Fra arkivet: Mary Pierce – Steffi Graf, French Open 1994

Mary Pierce Roland Garros 2000
Mary Pierce, 2000 (eget foto).

1994: Dametennisen er i sin gråeste av perioder. Etter at Monica Seles ble knivstukket under en kamp i 1993, hadde Steffi Graf dominert touren, og var selvsagt storfavoritt til å vinne French Open. Hun hadde vunnet de fire foregående Grand Slam-turneringene.

I semifinalen møtte hun Mary Pierce, en 19-åring med fransk-kanadiske røtter. Jeg så ikke den kampen da den gikk, og hadde bare hørt ryktet om den før jeg fant høydepunktene på YouTube. Det som skjer i denne kampen, er at Steffi Graf blir utspilt og blåst av banen, og taper 2-6, 2-6. Har hun tatt færre game i noen Grand Slam-kamp?

Mary Pierce fikk etter hvert en lang karriere. Da jeg begynte å følge med for alvor i 1999, var hun en annen person enn i dette klippet fra tenårene. Den Mary Pierce jeg så spille rundt årtusenskiftet, utstrålte mer nervøs energi enn noen andre idrettsfolk. Det var fikling med halskjeder, pusting i fingrene og hyppig blikkontakt med folkene hennes på tribunen.

I denne semifinalen er Pierce så laus og ledig som bare tenåringer kan være. Rutine kan være en fordel, men det motsatte er heller ikke så dumt. Pierce virker ikke å ta innover seg situasjonen, hun bare konsentrerer seg om neste ball.

I 1994 hadde verden sett Seles og Jennifer Capriatis slagkraft, og Williams-søstrene var fortsatt tidlig i tenårene. Mary Pierce står ikke tilbake for disse når det gjelder skuddstyrke. Se for eksempel på forehanden hun slår inn etter 2.35 (video nederst i artikkelen).

Graf var aldri noen humørbombe på banen, og i dette klippet virker bekymringsrynkene å vokse for hvert problem. Grafs vanlige backhand-slice hjelper ingenting, slaget er invitasjoner til å la Pierce ta styringen over poengene.

Mary Pierce vant ikke denne turneringen, og det gikk litt tid mellom hver gang hun nådde høyder som i denne kampen mot Graf. Hun tapte finalen mot Arantxa Sanchez-Vicario, og skulle som alle med fransk pass få høye skuldre i French Open.

Men i 2000 vant hun faktisk turneringen. Jeg tar med et klipp derfra også.

1994:

2000, finale mot Conchita Martinez:

Når generasjonsskiftet skjer rett foran øynene våre

Noen kamper antar mytiske proporsjoner fordi de involverte spillernes karrierer overlapper så lite. Når to fantastiske spillere fra hver sin generasjon bare møtes noen få ganger, etterlater det seg store tomrom som vi kan fylle med «hva om?»-spørsmål.

Roger Federer slo Pete Sampras i åttendelsfinalen av Wimbledon 2001, og mye har blitt skrevet om kampen siden den gang. Det skyldes ikke minst at de to Wimbledon-kongene var i hver sin ende av karrieren da denne kampen ble spilt. Sampras var tittelforsvarer i Wimbledon 2001. Federer vant sin første tittel der i 2003.

YouTube vet hva jeg liker. Denne uken fikk jeg foreslått å se høydepunktene fra kampen mellom Björn Borg og Rod Laver i 1976. Borg var på dette tidspunktet 20 år og på vei til å bli verdens beste. Laver var 38, og i avslutningen av sin karriere. Den grønne grusen forteller oss at kampen spilles i USA, nærmere bestemt Boca Raton, Florida. (Merkelig nok står den ikke oppført på ATPs statistikk over kampene mellom Laver og Borg).

Dagens beste idrettsfolk er bedre enn gårsdagens beste. Den regelen gjelder i nesten alle sporter, også tennis. Likevel er det oppklarende å se dette klippet, fra Borgs storhetsperiode. Rafael Nadal har redefinert fenomenet overskru (spinn) på 2000-tallet. Borg spilte med treracket og mindre livlige strenger enn Nadal. Derfor er det rystende å se hvor mye toppspinn Borg, med datidens utstyr, gir ballen. Store deler av disse høydepunktene er filmet fra spillernes høyde, og viser hvordan Borgs slag skyter fart mot Lavers strupe eller deromkring.

Borg blir ofte sammenlignet med Nadal. Begge vokste opp på grus, men var så mye mer. Borg vant French Open seks ganger og Wimbledon fem ganger. Som Nadal var han mer enn en grusmaskin. Legg merke til Borg sine beste opphentinger i dette klippet, og ikke minst de fine volleyene hans.

Kampen mellom Roger Federer og Pete Sampras i Wimbledon 2001 har de fleste hørt om. Kampene mellom Steffi Graf og Serena Williams er ikke like mye omtalt. Tell opp hvor mange Grand Slam-titler Graf og Williams har til sammen, og det er lett å se at deres bataljer burde hatt en større plass i tennismytologien. De møttes bare to ganger, begge i 1999. Graf vant sin siste Grand Slam-tittel det året, Serena vant sin første. Passende nok vant de hver sin kamp mot hverandre, og settsifrene var nesten identiske.

Her er noen klipp fra den siste kampen de spilte, i Indian Wells. Serena Williams var bare ranket 21 i verden på dette tidspunktet, men det var lett å se at hun skulle nå mye høyere. Passende nok var det Serena som vant – akkurat som Borg slo Laver og Federer slo Sampras.

Når kommer neste kamp hvor vi kan se generasjonsskiftet rett foran øynene våre?

De vanskeligste tennisnavnene

Det er ferie i tennisverden. Det er på tide å vende oppmerksomheten mot noen av folkene som ikke får så mye av den resten av året. Og ikke minst emnene som (forståelig nok) ikke er store nok til å få oppmerksomhet midt i sesongen.

La oss først sende noen takknemlige tanker til Andre Sa. Brasilianeren ble aldri noen maktfaktor på ATP-touren på 90-tallet, men han var en tennisskribents drøm. Ett blikk på navnet hans var nok til å huske stavemåten for resten av livet. Mens vi er i det takksomme hjørnet, la oss også sende varme tanker til Pat Cash, Steffi Graf og Tim Henman – navn man ofte skriver, og aldri skriver feil.

Andre tennisspillernavn byr på større utfordringer. Bli med når tennisbloggeren teller ned ti navn han må sjekke for hver gang han skriver dem:

Carlos Berlocq.

10. Carlos Berlocq
Stabil argentiner, men aldri så god at jeg klarer å lære meg navnet hans helt utenat. Berloc? Berloq? Berlocque? Nei, Berlocq er det visst. Artig avslutning med og c og så q i etternavnet.

9. Edouard Roger-Vasselin
Fornavnet er en nøtt, og så kommer den evinnelige bindestreken mellom etternavnene. Og Vasselin, var det med én eller to s-er? Som alltid må jeg til ATPs hjemmesider før jeg tør skrive navnet hans.

8. Bethanie Mattek-Sands
Hei! Hva skjedde med den amerikanske trangen til å forkorte alle navn? Thomas til Tom, Richard til Dick og så videre? Hva er galt med Beth Sands? I stedet må verdens tenniskribenter forholde seg til Bethanie Mattek-Sands, med bindestrek og det hele.

Vasek Pospisil.

7. Vasek Pospisil
Få, men forvirrende bokstavkombinasjoner. Etternavnet har potensial til å være et Jan Erik Vold-dikt: Popsisil. Lispospis. Pissopili. Legg til at fornavnet lett kan feilskrives som Vacek, og at navnet minner om doublespesialist David Prinosil, og du har oppskriften på bokstavtrøbbel.

6. Michal Przysiezny
Ha! Hvis denne polakken klatrer oppover rankingen, skal verdens tennisjournalister få kjørt seg. I skrivende stund er han nummer 59. Bare etternavnet er en vev av rettskrivings-snubletråder. Michal (uten e) er prikken over i-en. Eller toppen av isfjellet.

5. Barbora Zahlavova Strycova
Heldigvis bare ranket nummer 93 i verden, noe som betyr at jeg slipper å forholde meg til magesårframkallende etternavnet enn så lenge. Så mange bokstavfinter at jeg blir svimmel bare ved å skumlese navnet.

4. Polona Hercog
Slovensk spiller, ranket 66 i verden. Jeg kommer nok automatisk til å forbytte etternavnet hennes med filmregissøren Herzog, skulle jeg bli tvunget til å skrive mye om henne.

3. Oleksandr Nedovyesov
Mannen hvis navn får «Ibsens ripsbærbusker og andre buskvekster» til å framstå som en tur i parken. Ukraineren er ranket 94, og klatret drøyt 100 plasser på rankingen i 2013. Huttetu.

2. Roberto Bautista Agut
Spanjol, ranket 58 i verden. Min refleks er å skrive Batistuta, sikkert på grunn av fotballspilleren fra Argentina. Eller Batista, etter den kubanske lederen.

Og på førsteplass:

1. Mark Philippoussis
Wimbledon-finalist i 2003, US Open-finalist i 1998. Så mange serveess, så mye kraft, så mange dobbeltkonsonanter å gå seg vill i. Phillippoussis? Philipousis? Phillipousis? Phillippousis? Philip…æææh! Den riktige varianten er Philippoussis, altså én l, to p-er i midten og to s-er mot slutten.

Noen vil kanskje påpeke at en fyr som heter Åsmund Ådnøy bør være forsiktig med å klage på andres vanskelige navn. Det får så være. Hadde jeg klatret mot tennistoppen, hadde jeg nok tatt det gamle slektsnavnet Olsen, for i det minste å gjøre jobben litt enklere for alle skrivende.

Kan Serena Williams overgå Steffi Graf?

Denne saken handler om dametennisFor noen dager siden kikket vi på Grand Slam-oversikten for menn. Kortversjonen er sånn: Rafael Nadal vant sin 13. Grand Slam-turnering da han seiret i US Open tidligere denne måneden. Han ligger én GS bak Pete Sampras og fire bak Roger Federer. Nadal er bare 27 år gammel, og har alle muligheter til å overgå begge som ligger foran ham på adelskalenderen.

Serena Williams: Ustoppelig. (Wikimedia)

Hva med kvinnesiden? Serena Williams vant sin 17. Grand Slam-turnering i US Open. Hun ligger rett bak Navratilova og Evert, og foran dem har bare Margaret Court og Steffi Graf flere GS-titler. (Court vant 11 av sine i Australian Open på et tidspunkt hvor denne definitivt var mindre verdt enn de andre tre Grand Slam-turneringene. Så jeg holder Graf som den største. Kverulér hvis du vil.)

Serena Williams´ bestenivå rager høyt over de andre på WTA-touren. Derfor er hun en trussel på alle underlag. I år vant hun French Open og US Open. Så lenge Serena er skadefri, vil hun være favoritt i hver Grand Slam-turnering hun spiller. Bare navnet og ryktet gir henne et par game i hvert sett.

Jeg tar det for gitt at Serena passerer Navratilova og Evert. Hva med de to øverste, Graf og Court? Serena er blitt 32 år, men alderen tynger henne ikke. Likevel må vi huske at Serena har hatt lange skadeperioder gjennom hele karrieren. På dette tidspunktet av tennislivet blir det stadig vanskeligere å komme tilbake fra skader. Serena har ikke råd til halvtårslange skader dersom hun skal klatre på Grand Slam-tabellen.

Mitt tips: Serena Williams kommer til å vinne sin 18. og kanskje 19. Grand Slam-turnering i 2014. Kanskje vinner hun noen flere, men jeg tror ikke hun passerer Steffi Graf og Margaret S. Court. Hva tror du?

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet.
Aktive spillere i rødt.
AO = Australian Open
FO = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
USO = US Open
Titler Navn Nasj. År AO FO W USO
24 Margaret S. Court* AUS 1960-73 11 5 3 5
22 Steffi Graf GER 1987-99 4 6 7 5
18 Martina Navratilova USA 1978-90 3 2 9 4
Chris Evert USA 1974-86 2 7 3 6
17 Serena Williams USA 1999-13 5 2 5 5
12 Billie Jean King** USA 1966-75 1 1 6 4
9 Monica Seles USA 1990-96 4 3 2
7 Venus Williams USA 2000-08 5 2
Justine Henin BEL 2003-07 1 4 2
Evonne G. Cawley AUS 1971-80 4 1 2
5 Martina Hingis SUI 1997-99 3 1 1
4 Maria Sharapova RUS 2004-12 1 1 1 1
Kim Clijsters BEL 2005-09 1 3
Hana Mandlikova AUS 1980-87 2 1 1
Arantxa S. Vicario ESP 1989-98 3 1
3 Jennifer Capriati USA 2001-02 2 1
Lindsay Davenport USA 1998-00 1 1 1
Virginia Wade GBR 1968-77 1 1 1
Ann H-Jones*** GBR 1961-69 2 1
2 Victoria Azarenka BLR 2012-13 2
Svetlana Kuznetsova RUS 2004-09 1 1
Amelie Mauresmo FRA 2006 1 1
Mary Pierce FRA 1995-00 1 1
Tracy Austin USA 1979-81 2
Nancy Richey**** USA 1967-68 1 1
1 Ana Ivanovic SRB 2008 1
Petra Kvitova CZE 2011 1
Li Na CHN 2011 1
Samantha Stosur AUS 2012 1
Francesca Schiavone ITA 2010 1
Marion Bartoli FRA 2013 1
Sue Barker GBR 1976 1
Mima Jausovec YUG 1977 1
Barbara Jordan USA 1979 1
Iva Majoli CRO 1997 1
Conchita Martinez ESP 1994 1
Anastasia Myskina RUS 2004 1
Jana Novotna CZE 1998 1
Chris O´Neil AUS 1978 1
Kerry Reid AUS 1977 1
Virginia Ruzici ROM 1978 1
Gabriela Sabatini ARG 1990 1
*Smith Court vant 13 titler før 1968, 11 etter – totalt 24.**Jean King vant to titler før 1968, 10 etter – totalt 12.***Jones vant to titler før 1968, en etter – totalt tre.****Richey vant en tittel før 1967, en etter – totalt to.

Serena Williams har en ganske annen karrierekurve enn de andre Grand Slam-sankerne. Hun nevnes stadig oftere som tidenes beste spiller, men sammenlignet med Graf og Navratilova har Serena få uker som verdensener. (Den grafen får vi ta en annen gang.)

Her er oversikten over når de vant sine Grand Slam-titler. Klikk på bildet for å se det i større versjon.

wta_alder

George Orwell, Lindsay Davenport og den indre motivasjonen

Denne saken handler om dametennis«Good prose is like a window pane», sa forfatter George Orwell (1984, Animal farm). På norsk blir det noe sånt som at god prosa er som et vindu. Det er mitt favorittsitat om skriving. Det ligger i samme gate som Ernest Hemingways brutale og treffende ord: «Prose is architecture, not interior design, and the baroque is over». Skriving er arkitektur, ikke interiørdesign, og barokken er død.

Lindsay Davenport: Grand Slam-vinner. Trebarnsmor. Smart dame. Velskrivende. Noen fikser alt. (Wikimedia)

Jeg leser Orwell og Hemingway dithen at de dyrker den enkle, klare teksten. Den som slipper meningen klart fram, hvor forfatteren ikke prøver å jåle den til. Forfatternes ord dukket opp igjen i hodet da jeg leste Lindsay Davenports artikkel på tennis.com denne uka. Lindsay Davenport er blant sportens litt glemte mestere. I halvannet år rundt årtusenskiftet dominerte hun WTA-touren. I 1998 vant hun US Open, i 1999 Wimbledon og i 2000 Australian Open.

Davenport har alltid stått for meg som en av de smarteste og mest jordnære av Grand Slam-vinnerne. Artikkelen hennes, om hvordan foreldre oppføre seg overfor barna når det gjelder trening og tennis, bekrefter mistankene. Davenport skriver glassklart og lesverdig (i Orwell og Hemingways ånd) om sin egen vei til toppen, og hvilken rolle foreldrene spilte.

Et tusen år gammelt ordtak sier at du kan lede hesten til vannet, men du kan ikke tvinge den til å drikke. Lindsay Davenport ser på barn og tennis på samme måte. Hesten i denne sammenhengen er barnet, vannet er tennisbanen. Du kan eksponere barnet for tennis, men barnet vil aldri bli glad i sporten hvis motivasjonen ikke kommer innenfra.

Davenport:

Tennis started out as my thing and they didn’t want it to become their thing. I have three kids of my own now, and I can’t imagine making them do something that makes them unhappy. Give your children the tools to succeed in life, and if they succeed in tennis, that’s a bonus.

Den indre motivasjonen er den sterkeste, og den som gir livsvalgene våre mening. Den som klarer å skape indre motivasjon for alt han gjør, vil antakelig føle seg som et rikere menneske enn den som bare gjør ting fordi de er forventet.

Den som har en klar bevissthet om samfunnets oppbygning, fellesskap og dugnadsånd, vil kanskje kjenne en indre motivasjon til å betale skatt, og gjøre det med glede. Den som bare betaler skatt fordi det er straffbart å ikke gjøre det, vil sannsynligvis knurre hver gang staten skal ha sitt. Barnet som bare spiller tennis fordi foreldrene ønsker det, vil etter hvert bli en robot som hater sporten (jf. Andre Agassis selvbiografi). Den som spiller fordi tennis det tester personens fysiske og mentale ferdigheter, og gir en følelse av mestring, vil sannsynligvis fortsette uansett hva foreldrene mener.

Går det an å bygge opp indre motivasjon hos andre eller seg selv på felter man føler er meningsløse? Kan mattehatende Per (14 år) få en indre motivasjon til å lære seg algebra, eller vil han bare holde på med dette fordi læreren krever det?

Tilbake til Lindsay Davenport. Hennes høydepunkt i karrieren var seieren i Wimbledon 1999, hvor hun overkjørte publikumsfavoritt Steffi Graf. Her er høydepunkter:

Et siste klipp om Davenport, en britisk tv-sketsj jeg liker godt:

Hvorfor blir ikke flere kvinner trenere?

Denne saken handler om dametennisTennis.com skriver at Martina Hingis skal trene russerinnen med det vanskelige navnet; Anastasia Pavlyuchenkova. Foreløpig bare gjennom grusseseongen som kulminerer med French Open i mai/juni.

Hingis vant aldri den turneringen, men spilte finale i 1997 og 1999. Hingis var en av de smarteste spillerne på WTA-touren i sin tid, og har garantert mye tennis å lære vekk. Om hun klarer det, avhenger blant annet av kjemien med Pavlyuchenkova.

At Hingis blir trener får meg til å spørre hvorfor vi ikke ser flere kvinner gjøre det samme. Det er i så fall stort sett mødre til spilllere: Mora til Hingis og mora til Andy Murray. Sikkert andre også. Men hvorfor er det ikke flere kvinnelige toppspillere som prøver seg? Skolene er fulle av kvinnelige pedagoger, så hvorfor skal ikke kvinner prøve seg som trenere?

Hvem er de mest kjente tennistrenerne i verden? Grovt sagt snakker vi om menn, ofte tidligere proffspillere med moderat suksess i egen spillerkarriere. Kanskje ikke så rart, for de nest beste har måttet slite for alt de har oppåndd, og kompensert manglende talent med taktiske evner. Derfor blir de så gode trenere. Paul Annacone (har trent både Sampras og Federer), Larry Stefanki (Roddick, Rios, Kafelnikov og Henman på CV-en) og Darren Cahill (Hewitt og Agassi-trenere) er eksempler på dette.

Tim Henman, French Open 2001.
Tim Henman, French Open 2001.

Larry Stefanki trente både Kafelnikov og Marcelo Rios til førsteplassen på ATP-rankingen. Inside Tennis gjorde et fabelaktig intervju med mannen for noen år siden. Der sier han mye lurt om de fleste mannlige toppspillerne fra de siste 25 årene. Les det!

Jimmy Connors og Ivan Lendl er to verdensenere som har prøvd seg som trenere, Lendl med størst suksess som hjernen bak Andy Murrays nye vår.

Men tilbake til damene: Hvor blir det av dem etter at de legger opp? Ja, noen av dem får barn og/eller blir ekspertkommentarorer (Lindsay Davenport, Chris Evert, Barbara Schett, Mary Joe Fernandez). Men mange stjernespillere ser ut til å trekke seg helt vekk fra sporten. Steffi Graf, Monica Seles, Mary Pierce, Jennifer Capriati – hvor er dere?

Det hadde vært gøy å se noen av disse som trenere. Spilte de så mye på instinkt at det er vanskelig å lære bort noe som helst – eller vil de ikke tilbake til all reisingen og medieoppmerksomheten?

En som kunne blitt en ordentlig god trener er spanske Arantxa Sanchez Vicario, som vant fire Grand Slam-titler uten å være noe supertalent. Hun har andre ting å tenke på akkurat nå, men jeg håper hun vurderer det i framtiden. Å koble en fabelaktig tennishjerne med et like stort balltalent av en spiller, kan bli gull. Kombinasjonen Brad Gilbert-Andre Agassi beviser det.

Serena og kurvene

Denne saken handler om dametennisNei, dette handler ikke om Serenas kurver, men damas karrierekurve sammenlignet med andre store spillere.

Serena Williams er for lengst utropt til tidenes beste kvinnelige spiller. Jeg mener toppnivået hennes nok er det beste verden har sett. Tidenes beste må uansett dominere mer fra uke til uke enn det Serena har gjort, mener jeg.

Film! Glamour! Steffi!

Svogeren min jobber som produsent av reklamefilmer og andre filmer. Derfor reiser han noen ganger ut av landet for å jobbe. Nå sist var han i Sør-Afrika. Jeg vet ikke akkurat hva som ble filmet der, men jeg tipper de ville ha noen solfylte locations til reklamefilmer som skal rulle over norske tv-skjermer i sommer. Selv om våren er på vei hos oss også, er det ikke akkurat shorts-forhold ute.