Det som imponerer meg mest i idrett er ikke enerne og toerne. Det er alle sliterne som bare er litt mindre talentfulle enn de beste, som trener minst like mye som de beste, og som går hele karrierer uten å ta steget helt opp. De som blir nummer 30 i NM på ski, som er landets 20. beste på 100 meter eller som ligger rundt 200. plass på ATP-rankingen. Gode, men noen små marginer unna de beste.
Mens verdens åtte beste mannlige tennisspillere gjør opp om premiepengene i Shanghai, spilles det mindre turneringer verden over. Hvis du umiddelbart kan plassere Guayaquil og Eckental på kartet, er du skarp i geografi. Der spilles to av de såkalte Challenger-turneringene. Dette er turneringer hakket under ATP-turneringene, og tiltrekker seg spillere med lavere ranking, spillere som ønsker macthtrening og unge talenter.
I Guayaquil (grusturnering) vant Nicolas Lapentti finalen mot Daniel Gimeno-Traver, 6-3, 6-7, 7-5. Helt sikkert populært på hjemmebane i Ecuador. Tennisnerder vil huske Lapentti fra slutten av 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet, da han hadde sin beste periode. Han var faktisk med i ATP-sluttspillet i 1999 (i likhet med Nicolas Kiefer – ikke et spesielt sterkt år). Lapentti var ganske kjapp og hadde en estetisk nytelse av en tohåndsbackhand, men etter 1999 har karrieren gått svakt nedover. Han var med på laget da Ecuador slo Storbritannia i Davis Cup i 2000 – på graset i Wimbledon.
Lapentti er ranket 119 i verden nå, og er 31 år gammel. Kommer han til å prege topptennisen igjen? Neppe. At han fortsatt holder på selv om karrieren er på sterkt nedadgående, forteller om en spiller med stor kjærlighet for sporten. I likhet med de andre sliterne i skyggen av Nadal, Federer og de andre verdensnavnene.