Stikkordarkiv: French Open

«Love me, love me, say that you love me…»

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Novak Djokovic er en mer interessant verdensener enn noen før ham. Ikke for den gjennomsnittlig interesserte sports­fan, men for alle som følger med på tennis. Spillet hans er vanskelig­ere å fange essensen av enn for de fleste som kom før ham.

Da snakker jeg ikke om alle verdens­enere, men om de som domi­nerte touren i sin tid og som du ser for deg på banen når jeg skriver navnene deres her: Sampras (du ser for deg serven), Borg (stødig­heten), McEnroe (feelingen), Connors (aggressiv­iteten), Lendl (fore­handen), Nadal (fore­handen) og Federer (kunst­slagene).

Djokovic? Bildet jeg ser for meg er ikke en situasjon i spillet, men en gest mellom poengene: Djokovic som sent i en kamp ber publikum om støtte, ved å vifte begge armene oppover. Han har gjort det flere ganger mot Federer, og i siste game av Roland Garros-finalen mot Murray i dag. Det er noe sårt over dette, når verdens beste tennisspiller ikke synes, tross sin briljans, at han blir verdsatt høyt nok av publikum.

Jeg leser ikke noen hån eller ironi inn i Djokovics appell til tribunene, bare en mild forundring. Han vinner, han oppfører seg bra, han er en god ambassadør og verdens beste, men det klikker liksom ikke mellom ham og publikum. Skyldes det mangel på signatur, som spillerne i avsnittet over har? Djokovics signatur er at han ikke har svakheter, men det sjarmerer kanskje ikke gjennomsnittstilskueren.

For verdens tennisanalytikere må derimot serberen være gøy å grave seg ned i. Spillestilen hans skiller seg lite fra resten av ATP-touren. Tohåndsbackhand, gode returer, raske bein og kjemping om hver ball. Djokovic gjør dette bedre enn alle andre, men SÅ mye bedre – han har nå vunnet fire Grand Slam-titler på rad – ser det ikke ut for oss som ser det på tv. Det mentale spiller selvsagt en viss rolle. Djokovic er den klart beste i avgjørende situasjoner, bare kikk på statistikken. (Han er også best i returspillet.)

Federer har som regel lav prosent førsteserver mot Djokovic, sannsynligvis fordi han vet at han må serve fabelaktig for å ha en sjanse. Murray havnet i samme felle i dag. Daily Telegraph:

A rate of 50 per cent is below par, whereas to beat the best returner in tennis history Murray had to have a lights-out serving day. His second serve, predictably, got munched, with a winning percentage of just 41 per cent to Djokovic’s 59 per cent.

Men likevel. Jeg føler at det fortsatt er sider av Djokovics storhet som ikke er godt nok belyst. Hvilke tennistekniske ferdigheter gjør Djokovic til den beste returspilleren i verden (det må vel handle om mer enn det rent mentale)?

Her er en annen analyse av finalen. Jeg så bare slutten av kampen, og årets French Open ble offer for travelt familieliv og diverse deadline.

De nest beste er også fantastiske

I et annet liv skal jeg tilbringe 17. mai i Paris for å se på tennis. Kvalifiseringen til French Open har begynt, et deilig koldtbord for tennisfolk.

Kvalifiseringen?, spør du ivrig. Ja, det er 128 plasser i dame- og herreklassen i Grand Slam-turneringene. En håndfull av disse blir gitt til spillere som klarer å kvalifisere seg inn ved å vinne kamper før turneringen. Det deles også ut wild cards (gratisplasser) som arrangøren gir til spillere som de liker ekstra godt. Eller som de har spesielt stor tro på. Eller som bare er så heldige at de kommer fra arrangørlandet.

Kvalifiseringen er kul fordi

a) kvaliken byr på ukjente spillere som kommer til å bli store navn om noen år.

b) billetten koster bare 20 euro, altså en promille av det du ville brukt på en dag i Paris uansett.

c) den har som regel god plass, altså at du kan komme tett på spillerne.

d) de beste spillerne er også inne på stadionområdet, og du kan se dem trene på nært hold. En av mine store tennisopplevelser var å se Carlos Moya (vinner av turneringen i 1998) trene. FOR en forehand den mannen hadde. Himmelhøy, bitende overskru og full kontroll.

Hvem spiller kvalifisering i år? Du må være over snittet interessert for å kjenne igjen navnene, men hvis du er det, setter du pris på å kunne se Henri Laaksonen (finsk-sveitsisk vidunderbarn som ikke har slått helt gjennom ennå), Radek Stepanek (elegant som få, Davis Cup-vinner), Steve Darcis (Belgia!), Sergiy Stakhovsky (slo Federer i Wimbledon 2013), Aleksandr Nedovyesov og Andrey Golubev (solide for Kasakhstan i Davis Cup). Og på kvinnesiden: Sorana Cirstea fra Romania, Kaia Kanepi fra Estland (fire titler i karrieren), veteranen Daniela Hantuchova og Melanie Oudin (kvartfinalist i US Open 2009). Alle har spilt på verdens største arenaer, men i Paris spiller de akkurat nå på de minste banene Roland Garros-anlegget tilbyr. Brutal sport, tennis.

Sergiy Stakhovsky (Wikimedia).

Torsdag og fredag er siste dager med kvalifisering. Er du i Paris med få planer og lyst å se et av byens flotteste idrettsanlegg, og mye kjekk sportsungdom, ta turen til Roland Garros.

Kanskje dette blir året franskmennene begynner å elske Nadal

Alle liker et godt comeback og en gammel mester, uansett hvilke følelser de har hatt for vedkommende tidligere. Rafael Nadal har aldri blitt likt i Paris, hvor han har vunnet alle turneringer (unntatt 2009 og 2015) siden 2005. Nå sliter han mer, så kanskje slenger franskmennene litt kjærlighet Nadals vei?

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Nadals eneste forbrytelse har vært å vinne French Open. Han har gjort det uten skandaler av noen sort, og uten å si noe nedsettende om franskmenn. Men kjemien mellom Nadal og Roland Garros-publikummet har aldri blitt bedre, til tross for alle datene. Det er noe med Nadals voldsomme tennis som stryker franskmennene mothårs.

Lesere av denne bloggen har fått med seg en del grynting fra meg mot Nadal gjennom årene, fordi han har brukt karrieren sin på å slå min elskede kunstner Roger Federer i de store finalene. Samtidig beundrer jeg Nadal som den best designede spilleren i vår tid. Han har utvidet vårt syn på hvordan tennis kan spilles, samtidig som han neppe kommer til å skape en generasjon kloninger. Nadal er unik. Og når French Open foregår på grus, underlaget som mer enn noe annet legger opp til uendelige, utmattende ballvekslinger, må franskmennene leve med en serie skuffelser dersom det er lekre kunstnerpoeng de gleder seg over på tennisbanen.

Nadal har slitt de siste årene, og tapte en ganske tam kamp mot Djokovic i Paris i fjor. Grussesongens eneste spenningsmoment er om Djokovic kan vinne French Open – ja, jeg vil påstå at det er 2016s altoverskyggende spørsmål på herresiden. Det er den eneste av de fire Grand Slam-trofeene som mangler for Djokovic. Kampen alle vil se i år er en finale mellom Nadal og Djokovic i French Open. Nadal vant turneringen i Monte Carlo for niende gang i forrige uke, og kommer garantert til å være i form i Paris i slutten av mai.

Likevel: Nadal kommer til Paris som en ørliten underdog. Han blir 30 i år. Heller ikke hans karriere kommer til å vare evig. Kanskje pariserne innser det i år, og kommer til å slenge noen allez! hans vei. Jeg håper det. 

Dette er grusturneringene framover, med de tidligste øverst. De viktige er Monte Carlo, Roma og selvsagt Paris. Den mest meningsløse er Nice, som har finale dagen før spillet begynner i Paris.

Sted Vinner
Marrakech F.Delbonis
Houston J.Monaco
Monte Carlo R.Nadal
Barcelona R.Nadal
Bucuresti F.Verdasco
München
Estoril
Istanbul
Madrid
Roma
Geneve
Nice
Paris

Bør vi bekymre oss på Rafael Nadals vegne nå?

Rafael Nadal

Rafael Nadal har tapt mye på grus i år. (Wikimedia Commons)

Novak Djokovic vant turneringen i Roma mens jeg presset ned nasjonaldagens siste kakestykker. Roger Federer fikk endelig sjansen mot noen andre enn Nadal i finalen i Roma, men tapte i strake sett. Jeg tviler på om han får flere sjanser, selv om han fortsatt er blant verdens tre beste på underlaget. (Har noen andre enn Djokovic hatt en bedre grussesong enn Federer hittil i 2015?)

Rafael Nadal tapte i strake sett mot Wawrinka i sin semifinale, og det var sveitserens første seier mot Nadal på grus. Men som alltid hadde også denne kampen sitt vippepunkt. Hadde Nadal tatt noen av sine mange settballer i første sett, kunne kampen endt annerledes. Da ville Nadal i så fall spilt semifinale mot Federer, og alle vet hvordan det pleier å gå. Kanskje hadde han uansett ikke slått Djokovic i finalen. Men utenkelig er det ikke.

French Open begynner på mandag. Jeg mener det i år er den viktigste Grand Slam-turneringen på herresiden, fordi den avgjør så mye for sin generasjons beste spillere, Djokovic og Nadal. Samme hvem av dem som vinner, vil det være en gedigen prestasjon som vil veie tungt når karrierene deres oppsummeres om ti år. Nadal: Lang, svak periode, men kan han vinne turneringen som han har dominert i ti år? Djokovic: Fullfører han karriere-Grand Slamen i år med en seier i Paris? (Om andre enn disse to vinner, vil det være en liten sensasjon, spør du meg.)

Hvor dramatisk er Nadals svikt på grus i år? Jeg har satt opp Nadals tap på grus år for år fra 2002, basert på ATPs tall:

Rafael Nadals tap på grus

I god norsk ånd gjelder det å se bak resultatene. Nadals 2015-resultater skiller seg ut. Han tapte seks ganger på grus i 2003, men da var han en guttunge på 17 år. I år har han tapt mot Djokovic, Wawrinka, Fognini (to ganger!) og Murray (også verdt et!) på grus, altså en god blanding av gamle spillere han har herjet med før, og Djokovic.

Jeg holder fortsatt Nadal som favoritt til French Open, med Mats Wilanders gamle jungelord i mente: Man må ha vunnet en turnering før for å kunne kalles favoritt til den.

En ting til: Det snakkes mye om hvor vanskelig det er å slå gjennom i dagens topptennis. Både Nadal og Federer beit fra seg som tenåringer. Dette klippet er gull. 16 år gamle Rafael Nadal, god i kjakene, blåste regjerende French Open-mester Albert Costa av banen i Monte Carlo 2003. Kommentatorene snakker innledningsvis mye om hvor ung Nadal er. Nadal ser ut som han har spilt i Monte Carlo haugevis av ganger.

Hvor er det lettest å vinne sin første Grand Slam-tittel?

Høsten er over oss, og herre- og dametourene har spredt seg over hele kloden. Jeg kommer tilbake til høstens turneringer i senere bloggposter, ikke minst Davis Cup-finalen mellom Frankrike og Sveits. ATP- og WTA-sluttspillene er også på radaren min.

Stanislas Wawrinka (Wikimedia).

Først skal det handle litt mer om Grand Slam-turneringene. Noen vil kanskje beskylde denne bloggen for å være i overkant opp­tatt av de fire største turner­ingene. Det er nok riktig, akkurat som fotballskribenter bryr seg mer om Champions League og VM enn resten.

I år fikk vi to nye Grand Slam-vinnere på herresiden; Stanislas Wawrinka i Australian Open og Marin Cilic i US Open. Dette fikk meg til å tenke. I hvilken Grand Slam-turnering er det lettest å slå gjennom?

Noen mener Australia på grunn av varmen og årstiden, andre French Open på grunn av grusen og franskmennene, andre Wim­bledon på grunn av prestisjen og det uberegnelige graset. Noen mener det er US Open, fordi den kommer til slutt og spilles på et underlag som alle kan mestre.

For å finne ut av saken, har jeg sett på statistikken over spillere som har vunnet en eller flere Grand Slam-turneringer. Hvilken var den første de vant? Finnes det en tydelig tendens som tilsier at det er lettere å slå gjennom i en eller flere av dem?

Her er oversikten (alle spillerne vant GS-turneringer etter 1968, da delingen mellom proffer og amatører ble opphevet. Noen av dem vant sin første tittel før 1968, da er det årstallet oppgitt):

Australian Open French Open Wimbledon US Open
K. Rosewall (1953)
R. Laver (1960)
A. Ashe (1970)
J. Connors (1974)
M. Edmondson (1976)
V. Gerulaitis (1977)
R. Tanner (1977)
B. Teacher (1978)
J. Kriek (1981)
S. Edberg (1985)
P. Korda (1998)
T. Johansson (2002)
N. Djokovic (2008)
S.Wawrinka (2014)
A. Gimeno (1972)
B. Borg (1974)
A. Panatta (1976)
G. Vilas (1977)
M. Wilander (1982)
Y. Noah (1983)
I. Lendl (1984)
M. Chang (1989)
A. Gomez (1990)
J. Courier (1991)
S. Bruguera (1993)
T. Muster (1995)
Y.Kafelnikov (1996)
G. Kuerten (1997)
C. Moya (1998)
A. Costa (2002)
JC. Ferrero (2003)
G. Gaudio (2004)
R. Nadal (2005)
John Newcombe (1967)
Boris Becker (1985)
Pat Cash (1987)
Michael Stich (1991)
Andre Agassi (1992)
Richard Krajicek (1996)
Goran Ivanisevic (2001)
Roger Federer (2003)
Stan Smith (1971)
Ilie Nastase (1972)
Manuel Orantes (1975)
John McEnroe (1979)
Pete Sampras (1990)
Patrick Rafter (1997)
Marat Safin (2000)
Lleyton Hewitt (2001)
Andy Roddick (2003)
J.M.Del Potro (2009)
Andy Murray (2012)
Marin Cilic (2014)

Svart på hvitt: Det er vanskeligst å vinne sin første Grand Slam-tittel i Wimbledon. At Australian Open og French Open skiller seg ut, er ikke så overraskende. Jeg hadde likevel trodd at flere ville slått gjennom i Australia, særlig i årene hvor turneringen ikke hadde så høy status.

Hvordan klarer spillerne å følge opp sine første GS-triumfer? Hvilken turnering har flest engangsvinnere i sin oversikt? Her er den samme tabellen som over, med en liten forskjell: Spillere som bare vant én Grand Slam-turnering er markert i rødt.

Australian Open French Open Wimbledon US Open
Ken Rosewall (1953)
Rod Laver (1960)
Arthur Ashe (1970)
Jimmy Connors (1974)
M. Edmondson (1976)
Vitas Gerulaitis (1977)
Roscoe Tanner (1977)
Brian Teacher (1978)
Johan Kriek (1981)
Stefan Edberg (1985)
Petr Korda (1998)
T. Johansson (2002)
N. Djokovic (2008)
S.Wawrinka (2014)
A. Gimeno (1972)
Björn Borg (1974)
A. Panatta (1976)
G. Vilas (1977)
Mats Wilander (1982)
Yannick Noah (1983)
Ivan Lendl (1984)
Michael Chang (1989)
Andres Gomez (1990)
Jim Courier (1991)
Sergi Bruguera (1993)
Y.Kafelnikov (1996)
G. Kuerten (1997)
Carlos Moya (1998)
T. Muster (1995)
Albert Costa (2002)
JC. Ferrero (2003)
G. Gaudio (2004)
Rafael Nadal (2005)
John Newcombe (1967)
Boris Becker (1985)
Pat Cash (1987)
Michael Stich (1991)
Andre Agassi (1992)
Richard Krajicek (1996)
Goran Ivanisevic (2001)
Roger Federer (2003)
Stan Smith (1971)
Ilie Nastase (1972)
Manuel Orantes (1975)
John McEnroe (1979)
Patrick Rafter (1997)
Pete Sampras (2000)
Marat Safin (2000)
Lleyton Hewitt (2001)
Andy Roddick (2003)
J.M.Del Potro (2009)
Andy Murray (2012)
Marin Cilic (2014)

Strømmen av engangsvinnere i French Open var enorm helt til Rafael Nadal dukket opp. US Open har også en sterk rekke vinnere. Andy Roddick var en topp 10-spiller i årevis, i motsetning til Albert Costa og Gaston Gaudio, som også vant GS-turneringer for drøyt ti år siden.

Hvis statistikk betyr noe, kommer Marin Cilic og Juan Martin Del Potro til å vinne flere Grand Slam-turneringer. Selv om jeg tviler på det  – Del Potro har for manger skader og Cilic spilte langt over sitt vanlige nivå i årets US Open.

Rettelse 12/10-2014: Årstallet for Pete Sampras´ seier i US Open ble rettet til 1990, ikke 2000 som det opprinnelig sto.