George Orwell, Lindsay Davenport og den indre motivasjonen

Denne saken handler om dametennis«Good prose is like a window pane», sa forfatter George Orwell (1984, Animal farm). På norsk blir det noe sånt som at god prosa er som et vindu. Det er mitt favorittsitat om skriving. Det ligger i samme gate som Ernest Hemingways brutale og treffende ord: «Prose is architecture, not interior design, and the baroque is over». Skriving er arkitektur, ikke interiørdesign, og barokken er død.

Lindsay Davenport: Grand Slam-vinner. Trebarnsmor. Smart dame. Velskrivende. Noen fikser alt. (Wikimedia)

Jeg leser Orwell og Hemingway dithen at de dyrker den enkle, klare teksten. Den som slipper meningen klart fram, hvor forfatteren ikke prøver å jåle den til. Forfatternes ord dukket opp igjen i hodet da jeg leste Lindsay Davenports artikkel på tennis.com denne uka. Lindsay Davenport er blant sportens litt glemte mestere. I halvannet år rundt årtusenskiftet dominerte hun WTA-touren. I 1998 vant hun US Open, i 1999 Wimbledon og i 2000 Australian Open.

Davenport har alltid stått for meg som en av de smarteste og mest jordnære av Grand Slam-vinnerne. Artikkelen hennes, om hvordan foreldre oppføre seg overfor barna når det gjelder trening og tennis, bekrefter mistankene. Davenport skriver glassklart og lesverdig (i Orwell og Hemingways ånd) om sin egen vei til toppen, og hvilken rolle foreldrene spilte.

Et tusen år gammelt ordtak sier at du kan lede hesten til vannet, men du kan ikke tvinge den til å drikke. Lindsay Davenport ser på barn og tennis på samme måte. Hesten i denne sammenhengen er barnet, vannet er tennisbanen. Du kan eksponere barnet for tennis, men barnet vil aldri bli glad i sporten hvis motivasjonen ikke kommer innenfra.

Davenport:

Tennis started out as my thing and they didn’t want it to become their thing. I have three kids of my own now, and I can’t imagine making them do something that makes them unhappy. Give your children the tools to succeed in life, and if they succeed in tennis, that’s a bonus.

Den indre motivasjonen er den sterkeste, og den som gir livsvalgene våre mening. Den som klarer å skape indre motivasjon for alt han gjør, vil antakelig føle seg som et rikere menneske enn den som bare gjør ting fordi de er forventet.

Den som har en klar bevissthet om samfunnets oppbygning, fellesskap og dugnadsånd, vil kanskje kjenne en indre motivasjon til å betale skatt, og gjøre det med glede. Den som bare betaler skatt fordi det er straffbart å ikke gjøre det, vil sannsynligvis knurre hver gang staten skal ha sitt. Barnet som bare spiller tennis fordi foreldrene ønsker det, vil etter hvert bli en robot som hater sporten (jf. Andre Agassis selvbiografi). Den som spiller fordi tennis det tester personens fysiske og mentale ferdigheter, og gir en følelse av mestring, vil sannsynligvis fortsette uansett hva foreldrene mener.

Går det an å bygge opp indre motivasjon hos andre eller seg selv på felter man føler er meningsløse? Kan mattehatende Per (14 år) få en indre motivasjon til å lære seg algebra, eller vil han bare holde på med dette fordi læreren krever det?

Tilbake til Lindsay Davenport. Hennes høydepunkt i karrieren var seieren i Wimbledon 1999, hvor hun overkjørte publikumsfavoritt Steffi Graf. Her er høydepunkter:

Et siste klipp om Davenport, en britisk tv-sketsj jeg liker godt:

Tennis-twitringen på ett sted

Ikke alle ser poenget med Facebook og Twitter, og folk burde sikkert vært mer ute i skogen eller sammen med venner med mobiltelefonen skrudd av. Men det har sine fordeler. For oss som liker tennis, er det gøy at spillerne twitrer. 140 tegn er så lite at det ikke krever så mye av spillerne å oppdatere av og til.

Doubles like it´s 1999

Verken Martina Hingis eller Anna Kournikova har bikket 30 ennå, men det forhindrer dem ikke i å delta i gamlis-klassen i årets Wimbledon-turnering. Eller Legends, som det heter. De spilte en del double på slutten av 90-tallet, og møttes også i semifinalen i 1997. Det var vel der mediefenomenet Kournikova ble skapt.

Davenport tror Clijsters kommer tilbake

wtaKim Clijsters var mektig lei av tennis det siste drøye året hun spilte. Likevel har hun begynt å sysle med tanken om et comeback. Hvorfor ikke? Dagens topp er ikke avskrekkende, bortsett fra Serena og Venus, som også kan gå på overraskende tap. I motsetning til f.eks Hingis´tilfelle, var ikke Clijsters sin spillestil utgått på dato da hun sluttet.

Forvirrende førjul

wtaLindsay Davenport har ikke spilt en turnering siden september, og derfor har mange de siste ukene snakket om at hun sikkert er på vei til å legge opp. For å avkrefte ryktene, meldte Davenport seg tidligere denne måneden på Australian Open. Og for et par dager siden kom meldingen om at hun er gravid, og derfor ikke kommer til å spille turneringen.

Eh, javel. Davenport visste nok at hun var gravid da hun ga beskjed om at hun skulle spille i Melbourne. Så hvorfor først meldingen om at hun kom til å spille? Kanskje for å si at graviditeten ikke er slutten på karrieren, bare en pause? Jeg kan ikke tro at en så reflektert spiller som Davenport tror det finnes et tennisliv i toppen når hun er 33 år gammel.

De fleste damespillerne gjør sine beste resultater i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene, inkludert Davenport, som vant sine tre Grand Slam-titler 1998-2000. Da var hun 22-24 år.

Mor ordner opp

Lindsay Davenport er en klar outsider til tittelen i Australian Open, som begynner om en drøy uke. Hun vant årets første turnering i Auckland, en seier som tar henne til 54 titler totalt i karrieren. Davenport er dermed på åttendeplass over tidenes mestvinnende spillere på damesiden.

Davenports store problem har alltid vært de store turneringene. Hun har bare tre Grand Slam-titler (US Open 1998, Wimbledon 1999 og Australian Open 2000). Det er åtte år siden hun sist vant en GS-tittel, og jeg kommer ikke på noen damespillere som har hatt et tilsvarende gap mellom Grand Slam-titler – dersom Davenport skulle vinne i Melbourne senere denne måneden. Eller på herresiden, for den saks skyld. Marat Safins fire og et halvt år mellom sine første og andre GS-tittel er det nærmeste jeg kommer på.

Bare en ting: Hvorfor skal Davenport fotograferes med sønnen sin i armene etter hver stor seier?

Et merkelig amerikansk fenomen

Det er sider av det amerikanske samfunnet jeg aldri kommer til å skjønne. Helsevesenet, våpenmentaliteten, fascinasjonen for amerikansk fotball, cheerleader-fenomenet, hvorfor de valgte George W. Bush – listen er lang.

Ta for eksempel dette med Hall of Fame. Alle sporter har sin berømthetshall (i mangel av et bedre ord), som hedrer de beste i idretten. Jeg har problemer med å se hvorfor det trengs. Hvis du er Björn Borg eller Martina Navratilova, trenger verken du eller idretten en egen plass hvor det står at du var en god tennisspiller. Det er noe alle med interesse for sporten vet.

Tennisens Hall of Fame ligger i Newport på USAs østkyst, og hvert år innlemmes det nye medlemmer. Kriteriene for å bli med i det gode selskap er ikke særlig strenge. Neste år skal Sergi Bruguera, Michael Chang og Michael Stich inn i Hall of Fame.

Hvis jeg hadde vist bilder av disse folkene til 1000 mennesker på gaten, tviler på om noen hadde gjenkjent en eneste av dem. Bruguera var et monotont grusdyr som vant to French Open-titler. Chang vant French Open en gang, og Stich vant Wimbledon i 1991. Stich var elegant, Chang vant masse titler og Bruguera var i et par år verdens beste på grus. Men Hall of Fame? Spar meg. Disse tre var kanongode spillere, men ingen av dem var banebrytende på noen måte. Det deles ut fire Grand Slam-titler hvert år. Hvis kravet til å bli tatt opp i Hall of Fame er at en spiller har vunnet en GS-titler, kan de legge ned hele greia.

Av dagens aktive herrespillere ser jeg bare tre som pr i dag er aktuelle for Hall of Fame: Nadal, Kuerten og Federer. På kvinnesiden er selvsagt både Henin, Williams-søstrene, Martina Hingis og Lindsay Davenport verdige kandidater.