, akkurat som Vilas.

Det blir mumlet litt i munnviken om en konspirasjon for å holde Vilas unna førsteplassen, og heller holde amerikanske Jimmy Connors der. Den teorien blir ikke forfulgt skikkelig, sannsynligvis fordi det ikke er noe der. Dokumentaren Settling the score er mer et bevis på hvor dårlige datamaskinene var i gamle dager (1970-tallet). Når ATP-touren etablerte et rankingsystem basert på poeng, skulle man med våre 2020-hoder tro det var bare å plotte poengene fra uke til uke inn i et regneark, og få en liste fra 1 til uendelig.

Men så gode var ikke datavanene den gang. I 2020 er rankingystemet gjennomsiktig og lager seg selv fra uke til uke. Noe av det spesielle med filmen, er avsløringen av at det på 1970-tallet var en hel del uker hvor det ikke ble kalkulert en verdensranking, så rankingplasseringene ble bare overført fra uka før. Snodige greier. Og hvem som var verdensener ved slutten av et år, virker å ha vært noe et blad, World Tennis, bestemte. Jeg foretrekker 2020-varianten.

Jeg ble sittende og le høyt flere steder i filmen, mest fordi Eduardo Puppos prosjekt blir så altoppslukende. Guillermo Vilas sin karriere overtar livet hans, og etter hvert blir han venner med Vilas og arver alle Vilas sine tennisting og får ordre om å forvalte dem – pokaler, racketer, skitne sokker og svette pannebånd. Kanskje noe av Vilas´ eget fokus på førsteplassen han ikke fikk, ligger her: Han er en samler, en som ikke legger noe bak seg.

I jakten på ranking-sannheten leter Eduardo Puppo opp resultater fra for lengst glemte turneringer, og plotter dem inn i regneark som vokser ham over hodet. Da får han hjelp av en datafyr på andre siden av kloden, og til slutt munner det ut i en rapport på mer enn tusen sider, som viser hvordan Guillermo Vilas ble urettmessig holdt ute fra førsteplassen på rankingen.

Jeg skal ikke avsløre om Vilas får gehør hos tennisforbundet, du kan se filmen selv.

Den andre historien i filmen er Vilas sin karriere, fra Argentina til fire Grand Slam-triumfer. Den delen av filmen kunne vært mer spennende, men greit nok. Det er forholdet mellom journalisten som ble ranking-gransker og storspilleren som aldri synes han fikk det han hadde krav på, som bærer filmen. Avslutningen er nydelig, hvor Vilas rusler rundt i Monte Carlo som en tynn, gammel mann, bare en skygge av tennismaskinen han var på sitt beste.

Anbefalt!

Sharapova-dokumentar på Netflix

De siste årene har det vært mye snakk om de store comebackene i tennis. At Federer og Nadal har kommet tilbake fra skader og gjenerobret verdenstoppen gir et litt skeivt bilde av hvor ødeleggende skadeopphold og andre fravær kan være. Novak Djokovic har en seigere vei tilbake til verdenstoppen enn disse to etter skadene han har hatt.

Maria Sharapovas fravær fra tennis i 15 måneder skyldtes at hun ble tatt for doping i Australian Open 2016. Et filmteam har fulgt henne i den perioden. Det har resultert i en dokumentarfilm som er tilgjengelig på Netflix, med tittelen The Point.

Det er Sharpovas eget agentbyrå IMG som står bak filmen. Det sier seg selv at den stryker henne så varsomt medhårs at det blir påtakelig. Hun er den eneste som blir intervjuet. Hele dopingsaken fortelles fra hennes ståsted. Og selv om filmen har gått gjennom IMG-maskineriet, kom det fram opplysninger som fikk meg til å steile. Som at Sharapova i tenårene fikk en liste med ti medikamenter (!) av en russisk barnelege, som Sharapovas far hadde funnet ut skulle være hennes lege. Dette var på et tidspunkt hvor hun allerede var en Grand Slam-vinner, men fordi hun følte seg slapp og ble syk ganske ofte, ble svaret altså legemiddelbruk. (Jeg ville trodd det var siste utvei.) Legen som skrev ut medisinene hadde aldri hatt idrettsutøvere på pasientlista før, men fordi pappa Yuri var mer komfortabel med å snakke med russere (selv etter mange år i USA), ble løsningen på Marias slapphet at en russisk barnelege skrev ut ti ulike legemidler. At IMG, verdens største byrå for idrettsutøvere, lar slikt skje med en av sine største klienter, er langt over min fatteevne.

Ellers da? Filmen er et helt greit blikk i kulissene bak Maria Sharapova, som tross alt virker å ha hodet på rett sted til tross for at hun alltid har hatt et uvanlig liv.

Sharapovas comeback har vært blandet. Hun vant en turnering i comebacksesongen 2017, men resultatene i år har vært elendige. Hun er nede på 53. plass på WTA-rankingen nå.

Eurosport sender ikke fra WTA-sluttspillet i år (og jeg kastet 59 kroner ut vinduet)

Denne saken handler om dametennisI oktober begynte mitt tv-pakkefrie liv. Fra nå av er det Netflix og NRK Nett-tv som gjelder. Ingen kanalpakke betyr dessverre også at Eurosport forsvinner. Gjennom årene har jeg sett nok på kanalen til å vite at de også har Eurosport Player. Med den kan jeg betale måned for måned, og se Eurosport hvor jeg vil. Nytt Eurosport-liv, her kommer jeg!

Høy i hatten betalte jeg mine 59 kroner for å se Eurosport en måned framover. Rett før jeg gikk fra jobb sneiet jeg innom Eurosport for å sjekke når og hva jeg kunne se fra WTA-sluttspillet i kveld. Masken ble lang og skjegget satte seg fast i den imaginære postkassen da jeg ikke fant snev av tennis på kanalens sendeskjema for kvelden.

En tweet til kanalens eminente kommentator Christer Francke bekreftet det triste faktumet:


59 kroner velter ikke privatøkonomien min, surere er det at turneringen ikke sendes på Eurosport i år.

På banen var dagens mest oppsiktsvekkende resultat at Simona Halep slo Serena Williams 6-0, 6-2, (!) og har nå 2-0 i kamper i sluttspillet. Halep er nesten garantert en plass i semi­finalen.

Eugenie Bouchard ble feid av banen av Ana Ivanovic, 6-1, 6-3. Bouchard tapte sin andre kamp i turneringen, og er nesten garantert ute. Bouchard har blitt manges yndling i 2014, men resultatene hennes etter Wimbledon har ikke vært mye å skryte av.