Idrettsgudene skal vite at mine tennisferdigheter aldri vil bli funnet verdig en plass i Sportsrevyen. Heldigvis er sport mer enn vinnere og tapere, ikke minst når det havner i klørne på NRK P2. (Min gode venn) Jostein Gjertsen i radioens kulturkanal har et visst idretts-hangup i sine ukentlige halvtimer på Kulturhuset akkurat nå.
Forrige uke handlet det om hvorfor ishockey ikke er blitt omfavnet av intelligentsiaen på samme måte som fotball. (Jeg har sluttet å telle hvor mange bøker fra fotball-VM som er kommet i høst). Jostein dro på ishockeykamp med Carl Gunnar Gundersen (tidligere landslagsspiller i hockey og eks-kollega av meg, verden er ikke stor), og fikk hockey-dikt fra Frode Grytten.
I tennissendingen var utgangspunktet en ny diktsamling om tennis som sportstidsskriftet Olympiastadion utgir – en bok jeg kommer tilbake til i en senere post her på bloggen.
Samtidig ble jeg intervjuet om tennis i et bredere perspektiv, det samme ble artist Thomas Dybdahl. Vi møttes over et par racketer i Stavanger tennishall. Dybdahl viste seg som en smart spiller. Han satte meg helt ut med kombinasjonen av god serving og lange (ikke nødvendigvis harde) grunnslag som alltid traff innenfor linjene. Svetten var ujevnt fordelt mellom de tre spillerne i pausene, selv om Dybdahl skyldte på nybegynnerflaks.
Hva er koblingene mellom tennis og livet? Lytt til P2s program, og les gjerne det jeg skrev om temaet i 2011.
Her er noen bilder fra seansen. Legg merke til «Air» Dybdahl i bilde nummer tre, i en høyde Pete Sampras ville vært fornøyd med. P2-programmet kan du høre på NRKs radiospiller.
