Jeg har lest en håndfull tennisbiografier de siste årene av spillere som har lagt opp: McEnroe, Sampras, Agassi, Becker. En gjennomgangsfigur (ofte i ganske negativt lys) i disse bøkene er Jimmy Connors. Les videre →
Posts Tagged: Connors
21
sept 11
«Da e’ Jimmy-tid!»*
7
jul 10
En bratt kurve
Jeg vet ikke om Rafael Nadal liker Rolling Stones, men dersom han gjør det, tipper jeg han kjører «Time is on my side» på repeat for tida. Spanjolens karrierekurve peker rett oppover, og han er bare 24 år. En graf viser hvor godt spanjolen ligger an når det gjelder Grand Slam-titler i forhold til historiens andre storspillere. Les videre →
11
sept 09
Søkeordet: "hvilket år tapte bjørn borg sin første singel finale i us open?"
Jepp, vi tar oss tid til en søkeord-artikkel mens det regner i New York. En leser lurer på hvilket år Bjørn Borg tapte sin første finale i US Open. Det var i 1976, mot Jimmy Connors. Borg hadde en eksellent sjanse dette året, da turneringen ble spilt på grønn grus.
Peter Bodo skriver om den finalen:
In what may have been the best four-set final in Open era history, Connors and Borg played an excruciatingly tight, bitterly fought match in the old concrete horseshoe of the West Side Tennis Club. Jimbo once again prevailed, 6-4, 3-6, 7-6 (11-9), 6-4; most witnesses felt it all came down to the tiebreaker.
Borg tapte mot Connors igjen i 1978, og i finalen mot McEnroe i 1980 og 1981. Fire tap i US Open-finaler, og ingen tittel.
Borg vant heller aldri Australian Open, en turnering han heller aldri prioriterte. Hadde han vunnet US Open, ville nok svensken tatt turen Down Under for å hente en pokal der også.
Her er et klipp fra finalen i 1976:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=T0dMd9q2o6w]
23
apr 09
Spillerne som formet tennisen
About.com har en ganske bra tennisseksjon. For noen dager siden kom artikkelen The players who made today’s tennis. Før vi går til navnene, kan det være greit å finne ut hva som er today´s tennis. Jeg vil koke det ned til tohåndsbackhander og grunnlinjespill, mot mer enhåndsbackhander og nettspill fram til ca 1975. For å si det veldig enkelt.
I artikkelen trekkes fire spillere fram som sterke påvirkningskrefter: Rod Laver (toppspinn, allsisdighet), Ivan Lendl (treningsviljen), Martina Navratilova (treningsviljen) og Chris Evert (tohåndsbackhand).
Sånne kåringer innbyr til debatt. Jeg savner Boris Becker, som for alvor viste hvor langt du kommer med en god serve. Becker var god til mye, men det er serven hans som blir husket. Eller hva med Connors, som brakte inn en ny aggressivitet i servereturene?
Jeg er litt skeptisk til å inkludere Navratilova og Lendl på grunn av treningsdisiplinen deres. I alle idretter har de beste trent mer og mer, og det ville skjedd også uten Lendl og Navratilova. Men de skal ha mye av æren for dagens østeuropeiske tennisboom, mener jeg. Lendl blir holdt fram som et eksempel på en spiller som gjorde det godt selv med begrenset talent, men at About.com nevner Kafelnikov som en spiller i denne sjangeren, er for meg et mysterium. Man kan si mye om Kafelnikov, men han var et stort balltalent.
På damesiden ville jeg kanskje inkludert Williams-søstrene, for de brakte en ny råskap inn i tennisen, og de erobret verden selv med et dårlig utgangspunkt.
Det morsomme med tennishistorien er at spillestilen til de beste ofte er helt unik, og lar seg vanskelig kopiere. Hvor mange har spilt som McEnroe, Nadal, Graf eller Seles?
Det som ikke nevnes i artikkelen, er at teknologien minst like mye som spillerne påvirker måten tennis spilles på. Dagens strenger og racketer gir spillerne større trygghet i returspillet og grunnlinjeslagene enn for bare få år siden. Det i seg selv har bidratt til å drive serve- og volleyspillerne ut av tennisen, selv om Sampras sopte inn Grand Slam-titler på den måten aldri så mye.
Nok babling. Hva mener dere?
Jeg tar med en film. Denne kampen kan ses som et vannskille i tennishistorien. Den gamle gentleman Rosewall møter den nye tid i form av en ung og sulten Jimmy Connors i finalen av US Open 1974, og taper 6-1, 6-0, 6-1.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=v7jkeZ0kNq8]
16
jun 08
Bok: A champion's mind
Jeg er akkurat ferdig med Pete Sampras sin selvbiografi, A champion´s mind. Den handler om akkurat det, hvordan mesteren Sampras tenker og tenkte. Du leser den på fire-fem timer. Den har god linjeavstand og ingen vanskelige ord.
I sin tid var Sampras ansett som en målrettet og ganske kjedelig fyr. Boka gjør ingenting for å forandre på det inntrykket, tvert imot: Det blir forsterket. Allerede fra han var ganske liten, hadde han en klar forestilling om at han skulle bli tennisproff i verdenstoppen. I ungdomsårene levde han som en munk (hans egne ord), og droppet alle ungdommelige forstyrrelser for å kunne bli best mulig. Så når han ble voksen, flyttet han fra California til Tampa, Florida, for å holde seg borte fra familien sin – en soleklar distraksjon for den som vil bli god i tennis.
Sånn fortsetter det. Sampras gjorde det han måtte for å bli best. Men jeg kan ikke huske at han mange steder i boka skriver om hvorfor han likte å spille tennis. Hva var gleden ved spillet, som gjorde at han holdt på med det i så mange år? Jeg fikk ikke helt svaret på det.
Boka er en tradisjonell biografi. Først litt om familien og barndommen, og så videre med karrieren og voksenlivet. Dette er absolutt en tennisbok. Sampras skriver mye om taktikk, spillestil og sine synspunkter på motstanderne. Underveis nevner han de fem han mener er de beste herrespillerne siden 1968: Seg selv, Borg, Federer, Lendl og Laver. Det er verdt å merke seg at alle disse er spillere etter Sampras´temperament og forestillinger om hvordan en skikkelig idrettsmann skal være: Respektfull og fokusert mer på spillet enn på det å showe og styre utenfor banen. Han har enorm respekt for Lendl, som han mener er sterkt undervurdert. Han er heller ikke redd for å gi noen skikkelige spark til McEnroe og Connors, og det synes jeg er tøft gjort.
Etter å ha lest selvbiografiene til Becker, McEnroe og nå Sampras, ser jeg at disse folkene har et solid selvbilde som ikke lar seg rokke ved. Felles for dem alle, er at de store tapene i karrieren forklares med utenomsportslige ting. Sampras gjør det samme, og jeg synes det er ganske irriterende:
- Davis Cup-finalen 1991: Sampras var feil mann for laget, han taklet ikke de bråkete franskmennene i Lyon.
- US Open-finalen 1992: Sampras hadde mageproblemer.
- Australian Open, generelt: Han likte ikke ballene og banene.
- French Open 1996, semifinalen: Han hadde spist feil, og dessuten var det kjedelig å spille den første semifinalen på dagen (!).
Peter Bodo er medforfatter. Han har en tidvis bastant stil når han skriver selv, og kanskje er det Bodo som har fått Sampras til å være så skråsikker på det meste. Bodos begrep Warrior moment er også på plass i boka. Her er nesten ingenting om privatlivet, få språklige finter og ikke et spor av humor eller selvironi. Sampras nevner ingen av kjærestene han hadde før Bridgette Wilson. Måten han fant henne på, må være en av de minst romantiske gjennom historien: Han satt og så på film sammen med en kompis fra filmbransjen. Kameraten skrøt stadig av hvor gode kontakter han hadde i Hollywood. Sampras ba ham bevise det ved å skaffe en date med dama på filmen, Bridgette Wilson.
Der har du Sampras: All business, rett på sak uten broderier og dilldall. Tidenes beste tennisspiller, og en ganske kjedelig fyr. Men en helt ok bok.
En ting som forundret meg, var at han ikke skrev noe om Agassi i sluttkapittelet om sine sterkeste motstandere. Spilleren Sampras fryktet mest: Michael Stich.
En morsom ting med boken er at det på baksiden er rosende omtaler fra folk som Monica Seles og Roger Federer. Det må kalles kjapp reaksjon: Omtaler fra folk allerede i første opplag. Gjorde Hamsuns forlegger det samme for 100 år siden?
7
mar 08
Roddick tilbake i toppen
Andy Roddick slo Rafael Nadal i kvartfinalen i Dubai. Samtidig ble det kjent at Jimmy Connors har trukket seg som trener for Roddick. Det virker som begge er fornøyd med det. Både Roddick og Connors er intense fyrer, så det er vel grenser for hvor lenge de kan holde sammen.
19
jan 08
Gullalderens siste storkamp
Jeg vet det er fryktelig uaktuelt å skrive om 1984 midt i Australian Open 2008, men som eneveldig blogger bryr jeg meg minimalt om det. Nylig fikk jeg hendene i et 20 minutter langt sammendrag av semifinalen i US Open 1984 mellom John McEnroe og Jimmy Connors. Det er gull.
Tennisboomen på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet hang sterkt sammen med Connors og McEnroes posisjoner. Da de møttes i semifinalen i 1984 hadde de delt de seks siste US Open-titlene mellom seg. Semifinalen gikk til fem sett, hvor McEnroe vant. Dagen etter slo han Lendl i finalen. Det ble McEnroes siste Grand Slam-tittel, og Connors vant heller aldri en GS-pokal igjen.
Både McEnroe og Connors var kjent for å kjefte på alt og alle, men i klippet fra semifinalen er det mer en følelse av spenning enn aggresjon. Ingen utbrudd. Connors har mye kroppsspråk, McEnroe har nesten ingenting. Jeg slutter aldri å bli fascinert av McEnroe sin spillestil. Bortsett fra servingen, ser han ut til å spille tennis med bare underarmen. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan han fikk så mye fart på ballen. Han ser heller aldri ut til å løpe mot ballen, han bare er der og pirker den tilbake med et plonk i racketen.
Og det er deilig å se en rask hardcourt-bane. Jeg synes dagens hardcourtdekker er blitt for like, for langsomme.
13
des 07
De beste slagene
Tennis.com bruker ferien til å kåre de beste slagene i profftennisen siden 1968, den såkalte åpne æraen, perioden etter at Grand Slam-turneringene ble åpnet for proffspillere. (Derfor er det rart at noen av de nest beste slagene som nevnes, kommer fra spillere før denne perioden.)
Si hva du vil, men kåringer er gøy. Så langt har nettstedet kåret beste serve (Sampras), forehand (Federer), serveretur (Connors) og backhand (Rosewall). Ganske ukontroversielle valg så langt, synes jeg. Men det virker som de har vurdert menn og kvinner under ett, og da synes jeg at beste forehand utvilsomt bør gå til Steffi Graf. Hennes forehand er det mest fryktede slaget de siste 20 årene, etter min mening. At hun klarte å slå den så hardt, så godt, så ofte og med så rar teknikk, er beundringsverdig.
Federer sin forehand er et våpen, men den har en tendens til å bryte sammen i enkelte kamper, særlig på grus. Men på alle dekker sett under ett kan Federers forehand være et ok valg. Personlig synes jeg Sampras hadde mer punch på raske dekker, for han slo så utrolig flatt. Til gjengjeld var Sampras sin forehand mindre effektiv på grus.
Kommende kategorier er vel beste volley (jeg tipper den går til McEnroe) og beste smash (Sampras).
Uansett hjelper det lite å ha de beste slagene dersom spilleren ikke klarer å bruke dem når de trengs. Beste psyke? Da er det bare å telle Grand Slam-titler og skrive ned folkene på topp: Sampras, Federer, Graf.
Bare en liten ting: At Kafelnikov verken nevnes på den lange listen over folk med gode returer eller god backhand, er latterlig.
2
nov 07
For statistikkfansen
Her er en oversikt over herrespillerne med flest singletitler i karrieren, sortert etter spillernes karrierer. Alder mot høyre, antall titler oppover.
De fleste spillerne gjør et byks rundt 20-årsalderen. Sampras og Federer var saktere i starten, for ikke å snakke om Nastase. Til tross for Agassi sitt rykte som en ustabil spiller, har han den jevneste kurven av alle. Legg også merke til at Borg (den lilla kurven lengst til venstre) hadde vunnet mer enn Connors hadde da han var på samme alder. Hadde svensken spilt lenger, ville han garantert ha passert i alle fall McEnroe.
ATP-titler (pdf)
13
sept 07
Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Federer bryter dem
Roger Federer ble den første som vant US Open for menn fire ganger på rad, og han er den første som har hatt tre sesonger med tre Grand Slam-titler. Nylig satte han også rekord i antall sammenhengende uker som nummer én i verden.
Folk som bare følger sporadisk med på tennis, kan få inntrykk av at Roger Federer slår alle rekorder som finnes i herretennis. Det er ikke helt korrekt. Noen rekorder er det for sent å slå, f.eks å bli yngste Grand Slam-vinner gjennom tidene. Federer var 21 da han vant Wimbledon første gang, og mange har vært yngre enn det. Andre rekorder handler om tall og turneringer. Noen er mulig å slå for Federer, andre vanskelige, og noen klin umulige:
Sju Wimbledon-titler (Pete Sampras): Jeg blir mer overrasket om Federer ikke klarer sju eller mer.
Fem US Open-titler (Sampras og Jimmy Connors): Federer har fire, og vil være i favorittsjiktet i mange år framover.
14 Grand Slam-titler (Sampras): Federer har 12 nå. Absolutt innen rekkevidde.
Fem titler i ATP-sluttspillet (Sampras og Ivan Lendl): Federer har tre til nå, og er verdens beste på hardcourt. Absolutt innen rekkevidde.
Åtte US Open-finaler på rad (Lendl 1982-89): Niks, jeg tror ikke Federer klarer det. Han har fire nå, og om fire år kommer han til å være 30. Jeg tror det blir for tøft. Verdt å merke seg at Lendl bare vant tre av de åtte finalene.
109 turneringsseire (Connors): Når griser styrer romskipet til månen skal jeg gladelig gratulere Federer med sin turneringsseier nummer 109. Dette er rekorden som aldri kommer til å bli slått i herretennis. Noen gang.
Seks seire i French Open (Bjørn Borg): Jeg blir overrasket om Federer klarer én.
Seks Australian Open-titler (Roy Emerson): Emerson spilte i amatørtiden, hvor motstanden ikke var spesielt god, og det var færre spillere med enn i dag. I nyere tid har Andre Agassi fire titler, og siden Federer allerede har tre, tror jeg han klarer minst Agassis antall.
286 uker på førsteplass av rankingen (Sampras): Nja. Federer må holde seg på topp i ca. to år til for å klare det. Dersom han velger å spille mindre oppvarmingsturneringer, kan det bli vanskelig. Men så lenge han vinner tre Grand Slam-turneringer i året, er det ikke noe problem.
Få alle nye saker 