Noen raske spådommer

Denne saken handler om French OpenDe to siste kvartfinalene for menn spilles i dag. Uansett hvem som vinner hele turneringen, vil vedkommende ha gjort det gjennom å slå fabelaktige spillere. Ingen enkle trekninger i år (det mest ekstreme tilfellet må ha vært Sampras sin seier i Wimbledon 2000).

Nadal – Moya: Nadal i tre eller fire sett. Han kan alt som Moya kan, bare bedre. Og han er yngre, sultnere og springer fortere. Moya har slått Nadal på hardcourt begge gangene de har møttes der. Nadal har slått Moya tre av tre ganger på grus, inkludert i 2003, da Nadal var knapt 17 år. Moya tok ett sett mot Nadal i Roma tidligere i år. Klarer han å ta tre i Paris? Neppe.

Djokovic – Andreev: Møttes i Estoril i april, da vant Djokovic i tre sett. Han er favoritten igjen, selv om Andreev er i god form.

Djokovic mot Nadal i semifinalen kan bli morsomt. De møttes jo i fjor, da Djokovic trakk seg etter to tapte sett, med kommentaren «jeg følte jeg hadde kontroll på kampen» (!).

Federer og Davydenko er allerede klare for semifinalen på motsatt side av trekningen. Federer leder den innbyrdes statistikken 8-0.

Spanske favoritter

Denne saken handler om French OpenMorgendagens store kamp er uten tvil Rafael Nadal mot Lleyton Hewitt. Nadal slo Hewitt i tre tøffe sett i Hamburg for to uker siden. Han bør være uthvilt nå, og har i motsetning til Hewitt ennå ikke tapt noen sett.

Nadal er ikke tidenes beste på grus ennå

Den offisielle nettsiden har en omfattende, men litt tåpelig analyse i forkant. Nadal er god på grus, men å si at «Few would now disagree that Nadal is the greatest clay court player of all time», er latterlig. Bjørn Borg har seks titler fra French Open. Nadal har så langt to, som er mindre enn både Lendl, Wilander og Kuerten (tre titler). Nadal kan utmerket godt bli tidenes grusspiller, men han er det ikke ennå.

Hewitt spilte fem mot Gaudio og i forrige kamp fire mot Nieminen. Han er ikke så kvikk som før, og jeg tror Nadal kommer til å vinne i tre eller fire sett. Men Hewitt kommer garantert ikke til å legge seg.

Gamle Jonas Björkman

Nadals kvartfinalemotstander blir trolig Carlos Moya. Det er naturstridig at 35 år gamle Jonas Björkman er i fjerde runde av French Open. Svensken er best på raske dekker, og var i semifinalen av Wimbledon i fjor. Moya har ikke de sterkeste nervene i verden. Blir presset for stort, i en kamp alle sier at han kommer til å vinne enkelt? Jeg tror ikke det, tre sett for Moya, er min spådom.

Den andre kvartfinalen av nederste del av trekningen går mellom vinneren av kampene Djokovic-Verdasco og Andreev-Baghdatis. Djokovic bør være bankers, til tross for fire og fem sett i de to siste kampene. Verdasco er med i double også. Han må vel bli trøt av et sånt dobbeltløp? Sterkt å slå Ferrer i forrige runde. Andreev og Baghdatis er jevne, jeg tror Andreev forehander Baghdatis av banen og møter Djokovic i kvartfinalen.

Fort glemt

Denne saken handler om herretennisJa, forresten, hva skjedde med Guillermo Canas, Federers overmann i andre runde? Han forsvant i strake sett mot Carlos Moya i runden etter. Bare viser hvor jevnt nivået er. Canas hadde dessuten spilt kvalifisering til turneringen. Det er ikke vanlig at kvalik-spillere, som kommer «varme» inn i turneringer, vinner en kamp før de mister piffen.

Å se de beste trene

Steve Tignor er en sann tennisvenn, og har en fast spalte på tennis.com sine nettsider. Nå er han i Indian Wells. I bloggen sin skriver han om hvordan det er å se de beste trene. Hvis du noen gang kommer deg på en profesjonell tennisturnering, så se for all del på treningene.

Roger FedererTreningsbanene er som regel like ved siden av arenaene. Du kommer aldri tettere på spillerne enn når de trener. Jeg husker spesielt godt turen til Roma i 2003 (allerede fire år siden!), til fantastiske Foro Italico. Juan Carlos Ferrero og Carlos Moya trente på en liten bane.
De var alltid i rett posisjon til ballen.
De var aldri stresset.
Det så ikke ut som de anstrengte seg en millimeter.
De traff hver ball perfekt.
De slo knallhardt.

Det er først når du ser profesjonelle trene at du skjønner hvor gode disse folkene er, og hvor mye tennis handler om timing. French Open er et annet sted hvor du kommer tett på spillerne når de trener. I 2000 husker jeg at en ung sveitser (bildet) trente uten andre tilskuere enn meg, på en av de minst glamorøse banene der. Det så veldig flott, men litt uferdig ut.

Treninger er den beste sjansen til å få autografer. Mannlige spillere gir bort flere enn kvinnelige, etter det jeg har sett.

Federer prøver igjen

Denne saken handler om herretennisBåde Roger Federer og Rafael Nadal deltar i Masters-turneringen i Roma. Den spilles på det usannsynlig vakre Foro Italico-anlegget, ikke langt unna hjemmebanen til fotballlaget AS Roma. Området er verdt et besøk selv når det ikke spilles tennis der. Høye pinjetrær, tribune i marmor og noen gyselige statuer (bildet) gjør det til et uforglemmelig sted.

Roger Federer bryr seg nok lite om det, men han fikk i alle fall tid nok til å se på omgivelsene etter førsterundekampen mot Juan Ignacio Chela. 6-2, 6-1 vant sveitseren. Chela er en tidligere dopingdømt argentiner som spiller søvndyssende tennis. Federer hadde problemer med den typen spillere før, men ikke nå lenger.

Rafael Nadal åpner sin turnering i morgen, mot Carlos Moya. Moya vant faktisk deres eneste møte i år, på hardcourt. Slår han Nadal på grus også, blir jeg imponert.

Fantastiske slag, del 13: Moya sin forehand

Sommeren 1998 lå tennisverden for Carlos Moyas føtter. Han var 22 år, vakker, sjarmerende og hadde nettopp vunnet French Open. Et halvt år senere gikk han til topps på verdensrankingen.

Hovedvåpenet hans var for åtte år siden det samme som i dag: Forehand. Å se Carlos Moya sin forehand er for gamle tennis-purister som å dra en gaffel over en tavle. Moya holder racketen flatt mot bakken når han fører den tilbake, og påfører den gule lille stakkaren enorme mengder overskru. Det er ikke mye klassisk eleganse over den, men er herlig å se på likevel.

På grus betyr det at ballen skyter stor fart oppover når den treffer bakken. Dagens fremste eksponent for denne forehand-typen er Nadal, som er enda mer ekstrem enn Moya.

Når Moya står i posisjon og slipper løs forehanden, bør motspilleren ha god timing for ikke å bli presset bakover. Eurosports ekspertkommentator – jeg tror det er Anders Håseth – nevner ofte Moya som den spilleren Christian Ruud likte minst å spille mot. Lleyton Hewitt er en annen spiller som har hatt problemer med Moya.

Så hvorfor har ikke Carlos Moya dominert mer enn han har gjort? En åpenbar svakhet med slaget hans, er raske dekker, selv om han har noen titler der også. Pete Sampras møtte en ung Moya i finalen i Australian Open 1997, og brukte bevisst taktikken med å dra Moya langt ut i forehandhjørnet. I tidsnød er det vanskeligere å dra i gang Moya sitt omfattende forehand-maskineri.

Moya har også slitt med skader. Dessuten er hans beste slag også det eneste våpenet han har: Når forehanden ikke fungerer, vinner ikke Moya. Backhanden er f.eks helt elendig, serven litt over middels, og han surner ofte hvis ting går skeis.

Men altså: Få med deg Carlos Moya på en god dag. Dette bildet er fra French Open 2000, fra en trening med bl.a Patrick Rafter. Jeg sverger på at Moya sine uanstrengte forehander gikk tre meter over nettet før de stupte mot bakken.

Beleilig skade for Federer

Roger Federer, French Open 2000Han har ikke spilt siden tapet for Richard Gasquet i Monte Carlo, og i dag ble det klart at Roger Federer trekker seg fra turneringen i Roma.

Godt for ham, sier jeg. Federer har spilt altfor mange turneringer det siste året, men det er sikkert fristende når han vinner nesten alle. Nå får han et passende avbrekk før French Open. Hvis han trenger mer grustrening, kan han spille i Hamburg senere denne måneden.

Carlos Moya er også skadet, og trakk seg fra kampen mot Robredo i Estoril på grunn av en vond skulder. Serena Williams og Elena Dementieva har trukket seg fra turneringen i Berlin.

Dramatisk? Nei, sannsynligvis ikke for noen av dem. Det spilles for mange turneringer, det er så enkelt.

Spanjolene i kortform

Carlos MoyaNår det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

  • Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
  • Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
  • Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
  • David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
  • Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
  • Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
  • Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
  • Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
  • Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
  • Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
  • Albert Montanes (74): Se Verdasco.
  • Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
  • Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
  • Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
  • Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
  • Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.

Moya slo endelig Ferrero

München høres mer seriøst ut enn Estoril, men det er ingen tvil om hvor den viktigste ATP-tennisen spilles akkurat nå.

Dagens lille overraskelse kom i kampen mellom Ferrero og Moya, to gamle grussjefer som sliter litt. For første gang siden 1999 vant Moya, og dermed viser den innbyrdes statistikken 7-4 til Ferrero. Vet ikke hvor mye som kan leses av dette resultatet. Begge er i beste fall outsidere til French Open. Den tredje French Open-mesteren i aksjon var Costa, men den kampen er ikke ferdig ennå.

Kjekt for Moya, som jeg har gitt en del tyn før. Hvis han og Ferrero bare kunne kvittet seg med de dustete pannebåndene, ville alt vært hunky dory. Moya etter seieren:

I’m very motivated and think I have chances to win tournaments again.

Ja, ja. Det betyr vel som vanlig at Moya kommer til å tryne så snart muligheten byr seg.

Tommy Robredo (nok en spanjol) spiller også i Estoril, han vant 7-5, 6-0 mot Ventura. Robredo er en sånn spiller som alle kommer til å ha glemt dagen etter han har lagt opp, selv om han har en helt grei karriere.

Den tapte generasjonen

Fiasko er tungt å innrømme, selv om det skjer på andres vegne. Men det svir alltid å innse at ens egen generasjon er ganske ubrukelig.

Dagens beste tennisspillere er født rundt 1980 – Hewitt, Roddick, Federer, Safin, Coria. Før dem dominerte Sampras, Agassi, Chang og Courier. De er født ti år tidligere.

Det store mysteriet er hva som skjedde med gjengen midt mellom, altså de som er født midt på 70-tallet. Etter prognosene skulle de tatt over tronen fra Sampras/Agassi rundt 1998/99. Det skjedde ikke. Kafelnikov vant to slams, Kuerten tre på grus. Resten av denne gjengen har hatt gode glimt, men aldri stabilitet i toppen.

Sampras var verdensener i 1998. Året etter Agassi, 29 år gammel. Kuerten er den fra midten av 70-tallet som har sluttet året som nummer en, det skjedde i 2000. Deretter har det handlet om Hewitt, Roddick og Federer.

Hva skjedde med dere, Thomas Enqvist, Magnus Norman, Nicolas Lapenttti, Carlos Moya, Alex Corretja, Nicolas Kiefer og Tommy Haas? Vi som er født i ’76 trenger også generasjonshelter.