Stikkordarkiv: Moya

1999 i herretennis: Førsteplass på vandring

Da Andy Murray overtok førsteplassen på ATP-rankingen i november, ble det etterfulgt av så mye halloi at det er vanskelig å tenke seg at nye verdensenere en gang var en helt dagligdags ting.

Årsaken heter Novak Djokovic, som hadde hatt førsteplassen sammenhengende i mer enn to år. De siste årene har førsteplassen turnert mellom Federer, Nadal og Djokovic. Den siste før denne trioen var Andy Roddick, som var verdensener til vinteren 2004. At Andy Murray overtar førsteplassen nå bekrefter at merkelappen – klisjévarsel! – «de fire store» om ham og Nadal, Federer og Djokovic er på sin plass.

Det har ikke alltid vært like topptungt. La oss skru klokken tilbake til en annen tid, en uskyldigere tid, en tid hvor 11. september er en dato som alle andre, hvor mobiltelefoner er en ting for de få, hvor platebransjen tjener penger som gras, Apple er en datamygg og den største globale skurken ikke snakker arabisk, men bor i Beograd og heter Slobodan Milosevic.

Velkommen til 1999, et av de mer kaotiske årene i moderne herretennis, hvor førsteplassen på rankingen spratt rundt fra mann til mann:

Året 1999 begynte med at verdensener Pete Sampras holdt seg hjemme fra Australian Open, fordi han hadde overarbeidet seg høsten før i jakten på sin sjette strake sesong på toppen av rankingen. Ingen kronprins var i sikte. Det var faktisk så ille at grufullt kjedelige Alex Corretja kunne blitt verdensener.

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Carlos Moya (Wikimedia Commons).

Likevel klarte ingen å overta førsteplassen før i mars, da tørrpinnen Carlos Moya overtok toppen. Han hadde vunnet French Open sesongen før, men vant ikke en eneste turnering på nesten to år etter den seieren. Men fordi ATP-rankingen baserer seg på de siste 52 ukenes prestasjoner, ble Moya løftet til førsteplassen to uker i mars 1999.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen etter Moyas to uker, før det var duket for enda en fersk verdensener: Russiske Yevgeny Kafelnikov vant Australian Open i 1999, men da han ramlet inn på førsteplass våren 1999 hadde han tapt seks førsterundekamper på rad. Rankingsystemet gir seg merkelige utslag noen ganger, få mer ekstreme enn dette.

Pete Sampras overtok førsteplassen igjen på forsommeren, før Andre Agassi, takket være seier i French Open 1999 og finale i Wimbledon, gjorde comeback på førsteplass. Disse to amerikanerne eide sommeren 1999. Den største kampen som aldri ble spilt, er US Open 1999 mellom Sampras og Agassi – Sampras måtte gi seg tidlig i turneringen på grunn av skade.

Midt i 1999-sommerens deilige duell mellom Sampras og Agassi ble førsteplassen overtatt av…Patrick Rafter, mye takket være seieren hans i US Open 1998. Pete Sampras overtok den igjen i august 1999, før Andre Agassi tok den igjen i september 1999 og beholdt den ut sesongen. Takk og pris. Agassi vant to Grand Slam-turneringer i 1999.

Det var 1999: Fem ulike verdensenere, en sport i et vakuum mellom Pete Sampras´ velmaktsdager og den neste store generasjonen (Hewitt, Federer, Safin, Kuerten), med forglemmelige fyrer som Carlos Moya og Yevgeny Kafelnikov dyttet til topps i mellomtiden. Forståelig nok ble ikke endringene på toppen den gang like mye feiret som Andy Murrays toppklatring, men oftere møtt av hoderisting.

På tide å pakke sammen

ATP

Carlos Moya

Carlos Moya, French Open 2000.

Hvor mange av dagens ATP-spillere har vunnet en Grand Slam-turnering på 90-tallet? Ikke Federer, i alle fall ikke Nadal, ikke Roddick, ikke Hewitt og heller ikke Safin. Jeg tror faktisk bare det er én igjen: Carlos Moya fra Spania, som vant French Open i 1998. Nå er han nummer 48 i verden, og det er noen år siden folk snakket om forehanden hans med ærefrykt.

Moyas karriere har vært i jevn nedgang de siste årene. Jeg beundrer Moya for at han orker å fortsette, men jeg ser ikke helt poenget i det. Til nå i år er statistikken hans 2-4 i kamper.

I går tapte han i turneringen i Acapulco mot Leonard Mayer fra Argentina, og nei, jeg har heller ikke hørt om ham før. Uken før prøvde Moya seg mot Maximo Gonzalez (også han fra Argentina, nummer 98 i verden), og tapte der også.

Nei, Carlos, du og jeg blir 33 i år, og idrettsverdenen tilhører yngre folk enn oss.

Det regner i dag

Dag to av French Open er unnagjort, og været i byen har forandret seg siden jeg var der for 14 dager siden. Det regner. Derfor kom ikke Nadal i gang med sin kamp.

Jeg hadde håpet å installere Eurosport før turneringen, men møtte på en lei bærevegg av mur på min vei med den magiske kabelen gjennom veggen. Satser på at naboens rike arsenal av murdrillutstyr kan hjelpe meg over kneika i morgen.

Hva har skjedd så langt, bortsett fra regnet?
– Ashley Harkleroad fikk karrierens oppmerksomhetsmessige høydepunkt da det ble kjent at hun har posert for Playboy.
– Gustavo Kuerten tapte karrierens siste kamp.
– Guillermo Coria (finalist 2004) tok første sett mot Robredo, og tapte de tre neste. Uansett bra å ha ham tilbake.
Federer og Djokovic er greit videre til andre runde.
– 1998-vinner Carlos Moya tapte første runde mot argentineren Eduardo Schwank. På tide å gi seg, Carlos?
– I samme gate: 1999-semifinalist Dominik Hrbaty (nå ranket 281 i verden) tapte i strake sett mot Acasuso, og det er ingen skam. Men jeg spør likevel; På tide å gi seg, Dominik?
– Og en til som sliter: Nicola Vaidisova var bare noen dårlige vurderinger unna finalen i 2006. Nå tapte hun i første runde mot Iveta Benesova.

En forknytt spanjol

Tennis på tv:
James Blake – Carlos Moya 6-3, 6-4
3. runde, Indian Wells

Den direktesendte tennisen har så langt i kveld veket plassen for påskekrim, men jeg fikk med meg en times opptak av Blake-Moya i ettermiddag.

Moya slo en rekke kraftfulle forehander da han brøt Blake til 3-2 i første sett. Jeg måtte ned i kjelleren og sage litt ved. Da jeg kom opp igjen, hadde Blake brutt tilbake og holdt serven sin, slik at det sto 4-3 til amerikaneren. Moya hadde alle tiders sjanse til å holde serven sin, men klarte å rote vekk muligheten, og dermed settet. I begynnelsen av andre sett var spanjolen furten på det meste, og tapte lett.

Det var ingen stor kamp. Jo mer jeg ser Moya, jo stivere synes jeg han er. Den harde forehanden er skummel når Moya får den til å sitte, men det er et slag som krever at Moya er i perfekt posisjon. Moya klarer ikke å få skikkelig kraft bak forehanden når han er presset. Moya sin backhand er veldig forknytt, og bryter ofte sammen.

Blake? Ingen stor kamp. Han var rusten og virker et stykke unna formen.

En slags revansje for russerne

De tapte den kalde krigen, men får en lite revansje i New York nå: Russerne har akkurat nå igjen tre av de ni spillerne i turneringen: Davydenko, Kuznetsova og Chakvetadze.

Nikolai Davydenko har ikke tapt et sett fram til semifinalemøtet med Roger Federer, men få tror likevel at han kommer videre fra det møtet. Den innbyrdes statistikken viser 9-0 til Federer. Davydenko har spilt mange jevne kamper mot Federer, ikke minst semifinalen i French Open. Det kan bli jevnt, men jeg har vanskelig for å se Federer tape tre sett mot russeren.

Moya og Ferrer spiller hver sin kvartfinale, og dersom de vinner, vil det være tre russere pluss Federer i semifinalen. Imponerende.

På damesiden er Kuznetsova fortsatt med, og møter Chakvetadze i semifinalen. Hun er også russisk, og det er godt å se et ferskt fjes. Det blir vanskelig å komme utenom Chakvetadze når årets mest forbedrede spiller skal kåres på WTA-touren. På motsatt side møtes Henin og Venus Williams i semifinalen, og det kunne like gjerne vært finalen. Jeg tror Henin slår Venus som hun slo Serena, og knuser finalemotstanderen. Samme hvilken russer det blir.

Demolition man

Denne saken handler om French OpenÅ slå Rafael Nadal på grus er et kollektivt prosjekt. Jeg tror bare det kan skje dersom en rekke spillere mørner han i kamp etter kamp, før en spiller til slutt setter inn det avgjørende støtet. Det skjedde i Hamburg, hvor Nadal var sliten etter mange kamper både der og i Roma, før Hewitt tok Nadal til tre sett i semifinalen og Federer til slutt slo Nadal i finalen.

Det samme har ikke skjedd i Paris så langt. Nadal har vunnet sine kamper latterlig enkelt. Carlos Moya ble slått 6-3, 6-3, 6-0 i kvarten i dag. Det er noe brutalt over de sifrene.

Den eneste som kan hindre Nadal i en finaleplass, er Novak Djokovic. Han kommer fra Serbia, i likhet med jentenes semifinalister Ivanovic og Jankovic. (Dette er Serbias vår – vant de ikke nettopp Melodi Grand Prix også?) Djokovic har slått Nadal i år, på hardcourt. Jeg tror kanskje han klarer ett sett mot Nadal. Ikke tre.

Det samme gjelder for Federer og Davydenko, en av dem kommer til å møte Nadal i finalen. Jeg klarer ikke helt å se at noen av dem klarer å ta tre sett på grus mot Nadal. Men samtidig: Nadal har ikke spilt mange femsettere på grus i sin karriere. Også Nadal kan bli trøtt, med den intense stilen han har.

Men for all del: Dersom årets vinner av French Open blir noen andre enn Rafael Nadal, blir jeg veldig overrasket.