Stikkordarkiv: Djokovic

Gullalderen som aldri slutter

Roger Federer

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Denne helgen spiller Rafael Nadal og Roger Federer mot hverandre for tredje gang i 2017. Hvis de fortsetter slik de har begynt året, kan verken Andy Murray eller Novak Djokovic være sikre på å beholde plassene sine på toppen.

«De fire store» (de fire i forrige avsnitt) er en så utbrukt frase at den strengt tatt burde vært pensjonert – hadde det ikke vært for at den er sann. Murray og Djokovic dominerte fjoråret. Da de ble rammet av skader og mild formsvikt (Djokovic), kom Nadal og Federer ut fra båsene og overtok lederposisjonen. Hvis noen for et halvt år siden ville sagt at Nadal og Federer ville dominere vinteren 2017, hadde det gitt høye odds.

Vi lever i helt spesielle tider i herretennisen. Eller, de spesielle tidene har vart så lenge at vi ikke blir helt klar over hvor spesielle de er før de tar slutt. Jeg tror ikke det kommer til å skje igjen på lang tid at en håndfull spillere dominerer så kraftig som vi har sett siden 2005.

Federer spiller sin tredje store finale for året i Miami. Han vant i Australian Open og Indian Wells. I begge turneringene slo han Nadal. Jeg har en følelse av at Nadal får sin revansje i Miami.

Nadal har mer hviletid mellom semifinale og finalen. Han spilte en kortere semifinale enn Federer. Nadal vant i to sett mot italienske Fognini. Federer spilte tre tie-break-sett mot Nick Kyrgios, en kamp som ryktene sier vil bli stående som en av de beste i år.

Her er et sammendrag. Kyrgios minner litt om sin landsmann Bernard Tomic. Begge ser litt late ut, men får mye kraft i slagene uten å hente den fra beina, spesielt på backhandsiden. Kyrgios hadde sjansen til å vinne det første og tredje tie-breaket også. Men mot Federer i 2017 er ikke det nok.

https://www.youtube.com/watch?v=7c15hnlVQ3o





Grand Slam-titler etter alder – herrer

Roger Federer er i sitt 36. leveår, og han vant sin Grand Slam-tittel nummer 18 i Australian Open. Det er på tide å oppdatere grafen som viser hvordan spillerne ligger an i forhold til hverandre i sammendraget, og hvor gamle de var da de vant sine titler. Federer selv tonet ned dette i pressekonferansen etter finaleseieren, naturlig nok:

Q. Does it mean a lot to you to put some more distance between you and your greatest rivals with this title?
ROGER FEDERER: That’s the smallest part, to be honest. For me it’s all about the comeback, about an epic match with Rafa again. Doing it here in Australia, that I’m so thankful to Peter Carter and Tony Roche, and just people… I guess my popularity here, their support, that I can still do it at my age after not having won a slam for almost five years. That’s what I see. The last problem is the slam count. Honestly, it doesn’t matter.

Dagens generasjon toppspillere har redefinert alder. McEnroe og Borg hadde sine beste år i midten av 20-årene. Pete Sampras så ut som en helt ferdig mann da han vant US Open i 2002. Han hadde akkurat fylt 31, og var de siste årene mer utbrent enn sulten. Roger Federer spilte tre strake femsettskamper før han kunne heve pokalen i Melbourne forrige helg, og virker ikke lei i det hele tatt.

Federer har vunnet to Grand Slam-titler etter fylte 30 år. Nadal ble 30 i fjor, Murray og Djokovic blir det til sommeren. Hvis de følger Federers skjema, noen andre snart begynne å vinne Grand Slam-titler.

Men foreløpig er det ingenting som tilsier at de skal bli vippet ned fra toppen av neste generasjon – som heller ikke er helt ung lenger. Jeg tenker stadig på Grigor Dimitrov og Milos Raonic som unge og lovende. Raonic fylte 26 før jul, Dimitrov blir 26 til sommeren, og begge tapte mot Nadal i Australia.

Grand Slam-vinnere etter alder

Hvor gamle var spillerne da de vant sine Grand Slam-turneringer?





Hva er verdens beste tennisnasjon for herrer?

Det korte svaret: Argentina. De vant nasjonsturneringen Davis Cup i 2016, og kan kalle seg verdensmester om de vil. Det vil de sikkert. Argentina har siklet på denne pokalen i årtier, og har fire tapte finaler bak seg. I november slo de Kroatia på bortebane i finalen, etter å ha ligget under 2–1 i kamper før de to siste. Her er klipp fra den avgjørende kampen mellom Delbonis og Karlovic. Plutselig så Karlovic veldig gammal ut:

https://www.youtube.com/watch?v=wLfeVdEhjrI

Men. En ting er å vinne Davis Cup. Det trenger ikke bety at det står en stor og sterk tennisnasjon bak seieren. Sveits? Roger Federer og Stan Wawrinka. Storbritannia? Murray-brødrene. Uten disse enerne er ikke landene supermakter, selv om de vant Davis Cup i 2014 og 2015.

Det teller minst like mye i tennis å ta Grand Slam-titler. Argentina har ikke vunnet en Grand Slam-tittel siden 2009 (Del Potro i US Open). Kollektivets seier i Davis Cup-formatet betyr mye, men hvis ingen av landets spillere klarer å vinne de største turneringene resten av året, falmer glansen noe.

Det må gå an å lage en formel som tar disse faktorene opp i seg for å utpeke en nasjon som verdens beste. Den må ta hensyn til a) Davis Cup-prestasjoner b) Bredde (antall spillere i topp 100, vektet i forhold til plassering) c) Prestasjoner i Grand Slam-turneringer.

I 2016 består topp 10 av spillere fra ti forskjellige nasjoner. Hvordan er tyngdefordelingen i topp 100 ved årets slutt i 2016? Her er landene og hvem de har i topp 100:

Frankrike 12: Monfils, Tsonga, Pouille, Gasquet, Simon, Mahut, Paire, Robert, Mannarino, Mathieu, Chardy, Herbert
Spania 10: Nadal, Bautista Agut, Ferrer, Ramos-Vinolas, Lopez, Carreno Busta, Granollers, Verdasco, Almagro, Garcia-Lopez
Argentina 9: Del Potro, Delbonis, Schwartzman, Bagnis, Monaco, Zeballos, Pella, Olivo, Bellocq
USA 7: Isner, Sock, Querrey, Johnson, Fritz, Young, Harrison
Tyskland 6: Zverev, Kohlschreiber, Mayer, Zverev, Struff, Brown
Russland 5: Kuznetsov, Khachanov, Youzhny, Kravchuk, Medvedev
Australia 4: Kyrgios, Tomic, Millman, Thompson
Tsjekkia 3: Berdych, Vesely, Pavlasek
Storbritannia 3: Murray, Edmund, Evans
Serbia 3: Djokovic, Troicki, Lajovic
Kroatia 3: Cilic, Karlovic, Coric
Italia 3: Lorenzi, Fognini, Seppi
Brasil 3: Dutra Silva, Bellucci, Monteiro
Østerrike 2: Thiem, Melzer
Ukraina 2: Dolgopolov, Marchenko
Sveits 2: Wawrinka, Federer
Portugal 2: Sousa, Elias
Japan 2: Nishikori, Nishioki
Belgia 2: Goffin, Darcis
Uruguay 1: Cuevas
Tunisia 1: Malek
Taiwan 1: Lu
Sør-Afrika 1: Anderson
Slovakia 1: Klizan
Nederland 1: Haase
Moldova 1: Albot
Luxembourg 1: Muller
Litauen 1: Berankis
Kypros 1: Bagdhatis
Kashakstan 1: Kukushkin
Israel 1: Sela
Georgia 1: Basilashvili
Colombia 1: Giraldo
Canada 1: Raonic
Bulgaria 1: Dimitrov
Bosnia-Hercegovina 1: Dzumhur

Tallene over viser igjen at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom topp og bredde.

  • Sveits har to aktive Grand Slam-vinnere (Federer og Wawrinka), begge i topp 20, men bak dem er det langt ned til nestemann (129).
  • Frankrike har som vanlig bredde som ingen andre, men ingen på høyde med Djokovic og Murray — som er soleklare enere for Serbia og Storbritannia. (Den siste franskmann som nådde så mye som en Grand Slam-finale var Tsonga for nesten ni år siden.)
  • Nadal er den eneste i den mannsterke spanske kontingenten som har vunnet Grand Slam-titler.
  • Argentina vant Davis Cup, men har ingen spillere i topp 30.

En kåring av verdens beste nasjon i 2016 vil, som alt annet innen herretennis, bli sterkt farget av at sporten er særdeles topptung. De største titlene har blitt delt mellom Nadal, Federer, Murray og Djokovic de siste årene, de andre har tatt for seg av restene.

I 2016 sluttet Andy Murray som nummer én, han vant Wimbledon og OL. Novak Djokovic vant to Grand Slam-titler og dominerte første halvdel av sesongen. Da Storbritannia møtte Serbia i Davis Cup i sommer, hvor verken Murray eller Djokovic spilte, vant britene — på bortebane.

Andy Murray

Andy Murray (Wikimedia Commons).

Storbritannia, verdens beste nasjon for menn? Ikke etter alle målestokker, men etter noen. De var én kamp unna en ny finale i Davis Cup. De har verdenseneren i single, Andy Murray. De har halvparten av verdens høyest rankede double-lag, Jamie Murray. Andy Murray vant OL i single og Wimbledon. De har tre spillere i topp 100.

Gleder meg til Australian Open i januar! Må bare få unna jula først. Den turneringen vil vise hvordan tilstanden i Camp Djokovic er. Han virket mentalt utkjørt de siste månedene av 2016-sesongen. Australia har vært springbrettet hans gjennom hele karrieren. Andy Murray har aldri vunnet der.

Grand Slam-titler og alder – etter sesongen 2016 (herrer)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Novak Djokovic (Wikimedia)

Etter sommerens French Open virket det sannsynlig at Novak Djokovic kunne klare det ingen andre menn har gjort før: Å vinne alle de fire Grand Slam-turneringene OG gull i OL i samme sesong. Jeg mener å huske at Serena Williams var temmelig sikker på at det var godt innenfor serberens rekkevidde, men finner ikke intervjuet i farten.

Djokovic vant Australian Open og French Open overbevisende. Men sesongen er lang og Djokovic litt utladet etter omsider å ha vunnet i Paris. I Wimbledon tapte han i fire sett mot Sam Querrey, i OL tapte han i første runde mot Del Potro og nesten-sommeren sluttet med finaletapet i US Open mot Stan Wawrinka. Ingen av tapene var pinlige eller katastrofale i seg selv, men de bremset Djokovics jakt på Nadal og Federer. De har henholdsvis 14 og 17 Grand Slam-titler, og det ser ikke ut som de får så mange flere.

Hvor går veien videre for Djokovic? Han blir 30 neste år, og har fortsatt god tid på seg til å overgå Federers 17 GS-titler, selv om også Djokovic må merke alderen etter hvert. Hans trøst er som før at det ikke står en horde med ungfoler og pruster i manesjen. Tapene hans i sommer kom mot spillere på hans egen alder.

Her er oversikten over aktive spillere med mer enn én Grand Slam-tittel i single, og når i karrieren de vant dem. Legg merke til Wawrinka nede til høyre, som har vunnet én i året tre år på rad. Tøft. (Klikk på bildet for større versjon.)

Grand Slam-titler og alder

 

 

Finnes det noen mer spennende spiller enn Stan Wawrinka?

Svaret på overskrifter med retoriske ja/nei-spørsmål er alltid nei.

Wawrinka backhand

Uten Stan Wawrinka hadde de siste tre årenes tennis vært mye kjedeligere. For hva har vi hatt de siste årene? Novak Djokovic fullstendig dominerende, Nadal og Federer som flyr stadig lavere på vei mot karrierepunktum, Andy Murrays solide, men litt blodfattige tennis og en hel del stabile, men på ingen måte Grand Slam-vinnende folk.

Og Stan Wawrinka. I US Open vant han sin tredje Grand Slam-tittel på tre år. Ikke mange andre har klart det.

I alle de tre turneringene han vant, slo han Novak Djokovic, vår tids dominerende spiller. Én gang i kvartfinalen (Australian Open 2014), to ganger i finalen (French Open 2015, US Open 2016). Dette skjedde parallellt med at Djokovic lekte seg med Roger Federer de gangene Federer og Djokovic møttes i Grand Slam-sammenheng. Uansett hvor gode venner Federer og Wawrinka måtte være, svir det nok litt for Federer.

Ta en kikk på settsifrene i GS-finalene Wawrinka har vunnet. Wawrinka spilte mot en skadet Nadal i 2014-finalen. I 2015 og 2016 tapte han første sett mot verdensener Djokovic, men snudde kampene. Det mest imponerende ved Wawrinka er hvor sterk han er blitt i hodet de siste årene. (Grand Slam-CV-en hans var lenge elendig.)

Australian Open 2014 Wawrinka – Nadal 6-3, 6-2, 3-6, 6-3
French Open 2015 Wawrinka – Djokovic  4–6, 6–4, 6–3, 6–4
US Open 2016 Wawrinka – Djokovic 6–7(1–7), 6–4, 7–5, 6–3

Alle storheter trenger sin motpol, og Wawrinka har blitt en stein i skoen for Djokovic. Fun fact: Wawrinka har slått Djokovic i to Grand Slam-finaler, Federer har bare gjort det én gang.

Jeg blir alltid sittende litt forundret når jeg ser Wawrinka spille. Han ser ikke særlig rask ut, og har ikke den typiske tenniskroppen (mer midtstopper i fotball, ville jeg sagt). Serven hans er god, men ganske stiv i utførelsen, synes jeg.

Alt dette viskes vekk av Wawrinkas backhand, som er det stiligste slaget i dagens herretennis. Der Federer kan låses fast i backhandhjørnet, er Wawrinkas backhand et våpen.

En av de mange tingene å like ved Wawrinka er hans ustabilitet. Alle epoker trenger sine jokere. De som ikke vinner alt, men som både kan vinne turneringen og ryke ut tidlig. Yevegny Kafelnikov. Michael Stich. Hana Mandlikova. Da han vant US Open i høst, måtte Wawrinka redde matchball mot Dan Evans i tredje runde.

Wawrinka mangler faktisk bare Wimbledon, så har han alle de fire Grand Slam-titlene. Hvem hadde trodd det for tre år siden? Han har på tampen av karrieren blitt en av de mentalt sterkeste spillerne på touren. ATP oppsummerer US Open-finalen slik:

At the end of the night, Wawrinka won just one more point (144-143) than Djokovic, but he ultimately owned the baseline, stood tall on break points, and kept his head clear when a raucous New York crowd primarily showed their support for the World No. 1.

 

Grand Slam-tittel nummer 12 for Djokovic

Novak Djokovic i 2011 (Wikimedia Commons).

Etter helgens seier i French Open kan vi ta fram et nytt sett med begreper når vi snakker om serbiske Novak Djokovic. Han er ikke tidenes største herrespiller, men er på god vei til å bli det.

For hvem kan stanse ham? Federer synger på siste verset, og Nadal traller på den samme visa. Andy Murray taper alle viktige kamper mot Djokovic og de to neste generasjoneene har hittil ikke klart å hoste opp noen skikkelige motstandere for Djokovic.

Igjen: Vi lever i tennisens gullalder. Vi har tre aktive spillere med mer enn ti Grand Slam-titler hver. Det kommer neppe til å skje igjen på en god stund den dagen Djokovic, Nadal og Federer legger opp.

Oversikten inneholder bare navn på spillere med titler siden 1968, da delingen mellom proff- og amatørspillere ble opphevet. Aktive spillere i rødt. Gi beskjed om du ser noen feil.
A = Australian Open
F = French Open (Roland Garros)
W = Wimbledon
U = US Open
Titler Navn Nasj. Vinnerår A F W U
17 Roger Federer Sveits 2003-12 4 1 7 5
14 Rafael Nadal Spania 2005-14 1 9 2 2
Pete Sampras USA 1990-02 2 7 5
12 Novak Djokovic Serbia 2008-16 6 1 3 2
11 Björn Borg Sverige 1974-81 6 5
Rod Laver* Australia 1960-69 3 2 4 2
8 Andre Agassi USA 1992-03 4 1 1 2
Jimmy Connors USA 1974-83 1 2 5
Ivan Lendl USA 1984-90 2 3 3
Ken Rosewall** Australia 1953-72 4 2 2
7 John McEnroe USA 1979-84 3 4
John Newcombe*** Australia 1967-75 2 3 2
Mats Wilander Sverige 1982-88 3 3 1
6 Boris Becker Tyskland 1985-96 2 3 1
Stefan Edberg Sverige 1985-92 2 2 2
4 Jim Courier USA 1991-93 2 2
Guillermo Vilas Argentina 1977-79 2 1 1
3 Arthur Ashe USA 1968-75 1 1 1
Gustavo Kuerten Brasil 1997-01 3
2 Andy Murray Storbritannia 2012-13 1 1
Stan Wawrinka Sveits 2014-15 1 1
Sergi Bruguera Spania 1993-94 2
Lleyton Hewitt Australia 2001-02 1 1
Yevgeny Kafelnikov Russland 1996-99 1 1
Johan Kriek USA 1981-82 2
Ilie Nastase Romania 1972-73 1 1
Patrick Rafter Australia 1997-98 2
Marat Safin Russland 2000-05 1 1
Stan Smith USA 1971-72 1 1
1 Marin Cilic Kroatia 2014 1
Juan M. Del Potro Argentina 2009 1
Pat Cash Australia 1987 1
Michael Chang USA 1989 1
Albert Costa Spania 2002 1
Mark Edmondson Australia 1976 1
Juan Carlos Ferrero Spania 2003 1
Vitas Gerulaitis USA 1977 1
Gaston Gaudio Argentina 2004 1
Andres Gimeno Spania 1972 1
Andrez Gomez Ecuador 1990 1
Goran Ivanisevic Kroatia 2001 1
Thomas Johansson Sverige 2002 1
Petr Korda Tsjekkia 1998 1
Richard Krajicek Nederland 1996 1
Carlos Moya Spania 1998 1
Thomas Muster Østerrike 1995 1
Yannick Noah Frankrike 1983 1
Manuel Orantes Spania 1975 1
Adriano Panatta Italia 1976 1
Andy Roddick USA 2003 1
Michael Stich Tyskland 1991 1
Roscoe Tanner USA 1977 1
Brian Teacher USA 1980 1
*Rod Laver vant seks av sine titler før 1968, fem etter – totalt 11.**Ken Rosewall vant fire av sine titler før 1968, fire etter – totalt 8.***John Newcombe vant to av sine titler før 1968, fem etter – totalt 7.

«Love me, love me, say that you love me…»

Novak Djokovic (Wikimedia Commons).

Novak Djokovic er en mer interessant verdensener enn noen før ham. Ikke for den gjennomsnittlig interesserte sports­fan, men for alle som følger med på tennis. Spillet hans er vanskelig­ere å fange essensen av enn for de fleste som kom før ham.

Da snakker jeg ikke om alle verdens­enere, men om de som domi­nerte touren i sin tid og som du ser for deg på banen når jeg skriver navnene deres her: Sampras (du ser for deg serven), Borg (stødig­heten), McEnroe (feelingen), Connors (aggressiv­iteten), Lendl (fore­handen), Nadal (fore­handen) og Federer (kunst­slagene).

Djokovic? Bildet jeg ser for meg er ikke en situasjon i spillet, men en gest mellom poengene: Djokovic som sent i en kamp ber publikum om støtte, ved å vifte begge armene oppover. Han har gjort det flere ganger mot Federer, og i siste game av Roland Garros-finalen mot Murray i dag. Det er noe sårt over dette, når verdens beste tennisspiller ikke synes, tross sin briljans, at han blir verdsatt høyt nok av publikum.

Jeg leser ikke noen hån eller ironi inn i Djokovics appell til tribunene, bare en mild forundring. Han vinner, han oppfører seg bra, han er en god ambassadør og verdens beste, men det klikker liksom ikke mellom ham og publikum. Skyldes det mangel på signatur, som spillerne i avsnittet over har? Djokovics signatur er at han ikke har svakheter, men det sjarmerer kanskje ikke gjennomsnittstilskueren.

For verdens tennisanalytikere må derimot serberen være gøy å grave seg ned i. Spillestilen hans skiller seg lite fra resten av ATP-touren. Tohåndsbackhand, gode returer, raske bein og kjemping om hver ball. Djokovic gjør dette bedre enn alle andre, men SÅ mye bedre – han har nå vunnet fire Grand Slam-titler på rad – ser det ikke ut for oss som ser det på tv. Det mentale spiller selvsagt en viss rolle. Djokovic er den klart beste i avgjørende situasjoner, bare kikk på statistikken. (Han er også best i returspillet.)

Federer har som regel lav prosent førsteserver mot Djokovic, sannsynligvis fordi han vet at han må serve fabelaktig for å ha en sjanse. Murray havnet i samme felle i dag. Daily Telegraph:

A rate of 50 per cent is below par, whereas to beat the best returner in tennis history Murray had to have a lights-out serving day. His second serve, predictably, got munched, with a winning percentage of just 41 per cent to Djokovic’s 59 per cent.

Men likevel. Jeg føler at det fortsatt er sider av Djokovics storhet som ikke er godt nok belyst. Hvilke tennistekniske ferdigheter gjør Djokovic til den beste returspilleren i verden (det må vel handle om mer enn det rent mentale)?

Her er en annen analyse av finalen. Jeg så bare slutten av kampen, og årets French Open ble offer for travelt familieliv og diverse deadline.

Kanskje dette blir året franskmennene begynner å elske Nadal

Alle liker et godt comeback og en gammel mester, uansett hvilke følelser de har hatt for vedkommende tidligere. Rafael Nadal har aldri blitt likt i Paris, hvor han har vunnet alle turneringer (unntatt 2009 og 2015) siden 2005. Nå sliter han mer, så kanskje slenger franskmennene litt kjærlighet Nadals vei?

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Rafael Nadal (Wikimedia Commons).

Nadals eneste forbrytelse har vært å vinne French Open. Han har gjort det uten skandaler av noen sort, og uten å si noe nedsettende om franskmenn. Men kjemien mellom Nadal og Roland Garros-publikummet har aldri blitt bedre, til tross for alle datene. Det er noe med Nadals voldsomme tennis som stryker franskmennene mothårs.

Lesere av denne bloggen har fått med seg en del grynting fra meg mot Nadal gjennom årene, fordi han har brukt karrieren sin på å slå min elskede kunstner Roger Federer i de store finalene. Samtidig beundrer jeg Nadal som den best designede spilleren i vår tid. Han har utvidet vårt syn på hvordan tennis kan spilles, samtidig som han neppe kommer til å skape en generasjon kloninger. Nadal er unik. Og når French Open foregår på grus, underlaget som mer enn noe annet legger opp til uendelige, utmattende ballvekslinger, må franskmennene leve med en serie skuffelser dersom det er lekre kunstnerpoeng de gleder seg over på tennisbanen.

Nadal har slitt de siste årene, og tapte en ganske tam kamp mot Djokovic i Paris i fjor. Grussesongens eneste spenningsmoment er om Djokovic kan vinne French Open – ja, jeg vil påstå at det er 2016s altoverskyggende spørsmål på herresiden. Det er den eneste av de fire Grand Slam-trofeene som mangler for Djokovic. Kampen alle vil se i år er en finale mellom Nadal og Djokovic i French Open. Nadal vant turneringen i Monte Carlo for niende gang i forrige uke, og kommer garantert til å være i form i Paris i slutten av mai.

Likevel: Nadal kommer til Paris som en ørliten underdog. Han blir 30 i år. Heller ikke hans karriere kommer til å vare evig. Kanskje pariserne innser det i år, og kommer til å slenge noen allez! hans vei. Jeg håper det. 

Dette er grusturneringene framover, med de tidligste øverst. De viktige er Monte Carlo, Roma og selvsagt Paris. Den mest meningsløse er Nice, som har finale dagen før spillet begynner i Paris.

Sted Vinner
Marrakech F.Delbonis
Houston J.Monaco
Monte Carlo R.Nadal
Barcelona R.Nadal
Bucuresti F.Verdasco
München
Estoril
Istanbul
Madrid
Roma
Geneve
Nice
Paris

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).

Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

Rekord Vurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer) Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors) Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras) Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras) Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal) Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer) Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer) Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras) Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer) Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud

Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud. Han nådde 39. plass på ATP-rankingen, men jeg husker aldri at han fikk mer enn notiser i norske aviser.

En helt spesifikk underrapportert Ruud-sak var Australian Open i 1999. Hva skjedde? Ruud slo turneringens andreseedede spiller. Seieren betydde blant annet at motstanderen ikke klarte å bli nummer én i verden, en plass som var ledig i Pete Sampras´ fravær. For å oppdatere scenariet til 2016: Jeg tror norske medier i dag hadde gått fra konseptene om en av våre spillere hadde slått ut Andy Murray (årets andreseedede spiller) fra Australian Open.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Hvorfor fikk ikke Christian Ruud mer heder i norske medier? Det handler litt om at vi ikke er en tennisnasjon, vi er mer opptatt av å vinne gull i sporter hvor vi er gode. Jeg tror også Ruud led litt under det å spille i tennisens gråeste epoke, årene fra midten av 90-tallet og litt utpå 2000-tallet. Thomas Muster, Pete Sampras, Yevgeny Kafelnikov, Magnus Norman, Greg Rusedski, Sergi Bruguera, Mark Philippoussis og så videre – jeg kan kjenne YouTube-trangen stige i meg når jeg skriver disse navnene, men skjønner det hvis du ikke får de samme spasmene.

På kvinnesiden regjerte Steffi Graf (zzzz), med Arantxa Sanchez-Vicario (trippel-zzz) som sporadisk forstyrrende element. Sports Illustrated lagde sin berømte «Is tennis dying»-forside i 1994, og om sporten ikke var døende, var den heller ikke særlig livskraftig for andre enn menigheten. Spilleren som Christian Ruud slo ut fra Australian Open i 1999 var Alex Corretja, et typisk navn du kan slenge ut for å skille ganske interesserte tennisfolk fra dem uten særlig peiling.

Men nå! Vi har Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Vi kan gasse oss i YouTube-klipp herfra til sankthans med Wawrinkas beste backhander, Federers magiske knep, Nadals underbukse-røsking (har ikke sjekket, regner med at de finnes), Serena Williams holder på å slå Steffi Grafs rekord og vi kan følge våre favorittspillere hele døgnet på sosiale medier.

Og vi har Casper Ruud, Christian Ruuds sønn, på vei oppover rankingen. Den veien er lang. Denne Ruud-reisen kommer til å bli mer verdsatt enn farens av norske medier. Det har med tennisens økte anseelse i Norge å gjøre, og forståelsen av at det er en av verdens vanskeligste idretter å hevde seg i. Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag.

Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior. Sjekk sidene til ITF (det internasjonale tennisforbundet) for å følge med på resultatene hans. Ruud vant nylig Futures-turneringen i Mallorca, etter seier i finalen mot Carlos Taberner.

Det er 11 år siden en tenåring vant en Grand Slam-turnering for menn (Rafael Nadal, French Open 2005). Å nå toppen i tennis har alltid vært en tålmodighetsprøve, som nå har blitt enda lenger. Akkurat «toppen» er et relativt begrep i tennis. Klarer Casper Ruud å kopiere farens 39. plass, vil det være en fantastisk prestasjon. Noe av kunststykket blir å finne en vei til toppen som gjør at Ruud sanker poeng uten å brenne seg ut, noe teamet rundt ham selvsagt er klar over.

Her er noen av dagens beste som 17-åringer. Moral: Folk blir bedre med alderen. Mye bedre. Å se Federer bli herjet med, PÅ GRUS FOR HELVETE!!!, av Patrick Rafter, er en surrealistisk opplevelse:

Dette, derimot, er gullstandarden. 16 år gamle Rafael Nadal, med gode bollekinn, blåser regjerende French Open-vinner Albert Costa av grusen i Monte Carlo i 2003:

Og her har vi Novak Djokovic, 17 og et halvt år, på skolebenken mot Marat Safin i Australian Open 2005. Safin beveger seg ikke så bra, synes jeg, men det trenger han ikke her. Djokovic er lett å kjenne igjen, men uten den tyngden han har i slagene nå. Sjarmerende at Djokovic også har vært ung og ikke-maskin. Sjekk reaksjonen på 7:35 – han gjør ikke sånt lenger.