12
jul 14

Wimbledon 2014: Var dette Roger Federers siste sjanse?

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Roger Federer 6-7, 6-4, 7-6, 5-7, 6-4
Finale, Wimbledon 2014

Denne saken handler om WimbledonUngene mine elsker å høre historien om min traumatiske kortspill-opplevelse fra barndommen. Som 11-åring (eller deromkring) var jeg på hyttetur, og som eldste barn fikk jeg være oppe med de voksne et stykke etter leggetid. Jeg hadde lært å spille Spar dame, og kortene ble delt ut. Ved spillets slutt satt jeg gråtende i sofaen, nedbrutt av å komme på soleklar sisteplass.

En helt hverdagslig historie, med et ordinært tap i kortspill som kjerne. Hvorfor liker de å høre denne anekdoten gjenfortalt? Det å bli voksen handler mye om å holde ens egne følelsesutbrudd i sjakk, og det er en naturlig prosess: Vi lever i mindre grad i øyeblikket enn barn gjør. Taper jeg i kortspill i 2014, stikker det ikke så dypt. Og motsatt: Jeg blir ikke overlykkelig om jeg vinnet i kortspill (eller tennis). For barn er det eksotisk at ens foreldre en gang i tiden satt som en oppvridd vaskeklut bare på grunn av et kortspill.

Voksenlivet tar vekk toppene og bunnene i følelsesregisteret, fordi vi ser ting mer i sammenheng. Da jeg så Wimbledon-finalen mellom Federer og Djokovic forrige helg, satt jeg hele tiden med en følelse av at Djokovic skulle vinne.

Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det. Spillerne fulgte hverandre på serve gjennom det femte settet, før Djokovic brøt Federer i det siste gamet. Det var ukarakteristisk spilt av Federer, han rushet gjennom gamet og tapte enkelt. Federer var den piggeste av de to, og servet stødig helt fram til dette siste gamet. Jo lenger kampen hadde vart, desto større sjanser for Federer. Dette visste han selvsagt, og kanskje tenkte han allerede i de baner?

Selv for så rutinerte spillere som Federer og Djokovic tror jeg det mentale spilte inn. Før finalen snakket mange om Federers overbevisende spill mot Raonic og Wawrinka, men disse er helt andre typer enn Djokovic. Ingen av dem gir Federer en så konstant strøm av harde, godt plasserte grunnslag, ei heller beveger de seg så godt som Djokovic gjør.

Djokovic på sin side hadde ikke spilt opp mot sitt beste før finalen. Han kom dit med et visst press (lenge siden han vant en Grand Slam utenfor Australia), men i motsetning til Federer har han framtiden foran seg. Djokovic sitt spill i finalen var på høyde med det han presterte i 2011, og jeg ser ikke hvem som skulle slått ham. Djokovic hadde stort sett overtaket i ballvekslingene, og Federers grunnslaga klarte ikke å gjør livet vanskelig for serberen. Det hjalp ikke at han fortsatte å serve fantastisk, som han gjorde i hele turneringen.

Under kampen og rett etterpå satt skuffelsen over Federers tap hardt i. I stedet for å gråte, tok jeg den voksne varianten. Jeg måtte sjekke statistikken for å se hvordan dette kunne skje. Det ble Federers fall var andreserven, hvor han vant mindre enn halvparten av poengene. NRKs kommentatorer roste Federers backhand, og jeg har sett den dårligere. Men en virkelig trussel mot Djokovic var den ikke. Likevel, Federers tall skulle på papiret slått hvem som helst:

Novak Djokovic (SRB) Roger Federer (SUI)
13   Aces 29
3   Double faults 5
108 of 174 = 62 %   1st serves in 133 of 192 = 69 %
79 of 108 = 73 %   1st serve points won 102 of 133 = 77 %
43 of 66 = 65 %   2nd serve points won 26 of 59 = 44 %
124 MPH   Fastest serve 127 MPH
116 MPH   Average 1st serve speed 115 MPH
92 MPH   Average 2nd serve speed 100 MPH
26 of 35 = 74 %   Net points won 44 of 67 = 66 %
4 of 15 = 27 %   Break points won 3 of 7 = 43 %
64 of 192 = 33 %   Receiving points won 52 of 174 = 30 %
68   Winners 75
27   Unforced errors 29
186   Total points won 180

Så hvor går vi herfra? Det er fristende å kalle dette Federers siste (tapte) sjanse til å vinne en Grand Slam-tittel til. Fysisk sett virker Federer sprek fortsatt, selv om det var merkbart at han er tregere ut til sidene enn for sju-åtte år siden. Federer er i dag en spiller som lever mye på serven sin. Jeg kan vanskelig tro at han vil overleve en kanonade av harde grunnslag fra Murray/Djokovic/Nadal i US Open.

I motsetning til fotball-VM, kommer det nye sjanser hvert år. Neste år er Federer 33, en alder hvor John McEnroe nådde semifinalen i Wimbledon. Hvis McEnroe klarte det, hvorfor skal ikke Federer? Jeg sitter ikke tårevåt i sofaen av Federers tap i Wimbledon, men vet at det kommer nye sjanser. Og at Grigor Dimitrov fort kan slå seg inn i den absolutte verdenstoppen med en tennis som ligner mye på den Federer har gitt oss. All things must pass.


31
aug 13

Mayer kom ned fra treet

Tennis på tv:
Andy Murray – Leonard Mayer 7-5, 6-1, 3-6, 6-1
2. runde, US Open 2013

Denne saken handler om US OpenNorsk mangler et ord som tilsvarer det engelske «treeing». «Treeing» er det som skjer når en idrettsmann plutselig beveger seg opp på et høyere nivå enn sitt vanlige. Omtrent som når unger klatrer opp i et tre og sier «Se hvor høy jeg er!». Leonard Mayer klatret opp i treet i tredje sett mot verdenstreer Andy Murray i deres andrerundekamp i US Open.

Murray hadde knepet det første, cruiset i det andre og skulle bare komme seg gjennom det tredje med minst mulig stress. Det var da Leonard Mayer beveget seg opp i høyden. Argentineren servet perfekt og flyttet Murray langt ut av banen og sidelengs.

Andy Murray: Greit videre til tredje runde. (flickr.com)

Andy Murray: Greit videre til tredje runde. (flickr.com)

Tv-tennis dreier seg ofte om de vante fjesene. Forskjellen mellom Murray (nummer 3 i verden) og Mayer (81 i verden) er hvor lenge de klarer å spille på sitt maksnivå. I ett sett så Mayer ut som en topp ti-spiller. Særlig serven hans bør vises i sakte film for unge spillere. Han spenner kroppen som en buestreng i serven, med en livlig venstrearm som styrer bevegelsen.

Mayer kom ned fra treet på 0-1, 0-15 i fjerde sett. Han hadde drevet Murray rundt på banen, og skotten returnerte en smash fra langt bak i banen. Mayer plasserte seg fint ved nettet, men satte volleyen i nettet. Det sto 0-30, og Mayers raptus var over.

Og Murray? En grei gjennomkjøring, men det er vanskelig å si noe bastant om formen hans ut fra denne kampen. I likhet med Novak Djokovic (som måtte redde settballer mot Benjamin Becker tidligere på dagen) har ikke Murray virket så overlegen som Federer og Nadal i de to første rundene. Det bekymrer neppe Murray, som har gjort det til en vane å spille best mot slutten av de store turneringene.

Morsomt poeng: Murray spiller mot enda en Mayer, Florian, i neste runde. Han er ikke beslektet med Leonard, såvidt jeg vet.

Tennisbloggen har Murray som favoritt til årets turnering, med egen Andy-watch i den anledning.


08
jul 13

Tennis is coming home

Tennis på tv:
Andy Murray – Novak Djokovic 6-4, 7-5, 6-4
Finale, Wimbledon 2013

Denne saken handler om WimbledonDu vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray? Djokovic har én svakhet, og det er volleyspillet. Likevel var han stadig der framme, med blandet hell. Det kunne bare bety én ting, at han ikke trodde han kunne slå Murray fra grunnlinjen. Djokovic var ved nettet 52 ganger, bare 4 mindre enn i femsettskampen mot Del Potro i semifinalen.

Denne kampen minnet meg om OL-finalen mellom Murray og Federer i fjor. Da returnerte Murray som en gud, og resten av Federers spill forvitret som følge av det. I årets Wimbledon-finale gjorde han det samme med Djokovic sine server. Murray var dessuten bånnsolid fra grunnlinjen, og Djokovic måtte satse helt på kanten av det forsvarlige for å vinne poeng. I lengden blir det umulig.

Djokovic var vekselvis kranglete og ufokusert på banen. Selv om han hadde ledelsen i andre og tredje sett, klarte han ikke å holde på noen av dem. De færreste trodde noen ville vinne denne finalen i tre sett, men det skjedde altså.

Andy Murray, Wimbledo-vinner 2013. (Wikimedia)

Det siste året har Andy Murray vunnet OL, spilt to Wimbledon-finaler (en seier), vunnet US Open og spilt finale i Australian Open. Hvis han kan bli bedre på grus (hvor han aldri har vunnet en tittel av noe slag!), kan Djokovic få en rival til førsteplassen. Hittil i år har Djokovic, Nadal og Murray vunnet hver sin Grand Slam-tittel. Det er lenge til september, men akkurat nå er Murray mannen å slå der.

Seieren betyr også at tennisjournalistikkens mest forslitte setning kan legges seks fot under: Ingen trenger lenger minne oss på hvor mange år det er siden forrige brite vant Wimbledon. Det skjedde i 2013, mannen var Andy Murray og seieren var fullt fortjent. Dette var hans andre Grand Slam-tittel, og det er ingen grunn til at det stopper her.


09
jun 13

French Open, dag 13: Kyllingfrikassé og Serena-seier

Tennis på tv:
Serena Williams – Maria Sharapova 6-4, 6-4
Finale, French Open

French OpenMitt forhold til bredbåndsleverandøren Altibox er ikke spesielt varmt. Hvorfor ser internett på tv-skjermen så latterlig ut, når signalene kommer inn til huset gjennom den samme kabelen? Hvorfor er kanalpakkene så firkanta, når konkurrentene har begynt med fritt kanalvalg? Jeg har spurt dem, uten å få annet svar enn «sånn er det bare». Det gir meg ikke veldig lysten på å fortsette hos dem.

I går var Altibox-humøret mitt bedre. Chill heter tjenesten som lar meg se Altivbox-kanalene på iPad hvor som helst innenfor huset. Lørdag satte jeg iPad-en på kjøkkenbenken mens jeg fulgte damefinalen. Noen påstår at multitasking er umulig, men det gikk helt fint for meg i går. Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten.

Kyllingfrikassé  kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for. Selv da Sharapova brøt Serena, og det skjedde noen ganger, føltes det bare som en fyrstikkflamme i kuling: Et kortlevd lyspunkt for Sharapova.

Serena Williams (flickr.com)

Pete Bodo hos tennis.com skriver en del om Maria Sharapovas kroppsspråk, og jeg kunne ikke sagt det bedre. Det var tydelig fra første ball hvor mye kampen betydde for henne. Vinnerslag ble etterfulgt av pumpende knyttnever og rop, feilslag med sammensunkne skuldre og himlende øyne. Det er lurt å leve seg inn i kampen med hele kroppen, men det må koste mye mentale krefter å holde på slik Sharapova gjorde i denne kampen. Mest av alt understreket kroppsspråket hennes hvor anspent hun var, og jeg tipper Serena koste seg litt over synet.

Serena Williams har nå 16 Grand Slam-titler, og er bare to bak Chris Evert og Martina Navratilova. Det er ikke noe råtips å si at hun kommer til å være på høyden med dem når 2013 er slutt. Skal bli interessant å se hvor lavt bookmarkerne setter henne i Wimbledon. 1.05 ganger innsatsen tilbake for Serena-triumf, eller noe sånt?

Grafikk og statistikk kommer senere i dag.


04
jun 13

French Open, dag 9: En av de dårlige dagene

Tennis på tv:
Jo-Wilfried Tsonga – Roger Federer 7-5, 6-3, 6-3
Kvartfinale, French Open 2013

French OpenHva er den beste følelsen en tennisspiller kan ha på banen? Jeg kan bare snakke for meg selv. Den beste følelsen innebærer verken serve-ess, listige stoppballer, hylende vinnerslag eller backhandsmasher i full strekk.

Nei, den beste følelsen er den av å drive motstanderen rundt uten at man spiller på grensen av det forsvarlige. Med god margin til linjene, men samtidig med nok fart i ballen og god nok plassering til at fyren på andre siden av nettet løper som en tulling.

Roger Federer fra French Open 2009. (Flickr)

Jeg så ikke så mye av det fra Roger Federer i dag. Sveitseren klarte sjelden å stresse Jo-Wilfried Tsonga fra grunnlinjen. Federers forehand var ikke kvass nok til at Tsonga måtte slite, og Federers backhand kommer aldri til å regjere på dette dekket. Tsonga spiste opp alt Federer sendte hans vei, og selv Federer får litt hetta da. Forehanden var enten for lang eller for kort, han fikk sjelden den fine presslengden som alle tennisspillere søker.

Jo-Wilfried Tsonga fra French Open 2012. (Flickr)

Slutten av første sett var typisk: Tsonga fikk 0-40 i Federers serve, og dermed tre settballer. Federer reddet alle med strålende spill. Dette kunne vært en anledning til å vise Tsonga hvem som er sjefen, hvis Federer klarte å presse fram et tie-break. I stedet kom en billig forehandfeil, og så et rammetreff. Settet var vekk, og Tsonga tok raskt kontroll i det andre.

De dårlige dagene kommer tettere når spillere blir eldre. Dette var en sånn for Federer. Nedturen hans er et faktum, samme hva rankingen sier. Federer har ennå ikke vunnet en turnering i 2013. Hvor mye svir dette nederlaget? Ikke all verden, selv om Federer sier det motsatte. For å vinne denne turneringen måtte Federer slått Simon, Tsonga, Ferrer og Djokovic/Nadal, og det er mye forlangt.

Wimbledon vil fortelle mye om framtiden for Federer. Der kan han fortsatt kjempe om tittelen, selv om jeg rangerer ham bak både Nadal og Djokovic (Murray er et spørsmålstegn akkurat nå).

Tsonga skal ut i semifinale mot David Ferrer, trolig den verste mannen å møte for en hjemmefavoritt som Tsonga. Ferrer gir seg aldri, han spiller hvert poeng med dødsforakt og er ikke redd for Tsonga. Jeg tipper Tsonga vinner den kampen i fem sett.