Stikkordarkiv: Martin

Safin kommer luskende

Husker du Marat Safin? Ja, den lange russeren som slo Federer i semifinalen i Australian Open, og kverket Hewitt i finalen. Mannen som har vært helt ute av det i samtlige turneringer etterpå.

Det nærmer seg ny Grand Slam-turnering, og etter måneders elendighet vaker Safin i fjæra igjen. Tirsdag slo han Alberto Martin 6-1, 6-0 i Hamburg. Martin er en spiller som på papiret kunne frustrert Safin ut av stilen på det langsomme dekket i Hamburg. I stedet ble han feid av banen.

Kanskje betyr det ingenting, kanskje er det signal om at Safin blir meget farlig i Paris. Det er nettopp derfor vi digger Safin.

Spanjolene i kortform

Carlos MoyaNår det dreier seg om grustennis er det lett å gå seg vill i de spanske navnene. Her er en kort guide til spanjolene i topp 100 på entry-rankingen pr 25/4-05:

  • Rafael Nadal (ranket 7): Rask, sykt overskrudd forehand, stabil backhand, anonym serve.
  • Carlos Moya (9, bildet): Tourens beste forehand når han får tid på seg, råtten backhand, harde og lite varierte server, litt treig, best på grus men også brukbar på hardcourt. Vant French Open 1998.
  • Tommy Robredo (15): Deilig enhåndsbackhand, rask, tam forehand, svak serve.
  • David Ferrer (25): Dårlige server, stabile grunnslag og sikkert spill som gir suksess på lite annet enn grus.
  • Feliciano Lopez (27): Den spanske fattigmannsversjonen av Stefan Edberg: Dyrker serve og volley, svak fra grunnlinjen.
  • Juan Carlos Ferrero (42): Rask, durabelig forehand, solid backhand, humørsyk, vant French Open 2003.
  • Albert Costa (51): En nytelse å se på, men har litt lite kraft. Super enhåndsbackhand på sitt beste, litt humørspiller som nok er over toppen. Vant French Open 2002.
  • Fernando Verdasco (57): Har aldri sett ham i aksjon.
  • Alberto Martin (61): Som Ferrer en stabil grunnlinjespiller som mangler trøkk, men tar det igjen med stabilitet.
  • Santiago Ventura (71): Se Verdasco.
  • Albert Montanes (74): Se Verdasco.
  • Felix Mantilla (78): Frustrerte Roger Federer til tap i finalen i Roma 2003, etter kampen klaget Federer på at absolutt alle ballene kom med samme kraft og skru. Med andre ord en stabil spiller som neppe vil få fans utenfor sin nærmeste familie.
  • Guillermo Garcia-Lopez (80): Slo Moya i Australian Open 2005, men utmerker seg ikke på noen områder.
  • Alex Calatrava (83): Som mange andre en grå arbeidsmann som kan vinne noen kamper på grus her og der.
  • Oscar Hernandez (88): Se Verdasco.
  • Nicolas Almagro (99): Se Verdasco.

Fantastiske slag, del 7: Courier sin forehand

Jim Courier la opp for fem år siden, men gjorde nylig et bittelite comeback som doublespiller sammen med Andre Agassi. Det gir anledning til å mimre tilbake til et av de mest fryktede slagene fra det tidlige 90-tall.

Vi skrur klokka tilbake 13 år. Sampras og Agassi er i begynnelsen av 20-årene, og begynner å få spillet på plass. Chang kommer langt i de fleste turneringer, Edberg og Becker er i sin beste alder, ja til og med McEnroe og Lendl henger godt med fortsatt. I buskene lurer Richard Krajicek, Todd Martin, Cedric Pioline, Thomas Muster, Petr Korda og Michael Stich. Det var i det hele tatt høy kvalitet på tennisen.

Likevel var den mest stabile spilleren på denne tiden den ganske ordinært utrustede amerikaneren Jim Courier. I perioden 1991-93 nådde han finalen i alle grand slam-turneringene, og vant to ganger i Australian og French Open.

Få verdensenere har sett ut som de har slitt mer for plasseringen enn Jim Courier. Han bygde spillet rundt enestående fysikk, og sin tids mest fryktede slag: Forehanden.

Det var et stygt slag, og minnet mer om baseball enn tennis. Courier så ut som han ga ballen juling med forehanden, det voldsomme treffet kom fra en robust høyrearm mer enn en helhetlig bevegelse med kroppen.

Men det funket som bare f. Courier var best trent på hele touren, og kunne løpe rundt backhanden hele dagen. Courier sin inside-out forehand er legendarisk (forehand fra eget backhand-hjørne til motstanderens backhand). Se f.eks finalen i French Open 1991, hvor han gnagde Agassi i stykker i en kamp han strengt tatt hadde fortjent å tape.