Tennis som visuell forføring. Roger Federer legger opp.

Som i tilfellet dronning Elizabeth II, med den store forskjellen at hennes avskjed var den endelige: Reaksjonene på at Roger Federer legger opp er sterke, selv om det ikke kom som noen overraskelse. Vi kan tro at vi klarer å forberede oss på det vi har sett være i anmarsj, men heldigvis er vi ikke roboter.

Å bli best er et slit, hvis konkurransen er hard nok. I individuelle idretter er den det. I verdenssporten tennis er den ekstrem. Likevel ga Roger Federer ga inntrykk av at tennisen bare kom til ham når han grep racketen, det var ikke mulig å se avtrykkene av alle de tusen treningstimene. De som gjør mest inntrykk på oss har ofte dette ved seg. Mozart, Beatles, Leonardo da Vinci – verkene deres eksisterer nesten i en dimensjon for seg selv, med en letthet som snakker gjennom århundrene.

Jeg har nok nevnt Thomas Alsgaard som en norsk variant av dette her i bloggen, med gullet på 30 km i OL 1994 som stjerneeksempel. «Det går da ikke an å gå søndagsturer på mandag!», som NRKs Jon Herwig Carlsen sa:

Kirkegården er full av uerstattelige menn og kvinner, og det er noe bakstreversk ved å si at alt var bedre før og at det aldri kommer en ny Federer. Første del av 2000-tallet var Federers glansperiode, før han ble overgått av Nadal og Djokovic.

Sports Illustrated med Roger Federer på coveret 2009

Feinschmecker-tennisens død har vært spådd flere ganger før, for eksempel da magikeren John McEnroe (et ord som for en gangs skyld passer) mistet grepet om topprankingen i 1985 og presisjonsinstrumentet Ivan Lendl tok over.

Det er fort gjort å spå at tennisen nå har havnet i metodiske hender igjen, for godt. Jeg tror ikke det stemmer. Det er fortsatt mange måter å vinne tenniskamper på.

Jeg skal ikke påberope meg en innsikt i den globale tennispsyken, men jeg tror at Roger Federer er den spilleren som har fått flest publikummere til å smile. Det er ikke sant at Djokovic og Nadal er maskiner, de er utrolige artister på linje med Federer, men Federers tennis berørte andre nervesentre enn de to, i alle fall hos meg.

Federers karriere handlet mest om å vinne, men som fan husker jeg dessverre best tapene. Noen av dem er for vonde å snakke om fortsatt, som US Open-finalen i 2009, Australian Open-finalen 2009 og Wimbledon i 2019. Wimbledon-finalen i 2008 mot Nadal er OPPSKRYTT, hører dere, ekspertkommentariat? Oppskrytt! Det var enda en kamp hvor Nadal slo 23764 forehander mot Federers backhand, men hvis du liker å se metode bryte ned artisteri hadde kampen sikkert topp underholdningsverdi. Mot en tohåndsbackhandspiller med stort trykk og god dagsform, var Federer sårbar. Tapte han ikke to ganger på hardcourt mot Guillermo f*** Canas midt i sin beste periode? (2007?) Sånne ting.

Det er et av mine favorittsitater på film: Ripley (Sigourney Weaver) sier med en blanding av mange følelser til monsteret i verdensrommet:
– You’ve been in my life so long, I can’t remember anything else.

Omtrent sånn er mitt forhold til Roger Federer. Jeg har fulgt tennisen hans siden 1999. Da var jeg 23. Nå er jeg 46. Det er en farlig alder på alle måter, hvor jeg enten kan synke ned i et hav av Federer-videoer på YouTube og grynte om hvor kjedelig dagens tennis er blitt. Eller jeg kan rette blikket mot nåtiden og framtiden, og samtidig sette pris på at jeg fikk oppleve Roger Federers tennis midt i gullalderen hans. Det var 23 fantastiske år.

Takk for tennisen, Roger.

Federer på tennisbloggen:

Året da Nadal tok igjen Federer

Da 2019 sluttet, leste jeg titler av typen «Vil det stå 20-20 i 2020?», med henvisning til antall Grand Slam-titler for Roger Federer og Rafael Nadal. Og her er vi, ett år – et merkelig ett, ja da – senere, og det står 20-20.

Grand Slam-titler etter alder menn

Nadal vant French Open, Federer vant ikke den ene Grand Slam-turneringen han spilte. Wimbledon ble ikke spilt i det hele tatt, og jaggu klarte ikke en ny spiller å krafse til seg en slam i år også: Dominic Thiem i en US Open-finale som ble nedsablet av kritikerne omtrent før spillerne var gått av banen.

Men uansett: Federer og Nadal har 20 Grand Slam-titler hver nå. Nadal kommer til å passerer Federer, alt annet virker ulogisk. Han viser ingen tegn til å miste motivasjon, og kroppen hans, som alle trodde ikke ville tåle spillestilen da de så ham i begynnelsen av karrieren, virker å være i bra stand. Nadal er en seig, motivert, smart – og sympatisk! – jækel. Finalen i French Open mot Djokovic var en rar kamp. Ikke bare fordi den ble spilt foran et lite publikum, men fordi Nadal var så overlegen. (Les min kamprapport).

Novak Djokovic vant Australian Open igjen i 2020, og er tre GS-titler bak Nadal og Federer. I en tid hvor det er vanskelig å i det hele tatt vite hvor mange tennisturneringer som kommer til å bli spilt neste år, skal ikke jeg prøve å spå Novak Djokovics 2021. Men jeg sitter med en liten følelse av at han skal slite med å ta igjen Nadal. Så lenge Nadal fortsetter å vinne French Open, må Djokovic vinne minst to GS-titler i året for å knappe inn forspranget – jeg vet ikke om det går. Men samtidig var han kanskje bare en diskvalifikasjon fra å vinne US Open i år. Jeg regner med han fikk magesår av å se nervevrakene Zverev og Thiems variant av en Grand Slam-finale i den kampen.

2021: Året da Nadal passerer Federer? Vi sier det. Forhåpentlig for fulle tribuner! Og når det skjer, mugne franskmenn, kan dere vise litt klasse og omfavne Nadal som den historisk eksepsjonelle spilleren han er? Sil vous plaît.

Michelangelo, da Vinci og Rafael (han i renessansen!)

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Rafael Nadal – Novak Djokovic 6-0, 6-2, 7-5
Finale, French Open 2020

De fleste av Novak Djokovics sliteseire i store kamper har det ene øyeblikket hvor han, gjerne foran et litt fiendtlig publikum, brøler og setter blikket i tribunen etter fabelaktig poeng.

Det kom et sånt poeng i denne kampen også, mot slutten av tredje sett. Djokovic hadde blitt brutt, men brøt tilbake, og settet var igjen på serve. Men det føltes mest som en gammel stjerne som gjør greia si uten overbevisning. Er det noe Djokovic har gjort de siste årene, er det å overbevise. I finalen i dag så jeg lite av den typiske Djokovic-innbittheten som vi har blitt kjent med.

Rafael Nadal har dominert grustennis på måter som ingen kunne forestilt seg. Han går ikke lenger hele sesonger uten å tape på grus. Han tapte mot Schwartzman uka før French Open, og i fjor mot Tsitsipas i oppkjøringen til Paris. Begge årene slo han tilbake i French Open. At en 34-åring, en alder hvor folk i gamle dager ble kalt veteraner, vinner French Open uten å avgi ett eneste sett, sier alt om Nadals kvalitet.

Poengene var som forventet: Djokovic prøvde å ta ballen tidlig og styre poengene. Nadal begynte alle returpoengene Thiem-langt bak grunnlinjen, men gnagde seg inn i poengene etter hvert, på jakt etter å avgjøre med forehanden.

Jeg og Jostein ble sittende og diskutere Grand Slam-horisonten for Nadal. Jeg tror det er mer sannsynlig at han vinner 25 slams enn at Roger Federer vinner en til. Djokovic? Jeg blir overrasket om han ikke krabber forbi Federers 20, fra dagens 17.

Kan de også holde det gående på toppen til slutten av 30-årene? Verken Nadal eller Djokovic virker å mange motivasjon. Begge har stabile relasjoner, gode trenere og lar seg ikke friste til å slappe av med alle pengene sine. Men, jeg gleder meg litt til det kommer noen som får dem til å se gamle ut. At ungfolen Tsitsipas var den som heiv etter pusten i femte sett mot Djokovic er litt … feil. På et vis. Det ville i alle fall vært det i alle andre tennistider enn den Nadal og Djokovic kommanderer nå.

Du kan google deg til mange kvalifiserte meninger om hvem som er tidenes beste tennisspiller. Nadal har taket på Federer innbyrdes, og nå like mange Grand Slams. Djokovic kommer til å passerer Federers uker på førsteplass, og har en god statistikk innbyrdes mot begge. Og så videre.

Men hvem bryr seg? Om 100 år kommer alle til å se tilbake på perioden vi er inne i nå, som herretennisens absolutte gullalder. Å slå hverandre i hodet om hvem som er best av disse tre tidenes beste, er som å holde Michelangelo, Rafael og Leonardo da Vinci opp mot hverandre – artig nok, men mye kjedeligere enn å nyte kunsten de har gitt oss.

Fra arkivet: US Open-finalen 2004: Peak Federer

Tennis på YouTube:
Roger Federer – Lleyton Hewitt 6-0, 7-6, 6-0
Finale, US Open 2004

Noen kamper blir imøtesett med spenning i all sin uvisshet. Når de er spilt, med et overraskende resultat, bruker vi årene etterpå til å post-rasjonalisere: Dette burde vi ha sett komme.

Jeg tror ikke mange eksperter så for seg en seier i tre strake sett for Roger Federer da han skulle møte Lleyton Hewitt i finalen av US Open i 2004. Hewitt hadde vunnet turneringen før, og ikke tapt et eneste sett i de seks kampene før finalen av US Open 2004.

Det som fulgte, var 6-0, 7-6, 6-0 for Federer. Jeg så ikke kampen da den ble spilt, men har sett høydepunktene ganske mange ganger. Dette ble den første av fem US Open-titler for Federer. Lleyton Hewitt hadde vunnet sin andre og siste Grand Slam-tittel to år før denne kampen, og var på vei ned. Men det er etterpåklokskap. I 2004 var han en absolutt en trussel på hardcourt.

Det diskuteres gjerne om Federer anno 2006 eller 2017 er den beste versjonen. Jeg er svak for 2004-Federer. Han har alltid hatt noe løst og eksplosivt over seg, og i denne kampen er det helt ellevilt hvordan han skyter ballen over nettet. Se for eksempel forehanden ved 2.min 30. sek.

OK, Lleyton Hewitt har en dårlig dag i denne finalen, han plonker ballen stadig i nettet når han ikke har råd til det. Han slår dobbeltfeil på Federers breakballer.

Federer blir gjerne forbundet med triks og utrolige opphentinger. Denne finalen viste hvilken effektiv angriper han kan være. Federer ser hele tiden etter åpninger for å bruke forehanden, backhanden er der mest for å holde det i gang. På meg virker det som dekket var raskere for 16 år siden enn det er nå i US Open, men det kan også ha med spillerne å gjøre – de beste i dag legger inn mer toppspinn enn Federer og Hewitt.

Hvem husker Nadals gameball til ledelse 4-2 i femte sett av AO-finalen i 2017?

Roger Federer (Wikimedia Commons)
Roger Federer (Wikimedia Commons)

Tennis er en sport hvor mye avhenger av et poeng her og der. Hvilke poeng som blir husket og ikke, er litt tilfeldig.

En misbrukt matchball og påfølgende tap for den som hadde matchballen, er det beste en tennisreferent kan ønske seg, det perfekt utgangspunkt for en historie om det store nesten. Misbrukte settballer og gameballer er også fint å bygge et narrativ rundt, men hvilke slike muligheter som blir en del av den kollektive hukommelsen, er vanskelig å spå.

Det er skrevet mye om Federers to misbrukte matchballer i Wimbledon-finalen mot Djokovic i fjor. Hvis Federer hadde endt opp med å vinne kampen, ville de vært glemt. At de lever i det kollektive tennisminnet, skyldes at Federer tapte.

For noen kvelder siden så jeg høydepunktene fra Federer-Djokovic i US Open 2007-finalen. Federer vant den kampen, men måtte redde totalt fem settballer i de to første settene. Merkelig nok er det ingen som snakker om det i dag, 2007-finalen er bare en del av Federers dominante periode i US Open (2004-08). Djokovic fikk sin revansje i Australian Open 2008, fem måneder senere.

Finalen mellom Federer og Nadal i Australian Open 2017 er deres mest berømte kamp etter (den noe oppskrytte) Wimbledon-finalen i 2008. Historien om 2017-finalen bør være kjent for de fleste. Federer kom tilbake om vant kampen i femte sett, etter at Nadal tok en tidlig ledelse i settet.

Det femte settet snur i game nummer seks, hvor Nadal server med ledelse 3-2. Etter innledende trøbbel i gamet, får Nadal gameball til å ta ledelsen 4-2.

Hadde han satt denne, ville han sannsynligvis ha vunnet finalen, og vært den med 20 Grand Slam-titler, og Federer bare med 19. (Hvis vi skal se helt kontrafaktisk på det.) Men dette poenget er ikke en del av narrativet når historien om Australian Open-finalen 2017 fortelles. Selv om Nadal tapte kampen, slik Federer gjorde i Wimbledon 2019. Federers comeback etter den lange skadeperioden før denne finalen «trumfer» Nadals tapte sjanser i denne fortellingen.

Dette er det som skjer når Nadal skal serve på 40-30, med gameball for å gå opp til 4-2:

Nadal slår en serve som skrur innover mot kroppen på Federer, men Federer får blokkert en backhand tilbake. Nadal slår den påfølgende forehanden mot Federers backhand som vanlig, men ballen treffer toppen av nettet. Ballen spretter via nettkanten og over, men ut over sidelinjen.

Federer tar poenget og de to neste, med en backhandvinner og en forehandfeil fra Nadal, og utligner til 3-3. Federer vinner de tre neste gamene også, men også der var det poeng og øyeblikk hvor kampen kunne vippet motsatt vei.

Tennis er en rekke hendelser som avgjøres av små marginer. Derfor er det imponerende hvordan noen spillere år etter år klarer å vinne igjen og igjen.

2010-19: De fantastiske tre

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Tennis.com kåret Novak Djokovic til tiårets herrespiller, og det er selvsagt helt riktig. Da dette tiåret begynte, hadde han én Grand Slam-tittel. Han var mest kjent for å veikne til ved de store anledningene, og var en blek treer bak duopolet Roger Federer/Rafael Nadal.

Nå? Djokovic er mannen som kommer tilbake fra alle nedturer, fysiske og psykiske. Han er sportens tittelgrabbende, lavkarabospisende seiersmaskin. Han ligger litt bak de to andre i antall Grand Slam-titler. Hvem av dem som kommer til å ha flest når karrierene er over, er fortsatt et åpent spørsmål. Jeg holder en knapp på Nadal. Djokovic er ett år yngre (født 1987), Federer er fem og seks år eldre enn dem.

Duellen mellom Nadal og Djokovic vil trolig bli avgjort av hvem av dem som orker å holde på lengst. Foreløpig har ingen i noen av de to-tre neste generasjonene detronisert dem, selv om mediene elsker å peke på den neste store på denne tida av året. Akkurat nå er det Stefanos Tsitsipas, som vant ATP-sluttspillet i november. For et par år siden var det Grigor Dimitrov da han vant samme turnering. De har like mange Grand Slam-titler: Null. Jeg liker Mats Wilanders motto om at for å være favoritt til en Grand Slam-turnering, må man ha vunnet en før.

Her er Federer, Nadal og Djokovics 2010-19:

2010-19: Feil, feil, feil osv.

2010-19 er slutt, og jeg tar noen blikk i bakspeilet for å se hva jeg har skrevet i løpet av disse ti årene.

For noen år siden erklærte jeg at jeg skulle slutte å spå utfallet av kamper. Denne formen for glasskuleskriving er verdiløs, les mer om det i mitt prinsippfaste innlegg fra 2018.

Før den tid skrev jeg noen ganger saker hvor jeg prøvde å forutse utfallet av kamper. Lavpunktet i denne virksomheten var forhåndssaken før finalen av US Open i 2009, mellom Federer og Del Potro. Der bommet jeg på det aller meste:

  • «Jeg tror Federer vinner finalen.» Han tapte.
  • «Jeg tipper det blir et tett første sett, muligens med tie-break.» Federer vant første sett 6-3.
  • «Jeg tror Del Potro må vinne i tre eller fire sett dersom han skal klare dette.» Del Potro vant i fem sett.
  • «Dersom Federer vinner første sett, tror jeg han tar kampen ganske problemfritt.» Han vant første sett. Han tapte kampen.
  • «Hvis motgangen kommer i form av Del Potro-bomber på linjene i game etter game, kan Federer tape. Men jeg tror ikke Del Potro klarer å spille på et så høyt nivå så lenge.» Del Potro vant i fem sett.

Ups! 2009 faller utenfor 2010-19. Men presisjon har aldri vært min sterke side.

2010-19: Ti år, seksten Grand Slam-finaler

Andy Murray.

2010-19 er historie. Ti-tallet? Årtusenets tenår? Greit for meg.

De aller fleste tenniskamper blir ikke husket av flere enn de to/fire som spilte, ofte ikke det engang. Andre glir inn i historien som kollektive minner, fordi de spilles på de største arenaene, i de største turneringene.

Under emneknaggen kamprapporter har jeg skrevet om tenniskamper siden 2004. Her er de 16 Grand Slam-finalene jeg så de siste ti årene, i kronologisk rekkefølge. Og litt om hva jeg skrev den gangen de ble spilt.

Når jeg har lett opp disse artiklene, slår det meg at selv Grand Slam-finaler kan glemmes. Victoria Azarenka, anyone?

  1. Januar 2010, Federer-Murray, Australian Open. «Federer fortsetter å dominere, mens de andre i hans generasjon falmer. Hvor mange GS-titler kan Federer vinne før han gir seg? Plutselig er ikke 20 et helt vilt tall lenger.
  2. Juni 2010, Nadal-Berdych, Wimbledon.«Statistikken for andre sett var helt sprø: Fram til siste game hadde ikke Nadal hatt en eneste breaksjanse – null! – og så forærer Berdych ham tre settballer på rappen i det siste gamet. Det finnes et engelsk ord for dette: Choking.»
  3. September 2011, Stosur-Serena Williams, US Open. «Anyway, det var her i begynnelsen av andre sett at kampen kunne snudd, men da Stosur klarte å avverge tre breakballer mot seg på 1-2, falt kampen tilbake i sporet fra første sett. Det er ikke ofte jeg ser Serena Williams så plaget av en serve som noen av kickerne Stosur løftet opp i ansiktet hennes.»
  4. Januar 2012, Azarenka-Sharapova, Australian Open. «Det ble en skikkelig nedtur. Jeg har ingen sterke sympatier for noen av dem, men setter pris på en god fight. Helt fram til 4-0 for Azarenka i andre sett ventet jeg på en snuoperasjon for Sharapova. Den kom aldri. Sharapova virket merkelig tam, både i poengene og mellom dem. Hvor var den knyttede neven og det intense blikket?»
  5. September 2012, Serena Williams-Azarenka, US Open. «Hvor tapte Victoria Azarenka denne finalen? Det var på 5-3, 30-30 i Serenas servegame. Azarenka jobbet seg inn i en ballveksling, og fikk en grei ball mot forehanden. Hun slo den rett ned linjen, men traff nettet. Litt senere var gamet Serenas, og Azarenka skulle serve for kampen på 5-4. «Ikke stress!» ropte jeg i stolen da hun gikk for å serve, men Victoria hørte ikke på meg. Hun tapte de tre første poengene i servegamet sitt, og Serena brøt tilbake.»
  6. Juni 2013, Serena Williams-Sharapova, French Open. «Kyllingfrikassé er ingen stor kunst, det er bare å kaste ingrediensene i ei gryte og la komfyren gjøre resten. Kyllingfrikassé  kan aldri gå helt galt. og det kunne ikke gå galt for Serena Williams i går, heller. Jo, da settsifrene 6-4, 6-4 mot Maria Sharapova ser i det minste ut som en jevn kamp, men kamuflerer den underliggende dominansen som Serena sto for.»
  7. Juni 2013, Murray-Djokovic, Wimbledon. «Du vet du har et psykisk overtak på motstanderen når han prøver på ting som ligger langt utenfor komfortsonen. Hva mente Novak Djokovic med de stadige nettangrepene sine i finalen mot Andy Murray?»
  8. Juni 2014, Djokovic-Federer, Wimbledon. «Bare på ett tidspunkt så det lovende ut: Da Federer tok hjem det fjerde settet, etter en opphenting fra 2-5 som kom helt ut av det blå. Jeg satt ytterst på stolen og begynte å tenke store ting. I begynnelsen av femte sett skar Djokovic grimaser og ristet på høyrefoten. Den gamle Djokovic, han som pleide å trekke seg fra kamper, ville kanskje kastet inn håndkleet her. Den nye Djokovic, som vi har kjent siden 2011, gjør ikke det.»
  9. September 2014, Serena Williams-Wozniacki, US Open. «Fluer. Underveis i kampen mellom Serena Williams og Caroline Wozniacki tenkte jeg på fluer, for det så ut som det var det Wozniacki prøvde å bli kvitt. Serena Williams´ slag kom så fort at Wozniacki bare kunne prøve å dunke dem tilbake på improvisert vis, som om hun viftet med fluesmekkeren.»
  10. Juni 2015, Wawrinka-Djokovic, French Open. «Før kampen hadde jeg ingen favoritt. Utover kampen vippet jeg over i Wawrinka-leiren. Hvorfor? Jeg liker hvordan Wawrinka har sprengt tennisverdenens oppfatning om at sporten handler om (og dette uttrykket er du lei av) de fire store: Federer, Djokovic, Nadal og Murray. I kvartfinalen feide han Federer av banen, i finalen gjorde han det samme med den suverene verdensener Djokovic. (Og den pysj-aktige drakten hans er herlig ujålete.)»
  11. Januar 2017, Federer-Nadal, Australian Open. «Det rare var at Federer ikke gikk sur. For sur og oppgitt pleier han å bli i femsettskampene mot Nadal, på ett eller annet tidspunkt. Han falt bak 1-3 i femte sett, og Nadal reddet seg unna en god del breakballer, igjen og igjen med fantastiske poeng når han trengte det mest.»
  12. Juni 2017, Ostapenko-Halep, French Open. «Ostapenko er turneringens sensasjon, og ingen artikler unngår å skrive hvor hardt hun slår. Jeg liker spesielt godt den sveipende forehanden hennes, hvor hun feier gjennom ballen uten å stresse, men får enorm fart på ballen. Og etter hvert ble jeg også betatt av backhanden hennes, særlig den korte, skarp diagonale ut av Haleps backhandhjørne. Og alle forehandene hun tok i hodehøyde, og slo nesten flatt framover og ned i Haleps bane. For en spiller!»
  13. Januar 2018, Federer-Cilic, Australian Open. «Overtro er ikke overtro hvis den kan underbygges av fakta. Mitt nærvær foran tv-skjermen får Roger Federer til å spille dårlig. I 2011 kom jeg hjem fra jobb sent på kvelden for å se slutten av Federers semifinale mot Djokovic i US Open. Det er den kampen hvor Djokovic redder to matchballer og sender Federer ut. I finalen mot Cilic i dag hadde Federer cruiset gjennom første sett, uforklarlig kastet bort det andre, vunnet det tredje og hadde et break i begynnelsen av fjerde. Kommentatorene snakket om at det gikk mot slutten, de visste selvsagt ikke at jeg akkurat hadde slått på. Federer tapte fem game på rad, og hele settet. Jeg tok en joggetur.»
  14. Juni 2018, Nadal-Thiem, French Open. «Et annet fast moment i en Nadal-gruskamp er det øyeblikket hvor motstanderen begynner å kaste lange og hyppige blikk mot tribunen og folkene sine der, gjerne akkompagnert av en god remse med gloser og «hva faen skal jeg finne på»-håndbevegelser. Thiem havnet der ganske tidlig, og jeg hadde aldri følelsen av at han trodde på seier. «
  15. Januar 2019, Djokovic-Nadal, Australian Open. «Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak.»
  16. Juni 2019, Nadal-Thiem, French Open. «Rafael Nadals gruskamper mot de beste spillerne (Federer, Djokovic, Thiem) pleier å inneholde mange poeng hvor Nadal ligger langt bak eller ute i siden av banen, og sender tilsynelatende umulige baller utagbart tilbake. Kampen mot Thiem i dag hadde sånne poeng, bevares. Mer overraskende var det at Nadal oftere var den som sto nær grunnlinja og drev Thiem rundt. Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg dette. Tidlig i første sett begynte jeg å rope «du kan ikke vinne kampen fra bak der!» til Thiem.»

Djokovic – Federer, ATP-sluttspillet 2019

Roger Federer (Wikimedia Commons)

Tennis på tv:
Roger Federer – Novak Djokovic 6-4, 6-3
Gruppespill, ATP-sluttspillet 2019

Utgangspunktet for denne kampen er enkelt: Vinneren går til semifinale, taperen er ferdig for sesongen. Federer har slitt mot Djokovic i flere år, men innendørs skal han vel ha en sjanse?

Første sett

Djokovic – Federer 1-0: Federer får en breaksjanse allerede i første game, etter en tilsynelatende trygg 40-15-ledelse for Djokovic. Djokovic holder likevel. Alle minus Djokovics team på arenaen ønsker at Federer skal vinne. Akkurat som de gjorde på årets Wimbledon-finale.

Djokovic – Federer 1-1: «Roger Federer to serve», og publikum jubler. Korte poeng, og Federer kommer seg raskt til 40-15, og avslutter gamet med to ess. Grei start.

Djokovic – Federer 1-2: To dobbeltfeil for Djokovic åpner gamet. Federer får en breaksjanse etter en 2017-aktig knallhard backhand, og BRYTER Djokovic med en like fantastisk kule fra backhandsiden, i kampens til nå beste duell.

Djokovic – Federer 1-3: Djokovic får 30-30, men to gode server av Federer gir ham gamet. Federer er flink til å hakke opp spillet med mye underskru (slice) på backhanden. En undervurdert egenskap hos Federer er hans lange armer ut i sidene når han er på defensiven.

Djokovic – Federer 2-3: Kraftig jubel når Djokovic holder. Jeg tror det er fordi Federer uansett leder, og fordi gamet ble avsluttet med et lekent poeng ved nettet. Begge leser hverandres lure påfunn omtrent før de er blitt utført, men så er det også 49. gang de spiller mot hverandre. Dette ser ut til å bli jevnt.

HVORFOR SPILLES SWEET CHILD O´ MINE OVER HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN????

Djokovic – Federer 2-4: Federer avslutter gamet med det rareste av serve-ess, en ball som så ut til å ha verdens største overskru, og skjøt rett ut av banen til venstre for Djokovics backhand.

Djokovic – Federer 3-4: Et par oohhhh!-poeng fra Federer, men Djokovic setter en avgjørende backhand på 30-30, og holder. Federer kan vel ikke fortsette like enkelt i sine egne servegame som han har hatt det til nå?

Djokovic – Federer 3-5: Federer tar de to første poengene, før han slenger inn et ess. Han kan vel ikke tape dette settet? Til og med andreservene til Federer gir Djokovic problemer, og Federer holder lett, enda en gang.

Djokovic – Federer 4-5: 0-30 for Federer, to poeng fra settet, og arenaen holder på å gå av hengslene (okei, ikke helt, da. De er britiske.) På 15-30 gjør Federer dagens første dårlige vurdering, når han blir for fiks med en stoppball. Djokovic krabber seg tilbake til 40-30, og sender en serve rett i kroppen på Federer. Nå blir det spennende. Jeg aner litt nerver for Federer.

HVORFOR SPILLES I STILL HAVEN´T FOUND WHAT I´M LOOKING FOR PÅ HØYTTALERANLEGGET I PAUSEN??

Djokovic – Federer 4-6: Nerver? Nei da, Federer server Djokovic av banen, og vinner ALLE DE FIRE POENGENE i servegamet sitt. Første sett til Federer. Smilefjes.

Andre sett

Djokovic – Federer 4-6, 1-0: Okei. Nytt sett. Jeg regner med at Federer ikke får det like enkelt. 15-30 når Djokovic slår en forehand langt ut. Er det kampen mot Thiem som fortsatt plager ham? Federer skyfler to backhander over i neste poeng, men Djokovic klarer ikke å gjøre noe med dem, og Federer får to breaksjanser. Den første bommer Federer på med forehanden, på den andre kommer Federer til nettet på en dårlig angrepsball og blir passert. Federer bommer enda en gang, og dette gamet føles viktig. Djokovic holder til slutt.

Djokovic – Federer 4-6, 1-1: To raske poeng for Federer åpner gamet. Dette er det fine med toppidrettsfolk, de drasser ikke med seg negativ mental bagasje, at Federer hadde breaksjanser i forrige game virker ikke å plage ham. Djokovic slår en perfekt retur og tar seg til 30-40. Og rett etter er Federer hakket for svak på forehanden, og det er deuce. Dette begynner å bli jevnt. To gode server gir gamet til Federer.

Djokovic – Federer 4-6, 2-1: Djokovic åpner med to forehandvinnere ned i Federers backhandhjørne, og kan puste lettere. Høyt nivå nå. Det må føles spesielt gøy for Federer å slå backhandvinnere ned i Djokovics backhand. Djokovic avslutter med en innpisket forehand fra eget backhandhjørne ned i Federers forehand. Et slag av typen jeg kunne prøvd på 142 ganger uten å klare.

Djokovic – Federer 4-6, 2-2: Kommentatorene snakker om at Federer er på vei ned i denne kampen, og Djokovic gnager ham mer på leggen nå. 15-30. 30-30. Djokovic får en breaksjanse med en forehand som han slår til en vinner selv med god margin til linjene. Hm. Federer redder seg ut av det med en nydelig forehand som han slår mens han beveger seg bakover i eget backhandhjørne – 38 år gammel. Strålende serving gir Federer gamet, men dette er ikke lenger enveiskjøring.

Djokovic – Federer 4-6, 2-3: Federer tar de to første poengene, og publikum prøver å juble ham fram. Federer strekker seg på neste poeng så langt han kan en perfekt forehandretur ned i Djokovics backhand, og får tre breaksjanser. Djokovic redder den første, men den neste tar Federer, når han drar ned farten, får Djokovic til å åpne forehandhjørnet sitt, til hvor Federer sender neste forehand, og bryter!

Djokovic – Federer 4-6, 2-4: Federer vinner de to første poengene raskt, og det tredje med en enkel forehand vekk fra Djokovic, som virker litt treg og uinteressert? Nei, da. Han tar de to neste poengene. Federer er heldig med linja på en forehand, og presser fram en feil slik at han tar gamet. Selv Djokovic kan vel ikke snu dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-4: Djokovic kan virke uinteressert, men tar seg enkelt til 40-15, og det er fortsatt bare ett break i dette settet. Djokovic holder til 3-4. Federer trenger bare holde serve to ganger til, så har han kampen. Med tap for Djokovic i dag er Nadal garantert å ende året som nummer én.

Djokovic – Federer 4-6, 3-5: Å, som publikum ønsker at Federer skal vinne. Når han setter vekk en enkel volley til 15-0, høres det godt i rommet. Federer tar de to neste poengene lett, til 40-0. Han avslutter med et ess som snitsjer innom den ytterste delen av servelinja. Han kan ikke tape dette?

Djokovic – Federer 4-6, 3-6: Federer tar de to første poengene til 0-30, to poeng fra kampen. Når Djokovic måker en forehand ut, har Federer tre matchballer. Djokovic går umotivert til nett på neste poeng, og bommer på en volley – Federer vinner og er i semifinalen!

20-19-16 er stillingen før 2020

Når både Nadal og Djokovic vant to Grand Slam-titler i 2019, skal mye rart skje om de ikke tangerer eller går forbi Federers 20 slams ganske snart. Federer har 20, Nadal 19 og Djokovic 16 Grand Slam-titler.

Nadal blir 34 om ett år. Helt siden han var tenåring har det blitt spådd at spillestilen vil gjøre karrieren kort. Nadal har hatt mange skadeavbrekk, men kommer tilbake hver gang. Et underkommunisert poeng etter seieren i US Open er at Nadal nå har flere titler der enn Novak Djokovic, som har tre. På det dekket som er mest brutalt mot kroppen, i årets siste Grand Slam. På grus abonnerer Nadal på French Open-tittelen. Det holder at han vinner der et par ganger til, så er han forbi Federer. Den neste generasjonen er – som vanlig – ynkelige i Grand Slam-sammenheng.

Her er Grand Slam-racet etter når i karrieren spillerne vant titlene sine. Dessverre tviler jeg på om Federer vinner noen flere. Hadde han satt en av matchballene mot Djokovic i Wimbledon-finalen, hadde dette racet selvsagt vært mer spennende,