Bartolis Wimbledon-seier bør inspirere mange

Tennis på tv:
Marion Bartoli – Sabine Lisicki 6-1, 6-4
Finale Wimbledon 2013

Denne saken handler om WimbledonJeg tror ikke det finnes den amatørspiller i verden som går på banen og drømmer om å være Marion Bartoli. Hun slår med to hender på begge flanker, og har en omfattende servebevegelse, returnerer serve langt inne i banen og slår mye i luften mellom poengene.

For vårt indre ser vi heller for oss Federers eleganse og forehand, Nadals fightervilje og passeringsslag, Djokovics vinnerhode, Serena Williams´ serve eller Victoria Azarenkas forsvarsevner når vi drømmer om hvem vi vil etterligne. Innerst inne vil vi alle være artister, for sannsynligvis var det en av profftennisens artister som fikk deg hekta på sporten i utgangspunktet.

Egentlig burde vi alle sett mer på folk som David Ferrer. Et brukbart tennistalent som har presset maksimalt ut av karrieren, gjennom målbevisst trening og en vilje ut av denne verden.

Marion Bartoli, Wimbledon-mester 2013. (Wikimedia)

Eller Marion Bartoli, som vant Wimbledon i dag. Bartolis seier fungerer både som inspirasjon og et lite stikk i samvittigheten til alle tennisspillere med WTA- eller ATP-ranking. Inspirasjon fordi Bartolis seier viser at det finnes mange veier til toppen. Hun er litt chubby, tønneformet, temmelig endimensjonal spiller som stoler på sine styrker. Nettopp dette gjør at atskillig større balltalenter enn Bartoli gir seg selv noen harde blikk i speilet på en dag som denne: Hvis Bartoli kan vinne Wimbledon, hvorfor kan ikke jeg? Hvor mye handler om viljestyrke, og hvor mye handler om det som er medfødt?

I alle idretter snakkes det mye om talent, og mye om det vakre. Men de færreste idretter er estetiske øvelser. Poenget med en tenniskarriere er ikke å få flest lagd flest mulig YouTube-videoer til din pris, men å vinne kampene. Talent er så mangt. Talent er også evnen til å tåle mye trening, og evnen til å dra seg opp igjen etter motgang. Begge deler har Marion Bartoli i bøttevis.

Det ble en rar finale. Sabine Lisicki var favoritt, og brøt Bartoli i første game. Det burde roet henne ned, men hun ble selv brutt til 1-1. Bartoli stormet gjennom resten av settet. Bartolis hode var definitivt på rett sted, hun pumpet seg opp mellom hvert poeng og skiftet knapt ansiktsuttrykk gjennom kampen. Lisicki var storøyd fra første sekund på banen, men smilet ble stivere utover kampen. I begynnelsen av andre sett kom tårene.

Hun måtte ha brutt Bartoli på 1-0 i andre sett, da hun hadde mange sjanser. Bartoli reddet alle disse breakballene, og fikk en 5-1-ledelse i andre sett også. Med ryggen mot veggen vant Lisicki noen game på slutten, men det var for seint. Bartoli tok seieren med et ess ut av banen, og falt til bakken.

Lisickis serve hjalp henne ikke ut av problemene, selv om hun satte 65 prosent førsteserver vant hun bare halvparten av disse poengene. Hun klarte aldri å styre med forehanden heller. Bartoli slo mye ned mot Lisickis backhand.

Kommer Marion Bartoli til å overta verdensherredømmet i tennis nå? Selvsagt ikke. Men seieren hennes var en nyttig påminnelse til alle oss andre om at det finnes mange veier til toppen. Selv om jeg følte med Lisicki, digga jeg at Bartoli vant. Jeg har jo alltid hatt sansen for dama.

Kamprapporter:

 

Livets store sjanse for Sabine Lisicki og Marion Bartoli

Denne saken handler om WimbledonStorhaug, Stavanger, en sein kveld i forrige uke: Himmelen er lys, verandaen passe full av folk og praten går raskt og muntert, slik den gjerne gjør i slike settinger. En kamerat/kollega har fått med seg at jeg er over snittet interessert i tennis. Han har også merket seg de mange rare resultatene i årets Wimbledon.

– Så, hvordan er det i Wimbledon, er alle favorittene ute nå?

Nadal og Federer hadde tapt. Det samme hadde Azarenka og Sharapova på kvinnesiden. Jeg hentet likevel fram den faderlige tonen, som for å understreke at tennisverden ikke var gått helt av hengslene:

– Nja, Serena Williams er jo fortsatt med på damesiden.

Sabine Lisicki i Wimbledon 2012 (Wikimedia).

Seier til Serena var like sikkert som regn i november. Et par dager senere forsvant hun også, og dameklassen var offisielt vidåpen. Finalen lørdag går mellom Sabine Lisicki og Marion Bartoli. Det blir karrierens første Grand Slam-tittel for den av dem som vinner. Ingen av dem er stabile toppspillere som kan regne med å få spille mange GS-finaler i karrieren. Den av dem som best klarer å stenge det ute når de entrer banen, kommer til å vinne.

Dette er lørdagens Wimbledon-finalister i tabellform:

Sabine Lisicki Marion Bartoli
Nasjonalitet Tysk Fransk
Født 22.9.1989 2.10.1984
WTA-ranking 24 15
Single-titler 3 7
Beste Wimbledon-resultat Semifinale (2011) Finale (2007)
Spillere slått før finalen Schiavone, Vesnina, Stosur, Serena Williams, Kanepi, Radwanska Svitoline, McHale, Giorgi, Knapp, Stephens, Flipkens

Selv om Sabine Lisicki og Marion Bartoli ikke er kjente navn utenfor tennissirkler, bør det være lett å skille dem fra hverandre selv for tilfeldige seere. Tysk mot fransk (jeg regner meg at de britiske tabloidene har kokt i hop noen tøffe titler i den forbindelse). Blond mot mørk. Serve og kraft mot manisk tohånndsspill fra begge flanker. Både Tyskland og Frankrike er store tennisnasjoner som trenger en oppmuntring. Det begynner å bli noen år siden Steffi Graf og Amelie Mauresmo vant sine Grand Slam-titler.

Marion Bartoli i US Open 2009: Alltid klar for å kaste seg inn i ballen. (Wikimedia)

Bartoli og Lisicki har spilt mot hverandre fire ganger før, to av dem faktisk i Wimbledon. Lisicki leder innbyrdes 3-1. Finalen blir helt opp til Lisicki. Klarer hun å begrense feilene, skal kraften hennes være for mye for Bartoli. Dessuten var det nettopp Lisicki som slo ut Serena Williams fra årets turnering. Det betyr mye for selvtilliten i finalekampen. Men husk at det var Lisicki som hadde den tøffeste semifinalen av de to, i tre tette sett mot Radwanska. Hvor skjerpet klarer Lisicki å være til den aller viktigste kampen?

Min spådom: Sabine Lisiki vinner finalen i tre sett.

Nytt navn: Sabine Lisicki

wtaJeg har aldri skrevet en post om Sabine Lisicki (19) før, men det er absolutt på tide: Hun vant finalen i Charleston i helga, og det mot et annet stjerneskudd: Caroline Wozniacki. Kan vi håpe at en av dem vinner French Open om en måned? Vi sier det.

Dette var Lisickis første tittel, og det var en skikkelig rekke spillere hun slo på veien dit: Pelletier, Wienerova, Venus Williams, Vesnina, Bartoli, Wozniacki.

Her er siste game av finalen mot Wozniacki. Lisicki er så gira at hun knapt vet hvor hun skal gjøre av seg, og nervene tar helt overhånd da hun får 40-0 i egen serve. Så følger mye rot, mange fine ballvekslinger (jeg er svak for Wozniackis backhand) og til slutt seier til Lisicki. Hun mangler mye rutine fortsatt. Og jeg har aldri skjønt hvorfor noen skal kaste ballen to og en halv meter opp når de server. Det blir et problem i vinden, og det er lettere å kaste unøyaktig når ballen skal kastes så høyt.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=7dStsT-4jq8]

Graf er borte, Huber er borte, Grönefeld er borte fra toppen – Lisicki er akkurat det tysk dametennis trenger nå.