Stikkordarkiv: Muster

Federers nedadgående finalestatistikk

ATP - herretennisDet finnes mange artikler om Roger Federers rekorder på tennisbanen. Personlig er jeg mest imponert over at han på et tidspunkt vant mer enn 20 finalekamper på rad. I en finale møtes turneringens to formspillere, og en tittel kommer sjelden lett.

I går kveld spilte Federer finale igjen, hans sjuende for året. Jeg var ikke spesielt optimistisk: Federer hadde bare to seire og fire tap i de foregående finalene i 2014. Titlene kom i Dubai og Halle, to små turneringer. I Toronto i går tapte Federer finalen (som jeg fryktet) mot Jo-Wilfried Tsonga.

Med Federers nedadgående finalestatistikk i mente begynte jeg å lure på hvem som er tidenes beste finalespillere på herresiden. Magefølelsen sa Rafael Nadal, ikke minst takket være alle grustitlene han har samlet. Svaret Wikipedia serverte var noe helt annet enn jeg så for meg:

Finals winning % W–L*
1. Austria Thomas Muster 80.00 44–11
Australia Rod Laver 20–5
3. Russia Nikolay Davydenko 75.00 21–7
4. Sweden Thomas Enqvist 73.08 19–7
5. Sweden Björn Borg 72.73 64–24
United States Pete Sampras
7. Argentina Juan Martín del Potro 72.00 18–7
8. Argentina Jose Luis Clerc 71.43 25–10
9. United States John McEnroe 71.30 77–31
10. Spain Rafael Nadal 69.57 64–28

Folk med overfladisk tennisinteresse vil nok rynke panne over noen navn her. Jose Luis Clerc? Argentinsk grusspesialist som aldri vant noen Grand Slam-turnering, han nådde ikke engang noen finaler. Thomas Enqvist? Høy svenske som var best på raske dekker i årene rundt årtusenskiftet. Nikolay Davydenko (bildet)? Artig russer som var mest kjent for å svikte mot slutten av Grand Slam- turneringer, men en god statistikk i finaler.  Han slo faktisk Rafael Nadal i strake sett i Masters-finalene i Miami i 2008 og Shanghai i 2009.

Nikolay Davydenko (Wikimedia).

Øverst ligger altså Rod Laver (en av tidenes fem beste spillere) og Thomas Muster. Tilfellet Muster viser at vi ikke skal lese altfor mye inn i finalestatistikken. Han var det tidlige nittitallets svar på Rafael Nadal, dog med bare én tittel i Roland Garros. 40 av Musters titler kom på grus, et underlag hvor han bare tapte 5 finaler.

Pete Sampras og Thomas Enqvist var mentalt sterke, men spilte få finaler på sitt verste underlag (grus).

Det aller beste tennistipset, del II

For ganske nøyaktig siden skrev jeg en skråsikker artikkel med overskriften Det aller beste tennistipset.

Hva det var, dette tipset? Å se på ballen helt til den har forlatt racketen. Før hver ballveksling går det en frenetisk indre monolog, omtrent som dette: «Okei, nå har du betalt en del penger for denne tennistimen, dere har funnet et tidspunkt som passer for begge, det kan bli ei stund til neste gang, kondisen er okei og kroppen er fortsatt i grei form – SÅ HOLD NÅ ØYNENE PÅ DEN JÆKLA BALLEN!!!». 

Se på ballen-doktrinen gjelder fortsatt, men jeg føler behov for å sette et annet tennistips på førsteplass sammen med den.

Marion Bartoli (Wikimedia).

Det meste av det verdens beste tennisspillere gjør, er uoppnåelig for en selvlært tennisspiller med 40-årsdag i horisonten. Å serve brukbart. Å slå fem gode grunnslag på rad. Å få tennisutstyr slengt etter seg fra verdens sportstøyprodusenter.

Andre proffting lar seg kopiere. En ting jeg alltid har flirt litt av, er spillernes frenetiske tripping før de skal ta imot en serve eller et grunnslag. Man kan si mye bra om beina mine (de har løpt to maraton), men tripping har de drevet lite med. Det er greit å være forberedt på at ballen skal komme over nettet, men hvorfor må det trippes så mye, proffspillere?

Wimbledon-vinner Marion Bartoli var dronningen av småhopping ved serveretur. På herresiden kan ingen av dagens spillere måle seg med Stefan Edberg. Hvis du ser klipp fra kampene hans, kan du ikke unngå å legge merke til Edberg-dansen før hver retur. Sjekk hvordan Edberg spretter rundt før Thomas Muster sine server i denne kampen, helt konsentrert og klar til oppgaven som venter:

Det var tid for en ny tennisøkt. Hvis verdens beste spillere spretter ustanselig mellom poengene, var det kanskje en idé å teste dette ut, etter 20 års trass? Virkningen var umiddelbar. Den kan best beskrives som lyn av oppmerksomhet, fra tærne og oppover kroppen. Hodet kan tenke at kroppen skal flytte seg, men det skjer ikke alltid noe. Da er det bedre å begynne med litt småhopping, for den forplanter seg til hjernens senter for oppmerksomhet, og ut i armene.

Det ser kanskje ikke så kult ut, men det virker. På et visst tidspunkt i livet bryr man seg mer om funksjon enn form, og jeg er definitivt der nå. Og 40-årsdagen er tross alt to og et halvt år unna.

Tre måter Nadal kan unngå å vinne French Open

Denne saken handler om herretennisBli med meg på litt høytsvevende fantasering om hvordan Rafael Nadal kan ungå å vinne French Open. Jeg innrømmer at teoriene ikke er særlig sterke.

Nadal vant nettopp i Barcelona. I finalen vant han enkelt mot Guillermo Canas. Sistnevnte har allerede sikret seg Comeback player of the year-prisen som deles ut hvert år. Eter at han slo Federer to ganger på amerikansk hardcourt, har det vært folks siste argument mot Nadal: «Bare vent til han spiller mot Canas!». Nå har han gjort det. Og vunnet, 6-4, 6-4.

Men altså: Tre ting som kan hindre Rafael Nadal i å vinne French Open, presentert i tilfeldig rekkefølge:

1) Et mirakel. Jeg snakker ikke om guddomelig inngripen, for hvis Han finnes, bør Han bruke kreftene på noe mer viktig enn en idrettsturnering. Jeg snakker heller om et idrettsmirakel, eller en bombe, som det heter i sportsterminologien. De skjer ikke ofte i grustennis, for der kan ikke en mann serve seg til seier, slik f.eks Ivo Karlovic gjorde da han slo ut Lleyton Hewitt av Wimbledon for noen år siden. De siste årene er vel Michael Stich sin semifinaleseier mot Thomas Muster i 1996 det beste eksempelet. Muster var sin tids Nadal, et keivhendt grusmonster som hadde vunnet 12 grusturneringer i 1995 og var tittelforsvarer. Stich var ganske uten kamptrening, og det var en sensasjon da han vant i fire sett. Jeg har likevel vanskelig for å se hvem som skal klare å gjøre noe lignende mot Nadal.

2) Skade(r). Nadal var mye skadet i begynnelsen av karrieren sin. Forhåpentligvis slipper han mer problemer, men for konkurrentene begynner det å minne om det eneste håpet de har. Likevel, Nadal var skadet en kort periode på seinvinteren. Tankeeksperiment: Dersom Federer vinner French Open i Nadals fravær, vil det alltid være en hake ved tittelen, eller vil folk overse det? Er Vebjørn Rodals OL-gull fra 1996 litt mindre verdt enn hvis Wlson Kipketer hadde deltatt?

3) Skjemaet. Det er vanskelig å se for seg Nadal som sliten. Han er ung og sterk, og har en vanvittig intensitet. Han har vunnet Monte Carlo og Barcelona, og har planlagt å spille Roma og Hamburg før French Open. Det er mye tennis på kort tid. Nadal vinner jo kampene sine i strake sett, men det må jo prege kroppen hans likevel. Federer har et mindre hektisk program. Nadal spilte mye i fjor også, og vant alt han stilte opp i. Men jeg synes det er rart at han ikke sparer seg litt mer. Etter den overraskende Wimbledon-finalen i fjor var Nadal svak resten av sesongen, og han kom ikke helt tilbake i form igjen før seieren i Indian Wells i vinter. Mye grus nå er bra for selvtilliten (og kontoen), men hvis han tar det litt med ro, tror jeg han vil tjene på det.