Ingen blogg er en øy – fotball-VM er her!

I kveld spilles første kamp i fotball-VM, mellom Kroatia og Brasil. Det rykker litt i fotballmuskelen igjen. Jeg burde kanskje skrevet litt om Ansy Murrays tap på graset i Queen´s, eller Roger Federers tresetter i Halle. (For ikke å snakke om Amelie Mauresmo som ny trener for Murray – tøft!) Det får bli en annen gang. Nå konser jeg mest om åpningskampen, og heier litt på Kroatia. Laget fra 1998 sitter fortsatt igjen hos meg, Davor Suker og gjengen.

Siden det er VM i Brasil, passer det fint med to bilder av landets beste tennisspiller gjennom tidene, Gustavo Kuerten. Jeg fikk gleden av å se Guga noen ganger live, mot Gaston Gaudio i Roma 2003 og mot Karim Alami i French Open 2001. Den backhanden var litt av et syn.

Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001.
Gustavo Kuerten varmer opp, French Open 2001.

Gustavo Kuerten server på Suzanne Lenglen-banen, French Open 2001.
Gustavo Kuerten server på Suzanne Lenglen-banen, French Open 2001.

Nadal snart fus i alt på grus

ATP - herretennisNettavisene markerer at det er 20 år siden Monica Seles ble knivstukket av en rabiat tilskuer i Hamburg. Av alle tennisens «hva om?»-spørsmål, er dette det tristeste: Hvordan hadde tennisens adelskalender sett ut hvis Seles ikke hadde blitt knivstukket? Hun var totalt dominerende på alt annet enn gras da hun ble angrepet i pausen av en kamp. Hun ble aldri den samme etterpå.

I stedet for å dvele ved fortiden, er det på tide å skrive enda mer fint om Rafael Nadal. At han herjer på grusbanene i Europa er blitt et vårtegn like sikkert som lønnsoppgjør og russen. Forrige uke vant han turneringen i Barcelona for åttende gang. Nadal har fire titler hittil i år, og det er mest på ATP-touren. Jeg holder ham som storfavoritt til tittelen i French Open om en måned, selv om Novak Djokovic beseiret Nadal i Monte Carlo-finalen.

Er Nadal tidenes beste på grus? Jeg mener det. Sju titler i Roland Garros (French Open) er én mer enn Björn Borg, og flere argumenter trenger jeg ikke. Derfor ble jeg litt overrasket da jeg lette meg fram til en oversikt over de mestvinnende på grus. Da snakker vi om alle turneringer, ikke bare French Open og Master-turneringene (som for eksempel Monte Carlo og Roma er).

Nadal er faktisk ikke den med flest grustitler (men blir det nok i løpet av et par år). Det er heller ikke Borg som topper den listen, ifølge tennis-x.com:

Spiller Land Grustitler Titler i French Open
Guillermo Vilas ARG 45 1
Thomas Muster AUT 40 1
Rafael Nadal ESP 39 7
Björn Borg SWE 30 6
Manuel Orantes ESP 30 0
Ivan Lendl TCH/USA 28 3
Ilie Nastase ROU 28 1
Mats Wilander* SWE 20 3
Gustavo Kurten* BRA 14 3

Rare tall, ikke sant? Guillermo Vilas var så uheldig at han spilte samtidig med Borg, og klarte bare én tittel i French Open. En av de store sensasjonene i tennishistorien var da 17 år gamle Mats Wilander slo Vilas i finalen av French Open i 1982. Borg hadde lagt opp og Vilas knuste alt på veien til finalen, men tapte i fire sett mot Wilander.

Björn Borg har forholdsvis få grustitler med tanke på hvor dominant han var i French Open – kanskje han ikke prioriterte å spille så mange små grusturneringer som Vilas.

Thomas Muster sopte med seg grustitler på 90-tallet, men French Open vant han bare én gang. Orantes vant aldri French Open, selv om han var god på grus.

Jeg har tatt med Mats Wilander og Gustavo Kuerten også, siden begge de har tre titler i Paris. Det kan godt hende at det finnes noen grusgrossister mellom dem og Nastase på rankingen, men det har jeg ikke sjekket. Jeg ble spesielt overrasket over at Kuerten ikke har flere titler på grus. Han slo gjennom i 1997, og var en spiller å regne med de neste ti årene.

Lærdom? Rafael Nadal vinner stort og smått på grus, men det visste vi jo fra før. Historien viser at det ikke er noen selvfølge – noen har peaket til French Open, uten å sope med seg alt av gruspokaler resten av sesongen. Og andre har sanket med seg de små pokalene, men aldri blitt konger av Paris.

Vi kan se litt nærmere på kurvene til Vilas, Muster, Nadal og Borg. Legg merke til at Borg og Nadal har nøyaktige den samme utviklingen tidlig i karrieren. Etter Seles-spørsmålet, er dette sportens «what if» nummer to: Hvor mye ville Borg vunnet hvis han ikke hadde blitt utbrent som 26-åring?

grustitler

(Dette ble en litt nostalgisk post likevel. Men ikke så dyster som alle nettavisenes saker om Monica Seles.)

Novak Djokovic – en fantastisk ambassadør

ATP - herretennisNovak Djokovic er i Sør-Amerika og spiller oppvisningskamper, på en tid av året hvor han like gjerne kunne gjemt seg bort på en eksotisk strand eller trent hardt til 2013. Bra mann!

Her er han mot Gustavo Kuerten i Brasil, nydelig klipp. Kan ikke huske at Kuerten var så feminin på banen, men det er jo noen år siden.

Kuerten skriver selvbiografi

Gustavo Kuerten er en favoritt. Hvorfor? Fordi han var en blid brasilianer med en nydelig backhand, og fordi han vant French Open tre ganger (1997, 2000-01). Og han er en av de få fra 1976-generasjonen som har gjort noe minneverdig på tennisbanen…

Nå skriver han selvbiografi, melder tennisen.no. Jeg håper den kommer på engelsk også.

Jeg stusser imidlertid litt på Kuertens uttalelse om at han hadde de beste årene foran seg da han opererte hofta i 2002, og spilte halvskadet resten av karrieren. Kuerten var 26 på det tidspunktet. De færreste tennisspillere har de beste årene etter midten av 20-årene. Ivan Lendl er et sjeldent unntak, Andre Agassi det samme.

Jeg nekter å tro at Kuerten kunne overgått f.eks 2000-sesongen, da han vant French Open, ATP-sluttspillet og tre andre titler, og endte året som nummer én i verden.

Her er Kuertens siste Grand Slam-tittel, French Open 2001 mot Corretja. Merker at jeg ikke savner Corretja i det hele tatt når jeg ser disse klippene.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=xmqJgUuzXWI]

Glimt fra ATP-sluttspillet 2000

Rafael Nadal kommer til å bli den første som både vinner French Open og ender året som nummer én i verden siden Gustavo Kuerten klarte det i 2000. Peter Bodo har en glitrende artikkel om ATP-sluttspillet det året på sin blogg. Her er slutten av semifinalen mellom Sampras og Kuerten:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=fS9HaGz0lOU]

Det regner i dag

Dag to av French Open er unnagjort, og været i byen har forandret seg siden jeg var der for 14 dager siden. Det regner. Derfor kom ikke Nadal i gang med sin kamp.

Jeg hadde håpet å installere Eurosport før turneringen, men møtte på en lei bærevegg av mur på min vei med den magiske kabelen gjennom veggen. Satser på at naboens rike arsenal av murdrillutstyr kan hjelpe meg over kneika i morgen.

Hva har skjedd så langt, bortsett fra regnet?
– Ashley Harkleroad fikk karrierens oppmerksomhetsmessige høydepunkt da det ble kjent at hun har posert for Playboy.
– Gustavo Kuerten tapte karrierens siste kamp.
– Guillermo Coria (finalist 2004) tok første sett mot Robredo, og tapte de tre neste. Uansett bra å ha ham tilbake.
Federer og Djokovic er greit videre til andre runde.
– 1998-vinner Carlos Moya tapte første runde mot argentineren Eduardo Schwank. På tide å gi seg, Carlos?
– I samme gate: 1999-semifinalist Dominik Hrbaty (nå ranket 281 i verden) tapte i strake sett mot Acasuso, og det er ingen skam. Men jeg spør likevel; På tide å gi seg, Dominik?
– Og en til som sliter: Nicola Vaidisova var bare noen dårlige vurderinger unna finalen i 2006. Nå tapte hun i første runde mot Iveta Benesova.

Underdogen har dårlige kår

Hvor ofte vinner en outsider en Grand Slam-finale mot en klar favoritt? Spørsmålet dukket opp i hodet da jeg støvsuget, og det forlot ikke hodet gjennom den påfølgende dusjen.

Jo-Wilfried Tsonga er en av tidenes underdoger i finalen mot Novak Djokovic i dag. Ingen av dem har vunnet noe så stort før, men Djokovic er nummer tre i verden og en etablert toppspiller. Tsonga er ranket 38 i verden.

Den siste overraskelsen jeg kommer på, er Thomas Johanssons seier mot Marat Safin i Australian Open for seks år siden. Men okei, Johansson var riktig nok en dårligere spiller enn Safin på papiret, men mer rutinert. Og Safin er ingen mental klippe. Nei, kanskje Gustavo Kuertens første Grand Slam-tittel i 1997 er den mest overraskende de siste årene. Han var ranket et sted på 60-tallet (66?) da han vant, og finalemotstander Sergi Bruguera hadde vunnet turneringen to ganger før. Outsidernes skytshelgen er Boris Becker, som vant Wimbledon som 17-åring i 1985.

Så, har Tsonga noen sjanse? Jeg tror ikke det. Djokovic er god til å forsvare seg, og en god taktiker som klarer å finne motstanderens svake punkter. Jeg tror Tsonga må sjokke Djokovic fra start dersom han skal ha en sjanse. Ta første sett. Han må knocke Djokovic ut, på samme måte som han knocket ut Nadal og Youzhny.

Alt avhenger av hvem av Tsonga og Djokovic som håndterer situasjonen best. Tsonga vet at han kanskje aldri får en slik sjanse igjen. Djokovic vet at de fleste forventer at han vinner.

Jeg har sett Djokovic live én gang, i French Open for halvannet år siden.

Et merkelig amerikansk fenomen

Det er sider av det amerikanske samfunnet jeg aldri kommer til å skjønne. Helsevesenet, våpenmentaliteten, fascinasjonen for amerikansk fotball, cheerleader-fenomenet, hvorfor de valgte George W. Bush – listen er lang.

Ta for eksempel dette med Hall of Fame. Alle sporter har sin berømthetshall (i mangel av et bedre ord), som hedrer de beste i idretten. Jeg har problemer med å se hvorfor det trengs. Hvis du er Björn Borg eller Martina Navratilova, trenger verken du eller idretten en egen plass hvor det står at du var en god tennisspiller. Det er noe alle med interesse for sporten vet.

Tennisens Hall of Fame ligger i Newport på USAs østkyst, og hvert år innlemmes det nye medlemmer. Kriteriene for å bli med i det gode selskap er ikke særlig strenge. Neste år skal Sergi Bruguera, Michael Chang og Michael Stich inn i Hall of Fame.

Hvis jeg hadde vist bilder av disse folkene til 1000 mennesker på gaten, tviler på om noen hadde gjenkjent en eneste av dem. Bruguera var et monotont grusdyr som vant to French Open-titler. Chang vant French Open en gang, og Stich vant Wimbledon i 1991. Stich var elegant, Chang vant masse titler og Bruguera var i et par år verdens beste på grus. Men Hall of Fame? Spar meg. Disse tre var kanongode spillere, men ingen av dem var banebrytende på noen måte. Det deles ut fire Grand Slam-titler hvert år. Hvis kravet til å bli tatt opp i Hall of Fame er at en spiller har vunnet en GS-titler, kan de legge ned hele greia.

Av dagens aktive herrespillere ser jeg bare tre som pr i dag er aktuelle for Hall of Fame: Nadal, Kuerten og Federer. På kvinnesiden er selvsagt både Henin, Williams-søstrene, Martina Hingis og Lindsay Davenport verdige kandidater.

Noen må ha det inn med teskje

«Hm, skal vi se. Jeg er rik. Jeg har hatt en fin karriere med tre Grand Slam-titler. Jeg har ikke kunnet spille skikkelig på tre år, på grunn av skade. Jeg er ranket 662 i verden. Jeg er 31 år gammel. Jo, det er kanskje på tide å gi seg?»

You bet.