Jeg vet ikke om Rafael Nadal liker Rolling Stones, men dersom han gjør det, tipper jeg han kjører «Time is on my side» på repeat for tida. Spanjolens karrierekurve peker rett oppover, og han er bare 24 år. En graf viser hvor godt spanjolen ligger an når det gjelder Grand Slam-titler i forhold til historiens andre storspillere.
Stikkord: Lendl
Enda en rekord står for fall
Roger Federer har tangert Ivan Lendls 270 uker på førsteplassen av ATP-rankingen. Han mangler 16 uker på å ta igjen Sampras sin rekord.
16 uker er røffly det samme som fire måneder. Federer har ikke så mange poeng å forsvare fram til grusturneringen i Madrid i mai, så jeg regner med at det bare er et tidsspørsmål før han har ukesrekorden alene.
Det spesielle med Federers førsteplass er at han bare har vært to perioder som nummer én: Først 237 sammenhengende uker (!!!) fra januar 2004 til august 2008, og nå 33 uker siden juli 2009. Til sammenligning inntok Sampras førsteplassen 11 ganger. Det sier litt om Federers stabilitet.
Hm, det er kanskje litt stygt av meg å bruke dette bildet som illustrasjon på Sampras. Den overdelen ser ikke bra ut på Pete, som alltid tok seg best ut i helhvitt. Ingen ermer? Skrikende oransje? Jeg sier som Kramer: «What is this, amateur hour?». (Den fantastiske episoden hvor Kramer finner rekvisitter til et talkshow-studio bak huset sitt, og begynner et evigvarende talkshow i stua si.)
Lendl, nå kulthelt
Steve Tignor har benyttet februar-stillheten til å ta for seg Ivan Lendls karriere. Ingen likte Lendl da han spilte, men nå kommer mange ut av skapet og sier at de digget fyren.
Tignor om nostalgiens kjerne mer generelt (langt sitat, men jeg synes det var så bra):
On a general level, Lendl benefits from a mysterious cultural fact: Everything looks better in the past—athletes, fashions, music, movie stars, book covers, sunglasses, lampshades, coffee cups, sports-team uniforms. Everything. People in New York City are even nostalgic for the Summer of Sam 1970s, which is a little like saying you wish there were more chances for you to be mugged or murdered as you walk down the street. My pet theory on this is that when we look at the past, we don’t take our anxiety with us. What we see is over, we know how it turned out. There’s nothing to be anxious about, so it all seems cool and quaint. This is a relief from our daily lives, where every minute is burdened, somewhere in the back of our brains, with anxiety.
Lendl skal forresten spille en oppvisningskamp ganske snart, mot Mats Wilander i Atlanta. Lendl hadde ryggproblemer da han ga seg i 1994, men jeg regner med at ryggen er helt god igjen nå. En forfengelig fyr som Lendl ville neppe stilt i en oppvisningskamp dersom han ikke hadde et håp om å vinne. Lurer på hvordan han takler dette med oppvisningskamper, hvor spillerne skal tøyse og ha lave skuldre.
Og i disse tider hvor alle snakker om Federers rekorder: Federer har ingen sjanse til å overgå Lendl 94 singletitler (Federer har 62 i dag). Det må sies at Lendl spilte en haug med småturneringer, særlig tidlig i karrieren, men 94 titler er uansett imponerende. Og jeg er ikke sikker på om Federer klarer 8 strake finaler i US Open. Han har 6 strake nå, Lendl nådde finalen 1982-89.
Og hvem hindret Lendl i å nå sin niende strake? En pur ung Pete Sampras, that´s who.
Lendl tapte flere Grand Slam-finaler enn han vant, og det har blitt hengende ved ettermælet hans. Men i tennishistorien finnes det vel ingen som møtte så mange kvalitetsspillere i finalene. Lendl spilte mot (i noenlunde kronologisk rekkefølge) Borg, Connors, Wilander, McEnroe, Becker, Edberg og Cash i finalene. Han slo dem han skulle slå i finalene, når folk som Pernfors og Mecir sto på andre siden av nettet.
Og han påførte McEnroe det mest smertelige tapet i karrieren, finalen i French Open 1984:
Når jeg ser på dette klippet nå, stemmer ikke bildene helt med forestillingen om Lendl som den store treningsguruen i tennis. Lendl var selvsagt veltrent, men sammenlignet med dagens ATP-spillere virker både han og McEnroe temmelig hengslete i kroppen.
Litt retro før alvoret i New York
I Steve Flinks fine bok The greatest tennis matches of the Twentieth Century, er oppgjøret Stefan Edberg – Ivan Lendl fra Australian Open 1985 omtalt. I går så jeg endelig levende bilder fra den kampen, og det levde opp til forventningene.
1985: Lendl pløyer ned det som finnes av motstand, og har to Grand Slam-titler. Edberg er 19 år og har ingen GS-titler, men har med sin spillestil bedre forutsetninger på graset i Melbourne. Det stemmer: Australian Open ble spilt på gras fram til 1988.
Banen er såpass humpete at begge spillerne går ofte til nettet. Selv Lendl, som var langt dårligere på volley. Det er lett å se at mye har endret seg siden 1985. Selv Lendl, som gikk for å være klodens mest gjennomtrente spiller, ser hengslete ut i overkroppen i forhold til dagens beste. Edberg har litt babyfett i ansiktet og innadvendt kroppsspråk, men virker ellers ferdig utviklet som spiller.
Sjekk minuttet som begynner fra 3:00. Et par nydelige passeringer fra Lendl. Og selv hedersmannen Edberg kaster racketen i frustrasjon. Det er imponerende hvor god og presis tennis de spiller, med et utstyr som er mye dårligere enn det som brukes i dag.
Australian Open hadde mange rare vinnere fra midten av 70-tallet til tidlig 80-tall. Wilander, Edberg og Lendl skal ha mye av æren for at turneringen fra midten av 80-tallet fikk en renessanse.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=nU9cGGIGUXY]
Spillerne som formet tennisen
About.com har en ganske bra tennisseksjon. For noen dager siden kom artikkelen The players who made today’s tennis. Før vi går til navnene, kan det være greit å finne ut hva som er today´s tennis. Jeg vil koke det ned til tohåndsbackhander og grunnlinjespill, mot mer enhåndsbackhander og nettspill fram til ca 1975. For å si det veldig enkelt.
I artikkelen trekkes fire spillere fram som sterke påvirkningskrefter: Rod Laver (toppspinn, allsisdighet), Ivan Lendl (treningsviljen), Martina Navratilova (treningsviljen) og Chris Evert (tohåndsbackhand).
Sånne kåringer innbyr til debatt. Jeg savner Boris Becker, som for alvor viste hvor langt du kommer med en god serve. Becker var god til mye, men det er serven hans som blir husket. Eller hva med Connors, som brakte inn en ny aggressivitet i servereturene?
Jeg er litt skeptisk til å inkludere Navratilova og Lendl på grunn av treningsdisiplinen deres. I alle idretter har de beste trent mer og mer, og det ville skjedd også uten Lendl og Navratilova. Men de skal ha mye av æren for dagens østeuropeiske tennisboom, mener jeg. Lendl blir holdt fram som et eksempel på en spiller som gjorde det godt selv med begrenset talent, men at About.com nevner Kafelnikov som en spiller i denne sjangeren, er for meg et mysterium. Man kan si mye om Kafelnikov, men han var et stort balltalent.
På damesiden ville jeg kanskje inkludert Williams-søstrene, for de brakte en ny råskap inn i tennisen, og de erobret verden selv med et dårlig utgangspunkt.
Det morsomme med tennishistorien er at spillestilen til de beste ofte er helt unik, og lar seg vanskelig kopiere. Hvor mange har spilt som McEnroe, Nadal, Graf eller Seles?
Det som ikke nevnes i artikkelen, er at teknologien minst like mye som spillerne påvirker måten tennis spilles på. Dagens strenger og racketer gir spillerne større trygghet i returspillet og grunnlinjeslagene enn for bare få år siden. Det i seg selv har bidratt til å drive serve- og volleyspillerne ut av tennisen, selv om Sampras sopte inn Grand Slam-titler på den måten aldri så mye.
Nok babling. Hva mener dere?
Jeg tar med en film. Denne kampen kan ses som et vannskille i tennishistorien. Den gamle gentleman Rosewall møter den nye tid i form av en ung og sulten Jimmy Connors i finalen av US Open 1974, og taper 6-1, 6-0, 6-1.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=v7jkeZ0kNq8]
Bra McEnroe-sitat
Jon Wertheim i Sports Illustrated har snakket med John McEnroe om det å bli 50. Livet tar noen rare vendinger etter hvert som årene går, har Mac funnet ut:
Who would have thought that between me and Ivan Lendl – and I hear he’s trying to get back into shape – I’d be the fitter guy?
Pete Sampras sin selvbiografi er solid og litt kjedelig
Jeg er akkurat ferdig med Pete Sampras sin selvbiografi, A champion´s mind. Den handler om akkurat det, hvordan mesteren Sampras tenker og tenkte. Du leser den på fire-fem timer. Den har god linjeavstand og ingen vanskelige ord.
I sin tid var Sampras ansett som en målrettet og ganske kjedelig fyr. Boka gjør ingenting for å forandre på det inntrykket, tvert imot: Det blir forsterket.
Allerede fra han var ganske liten, hadde han en klar forestilling om at han skulle bli tennisproff i verdenstoppen. I ungdomsårene levde han som en munk (hans egne ord), og droppet alle ungdommelige forstyrrelser for å kunne bli best mulig. Så når han ble voksen, flyttet han fra California til Tampa, Florida, for å holde seg borte fra familien sin – en soleklar distraksjon for den som vil bli god i tennis.
Sånn fortsetter det. Sampras gjorde det han måtte for å bli best. Men jeg kan ikke huske at han mange steder i boka skriver om hvorfor han likte å spille tennis. Hva var gleden ved spillet, som gjorde at han holdt på med det i så mange år? Jeg fikk ikke helt svaret på det.
Boka er en tradisjonell biografi. Først litt om familien og barndommen, og så videre med karrieren og voksenlivet. Dette er absolutt en tennisbok. Sampras skriver mye om taktikk, spillestil og sine synspunkter på motstanderne. Underveis nevner han de fem han mener er de beste herrespillerne siden 1968: Seg selv, Borg, Federer, Lendl og Laver. Det er verdt å merke seg at alle disse er spillere etter Sampras´temperament og forestillinger om hvordan en skikkelig idrettsmann skal være: Respektfull og fokusert mer på spillet enn på det å showe og styre utenfor banen. Han har enorm respekt for Lendl, som han mener er sterkt undervurdert. Han er heller ikke redd for å gi noen skikkelige spark til McEnroe og Connors, og det synes jeg er tøft gjort.
Etter å ha lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og nå Sampras, ser jeg at disse folkene har et solid selvbilde som ikke lar seg rokke ved. Felles for dem alle, er at de store tapene i karrieren forklares med utenomsportslige ting. Sampras gjør det samme, og jeg synes det er ganske irriterende:
- Davis Cup-finalen 1991: Sampras var feil mann for laget, han taklet ikke de bråkete franskmennene i Lyon.
- US Open-finalen 1992: Sampras hadde mageproblemer.
- Australian Open, generelt: Han likte ikke ballene og banene.
- French Open 1996, semifinalen: Han hadde spist feil, og dessuten var det kjedelig å spille den første semifinalen på dagen (!).
Peter Bodo er medforfatter. Han har en tidvis bastant stil når han skriver selv, og kanskje er det Bodo som har fått Sampras til å være så skråsikker på det meste. Bodos begrep Warrior moment er også på plass i boka. Her er nesten ingenting om privatlivet, få språklige finter og ikke et spor av humor eller selvironi. Sampras nevner ingen av kjærestene han hadde før Bridgette Wilson (ikke at jeg bryr meg, men partneren er ikke uviktig for folk som skal prestere på toppnivå, som Sampras).
Måten han fant henne på, må være en av de minst romantiske gjennom historien: Han satt og så på film sammen med en kompis fra filmbransjen. Kameraten skrøt stadig av hvor gode kontakter han hadde i Hollywood. Sampras ba ham bevise det ved å skaffe en date med dama på filmen, Bridgette Wilson.
Der har du Sampras: All business, rett på sak uten broderier og dilldall. Tidenes beste tennisspiller, og en ganske kjedelig fyr. Men en helt ok bok.
En ting som forundret meg, var at han ikke skrev noe om Agassi i sluttkapittelet om sine sterkeste motstandere. Spilleren Sampras fryktet mest var Michael Stich.
En morsom ting med boken er at det på baksiden er rosende omtaler fra folk som Monica Seles og Roger Federer. Det må kalles kjapp reaksjon: Omtaler fra folk allerede i første opplag. Gjorde Hamsuns forlegger det samme for 100 år siden?
Gullalderens siste storkamp
Jeg vet det er fryktelig uaktuelt å skrive om 1984 midt i Australian Open 2008, men som eneveldig blogger bryr jeg meg minimalt om det. Nylig fikk jeg hendene i et 20 minutter langt sammendrag av semifinalen i US Open 1984 mellom John McEnroe og Jimmy Connors. Det er gull.
Tennisboomen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet hang sterkt sammen med Connors og McEnroes posisjoner. Da de møttes i semifinalen i 1984 hadde de delt de seks siste US Open-titlene mellom seg. Semifinalen gikk til fem sett, hvor McEnroe vant. Dagen etter slo han Lendl i finalen. Det ble McEnroes siste Grand Slam-tittel, og Connors vant heller aldri en GS-pokal igjen.
Både McEnroe og Connors var kjent for å kjefte på alt og alle, men i klippet fra semifinalen er det mer en følelse av spenning enn aggresjon. Ingen utbrudd. Connors har mye kroppsspråk, McEnroe har nesten ingenting. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroe sin spillestil. Bortsett fra servingen, ser han ut til å spille tennis med bare underarmen. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan han fikk så mye fart på ballen. Han ser heller aldri ut til å løpe mot ballen, han bare er der og pirker den tilbake med et plonk i racketen.
Og det er deilig å se en rask hardcourt-bane. Jeg synes dagens hardcourtdekker er blitt for like, for langsomme.
En vanvittig Borg-rekord som var hittil ukjent for meg
Jeg har aldri vært særlig opptatt av Davis Cup, nasjonsturneringen for herrespillerne. Jeg tenkte det var på tide å oppdatere meg etter at USA vant årets turnering, som markerte avslutningen på årets sesong.
Oversikten over vinnerlag gjennom tidene finner du her. USA og Australia dominerer vinnerlisten. Finalelagene fra de siste 15 årene viser at sporten sprer seg. De aller fleste store spillere gjennom tidene har vunnet Davis Cup også. Et åpenbart unntak er Roger Federer, og Sveits mangler en spiller som kan komplettere det sveitsiske laget.
Et Davis Cup-oppgjør består av fem kamper. Først to singlekamper, deretter én i double og til slutt to nye singlekamper. Det trengs maksimalt to spillere på et Davis Cup-lag.
Jeg synes det er fascinerende med vinnerlag som har bestått av bare to spillere, senest Kroatia i 2005 med Mario Ancic og Ivan Ljubicic. Eller i 1991, da Frankrike på hjemmebane slo et USA med up and coming Pete Sampras som ankermann. Smartingene Guy Forget og Henri Leconte tok tittelen hjem for franskmennene.
Ivan Lendl og Tomas Smid vant cupen for Tsjekkoslovakia i 1980.
Aller mest oppsiktsvekende synes jeg likevel Sveriges tittel i 1975 er. Det var selvsagt Björn Borg som ledet laget. Han var 19 år. Med seg hadde han Ove Bengtson. Har du hørt om ham før? Ikke jeg heller. Bengtson tapte begge sine kamper i finalen. Borg vant sine to, i tillegg til double sammen med Bengtson.
I 1975 hadde Borg bare vunnet to Grand Slam-titler, men i finalen av Davis Cup var han helt brutal mot Kodes (som på det tidspunktet hadde tre Grand Slam-titler): 6-4, 6-2, 6-2. Borg slo Hrebec enda klarere: 6-1, 6-3, 6-0.
Wikipedia skriver dette om Borg sin Davis Cup-karriere og 1975:
Borg won two singles and one doubles rubber in the 1975 Davis Cup final as Sweden beat Czechoslovakia 3-2. With these singles wins, Borg had won 19 consecutive Davis Cup singles rubbers since 1973. That was already a record at the time. But Borg never lost another Davis Cup singles rubber, and, by the end of his career, he had stretched that winning streak to 33–a Davis Cup record that still stands.
Single rubber = singlekamp i Davis Cup-sammenheng. 33 strake seire i Davis Cup kommer aldri til å bli slått, tipper jeg.
Flashback i tennisferien
Mange har sagt at dagens barn ikke vet hva det vil si å kjede seg, og jeg tror de har rett. Jeg skal ikke påstå at jeg så mye på tennis da jeg var liten, men noe husker jeg. Mitt klareste minne er Ivan Lendl på grusen, og Boris Becker sine kamper på midten av 80-tallet. Jeg skal ikke hevde at noen spesielle kamper er spikret i minnet, for det er de ikke.
Jeg kom nylig over et klipp fra finalen i Australian Open 1983, mellom Wilander og Lendl. Den kampen har jeg garantert aldri sett. Jeg har heller ikke sett finalen mellom de samme spillerne i US Open 1988. Likevel var det en klar følelse av flashback da jeg så klippene. Det er som om tennisen har stillestående søndag skrevet over hele seg. Jeg mener ikke at det er kjedelig tennis, men det er noe langsomt og uendelig over dem. Jeg kunne ikke tennisreglene helt da jeg var liten, og en kamp mellom Lendl og Wilander – to spillere som tok få sjanser – var garantert å inneholde mange lange games og sett. Det virket endeløst.
Tennisen har forandret seg mye siden 1983 og -88. Det er merkbart hvordan begge spillerne sliter med å drepe en ball. Utstyret har forandret seg slik at det i dag er mulig å slå vinnerslag fra alle steder på banen. Før var det mer snakk om å bygge opp et poeng før den avsluttende killermanøveren.
Marlboro som hovedsponsor. Herlig.
Australian Open 1983:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Q2WIBU6i-Ac]