Tennis.com har kåret ti racketer som forandret tennisen. Jeg har de to øverste på lista, Dunlop Maxply Fort og Wilson Pro Staff 85 6.0 (klikk på navnene for å lese mine omtaler). Kjøp en eller begge hvis du får sjansen. Det må sies at det å spille med treracket virkelig er noe annet enn å spille med kunstmaterialer. Mye tyngre, mindre treffpunkt, mye mer bøyelig ramme. Men følelsen når du virkelig treffer, slår alt.
For noen uker siden ble jeg sittende og se på Woody Allens Oscar-vinnende film Annie Hall. Ganske tidlig i filmen drar Woody og tre andre i tennishallen. Woody er overraskende lite klønete (okei, han slår ett slag). Hva spiller han med? Jo, nettopp en Maxply Fort, som f.eks John McEnroe brukte på den tida. Produktplasseringen i Annie Hall er tydelig, for de tre andre i scenen bruker også Dunlop-racketer.
Hvilken racket bør du selv kjøpe hvis du skal spille tennis? Det er en lang og komplisert diskusjon som Sport Fitness Advisor tar for seg i denne artikkelen. (De spurte om jeg kunne lenke til dem. Så nå er det gjort – solid gjennomgang!)
Trofaste lesere av bloggen vil huske at jeg fant en treracket, Dunlop Maxply Fort, på loftet hos mine foreldre i fjor høst. Etter en altfor lang spillepause fikk jeg endelig prøvd den forrige uke. Ord blir ofte fattige, men de er det eneste vi har å hjelpe oss med. Her kommer en rapport fra tre kvarter med tennishistorie i hendene.
For å vise hvor lite hode de gamle tennisracketene hadde. Nå har jeg strenget den også. «Ja, skal du spille med den?» var det litt bisarre spørsmålet da jeg hentet den igjen. Jeg trodde virkelig ikke jeg så ut som en fyr som betaler 300 kroner for å strenge en racket og så henge den opp til pynt.
Dette er kanskje den mestvinnende racketen i sportens historie. Den ble brukt av Laver, Rosewall, Smith Court, Nastase, McEnroe og mange andre. Racketen var i produksjon i mer enn 50 år. Så da jeg entret bane 4 i Stavanger tennishall denne kvelden, følte jeg at jeg hadde en rimelig streng gjeng legender i den innbilte Player´s Box bak meg: «Ikke gjør skam på racketen, nå».
Et vanlig utsagn om treracketer er at du enten må gå for kraft eller kontroll – begge deler er umulig med tre. Siden jeg aldri har hatt noen av delene i mitt spill, var jeg spent på hvordan det ville føles. Dunlop Maxply Fort har atskillig mindre sweet spot (den delen av strengene som gir et optimalt balltreff) enn nyere racketer. Det betyr at du som spiller må være mer nøyaktig enn med nyere racketer. Du må se ekstremt godt på ballen i slagøyeblikket.
Det første som slo meg var lyden av balltreffet, som langt overgikk det som ville vært passende for ballens fart. Tøft uansett. Vi begynte å slå grunnslag til hverandre. Dunlop-en er tung. Det tar tid å legge an til slag, og det nytter ikke å improvisere i siste liten. Men belønningen var stor dersom jeg kom i posisjon tidsnok: Dunlop-en svinger seg framover nesten av egen fri vilje hvis du først har begynt å sette den i bevegelse.
Det andre som skiller Dunlop-en fra nyere racketer, i alle fall racketer for amatører, er balansen. Nyere racketer har tyngdepunket nær hodet, noe som gir dem hammer-følelse. (Wilsons Hammer-racketer understreker poenget.) Gamle treracketer er balansert motsatt, med vekten i grepet. Det gjør dem lettere å manøvrere. Det fører også til at feiltreff ikke rister armen din så mye som nyere racketer.
Vi slo fram og tilbake i en liten time. Makkeren spilte for første gang siden Jim Couriers glansdager og var helt på høyde med meg (uten at det skal så mye til). Dunlop-en er en ærlig racket. Shit in – shit out, heter et gammelt jungelord, og litt sånn føltes det. Slurvet jeg, fikk jeg ingenting gratis fra racketen. Var jeg oppmerksom og godt forberedt før slagene, ble jeg belønnet i rikt monn.
Egentlig burde alle nybegynnere starte med en helt enkel racket, ikke en som er stappet full av teknologi som skal kamuflere spillerens svakhter. På samme måte bør bordtennisspillere gjerne begynne med racketer til 50 kroner på Europris, sånn at de lærer seg det fundamentale med skru osv. fra bånn.
Vi avsluttet med å spille noen poeng. Da kom det største kultursjokket med Dunlop-en. Nyere racketers tunge hode gjør dem enklere å serve med. Hvis du kommer over «toppen» med racketen i servebevegelsen med en ny racket, vil tyngdekraften gi deg god hjelp, og trekke det tunge hodet ned og fram i slaget. Dunlop-ens tunge skaft gjør at du ikke får slik hjelp, og du må svinge hardere, og ha en god begevelse for å en god serve. Jeg hadde vel en serveprosent på ca 20 i de få poengene vi spilte.
Alt i alt: En åpenbaring. Jeg fortsetter med Dunlop-en. Selv om jeg bare har en kvart promille av Laver og Nastases talent, tror jeg de synes det er stas at noen fortsatt bruker deres gamle våpen.
Avslutningsvis, her er noen bilder fra finalen av US Open i 1969, mellom Rod Laver og Tony Roche. Jeg tror Tony Roche (senere trener for Lendl og Federer) også spiller med en Dunlop Maxply Fort her.
Dette er kampen hvor Laver vinner den fjerde og siste Grand Slam-turneringen i 1969, det året vant han alle de fire store. Det slår meg hvor avdempet stemningen er her. Jeg mener, mannen er i ferd med å gjøre noe helt ekstraordinært (fullføre sin Grand Slam!!!), men på tribunen er det ganske stilt. Tenk deg hvordan stemningen vil være på Flushing Meadows i finalen dersom en spiller hadde vært i samme situasjon i dag, på terskelen til den største prestasjonen i tennissporten.
Björn Borg og John McEnroes mest berømte er Wimbledon-finalen i 1980, som svensken vant 8-6 i femte sett. Siste gang de møttes i en Grand Slam-finale var i US Open 1981. Tidligere den sommeren hadde Borg vunnet French Open, McEnroe vant Wimbledon.
McEnroe var best i New York i 1981, og vant i fire sett. Dette var Borgs siste store opptreden i topptennisen, han forsvant raskt ut av stadion etterpå. Dette var fjerde gang han tapte finalen i US Open – to ganger mot Connors, to ganger mot McEnroe.
Her er et klipp fra kampen. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroes grunnslag. Det virker som han bare pirker ballen tilbake med underarmen, særlig på forehanden. Hvordan får han sånn fart på ballen likevel? Timingen hans i trefføyeblikket må ha vært helt vanvittig. I flere dueller holder han helt greit følge med Borg, før han avslutter med å gå til nettet på en kort ball. Se f.eks på ballvekslingen som begynner på 1:13. Det må også nevnes at Borg var en bedre volleyspiller enn mange husker. Sjekk ballvekslingen som begynner på 08:22, lekker volley som avslutter poenget.
(Jeg tror McEnroe spiller med Dunlop Maxply Fort her, den samme racketen som jeg fant i høst. Har levert den til strenging, men ikke prøvd den ennå, for min faste makker har en kneskade…)
Det er mulig den nygamle racketen min følte seg som en pasient med et helt spesielt syndrom da den ble tatt med på tennisklubben i dag. Den gamle Dunlop-sliteren vakte umiddelbart oppsikt i resepsjonen da jeg tok den med for å få den strenget, og ble framvist for alle i nærheten av fyren som tok imot den. Han utbrøt med et smil: – Det er sånne vi henger på veggen.
Men jeg har som kjent andre planer for den. Henge på veggen? Det er som å få tak i et klassisk Leica-kamera; man setter det ikke på utstilling selv om det finnes nyere modeller med tusen innebygde funksjoner og skrikende farger.
– Ikke streng den for hardt, da, sa jeg.
– Nei, vi skal ikke det, for da knekker den.
Jeg får Dunlop-en tilbake om ei uke, og gleder meg til det.
Nå er det bare å trene armhevinger, biceps, skuldre og gudene vet hva, hvis jeg skal bli i stand til å svinge det halvkilos tunge beistet på en meningsfull måte.
Jeg var hjemme hos foreldrene mine sist helg. Dattera mi ville opp på loftet og leite etter puslespillene, som vi fant. Vi fant noe annet også: En Dunlop Maxply Fort. Jeg vet ikke helt hvordan den havnet der, for ingen av foreldrene mine spiller tennis.
Det forteller kanskje mest om min historieløshet at jeg ikke umiddelbart hoppet i taket av glede. Jeg har lite peiling på tennisracketer, spesielt gamle. Jeg vet at Borg spilte med Donnay, at Connors hadde en stor stygg stålracket som mange mente var elendig og at Sampras spilte med en 1984-modell hele karrieren (Wilson ProStaff 6.0).
Så jeg googlet Dunlop Maxply Fort, og skjønte fort at dette var en godbit. Racketen var på tennis.coms liste over historiens 10 mest klassiske racketer. Den ble brukt av Rod Laver, Margaret Court Smith, Ilie Nastase, Fred Stolle og John McEnroe, og var i produksjon i 52 år (1931-83). Dunlop er med andre ord et klassisk merke på linje med Wilson, Head og Prince. I dag brukes Dunlop-racketer av blant annet Tommy Robredo, James Blake og Tomas Berdych.
Racketen som jeg fant på loftet var i nesten perfekt stand. Den trenger selvsagt nye strenger, men ramma var omtrent feilfri. Den hadde også en slags tre-presse rundt seg, som skal sikre at den holder fasongen når den ikke er i bruk. Racketen var tydeligvis solgt via butikken Finn de Lange i Bergen, som fortsatt eksisterer.
Jeg regner med å få underarmer som Skipper’n når jeg min Maxply den i bruk: Ifølge kjøkkenvekta mi veier den ca 400 gram. Den har balansepunktet langt nedenfor hodet (i motsetning til dagens hammer-aktige racketer), lite hode og et tjukt håndtak.
Håndtaket er av skinn, men det er akkurat som å gripe en tjukk trepinne. Grepstørrelsen av 6, som er det meste jeg har sett på noen racket. Det er lett å se at den kommer fra enhåndsbackhandens æra: Grepet er for kort til at man komfortabelt kan plassere to hender der.
Et par minutter med racketen i hånda ga meg to tanker: 1) Respekt for folk som lærte å spille tennis i gamle dager, med sånne tunge tre-ting mellom hendene. Ungene gjorde det også! 2) Denne racketen kjennes bare så fullstendig riktig i hånda. Den er så tung at det er bare å føre den framover, så følger racketen på. Men jeg lurer på om jeg klarer å spille en full time med den.
For noen år siden fikk jeg dilla på gamle speilreflekskameraer. Hvor du må stille skarphet, blender og lukkertid helt selv, med bare en elektronisk lysmåler som hjelp. Mye vanskeligere enn dagens gjennomprogrammerte apparater, med andre ord.
Men også mer tilfredsstillende når bildene blir bra, for du vet at det er du selv som har mesteparten av æren for det. (En del av bildene mine med film og manuelt kamera ligger på nikkormat-ft2.blogspot.com.)
Jeg innbiller meg at en gammel treracket vil være tennisens svar på et manuelt speilreflekskamera: Krevende, men enormt givende dersom det blir håndtert riktig. Wish me luck. I neste uke – som belønning etter at jeg har levert inn grammatikk-hjemmeeksamen – leverer jeg min Dunlop Maxply Fort til strenging.
(Et lite apropos til racketer: Det er rart å tenke på at f.eks Borg og Lendl spilte med merker som knapt eksisterer i dag. Donnay (Borg) finnes visst fortsatt, men jeg har ikke hørt om proffspillere som bruker dem. Adidas (Lendl) har noen få modeller, men som Donnay – jeg tror ikke de brukes av proffer nå.)
Dere andre: Noen som har erfaringer med treracketer og kan gi tips?
Noen bilder:
For å vise hvor lite hode de gamle tennisracketene hadde. Har ikke funnet ut hvor mange kvadratcentimeter vi snakker om, men det er ikke mange.Titt-tei, her kommer retro-monsteret!
