Tennis på tv: Sofia Kenin – Garbine Muguruza 4-6, 6-2, 6-2 Finale, Australian Open 2020
Damefinalen mellom Sofia Kenin og Garbine Muguruza ble mer underholdende enn begynnelsen lovet. Muguruza er den hardtslående av de to, og utstråler en sjefhet på banen som jeg liker. Hun var fast bestemt på å knuse alt som Kenin måtte slenge over nettet, på sin vanlige «jeg vinner og jeg taper kampene mine selv»-måte. (Motto på Muguruzas Instagram-profil: «Life is too big to play small».)
Det funka bra ganske lenge. Kenin hadde tydeligvis en plan om å dra Muguruza ut av stilen med å variere spillet, men da hun hadde slengt i vei tre stoppballer før jeg hadde funnet en komfortabel stilling i stolen, tror jeg Muguruza skjønte tegningen.
Kenin er et nytt bekjentskap for meg. Spillere i kvinnefinalene er gjerne det, det popper opp nye talenter som kanskje/kanskje ikke kan overta etter Serena Williams. (Jeg føler jeg har skrevet den setningen noen ganger opp gjennom årene.) Underveis i kampen ble Jelena Ostapenko nevnt av Eurosports kommentatorer da de svarte på spørsmål om Kenins langvarige potensial (Ostapenko vant French Open en gang), og de trodde Kenin nok hadde spillet til å stabilisere seg i toppen.
Vi får se. Kenin spilte en kreativ, variert og fin tennis i denne finalen, med en enormt lang tilbakesving på forehanden. Mest imponerende var de tre strake breakballene hun reddet på 2-2 i tredje sett, først tre vinnere og så to vinnere til da hun holdt til 3-2. Da var Muguruza ferdig, og dobbeltfeilen på matchballen var en passende avslutning.
Jeg har skrevet altfor lite om kvinnetennis på denne bloggen de siste månedene. Skeivfordelingen er enorm.
Grunnen er at også jeg griper til det mest nærliggende. De mest interessante historiene de siste årene har vært på herresiden, enten med de internasjonale brillene (Nadal og Federers tilbakekomst) eller de norske (Casper Ruuds klatring på rankingen).
Kvinneklassen har handlet mest om Serena Williams sin jakt på rekorder. Det er selvsagt interessant nok, men alle idretter er avhengige av å etablere nye navn for å holde på interessen. Eventuelt at mer enn én spiller holder seg stabilt i toppen i årevis, slik det har vært på ATP-touren de siste 10-12 årene.
Hun ligger på fjerdeplass på WTA-rankingen, men det tallet betyr ikke så mye som det burde gjort. Muguruza har bare ett virkelig godt resultat i karrieren, finaleplassen i Wimbledon i fjor. Siden den gang har det vært langt mellom drammene (som min tidligere gruppeleder pleide å si), og 2016 står som en sammenhengende nedtur for den spanske jenta. Et par solide resultater for Spania i Fed Cup (mot Vinci og Schiavone) er det nærmeste jeg kommer høydepunkter fra henne i år. Nylig tapte hun på hjemmebane i Madrid. Muguruza ligger for øyeblikket på 35. plass i racet til WTA-sluttspillet (altså resultater siden 1. januar), hvor de åtte beste får delta.
Garbine Muguruza (Wikimedia Commons).
Selvtillit er en av hjørnesteinene for en toppidrettsutøver. Du blir ikke best uten en usvikelig tro på egen fortreffelighet. Men det finnes grenser for alt, og intervjuet som svaktspillende Garbine Muguruza nylig ga til The Independent fikk meg til å riste på hodet. (Og lure på hvorfor ikke journalisten stiller henne noen kritiske spørsmål:)
Garbine Muguruza warns rivals they’ll be stepping into ‘my territory’ at Roland Garros (Jeg tror ikke konkurrentene er redde for Muguruza i det hele tatt på Roland Garros-banene, så middelmådig som hun har spilt i år.)
Garbine Muguruza enjoyed her best run at a Grand Slam tournament on grass, says hard courts are her favourite surface, but feels that clay is “my territory”. (Blås i følelsene, statistikken sier at Muguruza har til gode å vinne en eneste tittel på grus – hun har ikke så mye som spilt en finale på underlaget.)
«I always think that I can win a tournament,” Muguruza said. (Likevel har hun bare vunnet to turneringer i karrieren, og tapt tre finaler. Hvis hun hele tiden føler at hun kan vinne turneringer, hvor er det det svikter?)
Muguruza is aiming to build on her successes of last year (Det motsatte ville vært et sjokk.)
WTA-touren leter etter en ny stjerne. Akkurat når ser ikke Garbine Muguruza ut som Serena Williams´ arvtaker, mer som en one slam wonder. Håper jeg tar feil.
Tid. Alltid for lite av den. Når ulike interesser kjemper om min, vinner ofte aktiviteten som gir penger i kassen. I år betød det at Wimbledon-turneringen i sin helhet ble spilt uten at det kom så mye som et komma på denne bloggen.
Når jeg tenker tilbake på det, har jeg sett få av Roger Federers triumfer på tv. Jeg husker nederlagene bedre. Australian Open 2009. Wimbledon 2008. US Open 2011 og så videre. Sist gang han vant Wimbledon, i 2012, så jeg første sett (som Federer tapte), gikk syk til sengs og så etterpå at han vant kampen i mitt fravær.
I år har Wimbledon gått på C More, og finalen var den eneste kampen jeg så, sendt på NRK (hurra!). Det vil si; jeg så de to siste settene av tapet mot Djokovic. Det var en nedtur. Federer virket hemmet, stiv, passiv og slått lenge før Djokovic hadde vunnet.
Federer kom fra en semifinale mot Andy Murray som fikk det sosiale nettet til å gå bananas over Federers magi. Likevel hadde jeg Djokovic som klar favoritt i finalen. Djokovic, som Nadal, spiller alltid gode finaler. Det måtte en utenomjordisk Stan Wawrinka til for å slå ham i French Open i forrige måned.
Mot Federer holdt Djokovic presset oppe gjennom hele kampen. Det bidro utvilsomt til at Federer ikke klarte å få noen ro over spillet sitt. Skulle han vunnet denne kampen, måtte han servet som mot Murray og håpet på et heldig break her og der (Pete Sampras-metoden). Fra grunnlinjen vil han ikke kunne slå Djokovic over fem sett i 2015. Og Djokovic ble ikke offer for Federers serving slik Murray ble det i semifinalen.
Flere kommentatorer har nevnt det samme om Novak Djokovic: Han er en spiller uten svakheter, mer enn en spiller med styrker som skiller seg ut. Alt er solid ved Djokovic i 2015, han er en fabelaktig slagmaskin som klarer å komme raskt tilbake fra mentale nedturer. Det stresser motstanderne, selv Roger Federer.
Et irritasjonsmoment med begge Wimbledon-finalene var kommentatorenes sterke trang til å kaste ut spådommer om hva de trodde kom til å skje. Det kan alle gjøre som ser på tv, og eksperter blir sjelden konfrontert med sine spådommer når de slår feil. (Dagens Næringsliv er herlig onde når de tar seg bryet med å se hvor presist ekspertene spår.)
Rett etter kampslutt i herrefinalen spådde Jan Frode Andersen at Djokovic kom til å vinne mange flere Grand Slam-turneringer, og at han kom til å vinne US Open også (jeg klarer ikke å finne klippet, og siterer fra hukommelsen).Alle verdensenere ser uslåelige ut mens de er på topp, også Djokovic. Det betyr selvsagt ikke at de kommer til å dominere i all framtid, og det er lett å glemme når vi ser dem på høyden av makten.
Begge Djokovic-spådommene kan utmerket godt slå til, men det er selvfølgelige utsagn som de fleste kan stille seg bak. Ingen ser for seg det motsatte, at dette er begynnelsen på slutten for Djokovic – heller ikke jeg. Men hvem trodde at Boris Beckers tredje Wimbledon-triumf i 1989 – han var 21 år gammel – skulle bli hans siste der? Eller at John McEnroes seier i US Open 1984, hans utrolige sesong, ble hans siste av noen Grand Slam-sort? Eller at Mats Wilander, som vant US Open og to andre Grand Slam-turneringer i 1988, aldri ville komme i nærheten igjen?
I en forutsigbar verden kommer Djokovic til å dominere i lang tid framover. Det fine og frustrerende med sport er at virkeligheten ofte avviker fra manus. Det mest interessant med de beste idrettsfolkene er å se hvordan de takler siste halvdel av karrieren. Noen blir utbrent (Sampras, Borg, Graf), noen faller raskt og brutalt (Wilander), noen finner ny inspirasjon (Agassi) og andre nekter å bli gamle (Serena Williams). Hvor kommer Novak Djokovic til å være når han er 31?
Dette ble litt i sureste laget. Jeg hadde sikkert også spådd det ene og det andre hvis jeg hadde kommentert en Wimbledon-finale på NRK. Likevel; hvorfor har kommentatorer sterkt behov for å si at «denne kampen er ferdig» og «dette kan gå fort» så snart en spiller får en stor ledelse? Det skjedde da Serena Williams kjørte over Muguruza i begynnelsen av andre sett av damefinalen. Kampen var ikke ferdig, Muguruza hevet seg og Serena fikk nerver. Muguruza servet på 4-5 i andre sett, og kunne presset kampen til et tie-break. Etter det første settet regnet jeg med at Serena kom til å vinne, men selv en finale med henne på ene siden av nettet skal spilles til siste poeng. Den er ikke ferdig før den er ferdig. Kjedelig, men sånn er det.
Serena Williams vant sin Grand Slam-tittel nummer 21 i Wimbledon, Novak Djokovic vant sin niende. Kommer Serena til å vinne US Open også, og dermed alle fire i år? Kommer Djokovic til å vinne i New York?
Det kjedelige svaret er at det er umulig å spå om ting så langt fram i tid. Langsiktige spådommer med mange usikre faktorer har liten verdi.
Hvis historien er en pekepinn, vil jeg tippe at en av dem kan vinne, neppe begge. Til det har sporten for mange tilfeldigheter og gode spillere. En av dem kan bli skadet, syk eller møte en motstander som ikke klapper sammen i tredje sett (slik alle gjør mot Serena). Djokovic har, alle sine hardcourtmeritter til tross, bare vunnet US Open én gang, i 2011. Da klarte han seg i semifinalen mot Federer med et nødskrik. Statistisk sett skal både Djokovic og Serena vinne i New York. At begge gjør det? Jeg vil heller sette en hundrings på at det IKKE kommer til å skje.
Kortsiktige spådommer liker jeg bedre. Denne uka spilles kvartfinalene i Davis Cup, og alle er i mitt hode relativt åpne. Serbia stiller uten Djokovic mot Argentina, men har et brukbart lag likevel. Jeg håper å komme tilbake til Davis Cup når jeg har unnagjort enda litt mer jobbing.
Tennis på tv:
