Stikkordarkiv: Muster

Federers nedadgående finalestatistikk

ATP - herretennisDet finnes mange artikler om Roger Federers rekorder på tennisbanen. Personlig er jeg mest imponert over at han på et tidspunkt vant mer enn 20 finalekamper på rad. I en finale møtes turneringens to formspillere, og en tittel kommer sjelden lett.

I går kveld spilte Federer finale igjen, hans sjuende for året. Jeg var ikke spesielt optimistisk: Federer hadde bare to seire og fire tap i de foregående finalene i 2014. Titlene kom i Dubai og Halle, to små turneringer. I Toronto i går tapte Federer finalen (som jeg fryktet) mot Jo-Wilfried Tsonga.

Med Federers nedadgående finalestatistikk i mente begynte jeg å lure på hvem som er tidenes beste finalespillere på herresiden. Magefølelsen sa Rafael Nadal, ikke minst takket være alle grustitlene han har samlet. Svaret Wikipedia serverte var noe helt annet enn jeg så for meg:

Finals winning % W–L*
1. Austria Thomas Muster 80.00 44–11
Australia Rod Laver 20–5
3. Russia Nikolay Davydenko 75.00 21–7
4. Sweden Thomas Enqvist 73.08 19–7
5. Sweden Björn Borg 72.73 64–24
United States Pete Sampras
7. Argentina Juan Martín del Potro 72.00 18–7
8. Argentina Jose Luis Clerc 71.43 25–10
9. United States John McEnroe 71.30 77–31
10. Spain Rafael Nadal 69.57 64–28

Folk med overfladisk tennisinteresse vil nok rynke panne over noen navn her. Jose Luis Clerc? Argentinsk grusspesialist som aldri vant noen Grand Slam-turnering, han nådde ikke engang noen finaler. Thomas Enqvist? Høy svenske som var best på raske dekker i årene rundt årtusenskiftet. Nikolay Davydenko (bildet)? Artig russer som var mest kjent for å svikte mot slutten av Grand Slam- turneringer, men en god statistikk i finaler.  Han slo faktisk Rafael Nadal i strake sett i Masters-finalene i Miami i 2008 og Shanghai i 2009.

Nikolay Davydenko (Wikimedia).

Øverst ligger altså Rod Laver (en av tidenes fem beste spillere) og Thomas Muster. Tilfellet Muster viser at vi ikke skal lese altfor mye inn i finalestatistikken. Han var det tidlige nittitallets svar på Rafael Nadal, dog med bare én tittel i Roland Garros. 40 av Musters titler kom på grus, et underlag hvor han bare tapte 5 finaler.

Pete Sampras og Thomas Enqvist var mentalt sterke, men spilte få finaler på sitt verste underlag (grus).

Det aller beste tennistipset, del II

For ganske nøyaktig siden skrev jeg en skråsikker artikkel med overskriften Det aller beste tennistipset.

Hva det var, dette tipset? Å se på ballen helt til den har forlatt racketen. Før hver ballveksling går det en frenetisk indre monolog, omtrent som dette: «Okei, nå har du betalt en del penger for denne tennistimen, dere har funnet et tidspunkt som passer for begge, det kan bli ei stund til neste gang, kondisen er okei og kroppen er fortsatt i grei form – SÅ HOLD NÅ ØYNENE PÅ DEN JÆKLA BALLEN!!!». 

Se på ballen-doktrinen gjelder fortsatt, men jeg føler behov for å sette et annet tennistips på førsteplass sammen med den.

Marion Bartoli (Wikimedia).

Det meste av det verdens beste tennisspillere gjør, er uoppnåelig for en selvlært tennisspiller med 40-årsdag i horisonten. Å serve brukbart. Å slå fem gode grunnslag på rad. Å få tennisutstyr slengt etter seg fra verdens sportstøyprodusenter.

Andre proffting lar seg kopiere. En ting jeg alltid har flirt litt av, er spillernes frenetiske tripping før de skal ta imot en serve eller et grunnslag. Man kan si mye bra om beina mine (de har løpt to maraton), men tripping har de drevet lite med. Det er greit å være forberedt på at ballen skal komme over nettet, men hvorfor må det trippes så mye, proffspillere?

Wimbledon-vinner Marion Bartoli var dronningen av småhopping ved serveretur. På herresiden kan ingen av dagens spillere måle seg med Stefan Edberg. Hvis du ser klipp fra kampene hans, kan du ikke unngå å legge merke til Edberg-dansen før hver retur. Sjekk hvordan Edberg spretter rundt før Thomas Muster sine server i denne kampen, helt konsentrert og klar til oppgaven som venter:

Det var tid for en ny tennisøkt. Hvis verdens beste spillere spretter ustanselig mellom poengene, var det kanskje en idé å teste dette ut, etter 20 års trass? Virkningen var umiddelbar. Den kan best beskrives som lyn av oppmerksomhet, fra tærne og oppover kroppen. Hodet kan tenke at kroppen skal flytte seg, men det skjer ikke alltid noe. Da er det bedre å begynne med litt småhopping, for den forplanter seg til hjernens senter for oppmerksomhet, og ut i armene.

Det ser kanskje ikke så kult ut, men det virker. På et visst tidspunkt i livet bryr man seg mer om funksjon enn form, og jeg er definitivt der nå. Og 40-årsdagen er tross alt to og et halvt år unna.

Tre måter Nadal kan unngå å vinne French Open

Denne saken handler om herretennisBli med meg på litt høytsvevende fantasering om hvordan Rafael Nadal kan ungå å vinne French Open. Jeg innrømmer at teoriene ikke er særlig sterke.

Nadal vant nettopp i Barcelona. I finalen vant han enkelt mot Guillermo Canas. Sistnevnte har allerede sikret seg Comeback player of the year-prisen som deles ut hvert år. Eter at han slo Federer to ganger på amerikansk hardcourt, har det vært folks siste argument mot Nadal: «Bare vent til han spiller mot Canas!». Nå har han gjort det. Og vunnet, 6-4, 6-4.

Men altså: Tre ting som kan hindre Rafael Nadal i å vinne French Open, presentert i tilfeldig rekkefølge:

1) Et mirakel. Jeg snakker ikke om guddomelig inngripen, for hvis Han finnes, bør Han bruke kreftene på noe mer viktig enn en idrettsturnering. Jeg snakker heller om et idrettsmirakel, eller en bombe, som det heter i sportsterminologien. De skjer ikke ofte i grustennis, for der kan ikke en mann serve seg til seier, slik f.eks Ivo Karlovic gjorde da han slo ut Lleyton Hewitt av Wimbledon for noen år siden. De siste årene er vel Michael Stich sin semifinaleseier mot Thomas Muster i 1996 det beste eksempelet. Muster var sin tids Nadal, et keivhendt grusmonster som hadde vunnet 12 grusturneringer i 1995 og var tittelforsvarer. Stich var ganske uten kamptrening, og det var en sensasjon da han vant i fire sett. Jeg har likevel vanskelig for å se hvem som skal klare å gjøre noe lignende mot Nadal.

2) Skade(r). Nadal var mye skadet i begynnelsen av karrieren sin. Forhåpentligvis slipper han mer problemer, men for konkurrentene begynner det å minne om det eneste håpet de har. Likevel, Nadal var skadet en kort periode på seinvinteren. Tankeeksperiment: Dersom Federer vinner French Open i Nadals fravær, vil det alltid være en hake ved tittelen, eller vil folk overse det? Er Vebjørn Rodals OL-gull fra 1996 litt mindre verdt enn hvis Wlson Kipketer hadde deltatt?

3) Skjemaet. Det er vanskelig å se for seg Nadal som sliten. Han er ung og sterk, og har en vanvittig intensitet. Han har vunnet Monte Carlo og Barcelona, og har planlagt å spille Roma og Hamburg før French Open. Det er mye tennis på kort tid. Nadal vinner jo kampene sine i strake sett, men det må jo prege kroppen hans likevel. Federer har et mindre hektisk program. Nadal spilte mye i fjor også, og vant alt han stilte opp i. Men jeg synes det er rart at han ikke sparer seg litt mer. Etter den overraskende Wimbledon-finalen i fjor var Nadal svak resten av sesongen, og han kom ikke helt tilbake i form igjen før seieren i Indian Wells i vinter. Mye grus nå er bra for selvtilliten (og kontoen), men hvis han tar det litt med ro, tror jeg han vil tjene på det.

Federer rundet 40

Denne saken handler om herretennisRoger Federer fylte nylig 25, og han vant sin 40. tittel noen dager siden. Tall som gir grunn til å stoppe litt opp.

Hvor mange titler kan sveitseren ta? La oss si at han spiller til han er 30, et konservativt anslag. Det betyr fem sesonger til. La oss si at han tar i snitt fem titler i året. Han har vunnet mye mer enn det de siste sesongene, men ting kan snu seg. Fem sesonger med fem titler betyr 25 titler i tillegg til de 40 han har fra før.

Hvis Federer holder det skjemaet, begynner det å bli interessant. Han tar snart igjen Stefan Edberg (42 titler) og Thomas Muster (44). Boris Becker har 49 titler (ingen av dem på grus!) og Ilie Nastase har 52. Bjørn Borg vant 57 titler i sin korte karriere.

Men altså, hvis Federer holder skjemaet med fem titler i året til han blir 30, kan han passere Agassi (60), Guilermo Vilas (62) og ikke minst Pete Sampras (64).

Legg merke til at Federer ikke har noen sjans på McEnroe (77), Lendl (94) og Connors (109). Hvis Connors sin rekord noen gang blir slått, skal jeg svømme til det påfølgende Ausralian Open, om jeg så er 80 år når det skjer.

The greatest show in sports, French Open og NRK

Denne saken handler om herretennisHatten av for Rafael Nadal. Spanjolen vant sin femte av seks mulige kamper mot Roger Federer (bildet) i dag. Fem sett, fem timer, tre tie-breaks og sin 53.strake seier på grus, i Masters-turneringen i Roma. Nadal er den beste grusspilleren verden har sett siden Thomas Muster for ti år siden.

Eller: Han er bedre enn Muster. Nadal går inn i French Open som en overveldende favoritt. Roger Federer er en like stor favoritt i Wimbledon noen uker senere. Jeg lurer på hvordan Federer vil takle tapet mot Nadal i Roma. Han hadde to matchballer, som han begge ødela med upressede feil.

Andy Roddick har et lignende kompleks overfor Federer som Federer har overfor Nadal. For Roddick sin del har det satt han helt ut av spill. Han har ikke slått Federer på tre år. Tanken på å møte Federer i finalen har ødelagt konsentrasjonen hans i andre turneringer hvor Federer har stått på motsatt side av oppsettet. Nå taper Roddick ikke bare mot Federer, men også mot andre.

Foreløpig har Federer ikke blitt tilsvarende nedtrykt av alle tapene mot Nadal. Han vet at han er den beste på alle andre dekker enn grus. Dessuten kan Nadal tape mot andre spillere enn Federer på raske dekker (bare spør James Blake). Federer kommer garantert til å være skjerpet før French Open. Han er verdens soleklart nest beste spiller på grusen nå. Når var det sist en så komplett verdensener?

NRK skal sende Wimbledon-turneringen i sommer, til min store begeistring. De skal også sende fotball-VM. Sistnevnte blir hypet med små spots innimellom. Da jeg så på Sportsrevyen (for et trist lite program det har blitt) i kveld, mimret Pernille Sørensen kokett om sitt komplette uengasjement da Norge slo Brasil («jeg husker ikke hvilket år det var»).

Sportsrevyen hadde også et innslag om tennis. Kanskje noen ord om The greatest show in sports akkurat nå, gigantene Nadal og Federer sin thriller i Roma? Nei da. To gamle gubber som skal spille EM for veteraner. Et trivelig innslag.

Men hvis NRK vil dra folk inn fra sommeraktivitetene for å se Wimbledon i sommer, bør de begynne å varme opp publiken allerede nå. Hva med å kjøre en lignende serie som den Penille Sørensen deltok i? Tror ikke det er noe problem å finne folk som har mange minner fra NRK sin dekning av Wimbledon.

Den store comeback-årstiden

Martina Hingis har allerede sagt at hun skal spille neste sesong, og hurra for det. Jeg er spent på å se hvordan hun gjør det.

Om det blir som Bjørn Borg sitt flaue comeback i 1991 – han trodde han skulle klare å vinne med treracketer mot 15 år yngre spillere – eller som Thomas Muster sin fantastiske tilbakekomst etter å ha blitt kjørt ned av en full mann. Time will show.

Like etter kommer flere gamle kjente og melder at de ikke er helt ferdige ennå. Monica Seles og Anna Kournikova preget tennisen på helt ulike måter og i hver sin del av 90-tallet.

Seles vant en periode 8 av 9 Grand Slam-turneringer hun stilt opp i. Hadde det ikke vært for den tyske knivstikkeren i 1993, ville hun ganske sikkert hatt 15-20 GS-titler. Seles blir 33 neste år, og har ikke spilt på lenge. Jeg skjønner ikke helt hva som motiverer henne. Jeg tviler på om hun har evnen til å bli en toppspiller igjen.

Anna Kournikova er også frampå og sier at hun vurderer comeback. Woosh, plutselig ble det 1999 igjen. Anna savner rampelyset, web-guttene har fått nye damer å drømme om, og i tennisverdenen er folk mer interessert i hennes landskvinner Dementieva, Myskina, Kuznetsova og særlig Sharapova. Jeg ser ikke helt hva Kournikova vil oppnå, bortsett fra litt kjapp oppmerksomhet.

Men et comeback som det er verdt å vente på, er Jennifer Capriati (hei, jeg har bilde av henne også!). Vekke hele 2005 med skade. Har en tendens til å bli overvektig i pausene sine, og blir 30 neste år. Men likevel, Capriati er en tøffing som ikke blir skremt av Williams, Davenport og gjengen. Jeg gleder meg til å se henne igjen, selv om det ikke er finesse-tennis hun driver med. Usikkert når det skjer.

Hvem kan slå Nadal?

Tennis på tv:
Rafael Nadal – Xavier Malisse 6-2, 6-2, 6-4
2. runde, French Open

Rafael Nadal gjorde kort prosess med Xavier Malisse i dag, 6-2, 6-2, 6-4. Han har utrolig mye energi, og virket særdeles konsentrert. Jeg blir litt svett av å se Nadal spille (til forskjell fra f.eks Safin og Federer), melkesyra fra den kompromissløse stilen kommer omtrent gjennom tv-ruta.

Nadal spiller som en blanding av Hewitt og Thomas Muster – slit og strev, mye overskru på ballen og kamp om hvert poeng. Men han har sine begrensninger, til tross for fem titler så langt i år.

Serven har blitt bedre på de fire månedene siden jeg sist så han.

Backhanden er mest til å holde ballvekslingene i gang, og gode spillere vil kunne hakke på denne. Siden de fleste spillere er høyrehendte (Nadal er keivhendt), kan de slå diagonale forehander mot Nadals backhand, og det er et slag de fleste behersker godt.

Nadal spiller med veldig mye overskru, og trenger god tid på seg for å klargjøre forehanden. Spillere som Agassi (tidligere) og Safin er flinke til å ta ballene tidlig for å minske reaksjonstiden hos motstanderne. Safin mot Nadal ville vært en interessant kamp.

Neste runde blir snadder: Nadal mot Gasquet. Federer mot villmannen Gonzalez. Nalbandian mot Ancic. Mantilla mot Gaudio.

Fantastiske slag, del 7: Courier sin forehand

Jim Courier la opp for fem år siden, men gjorde nylig et bittelite comeback som doublespiller sammen med Andre Agassi. Det gir anledning til å mimre tilbake til et av de mest fryktede slagene fra det tidlige 90-tall.

Vi skrur klokka tilbake 13 år. Sampras og Agassi er i begynnelsen av 20-årene, og begynner å få spillet på plass. Chang kommer langt i de fleste turneringer, Edberg og Becker er i sin beste alder, ja til og med McEnroe og Lendl henger godt med fortsatt. I buskene lurer Richard Krajicek, Todd Martin, Cedric Pioline, Thomas Muster, Petr Korda og Michael Stich. Det var i det hele tatt høy kvalitet på tennisen.

Likevel var den mest stabile spilleren på denne tiden den ganske ordinært utrustede amerikaneren Jim Courier. I perioden 1991-93 nådde han finalen i alle grand slam-turneringene, og vant to ganger i Australian og French Open.

Få verdensenere har sett ut som de har slitt mer for plasseringen enn Jim Courier. Han bygde spillet rundt enestående fysikk, og sin tids mest fryktede slag: Forehanden.

Det var et stygt slag, og minnet mer om baseball enn tennis. Courier så ut som han ga ballen juling med forehanden, det voldsomme treffet kom fra en robust høyrearm mer enn en helhetlig bevegelse med kroppen.

Men det funket som bare f. Courier var best trent på hele touren, og kunne løpe rundt backhanden hele dagen. Courier sin inside-out forehand er legendarisk (forehand fra eget backhand-hjørne til motstanderens backhand). Se f.eks finalen i French Open 1991, hvor han gnagde Agassi i stykker i en kamp han strengt tatt hadde fortjent å tape.