Stikkordarkiv: Gilbert

Winning ugly: Perfeksjon er bortkastet, bare vær bedre enn motstanderen

I fem prosent av kampene vinner du uansett hva motstanderen gjør. I fem prosent av kampene spiller motstanderen uovervinnelig tennis. Det overveldende flertall av tenniskamper, 90 prosent, ligger et sted mellom disse ytterpunktene, ifølge Brad Gilbert. Han har metoder for å vinne dem.

Brad Gilbert? Eks-spiller, nå kjent som tv-kommentator på amerikanske kanaler, aldri hvilende twitrer og tidligere trener for Andre Agassi, Andy Roddick og Andy Murray. I vinterferien leste jeg hans bok Winning ugly.

Ugly. Jeg tenker umiddelbart på adjektivet som antonym til pretty, akkurat som Brad Gilbert ønsket. Han driter i vakker tennis. Han bryr seg ingenting om hvilke spillere som har stilige slag. Han driver med tennis for å vinne.

En innledende presisering: Winning ugly handler ikke om tjuvtriks,  slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.

Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):

Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.

Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig. Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.

Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.

Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.

Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).

Brad Gilbert (og medforfatter Steve Jamison) kunne skapt en bokserie av filosofien sin, som gjelder på alle livets områder: Gjør godt forarbeid, ha en plan, se hvordan den slår ut og vær klar til å forandre den hvis den ikke virker. T. Timothy Gallwey har blitt mangemillionær på sin The inner game-serie, som begynte med tennisboka på 1970-tallet.

Leser du Winning ugly og The inner game of tennis, får du med deg mye. Ingen av dem handler om hvordan du holder racketen når du server eller hvor føttene skal peke når du slår en backhand. Tennis er minst 50 prosent mental anstrengelse.

Vi må ha med et klipp av Brad Gilbert selv i aksjon. Her spiller han mot Boris Becker i US Open 1987, en kamp han vant. (Lyden er dårlig, bildene funker.)

Sannhetens ord fra Brad Gilbert

Brad Gilbert - Winning ugly.

Brad Gilbert – Winning ugly.

Snart vinterferie. Det er meldt brukbart kjørevær over fjellet, så Haukeliseter fjellstue bør være innen rekkevidde for fire vestlendinger som hvis de ble født med ski på beina ikke har gjort mye for å bevare dem der de siste årene.

Siden jeg skal til fjells og det er VM på ski i Falun, har jeg lånt med meg to bøker om…fotball og tennis. En bok om statistikk og fotball, Tallenes tale – alt du tror om fotball er feil. Jeg ser ikke så mye fotball som før (mitt 13-årige jeg ville rast mot 38-åringens uvitenhet om Tottenhams spillerstall og Norges kvalikmotstandere). Men jeg har sett og hørt nok om fotball til å ville godte meg over statistikker som skyter ned klisjé etter klisjé.

Tennisboken er Brad Gilberts klassiker Winning ugly, hvor han øser av visdom fra et langt tennisliv. Gilbert ble kjent for å få maks ut av et begrenset talent, og ble senere Andre Agassis trener. (Jeg mener han gjorde Agassi til en temmelig kjedelig spiller, men det er mitt problem.)

Gilbert var tidlig ute med å analysere motstandere og deres svakheter, og gir sine tips til hobbyspillere som meg. Jeg leser 2013-utgaven av Winning ugly, som har et nytt forord. Jeg leste det i lyset fra kinoreklamene i dag (Phoenix, tysk film, se den!). Dette er vakkert, ikke ugly i det hele tatt (min oversettelse følger, og i dette blogginnlegget ble det mange parenteser, gitt):

Når du gjør noe du elsker i livet, verdsett det og respekter det ved å gi alt du har. Ta det aldri for gitt, for det vil tidsnok bli tatt fra deg. Tiden er tøff. Vær takknemlig hver gang du går ut på banen. Vær takknemlig. Stol på meg, jeg er det. Hvis du er så heldig at du er tennisspiller, bør du være klar over at det er et privilegium å kunne gå ut på banen og spille spillet.

Og dette bare fra forordet. Det lover godt for de neste 240 sidene. Kjør på, full gass på de tingene du elsker, enten det er skitur, matlaging eller den store romanen du skriver på. Plutselig er det for seint.

Verdens beste taktiker

Talent kan defineres på ulike måter. Det kan være evnen til å prestere under press (Pete Sampras), eller en evne til å gjøre ting som ingen andre klarer. (Federer, McEnroe). Eller det kan være evnen til å få maksimalt ut av eget talent. I siste kategori vil jeg plassere Mats Wilander, Ivan Lendl og ikke minst: Brad Gilbert.

Gilbert hadde ingen naturlige talenter som tennisspiller, men likevel var han i verdenstoppen i årevis. Hans bok Winning Ugly er blitt en internasjonal klassiker, hvor Gilbert gir sine oppskrifter på hvordan du vinner samme hvor dårlige forutsetninger du har.

Du bør lese denne artikkelen fra The Guardian i sommer, hvor Gilbert sine læresetninger blir presentert. De er:

1 Know your strengths and weaknesses.
2 Understand your opponent’s strengths and weaknesses.
3 Spend time thinking about «How can I put my strengths on my opponent’s weaknesses?»

Enkelt og greit. Tenniskamper vinnes ved at man bruker egne styrker mot motstanderens svakheter. Ta for eksempel Nadal mot Federer på grus. Nadals beste slag er forehanden. Federers svakeste, særlig på grus, er backhanden. Nadal vinner fordi han får slå mange forehander mot Federer sin backhand.

Det finnes andre grunnregler for tennistaktikk også. La det med en gang være sagt at jeg er en fryktelig dårlig tennisspiller. Alle ideer jeg har om taktikk blir forlatt til fordel for en mental graut så snart jeg er på banen. Men en god regel er å slå diagonalt når du er på defensiven. Hvis du slår diagonalt (altså mot det lengste hjørnet), slår du over nettet hvor det er lavest. Du har mindre risiko for å slå utenfor banen, både i lengde- og sideretning. Og du gir motstanderen din færre muligheter til å vinkle deg ut av banen.

Slår du ned langs linja, er det større fare for at du slår ut. Det er et såkalt lavprosentslag. Når spillere skal prøve å avgjøre en ballveksling, skjer det gjerne ved at de slår ned langs linjene i stedet for diagonalt. Ikke bare er det større fare for å slå utenfor sidelinjen, nettet er også høyere ute ved kanten, så det krever mer presise slag. Noen spillere prøver seg ned langs linja fra defensive posisjoner, men da er det ofte som siste utvei – et deperat trekk for å prøve å vinne en ballveksling de egentlig er ute av.

Agassi på hjemmebane

Denne saken handler om herretennisJeg var tilfeldigvis innom BBC sine tennissider i dag, mens jeg ventet på at en mail skulle komme. Der var det en liten sak om den betydningsløse britiske spilleren Alex Bogdanovic, som spiller turnering i Las Vegas denne uken.

Las Vegas er, som alle vet, hjembyen til Andre Agassi. Han var selv på tribunen under kampen, etter å ha betalt sin egen billett. Bra mann. Se på denne lenken, her er et godt bilde: Brad Gilbert, Agassi, Andy Murray og John Lloyd sammen på tribunen. Det ser kaldt ut, de har skjerf og luer. Gilbert er Agassis tidligere trener, og det ser ikke ut som det er dårlig stemning mellom dem lenger. Murray er Gilberts nåværende elev. Lloyd var tidligere gift med Chris Evert, og er som britenes Davis Cup-kaptein interessert i hvordan Bogdanovic gjør det.

Legg merke til hvordan Agassi snakker, og de andre – særlig Murray – lytter andektig.

Gilbert spår om fortiden

Denne saken handler om herretennisBrad Gilbert er en av de beste trenerne i tennisverdenen. Han fikk Agassi opp av grøfta, han fikk til gode ting med Andy Roddick og nå trener han Andy Murray.

Murray ble nylig spurt av tennisjournalist Peter Bodo om hvilke spillere gjennom tidene han trodde kunne gitt Roger Federer problemer. Svar: Ivan Lendl og Boris Becker.

Tja. Becker var en uttrykksfull fyr med lite nerver. Han servet enormt på sitt beste, han var offensiv og hadde en god forehand. Det ville vært nok til å slå Federer en gang i blant, men av ti kamper tror jeg Federer ville tatt sju.

Lendl? En litt oppgradert versjon av David Nalbandian: Få upressede feil og ingen svakheter. Men Lendl viste allerede i sin samtid at hans femtegir ikke var på nivå med det beste nivået til folk som Edberg og Becker. Mot Federer ville han vært sjanseløs dersom ikke Federer slo seg helt bort. Tror jeg da, men jeg har verken trent Agassi eller Murray.