Det er tynt bak Lleyton Hewitt i australsk tennis. Derfor prøver de så godt de kan å innbille seg selv at Hewitt fortsatt har sjanser til å vinne Grand Slam-turneringer. Hewitt sier at han tror det samme selv, men det kan han ikke mene i fullt alvor.
Les intervju med Hewitt på Australian Open sine hjemmesider.
Jeg burde kanskje lenke til de talløse oppsummeringene av US Open, men dere klarer å finne dem selv.
I morges ble jeg i stedet sitte å knegge over en herlig historie fra den australske tennisleiren. Australsk tennis er som kjent nede i sin verste nedtur noen gang. Rafter er borte, Philippoussis er borte og dessuten blakk, doubleduoen Woodbridge/Woodford har gitt seg og Lleyton Hewitt er gammal og på nedtur.
Det framtidige håpet heter Bernard Tomic (16). Han har kommet på kant med Hewitt, etter en episode fra Wimbledon i sommer. Hewitt foreslo at de skulle trene sammen under turneringen, men det ble avslått av Tomics agent, visstnok med ordene «Lleyton’s not good enough».
Lleyton er vanligvis ikke så sint som i glansdagene, men replikken fikk den tidligere verdenseneren til å tenne i bånn. Hewitt er ranket 26 i verden, han har vunnet Wimbledon og US Open, var verdens beste spiller i 2001 og 2002 og har 27 singletitler.
Tomic er ranket 308 i verden og har vunnet én kamp på ATP-nivå. Da er det ganske friskt å hevde at Hewitt er for dårlig som treningspartner. Nå prøver Tomic-leiren å begrense skadene i media, uten å lykkes spesielt godt.
Senere på dagen traff Hewitts folk tidligere verdensener Juan Carlos Ferrero:
Then we told Juan Carlos what had happened and his coach said that if a leading player in Spain asked a junior to practice and the junior said ‘no’, that he would never get to hit with a senior player again, they would make sure he had all his funding and support from the national federation cut and that he would be, in the coach’s words, ‘strung up from a tree by his balls´.
Ouch. Jeg har ikke hørt at Tomic har blitt festet i et tre på den måten, men han og Hewitt har ikke snakket sammen siden Wimbledon-turneringen. Australia har én aktiv Grand Slam-vinner (Hewitt) og ett stort framtidshåp (Tomic). Jeg regner med at alle australske tenniskrefter gjør det de kan for å få dem til å snakke sammen.
Tida flyr. Er det virkelig ti år siden jeg så Juan Carlos Ferrero og Lleyton Hewitt for første gang?
Den gang var de i slutten av tenårene, og klare for å erobre verden. Det gjorde de også, for en kort periode: Hewitt vant US Open i 2001 og Wimbledon 2002, mens Ferrero vant French Open i 2003. Hewitt var rask, med gode returer, få feilslag og presiese passeringsslag. Jeg tror det var i Queen´s-turneringen 1999 at jeg så Hewitt første gang, da han spilte mot Sampras og tapte knepent i semifinalen.
Ferrero så jeg første gang høsten 1999. Jeg mener det var en grusturnering på Mallorca, på en tyrefekter-arena omgjort til tennisbaner for anledningen. Ferrero spilte mot Alex Corretja i finalen, og det var lett å se at Ferrero var en kommende grusstorhet. Ferrero hadde en kjempegod forehand, med mindre overskru enn de fleste av sine landsmenn. Lett til beins var han også.
Nå har Ferrero og Hewitt sine beste år bak seg. Likevel fortsetter begge to på ATP-touren. De trenger ikke pengene, jeg tipper de er leie av reisinga (særlig Hewitt som har familie) og det må gnage på stoltheten at de stadig taper mot spillere som er yngre og bedre. Sponsorkontraktene deres er neppe like gullkantede som de var for noen år siden.
At de likevel fortsetter, kan jeg ikke tro skyldes annet enn en djup kjærlighet til tennisen. Det å slå ballen fram og tilbake, prøve å finne en strategi som funker og kjenne adrenalinet.
Tirsdag møttes de igjen, i første runde i Montreal Masters (eller Rogers Cup som er det offisielle navnet). Ferrero vant denne gangen, 6-1, 6-4. Ferrero spilte to kvalifiseringskamper for å bli med i turneringen.
Her er Ferrero etter kampen. Han høres ikke ut som en mann på terskelen til å legge opp:
I’m playing very good tennis right now, and I’m feeling very good in the court with a lot of motivation right now. I think after I won Casablanca, I gave up my stress that I had. I wanted to win a tournament again, and after I started to enjoy more playing very well in the court. I’m 100 per cent so I don’t have the injuries that I had the past couple of years, so it helps a lot to feel comfortable in the court.
Darren Cahill har trukket seg som Davis Cup-kaptein for Australia, og dermed er spekulasjonene i gang: Blir han den neste treneren for Roger Federer?
Ryktene er særdeles tynne så langt, etter det jeg har sett. Cahill trekker seg fra jobben sin. Kanskje skal han være sammen med familien, begynne som kommentator, starte eget tennisakademi, ta seg en lang ferie eller gjøre noe helt annet, men likevel tolker altså mange det slik at han kommer til å bli Federers neste trener. Eh, javel.
Federer trenger en trener, og han hadde stor suksess med både Peter Lundgren og Tony Roche. Cahill (43 år fra Australia, to singletitler i karrieren) har trent både Lleyton Hewitt og Andre Agassi, så han har erfaringen.
Men Hewitt og Agassi er helt andre spillere enn Federer. De er arbeidshester som fikk maksimalt ut av talentene sine (Agassi mer talentfull enn Hewitt, men på det tidspunktet Cahill kom inn, handlet Agassis spillestil mest om å kverne motstanderne i stykker). Federer har et annet temperament og en annen måte å vinne kamper på. Og jeg vet ikke hvor mye Federer har å gå på rent fysisk. Han pleier å holde godt fysisk selv i lange kamper. Dersom Cahill skal overta, må han ha en klar plan for hvordan Federer skal bli bedre.
Bare noen minutter med tv-tennis i dag. Da jeg slo på SportN var Tomas Berdych nesten ferdig med sin overkjøring av Juan Carlos Ferrero. Tidligere i turneringen tapte Lleyton Hewitt i strake sett mot grusspesialist Jose Acasuso. Marat Safin har vunnet én kamp i år. De to siste tapene kom mot Bobby Reynolds og Jurgen Melzer. Dette er spilleren som latterliggjorde Pete Sampras i finalen av US Open i 2000, og var en kamp unna å være verdensener ved årsslutt det året.
Safin, Hewitt og Ferrero hadde sine beste dager i årene like før Federer slo gjennom, 2000-2003. Nå er de halvgamle, og kommer neppe til å kjempe om Grand Slam-trofeer igjen.
Hewitt og Ferrero bygger spillet på sikkerhet, fart og mental styrke. Ingen av dem har selvtilliten de hadde for 6-7 år siden, og jeg tror nok at den kraftkrevende stilen krever sitt. Det må være vanskelig å gå til hver kamp og vite at det kommer til å bli en brytekamp. Jim Courier og Michael Chang jobbet seg til toppen og fikk også tunge avslutninger på karrierene. De ble aldri elendige, men de gikk gradvis fra å være Grand Slam-utfordrere til å bli topp 50-fyllstoff.
Er Lleyton Hewitt tidenes kjedeligste verdensener på herresiden? Jeg kan ikke komme på noen som er i nærheten av australierens gråhet. Hewitt var faktisk verdensener ved årsslutt i 2001 og 2002. Han henger fortsatt med i Australian Open, etter seier over Baghdatis.
Kampens beste poeng kom på 1-5 i fjerde sett, hvor Baghdatis var to poeng unna tap (0-30 i gamet). Han måtte løpe som en gal til backhanden sin, og slo den faktisk med en hånd ned langs linjen. Ikke verst for en som vanligvis bruker to. Hadde han bommet, ville han fått tre matchballer mot seg.
I stedet tok Baghdatis fire game på rad, og tok settet i tiebrak. Hewitt klarte å ta seg sammen, og tok det femte settet på sin femte matchball, 6-3. Neste kamp (åttendelsfinale) er mot Djokovic, og jeg tror Hewitt kommer til å få stygg juling.
Juan Carlos Ferrero nådde også verdenstoppen i de kaotiske årene etter Sampras og før Federer. Han møter David Ferrer i sin åttendelsfinale. Ferrer gjør mye av det samme som Ferrero (springer fort og lenge, og gjør få feil), men han gjør det bedre enn Ferrero. Ferrer i strake sett. Blir en festlig tungegymnastikkøvelse for kommentatorene: «Ferrer setter sin førsteserve til Ferreros forehand, Ferrero finter ut Ferrer med en frekk forehand».
Dersom noen andre enn Roger Federer skal vinne Australian Open, tror jeg det blir Novak Djokovic. Han spilte finalen i US Open for fem måneder siden, og vet hva som trengs. Han har vunnet sine tre kamper lekende lett, og møter en sliten Hewitt i neste kamp. Djokovic kan møte Federer i semifinalen. Den kampen kan han vinne. Han var urutinert da han tapte mot Federer i finalen av US Open. Nå vet han hva som trengs, og det ser ut som han har fått piffen tilbake etter den flaue avslutningen av 2007.
Federer møter Berdych i neste runde. Det bør være en overkommelig oppgave for Federer, som elsker å kontre mot hardtspillende folk som Berdych. Blake er i samme gate, og kan bli Federers motstander i kvartfinalen. En semifinale mellom Federer og Djokovic kan bli en moralsk finale.
Roger Federer er nå bare én sluttspill-tittel unna rekorden på fem, som Lendl og Sampras deler. Det kommer han til å klare. Seieren mot David Ferrer i dagens finale var meget enkel, 6-2, 6-3, 6-2.
Jeg ble nysgjerrig på om David Ferrers score i denne kampen var den dårligste av en ATP-finalespiller i historien. Han fikk sju games totalt. Federer har delt ut flere sju games-tittelkamper tidligere: Mot Blake i fjor (6-0, 6-3, 6-4) og mot Agassi i 2003 (6-3, 6-0, 6-4). Lleyton Hewitt fikk bare fem games mot Federer i 2004 (6-3, 6-2), men det var en finale best av tre sett.
Sampras ga sju games til Kafelnikov i 1997 (6-3, 6-2, 6-2), og Michael Stich ga bort sju games til Michael Chang i Grand Slam Cup 1992 (6-2, 6-3, 6-2). Lendl ga bort sju games til Wilander i Masters 1987 (6-2, 6-2, 6-3).
Rekorden kommer fra 1975: Ilie Nastase slo Björn Borg 6-2, 6-2, 6-1. Og hvor ble ATP-sluttspillet holdt det året? Stockholm.
Auda.
Ivo Karlovic var helt ukjent da han servet Lleyton Hewitt ut av Wimbledon i 2003. Hewitt var tittelforsvarer det året. Kroaten er beviset på at en enorm serve fortsatt tar deg langt i tennis.
Så langt i år har han slått 1234 ess. Det er mindre enn Goran Ivanisevic sin rekord fra 1996, men snittet er høyere: 20 ess per kamp, mot 15 for Ivanisevic. Begge er kroater, og det er også den lange staken Mario Ancic. Hva er det de dytter i barna sine i Kroatia?
Karlovic spiller akkurat nå i Basel, hvor han slo ut James Blake i andre runde. Karlovic har to titler i årets sesong, og ingen liker å spille mot ham, særlig på raske dekker.
David Nalbandian var også et ukjent navn da han spilte seg til Wimbledon-finalen i 2002. I likhet med Karlovic har han vist at han var mer enn et engangsfenomen. Han vant Masters-turneringen forrige uke i Madrid, men tapte i første runde mot Stanislas Wawrinka. Nalbandian er sjelden god i mer enn en uke om gangen.
Lleyton Hewitt er en av de beste grasspillerne i verden som ikke har Roger som fornavn. Han har vunnet fire ganger i Stella Artois-turneringen, og vant Wimbledon i 2002. Etter en opptur i grussesongen hadde jeg ventet at Hewitt ville fortsette klatringen på gras. Tapet for Jo-Wilfried Tsonga er en skikkelig tur i grøfta.
Tsonga er ranket 121 i verden, og kvalifiserte seg inn i Artois-turneringen. Men han har vunnet fire Challenger-turneringer i 2007 (nivået under ATP-turneringer), og det forteller om en mann i framgang. Blant annet vant han nylig en turnering på gras i Surbiton, hvor han slo gode servere som Guccione og Karlovic på vei til tittelen.
Han tok også et sett fra Roddick i årets Australian Open, og tapte det andre i tiebreak. Neppe en framtidig Wimbledon-vinner (han er allerede 22 år gammel), men en vrien spiller for de fleste. Settsifrene mot Hewitt er typiske for gras: 7-6, 7-6.