Jimmy Connors blir sjelden nevnt i debatten om tidenes beste tennisspiller, men én ting kan ingen ta fra ham: Rekorden på 109 singletitler på herretouren. Den kommer aldri til å bli slått, av mange grunner: Tennisen er mer fysisk krevende i dag, toppspillerne dropper gladelig små turneringer for å konsentrere seg om de store og jeg tror ikke det kommer sultne evighetsmaskiner som Connors igjen. Les videre →
Peter Bodo hos tennis.com er den store lysende solen for de fleste tennisskribenter. Det betyr ikke at alt som kommer fra hans hode er gull. Nylig tok han til orde for å gjeninnføre ATP-racet til fordel for dagens 52-ukerssystem. Ekstremt tåpelig, spør du meg. Les videre →
Godt nyttår, alle sammen! Slik var mitt årsskifte: Rakettene smalt over husveggene i Haugesund, jeg spilte Wordfeud mellom eksplosjonene og sjekket Facebook for nyttårsgratulasjoner. Da, mellom «Godt nyttår!» nummer 19 og 20, kom meldingen i feeden: Andy Murray har hyret Ivan Lendl som trener. Les videre →
Andy Murray har kvittet seg med Alex Corretja, og Ivan Lendl skal være aktuell som ny trener. Det er neppe en god idé, etter min mening. Lendl har stort sett spilt golf de siste 17 årene, og har ingen trenererfaring av betydning. Og han er ikke den som kan få Murray til å senke skuldrene og få humøret tilbake. Les videre →
Jeg vet ikke om Rafael Nadal liker Rolling Stones, men dersom han gjør det, tipper jeg han kjører «Time is on my side» på repeat for tida. Spanjolens karrierekurve peker rett oppover, og han er bare 24 år. En graf viser hvor godt spanjolen ligger an når det gjelder Grand Slam-titler i forhold til historiens andre storspillere. Les videre →
Roger Federer har tangert Ivan Lendls 270 uker på førsteplassen av ATP-rankingen. Han mangler 16 uker på å ta igjen Sampras sin rekord.
16 uker er røffly det samme som fire måneder. Federer har ikke så mange poeng å forsvare fram til grusturneringen i Madrid i mai, så jeg regner med at det bare er et tidsspørsmål før han har ukesrekorden alene.
Det spesielle med Federers førsteplass er at han bare har vært to perioder som nummer én: Først 237 sammenhengende uker (!!!) fra januar 2004 til august 2008, og nå 33 uker siden juli 2009. Til sammenligning inntok Sampras førsteplassen 11 ganger. Det sier litt om Federers stabilitet.
Hm, det er kanskje litt stygt av meg å bruke dette bildet som illustrasjon på Sampras. Den overdelen ser ikke bra ut på Pete, som alltid tok seg best ut i helhvitt. Ingen ermer? Skrikende oransje? Jeg sier som Kramer: «What is this, amateur hour?». (Den fantastiske episoden hvor Kramer finner rekvisitter til et talkshow-studio bak huset sitt, og begynner et evigvarende talkshow i stua si.)
Steve Tignor har benyttet februar-stillheten til å ta for seg Ivan Lendls karriere. Ingen likte Lendl da han spilte, men nå kommer mange ut av skapet og sier at de digget fyren.
Tignor om nostalgiens kjerne mer generelt (langt sitat, men jeg synes det var så bra):
On a general level, Lendl benefits from a mysterious cultural fact: Everything looks better in the past—athletes, fashions, music, movie stars, book covers, sunglasses, lampshades, coffee cups, sports-team uniforms. Everything. People in New York City are even nostalgic for the Summer of Sam 1970s, which is a little like saying you wish there were more chances for you to be mugged or murdered as you walk down the street. My pet theory on this is that when we look at the past, we don’t take our anxiety with us. What we see is over, we know how it turned out. There’s nothing to be anxious about, so it all seems cool and quaint. This is a relief from our daily lives, where every minute is burdened, somewhere in the back of our brains, with anxiety.
Lendl skal forresten spille en oppvisningskamp ganske snart, mot Mats Wilander i Atlanta. Lendl hadde ryggproblemer da han ga seg i 1994, men jeg regner med at ryggen er helt god igjen nå. En forfengelig fyr som Lendl ville neppe stilt i en oppvisningskamp dersom han ikke hadde et håp om å vinne. Lurer på hvordan han takler dette med oppvisningskamper, hvor spillerne skal tøyse og ha lave skuldre.
Og i disse tider hvor alle snakker om Federers rekorder: Federer har ingen sjanse til å overgå Lendl 94 singletitler (Federer har 62 i dag). Det må sies at Lendl spilte en haug med småturneringer, særlig tidlig i karrieren, men 94 titler er uansett imponerende. Og jeg er ikke sikker på om Federer klarer 8 strake finaler i US Open. Han har 6 strake nå, Lendl nådde finalen 1982-89.
Og hvem hindret Lendl i å nå sin niende strake? En pur ung Pete Sampras, that´s who.
Lendl tapte flere Grand Slam-finaler enn han vant, og det har blitt hengende ved ettermælet hans. Men i tennishistorien finnes det vel ingen som møtte så mange kvalitetsspillere i finalene. Lendl spilte mot (i noenlunde kronologisk rekkefølge) Borg, Connors, Wilander, McEnroe, Becker, Edberg og Cash i finalene. Han slo dem han skulle slå i finalene, når folk som Pernfors og Mecir sto på andre siden av nettet.
Og han påførte McEnroe det mest smertelige tapet i karrieren, finalen i French Open 1984:
http://www.youtube.com/watch?v=ik22RUEk9aY
Når jeg ser på dette klippet nå, stemmer ikke bildene helt med forestillingen om Lendl som den store treningsguruen i tennis. Lendl var selvsagt veltrent, men sammenlignet med dagens ATP-spillere virker både han og McEnroe temmelig hengslete i kroppen.
I Steve Flinks fine bok The greatest tennis matches of the Twentieth Century, er oppgjøret Stefan Edberg – Ivan Lendl fra Australian Open 1985 omtalt. I går så jeg endelig levende bilder fra den kampen, og det levde opp til forventningene.
1985: Lendl pløyer ned det som finnes av motstand, og har to Grand Slam-titler. Edberg er 19 år og har ingen GS-titler, men har med sin spillestil bedre forutsetninger på graset i Melbourne. Det stemmer: Australian Open ble spilt på gras fram til 1988.
Banen er såpass humpete at begge spillerne går ofte til nettet. Selv Lendl, som var langt dårligere på volley. Det er lett å se at mye har endret seg siden 1985. Selv Lendl, som gikk for å være klodens mest gjennomtrente spiller, ser hengslete ut i overkroppen i forhold til dagens beste. Edberg har litt babyfett i ansiktet og innadvendt kroppsspråk, men virker ellers ferdig utviklet som spiller.
Sjekk minuttet som begynner fra 3:00. Et par nydelige passeringer fra Lendl. Og selv hedersmannen Edberg kaster racketen i frustrasjon. Det er imponerende hvor god og presis tennis de spiller, med et utstyr som er mye dårligere enn det som brukes i dag.
Australian Open hadde mange rare vinnere fra midten av 70-tallet til tidlig 80-tall. Wilander, Edberg og Lendl skal ha mye av æren for at turneringen fra midten av 80-tallet fikk en renessanse.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=nU9cGGIGUXY]
About.com har en ganske bra tennisseksjon. For noen dager siden kom artikkelen The players who made today’s tennis. Før vi går til navnene, kan det være greit å finne ut hva som er today´s tennis. Jeg vil koke det ned til tohåndsbackhander og grunnlinjespill, mot mer enhåndsbackhander og nettspill fram til ca 1975. For å si det veldig enkelt.
I artikkelen trekkes fire spillere fram som sterke påvirkningskrefter: Rod Laver (toppspinn, allsisdighet), Ivan Lendl (treningsviljen), Martina Navratilova (treningsviljen) og Chris Evert (tohåndsbackhand).
Sånne kåringer innbyr til debatt. Jeg savner Boris Becker, som for alvor viste hvor langt du kommer med en god serve. Becker var god til mye, men det er serven hans som blir husket. Eller hva med Connors, som brakte inn en ny aggressivitet i servereturene?
Jeg er litt skeptisk til å inkludere Navratilova og Lendl på grunn av treningsdisiplinen deres. I alle idretter har de beste trent mer og mer, og det ville skjedd også uten Lendl og Navratilova. Men de skal ha mye av æren for dagens østeuropeiske tennisboom, mener jeg. Lendl blir holdt fram som et eksempel på en spiller som gjorde det godt selv med begrenset talent, men at About.com nevner Kafelnikov som en spiller i denne sjangeren, er for meg et mysterium. Man kan si mye om Kafelnikov, men han var et stort balltalent.
På damesiden ville jeg kanskje inkludert Williams-søstrene, for de brakte en ny råskap inn i tennisen, og de erobret verden selv med et dårlig utgangspunkt.
Det morsomme med tennishistorien er at spillestilen til de beste ofte er helt unik, og lar seg vanskelig kopiere. Hvor mange har spilt som McEnroe, Nadal, Graf eller Seles?
Det som ikke nevnes i artikkelen, er at teknologien minst like mye som spillerne påvirker måten tennis spilles på. Dagens strenger og racketer gir spillerne større trygghet i returspillet og grunnlinjeslagene enn for bare få år siden. Det i seg selv har bidratt til å drive serve- og volleyspillerne ut av tennisen, selv om Sampras sopte inn Grand Slam-titler på den måten aldri så mye.
Nok babling. Hva mener dere?
Jeg tar med en film. Denne kampen kan ses som et vannskille i tennishistorien. Den gamle gentleman Rosewall møter den nye tid i form av en ung og sulten Jimmy Connors i finalen av US Open 1974, og taper 6-1, 6-0, 6-1.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=v7jkeZ0kNq8]
Jon Wertheim i Sports Illustrated har snakket med John McEnroe om det å bli 50. Livet tar noen rare vendinger etter hvert som årene går, har Mac funnet ut:
Who would have thought that between me and Ivan Lendl – and I hear he’s trying to get back into shape – I’d be the fitter guy?
Få alle nye saker schmokk! rett i Twitter-feeden din!
