Stikkordarkiv: Nastase

Dunlop Maxply Fort: En åpenbaring i tre

Trofaste lesere av bloggen vil huske at jeg fant en treracket, Dunlop Maxply Fort, på loftet hos mine foreldre i fjor høst. Etter en altfor lang spillepause fikk jeg endelig prøvd den forrige uke. Ord blir ofte fattige, men de er det eneste vi har å hjelpe oss med. Her kommer en rapport fra tre kvarter med tennishistorie i hendene.

Dunlop Maxply Fort

For å vise hvor lite hode de gamle tennisracketene hadde. Nå har jeg strenget den også. «Ja, skal du spille med den?» var det litt bisarre spørsmålet da jeg hentet den igjen. Jeg trodde virkelig ikke jeg så ut som en fyr som betaler 300 kroner for å strenge en racket og så henge den opp til pynt.

Dette er kanskje den mestvinnende racketen i sportens historie. Den ble brukt av Laver, Rosewall, Smith Court, Nastase, McEnroe og mange andre. Racketen var i produksjon i mer enn 50 år. Så da jeg entret bane 4 i Stavanger tennishall denne kvelden, følte jeg at jeg hadde en rimelig streng gjeng legender i den innbilte Player´s Box bak meg: «Ikke gjør skam på racketen, nå».

Et vanlig utsagn om treracketer er at du enten må gå for kraft eller kontroll – begge deler er umulig med tre. Siden jeg aldri har hatt noen av delene i mitt spill, var jeg spent på hvordan det ville føles. Dunlop Maxply Fort har atskillig mindre sweet spot (den delen av strengene som gir et optimalt balltreff) enn nyere racketer. Det betyr at du som spiller må være mer nøyaktig enn med nyere racketer. Du må se ekstremt godt på ballen i slagøyeblikket.

Det første som slo meg var lyden av balltreffet, som langt overgikk det som ville vært passende for ballens fart. Tøft uansett. Vi begynte å slå grunnslag til hverandre. Dunlop-en er tung. Det tar tid å legge an til slag, og det nytter ikke å improvisere i siste liten.  Men belønningen var stor dersom jeg kom i posisjon tidsnok: Dunlop-en svinger seg framover nesten av egen fri vilje hvis du først har begynt å sette den i bevegelse.

Det andre som skiller Dunlop-en fra nyere racketer, i alle fall racketer for amatører, er balansen. Nyere racketer har tyngdepunket nær hodet, noe som gir dem hammer-følelse. (Wilsons Hammer-racketer understreker poenget.) Gamle treracketer er balansert motsatt, med vekten i grepet. Det gjør dem lettere å manøvrere. Det fører også til at feiltreff ikke rister armen din så mye som nyere racketer.

Vi slo fram og tilbake i en liten time. Makkeren spilte for første gang siden Jim Couriers glansdager og var helt på høyde med meg (uten at det skal så mye til). Dunlop-en er en ærlig racket. Shit in – shit out, heter et gammelt jungelord, og litt sånn føltes det.  Slurvet jeg, fikk jeg ingenting gratis fra racketen. Var jeg oppmerksom og godt forberedt før slagene, ble jeg belønnet i rikt monn.

Egentlig burde alle nybegynnere starte med en helt enkel racket, ikke en som er stappet full av teknologi som skal kamuflere spillerens svakhter. På samme måte bør bordtennisspillere gjerne begynne med racketer til 50 kroner på Europris, sånn at de lærer seg det fundamentale med skru osv. fra bånn.

Vi avsluttet med å spille noen poeng. Da kom det største kultursjokket med Dunlop-en. Nyere racketers tunge hode gjør dem enklere å serve med. Hvis du kommer over «toppen» med racketen i servebevegelsen med en ny racket, vil tyngdekraften gi deg god hjelp, og trekke det tunge hodet ned og fram i slaget. Dunlop-ens tunge skaft gjør at du ikke får slik hjelp, og du må svinge hardere, og ha en god begevelse for å en god serve. Jeg hadde vel en serveprosent på ca 20 i de få poengene vi spilte.

Alt i alt: En åpenbaring. Jeg fortsetter med Dunlop-en. Selv om jeg bare har en kvart promille av Laver og Nastases talent, tror jeg de synes det er stas at noen fortsatt bruker deres gamle våpen.

Avslutningsvis, her er noen bilder fra finalen av US Open i 1969, mellom Rod Laver og Tony Roche. Jeg tror Tony Roche (senere trener for Lendl og Federer) også spiller med en Dunlop Maxply Fort her.

Dette er kampen hvor Laver vinner den fjerde og siste Grand Slam-turneringen i 1969, det året vant han alle de fire store. Det slår meg hvor avdempet stemningen er her. Jeg mener, mannen er i ferd med å gjøre noe helt ekstraordinært (fullføre sin Grand Slam!!!), men på tribunen er det ganske stilt. Tenk deg hvordan stemningen vil være på Flushing Meadows i finalen dersom en spiller hadde vært i samme situasjon i dag, på terskelen til den største prestasjonen i tennissporten.

Here goes:
https://www.youtube.com/watch?v=QnLbVeQ8-D8

Federer, sjølsagt

Roger Federer er nå bare én sluttspill-tittel unna rekorden på fem, som Lendl og Sampras deler. Det kommer han til å klare. Seieren mot David Ferrer i dagens finale var meget enkel, 6-2, 6-3, 6-2. Oppsummeringen på de offisielle sidene er god. BBC har også en bra oppsummering. Liker tennis-seksjonen deres bedre og bedre.

Jeg ble nysgjerrig på om David Ferrers score i denne kampen var den dårligste av en ATP-finalespiller i historien. Han fikk sju games totalt. Federer har delt ut flere sju games-tittelkamper tidligere: Mot Blake i fjor (6-0, 6-3, 6-4) og mot Agassi i 2003 (6-3, 6-0, 6-4). Lleyton Hewitt fikk bare fem games mot Federer i 2004 (6-3, 6-2), men det var en finale best av tre sett.

Sampras ga sju games til Kafelnikov i 1997 (6-3, 6-2, 6-2), og Michael Stich ga bort sju games til Michael Chang i Grand Slam Cup 1992 (6-2, 6-3, 6-2). Lendl ga bort sju games til Wilander i Masters 1987 (6-2, 6-2, 6-3).

Rekorden kommer fra 1975: Ilie Nastase slo Björn Borg 6-2, 6-2, 6-1. Og hvor ble ATP-sluttspillet holdt det året? Stockholm.

Auda. Les tidligere finaleresultater her.

For statistikkfansen

Her er en oversikt over herrespillerne med flest singletitler i karrieren, sortert etter spillernes karrierer. Alder mot høyre, antall titler oppover.

De fleste spillerne gjør et byks rundt 20-årsalderen. Sampras og Federer var saktere i starten, for ikke å snakke om Nastase. Til tross for Agassi sitt rykte som en ustabil spiller, har han den jevneste kurven av alle. Legg også merke til at Borg (den lilla kurven lengst til venstre) hadde vunnet mer enn Connors hadde da han var på samme alder. Hadde svensken spilt lenger, ville han garantert ha passert i alle fall McEnroe.

ATP-titler (pdf)

Federer rundet 40

Denne saken handler om herretennisRoger Federer fylte nylig 25, og han vant sin 40. tittel noen dager siden. Tall som gir grunn til å stoppe litt opp.

Hvor mange titler kan sveitseren ta? La oss si at han spiller til han er 30, et konservativt anslag. Det betyr fem sesonger til. La oss si at han tar i snitt fem titler i året. Han har vunnet mye mer enn det de siste sesongene, men ting kan snu seg. Fem sesonger med fem titler betyr 25 titler i tillegg til de 40 han har fra før.

Hvis Federer holder det skjemaet, begynner det å bli interessant. Han tar snart igjen Stefan Edberg (42 titler) og Thomas Muster (44). Boris Becker har 49 titler (ingen av dem på grus!) og Ilie Nastase har 52. Bjørn Borg vant 57 titler i sin korte karriere.

Men altså, hvis Federer holder skjemaet med fem titler i året til han blir 30, kan han passere Agassi (60), Guilermo Vilas (62) og ikke minst Pete Sampras (64).

Legg merke til at Federer ikke har noen sjans på McEnroe (77), Lendl (94) og Connors (109). Hvis Connors sin rekord noen gang blir slått, skal jeg svømme til det påfølgende Ausralian Open, om jeg så er 80 år når det skjer.