Stikkordarkiv: French Open

Nedtur på bane 6 for Casper Ruud

Maxime Janvier – Casper Ruud 7-6, 6-4
2. runde, kvalifisering til French Open 2017

Casper Ruud og teamet rundt den norske 18-åringen er neppe fornøyde med grussesongen som fikk en brå slutt i dag. Ruud tapte i strake sett i andre kvalifiseringsrunde til French Open. Jeg så deler av kampen med Eurosport Player. Les videre

«Love me, love me, say that you love me…»

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Novak Djokovic er en mer interessant verdensener enn noen før ham. Ikke for den gjennomsnittlig interesserte sports­fan, men for alle som følger med på tennis. Spillet hans er vanskelig­ere å fange essensen av enn for de fleste som kom før ham.

Da snakker jeg ikke om alle verdens­enere, men om de som domi­nerte touren i sin tid og som du ser for deg på banen når jeg skriver navnene deres her: Sampras (du ser for deg serven), Borg (stødig­heten), McEnroe (feelingen), Connors (aggressiv­iteten), Lendl (fore­handen), Nadal (fore­handen) og Federer (kunst­slagene).

Djokovic? Bildet jeg ser for meg er ikke en situasjon i spillet, men en gest mellom poengene: Djokovic som sent i en kamp ber publikum om støtte, ved å vifte begge armene oppover. Han har gjort det flere ganger mot Federer, og i siste game av Roland Garros-finalen mot Murray i dag. Det er noe sårt over dette, når verdens beste tennisspiller ikke synes, tross sin briljans, at han blir verdsatt høyt nok av publikum.

Jeg leser ikke noen hån eller ironi inn i Djokovics appell til tribunene, bare en mild forundring. Han vinner, han oppfører seg bra, han er en god ambassadør og verdens beste, men det klikker liksom ikke mellom ham og publikum. Skyldes det mangel på signatur, som spillerne i avsnittet over har? Djokovics signatur er at han ikke har svakheter, men det sjarmerer kanskje ikke gjennomsnittstilskueren.

For verdens tennisanalytikere må derimot serberen være gøy å grave seg ned i. Spillestilen hans skiller seg lite fra resten av ATP-touren. Tohåndsbackhand, gode returer, raske bein og kjemping om hver ball. Djokovic gjør dette bedre enn alle andre, men SÅ mye bedre – han har nå vunnet fire Grand Slam-titler på rad – ser det ikke ut for oss som ser det på tv. Det mentale spiller selvsagt en viss rolle. Djokovic er den klart beste i avgjørende situasjoner, bare kikk på statistikken. (Han er også best i returspillet.)

Federer har som regel lav prosent førsteserver mot Djokovic, sannsynligvis fordi han vet at han må serve fabelaktig for å ha en sjanse. Murray havnet i samme felle i dag. Daily Telegraph:

A rate of 50 per cent is below par, whereas to beat the best returner in tennis history Murray had to have a lights-out serving day. His second serve, predictably, got munched, with a winning percentage of just 41 per cent to Djokovic’s 59 per cent.

Men likevel. Jeg føler at det fortsatt er sider av Djokovics storhet som ikke er godt nok belyst. Hvilke tennistekniske ferdigheter gjør Djokovic til den beste returspilleren i verden (det må vel handle om mer enn det rent mentale)?

Her er en annen analyse av finalen. Jeg så bare slutten av kampen, og årets French Open ble offer for travelt familieliv og diverse deadline.

De nest beste er også fantastiske

I et annet liv skal jeg tilbringe 17. mai i Paris for å se på tennis. Kvalifiseringen til French Open har begynt, et deilig koldtbord for tennisfolk.

Kvalifiseringen?, spør du ivrig. Ja, det er 128 plasser i dame- og herreklassen i Grand Slam-turneringene. En håndfull av disse blir gitt til spillere som klarer å kvalifisere seg inn ved å vinne kamper før turneringen. Det deles også ut wild cards (gratisplasser) som arrangøren gir til spillere som de liker ekstra godt. Eller som de har spesielt stor tro på. Eller som bare er så heldige at de kommer fra arrangørlandet.

Kvalifiseringen er kul fordi

a) kvaliken byr på ukjente spillere som kommer til å bli store navn om noen år.

b) billetten koster bare 20 euro, altså en promille av det du ville brukt på en dag i Paris uansett.

c) den har som regel god plass, altså at du kan komme tett på spillerne.

d) de beste spillerne er også inne på stadionområdet, og du kan se dem trene på nært hold. En av mine store tennisopplevelser var å se Carlos Moya (vinner av turneringen i 1998) trene. FOR en forehand den mannen hadde. Himmelhøy, bitende overskru og full kontroll.

Hvem spiller kvalifisering i år? Du må være over snittet interessert for å kjenne igjen navnene, men hvis du er det, setter du pris på å kunne se Henri Laaksonen (finsk-sveitsisk vidunderbarn som ikke har slått helt gjennom ennå), Radek Stepanek (elegant som få, Davis Cup-vinner), Steve Darcis (Belgia!), Sergiy Stakhovsky (slo Federer i Wimbledon 2013), Aleksandr Nedovyesov og Andrey Golubev (solide for Kasakhstan i Davis Cup). Og på kvinnesiden: Sorana Cirstea fra Romania, Kaia Kanepi fra Estland (fire titler i karrieren), veteranen Daniela Hantuchova og Melanie Oudin (kvartfinalist i US Open 2009). Alle har spilt på verdens største arenaer, men i Paris spiller de akkurat nå på de minste banene Roland Garros-anlegget tilbyr. Brutal sport, tennis.

Sergiy Stakhovsky (Wikimedia).

Torsdag og fredag er siste dager med kvalifisering. Er du i Paris med få planer og lyst å se et av byens flotteste idrettsanlegg, og mye kjekk sportsungdom, ta turen til Roland Garros.

Kanskje dette blir året franskmennene begynner å elske Nadal

Alle liker et godt comeback og en gammel mester, uansett hvilke følelser de har hatt for vedkommende tidligere. Rafael Nadal har aldri blitt likt i Paris, hvor han har vunnet alle turneringer (unntatt 2009 og 2015) siden 2005. Nå sliter han mer, så kanskje slenger franskmennene litt kjærlighet Nadals vei?

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Nadals eneste forbrytelse har vært å vinne French Open. Han har gjort det uten skandaler av noen sort, og uten å si noe nedsettende om franskmenn. Men kjemien mellom Nadal og Roland Garros-publikummet har aldri blitt bedre, til tross for alle datene. Det er noe med Nadals voldsomme tennis som stryker franskmennene mothårs.

Lesere av denne bloggen har fått med seg en del grynting fra meg mot Nadal gjennom årene, fordi han har brukt karrieren sin på å slå min elskede kunstner Roger Federer i de store finalene. Samtidig beundrer jeg Nadal som den best designede spilleren i vår tid. Han har utvidet vårt syn på hvordan tennis kan spilles, samtidig som han neppe kommer til å skape en generasjon kloninger. Nadal er unik. Og når French Open foregår på grus, underlaget som mer enn noe annet legger opp til uendelige, utmattende ballvekslinger, må franskmennene leve med en serie skuffelser dersom det er lekre kunstnerpoeng de gleder seg over på tennisbanen.

Nadal har slitt de siste årene, og tapte en ganske tam kamp mot Djokovic i Paris i fjor. Grussesongens eneste spenningsmoment er om Djokovic kan vinne French Open – ja, jeg vil påstå at det er 2016s altoverskyggende spørsmål på herresiden. Det er den eneste av de fire Grand Slam-trofeene som mangler for Djokovic. Kampen alle vil se i år er en finale mellom Nadal og Djokovic i French Open. Nadal vant turneringen i Monte Carlo for niende gang i forrige uke, og kommer garantert til å være i form i Paris i slutten av mai.

Likevel: Nadal kommer til Paris som en ørliten underdog. Han blir 30 i år. Heller ikke hans karriere kommer til å vare evig. Kanskje pariserne innser det i år, og kommer til å slenge noen allez! hans vei. Jeg håper det. 

Dette er grusturneringene framover, med de tidligste øverst. De viktige er Monte Carlo, Roma og selvsagt Paris. Den mest meningsløse er Nice, som har finale dagen før spillet begynner i Paris.

Sted Vinner
Marrakech F.Delbonis
Houston J.Monaco
Monte Carlo R.Nadal
Barcelona R.Nadal
Bucuresti F.Verdasco
München
Estoril
Istanbul
Madrid
Roma
Geneve
Nice
Paris

Bør vi bekymre oss på Rafael Nadals vegne nå?

Rafael Nadal

Rafael Nadal har tapt mye på grus i år. (Wikimedia Commons)

Novak Djokovic vant turneringen i Roma mens jeg presset ned nasjonaldagens siste kakestykker. Roger Federer fikk endelig sjansen mot noen andre enn Nadal i finalen i Roma, men tapte i strake sett. Jeg tviler på om han får flere sjanser, selv om han fortsatt er blant verdens tre beste på underlaget. (Har noen andre enn Djokovic hatt en bedre grussesong enn Federer hittil i 2015?)

Rafael Nadal tapte i strake sett mot Wawrinka i sin semifinale, og det var sveitserens første seier mot Nadal på grus. Men som alltid hadde også denne kampen sitt vippepunkt. Hadde Nadal tatt noen av sine mange settballer i første sett, kunne kampen endt annerledes. Da ville Nadal i så fall spilt semifinale mot Federer, og alle vet hvordan det pleier å gå. Kanskje hadde han uansett ikke slått Djokovic i finalen. Men utenkelig er det ikke.

French Open begynner på mandag. Jeg mener det i år er den viktigste Grand Slam-turneringen på herresiden, fordi den avgjør så mye for sin generasjons beste spillere, Djokovic og Nadal. Samme hvem av dem som vinner, vil det være en gedigen prestasjon som vil veie tungt når karrierene deres oppsummeres om ti år. Nadal: Lang, svak periode, men kan han vinne turneringen som han har dominert i ti år? Djokovic: Fullfører han karriere-Grand Slamen i år med en seier i Paris? (Om andre enn disse to vinner, vil det være en liten sensasjon, spør du meg.)

Hvor dramatisk er Nadals svikt på grus i år? Jeg har satt opp Nadals tap på grus år for år fra 2002, basert på ATPs tall:

Rafael Nadals tap på grus

I god norsk ånd gjelder det å se bak resultatene. Nadals 2015-resultater skiller seg ut. Han tapte seks ganger på grus i 2003, men da var han en guttunge på 17 år. I år har han tapt mot Djokovic, Wawrinka, Fognini (to ganger!) og Murray (også verdt et!) på grus, altså en god blanding av gamle spillere han har herjet med før, og Djokovic.

Jeg holder fortsatt Nadal som favoritt til French Open, med Mats Wilanders gamle jungelord i mente: Man må ha vunnet en turnering før for å kunne kalles favoritt til den.

En ting til: Det snakkes mye om hvor vanskelig det er å slå gjennom i dagens topptennis. Både Nadal og Federer beit fra seg som tenåringer. Dette klippet er gull. 16 år gamle Rafael Nadal, god i kjakene, blåste regjerende French Open-mester Albert Costa av banen i Monte Carlo 2003. Kommentatorene snakker innledningsvis mye om hvor ung Nadal er. Nadal ser ut som han har spilt i Monte Carlo haugevis av ganger.