Stikkordarkiv: Corretja

Det er på tide å skrive litt om Casper og Christian Ruud

Verden er full av underraporterte nyheter. En av de største i norsk idrett er Christian Ruud. Han nådde 39. plass på ATP-rankingen, men jeg husker aldri at han fikk mer enn notiser i norske aviser.

En helt spesifikk underrapportert Ruud-sak var Australian Open i 1999. Hva skjedde? Ruud slo turneringens andreseedede spiller. Seieren betydde blant annet at motstanderen ikke klarte å bli nummer én i verden, en plass som var ledig i Pete Sampras´ fravær. For å oppdatere scenariet til 2016: Jeg tror norske medier i dag hadde gått fra konseptene om en av våre spillere hadde slått ut Andy Murray (årets andreseedede spiller) fra Australian Open.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Sports Illustrated: Is tennis dying, 1994.

Hvorfor fikk ikke Christian Ruud mer heder i norske medier? Det handler litt om at vi ikke er en tennisnasjon, vi er mer opptatt av å vinne gull i sporter hvor vi er gode. Jeg tror også Ruud led litt under det å spille i tennisens gråeste epoke, årene fra midten av 90-tallet og litt utpå 2000-tallet. Thomas Muster, Pete Sampras, Yevgeny Kafelnikov, Magnus Norman, Greg Rusedski, Sergi Bruguera, Mark Philippoussis og så videre – jeg kan kjenne YouTube-trangen stige i meg når jeg skriver disse navnene, men skjønner det hvis du ikke får de samme spasmene.

På kvinnesiden regjerte Steffi Graf (zzzz), med Arantxa Sanchez-Vicario (trippel-zzz) som sporadisk forstyrrende element. Sports Illustrated lagde sin berømte «Is tennis dying»-forside i 1994, og om sporten ikke var døende, var den heller ikke særlig livskraftig for andre enn menigheten. Spilleren som Christian Ruud slo ut fra Australian Open i 1999 var Alex Corretja, et typisk navn du kan slenge ut for å skille ganske interesserte tennisfolk fra dem uten særlig peiling.

Men nå! Vi har Djokovic, Federer, Nadal og Murray. Vi kan gasse oss i YouTube-klipp herfra til sankthans med Wawrinkas beste backhander, Federers magiske knep, Nadals underbukse-røsking (har ikke sjekket, regner med at de finnes), Serena Williams holder på å slå Steffi Grafs rekord og vi kan følge våre favorittspillere hele døgnet på sosiale medier.

Og vi har Casper Ruud, Christian Ruuds sønn, på vei oppover rankingen. Den veien er lang. Denne Ruud-reisen kommer til å bli mer verdsatt enn farens av norske medier. Det har med tennisens økte anseelse i Norge å gjøre, og forståelsen av at det er en av verdens vanskeligste idretter å hevde seg i. Hvilken tennis spiller Casper Ruud? Jeg har bare sett ham i små klipp her og der. Høyrehendt, tohåndsbackhand, jeg tipper med stor stabilitet og få feilslag.

Akkurat nå er Ruud ranket 1148 i verden, og han er verdens beste junior. Sjekk sidene til ITF (det internasjonale tennisforbundet) for å følge med på resultatene hans. Ruud vant nylig Futures-turneringen i Mallorca, etter seier i finalen mot Carlos Taberner.

Det er 11 år siden en tenåring vant en Grand Slam-turnering for menn (Rafael Nadal, French Open 2005). Å nå toppen i tennis har alltid vært en tålmodighetsprøve, som nå har blitt enda lenger. Akkurat «toppen» er et relativt begrep i tennis. Klarer Casper Ruud å kopiere farens 39. plass, vil det være en fantastisk prestasjon. Noe av kunststykket blir å finne en vei til toppen som gjør at Ruud sanker poeng uten å brenne seg ut, noe teamet rundt ham selvsagt er klar over.

Her er noen av dagens beste som 17-åringer. Moral: Folk blir bedre med alderen. Mye bedre. Å se Federer bli herjet med, PÅ GRUS FOR HELVETE!!!, av Patrick Rafter, er en surrealistisk opplevelse:

Dette, derimot, er gullstandarden. 16 år gamle Rafael Nadal, med gode bollekinn, blåser regjerende French Open-vinner Albert Costa av grusen i Monte Carlo i 2003:

Og her har vi Novak Djokovic, 17 og et halvt år, på skolebenken mot Marat Safin i Australian Open 2005. Safin beveger seg ikke så bra, synes jeg, men det trenger han ikke her. Djokovic er lett å kjenne igjen, men uten den tyngden han har i slagene nå. Sjarmerende at Djokovic også har vært ung og ikke-maskin. Sjekk reaksjonen på 7:35 – han gjør ikke sånt lenger.

Fra grønt til rødt

ATP

Alex Corretja

Alex Corretja

Når verden blir grønn (i alle fall på den nordlige halvkula), får tennisbanene høstfargen rød. Det er med andre ord tid for å flytte seg fra hardcourten over til grusen. Denne uka spilles de første grusturneringene, men ingen av de store kanonene lufter racketen.

I Grand Prix Hassan-turneringen er Igor Andreev førsteseedet, og det forteller egentlig alt om startfeltet der. Han er klar for semifinale der, sammen med Montanes, gode gamle Juan Carlos Ferrero og Serra. Semifinalistene i Houston er tilsvarende lite pirrende: Odesnik, Korolev, Hewitt og Phau. Hvis du ser for deg fjeset til mer enn én av disse, kan du trygt kalle deg tennisnerd.

Neste uke blir det andre boller: Masters-turnering i Monte Carlo. (Jeg vet at ATP har skiftet navn på turneringen, men nekter å bøye av…) Ni av de ti beste er med der.

Peter Bodo har allerede skrevet mye om grussesongen, som stort sett handler om Rafael Nadal. Jeg er like spent på Andy Murray, som er lur nok til å gjøre det godt på grus også. Han skal samarbeide med Alex Corretja (bildet) denne grussesongen også.

Nada problem for Nadal

Rafael Nadal ble olympisk mester i dag, med 6-3, 7-6, 6-3 over Fernando Gonzalez på det raske dekket i Beijing. Det var hans åttende tittel for året. Nå mangler han bare to store titler på CV-en: US Open og Australian Open. Han kan vinne begge i løpet av fem måneder. Det er ingen umulighet, og Nadal vil fortsatt bare være 22 år om et halvt år. Be afraid, very afraid.

Hvem skal stanse Nadal? Hver dominant verdensener bringer noe nytt til spillet. I Nadals tilfelle er det en kombinasjon av skru og tyngde i slagene som ingen har sett før. Hvor mange baller setter Nadal i nettet i løpet av en kamp? Jeg har ikke prøvd å telle, men tviler på om det er mer enn fem. I motsetning til tidligere overskru-konger som Corretja og Costa, har Nadal så mye kraft i slagene at det er vanskelig å slå dem effektivt tilbake.

Dessuten springer Nadal mindre enn tidligere år. Han holder seg langt framme i banen, tett på grunnlinjen, og styrer duellene mer enn før. Backhanden hans er undervurdert, og han slår kanongode passeringsslag med god klaringsmargin. Serven er ikke spesielt hard, men lur og utrolig stabil – han har mye overskru i den også, uten å ofre kraften.

Den siste veggen i Festung Federer er US Open, som han har vunnet fire år på rad. Jeg tror Nadal vinner den også.