Jakten på Jimmy (Connors og hans 109 singletitler)

Roger Federer og Jimmy Connors (Wikimedia Commons)

En av de store historiene på herresiden i 2019 kommer til å bli hvor mange singletitler Roger Federer vinner. Han vant sin 101. tittel i Miami sist helg, og er med det åtte bak Jimmy Connors´ rekord på 109 titler. Federer har sagt flere ganger at dette ikke er et tall han bryr seg så mye om, og at han er mye mer opptatt av å vinne de store turneringene. Jeg tror ham på det, samtidig som jeg nekter å tro at han ikke tenker på tallet 109 i det hele tatt.

Her ser dere karrierekurvene for de to. Det finnes neppe noen som mener Jimmy Connors er tidenes beste tennisspiller bare fordi han har denne rekorden, men den sier noe om evnen til å være relevant år etter år. Antall titler vertikalt, alder horisontalt.

Bare for gøy kan vi hive inn to andre som fort kan bli tidenes beste når karrierene deres er over; Nadal og Djokovic. Her er deres kurver sammenlignet med Connors og Federer. Fortsetter de to like lenge som Federer, med samme utvikling, kan de også passere 100 singletitler og vel så det.

Jeg tror fortsatt ikke Jimmy Connors´ 109 singletitler kommer til å bli passert

Jimmy Connors (Wikimedia)Rafael Nadal og Roger Federer skrudde klokka tilbake i 2017. De vant to Grand Slam-turneringer hver, og Nadal var tilbake i mesterlig grusform. Med deres oppsving ble det igjen interessant å se på en statistikk som det er vanskelig å bedømme viktigheten av: Antall singletitler. Det blir litt som å vinne World Cup-renn i vintersport: All verdens seire der er mye mindre verd enn OL-gull.

Jimmy Connors topper listen, og kommer antakelig til å gjøre det så lenge jeg lever. Selv om Federer passerte Ivan Lendl og nå står med 95 titler, tviler jeg på om han kommer opp på Connors´ antall. Jeg tror heller ikke det er så interessant for Federer. Det finnes ikke et fornuftig menneske på denne planet som holder Connors over Federer merittmessig med henvisning til de 109 titlene.

Statistikken over de mestvinnende spillerne blir mest interessant når de plottes med tidspunktene for når de vant titlene sine. Det er lett å lese forskjellene mellom tennisen før og nå i denne grafiske framstillingen:

ATP-titler etter når spillerne vant dem.
ATP-titler etter når spillerne vant dem.

Legg merke til dette:

  • De fleste spillerne har sine beste år tidlig i 20-årene, med unntak av Novak Djokovic, som først skyter fart på statistikken når han kommer til 23-årsalderen.
  • Björn Borgs tennisliv er og blir fascinerende. Så mye som han vant i begynnelsen av karrieren, er det nesten forståelig at han var utbrent midtveis i 20-årene.
  • Forskjellen mellom før og nå er lett å se i kurvene til Connors, McEnroe og Borg. Det året Borg fylte 18 år, vant han åtte singletitler. Kan du se for deg at noe lignende skal skje i 2018? Selvsagt ikke.
  • Tidligere flatet kurvene ut når spillerne fylte 30. Se på Lendl, Sampras og McEnroe sine linjer – etter fylte 30 hadde de ikke mye igjen i tanken.
  • Jeg er blant dem som tvilte på om Federer kom til å ta igjen Ivan Lendls 94 singletitler. Federer klarte det i år, og har bare Connors foran seg. Federer har sagt han skal spille et par år til, men jeg tror det er urealistisk at han skal vinne like mye de neste årene som han har gjort i å.
  • Nadal følger Federer som en skygge.  Nadal har 75 titler som 31-åring. Federer hadde 76 på samme tidspunkt i karrieren.
  • Alexander  Zverev (20) er verdens beste unge spiller. Han har seks titler til nå i karrieren. Det er mer enn Connors, Federer og Lendl hadde på den alderen.






Skulle ikke vi to bli gamle sammen?

Roger Federer (Wikimedia Commons).

Ute? For resten av sesongen? Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg de nært forestående runde og halvrunde bursdagene til meg og Roger Federer. Vi skulle spilt tennis, masse tennis resten av året. Han verden rundt, jeg stort sett i Stavanger.

Han blir 35 år den 8. august. Samme dag blir jeg 40, og jeg føler meg, bank i nettet, lett og fin i kroppen. Det gjør ikke Federer.

Sveitseren har en nesten skadefri karriere bak seg, men i år har han spilt lite, etter skader i rygg og kne. Naivt nok trodde jeg at Federer ville bli den første tennisspilleren på sitt nivå til å spille godt inn i siste halvdel av 30-årene uten å la seg merke av det. Som Tom Cruise sier i Vanilla sky: «Isn’t that what being young is about, believing secretly that you would be the one person in the history of man that would live forever?»

Federers karriere kommer ikke til å vare evig, som 2016 har vært en konstant påminnelse om. Alle større nyhetsredaksjoner har nekrologer for gamle celebriteter og samfunnsstøtter liggende på katalog klar til bruk den dagen de trengs. Jo eldre tennisspillere blir, desto oftere trekkes alderen inn i artiklene om dem – som naturlig er. Når Federer etter en skadeplaget sesong melder at han ikke skal spille mer i 2016, er det fristende å skrive den store oppsummeringen av karrieren hans og takke for alle minnene.

Vi kommer neppe til å se Federer prøve å spille en full sesong på touren igjen. Han er blitt mer og mer selektiv i spilleplanen sin de siste sesongene. Når  – ikke hvis, det har han selv sagt! – Federer kommer tilbake i 2017, tipper jeg han vil satse alt på noen få turneringer. Wimbledon er den eneste av Grand Slam-turneringene han har en realistisk sjanse til å vinne, slik jeg ser det. Andre grunner til å holde det gående tror jeg ikke han egentlig har. Fordelen med det er at han kan forlenge karrieren ved å belaste kroppen mindre. Men det å prikke inn formen til noen få turneringer er enklere sagt enn gjort, for Federer vil miste viktig konkurransetrening. Serena Williams kan komme «kald» inn og vinne turneringer på WTA-touren, men Federer kan ikke det på herresiden. Federers ranking kommer til å falle kraftig, noe som betyr tøff motstand tidlig i turneringene han velger å spille.

Livet slutter ikke ved 35, heller ikke for profesjonelle tennisspillere. Jeg fortsetter. Roger fortsetter. I 2017.

Andre Agassi, 36 år gammel mot Marcos Baghdatis:

Og selvsagt, 39 (!) år gamle Jimmy Connors:

Under: Björn Borg (20) mot et av Federers forbilder, Rod Laver (38).

Rekordene som gjenstår, og sjansen for at Djokovic bryter dem

En del av meg synes spådommer er tull. Selv folk som lever tett på en bransje kan spå fullstendig feil. Og mange av verdenshistoriens definerende hendelser klarte ikke ekspertene å forutse (Berlinmurens fall, 11.september-angrepene). En annen del av meg liker å slenge ut halvgodt begrunnede gjetninger.

Novak Djokovic (Wikimedia).
Novak Djokovic (Wikimedia).

For noen år siden skrev jeg en sak om rekordene i tennis som gjensto, og sjansen for at Roger Federer skulle slå dem. I 2016 kan den samme saken skrives om Novak Djokovic. Litt dristig er det selvsagt. Djokovic ligger et godt stykke bak tidenes beste i de viktige kategoriene. Men:

  • I motsetning til tidligere års dominerende spillere, har ikke Djokovic noe å være redd for:
    • Han har taket på alle andre på ATP-touren.
    • Fus i alt: Best på grus, best på gras, best på hardcourt.
    • Ingen av de unge spillerne har vist noe som kan true Djokovic.
    • Hans gamle rivaler viser alle tegn til rust, eller blir jevnlig smadret av Djokovic (Federer, Nadal, Murray).
    • Fortsatt er han bare 28 år.

Djokovic kan holde seg på topp i tre-fire år til, hvis motivasjonen er der. Derfor kan saken om Djokovic skrives allerede nå:

Rekord Vurdering
Antall Grand Slam-titler i single: 17 (Federer) Djokovic har 11 i dag. Hvis han vinner to hvert år framover, skal dette være innen rekkevidde.
Antall singletitler: 109 (Connors) Djokovic har 62 titler i single akkurat nå. Uansett hvor godt han spiller nå kan jeg ikke se at han skal toppe Connors – og det står neppe høyt på prioriteringslista hans, heller.
Antall Wimbledon-titler: 7 (Federer/Sampras) Djokovic har vunnet tre ganger. Kan ikke se for meg at han vinner fire titler til i Wimbledon, samme hvor god han er blitt på underlaget.
Antall US Open-titler: 5 (Federer/Connors/Sampras) Dette er den delen av Djokovics CV som forundrer meg mest. Han er den beste hardcourt-spilleren de siste ti årene, men har bare to titler i New York. Tre titler til? Han er god nok, men historien taler imot.
Antall French Open-titler: 9 (Nadal) Djokovic har ennå ikke vunnet i Paris, og denne rekorden er selvsagt helt utenfor rekkevidde.
Flest uker som nummer 1 i verden: 302 (Federer) Denne er interessant. Lendl hadde rekorden, men ble forbigått av Sampras, og deretter Federer. Djokovic har i skrivende stund vært nummer 1 i 192 uker. Hvis han skal passerer Federer, må han holde førsteplassen i to år til. Det er absolutt mulig.
Flest sammenhengende uker som nummer 1 i verden: 237 (Federer) Mer tvilsom, men ikke utenkelig. Djokovic har i dag 91 strake uker på førsteplass. For å ta igjen Federers tall, må han holde førsteplassen i mer enn to og et halvt år fra nå av. Det kan gå, men er mindre sannsynlig enn at han klarer å toppe Federers sammenlagttall.
Flest sammenhengende år som nummer 1 i verden ved årsslutt: 5 (Sampras) Djokovic kan tangere Sampras, men sjansen er ikke mer enn 50/50, etter min mening. Djokovic sluttet på førsteplass i 2014 og 2015, og ser uslåelig ut nå. Om han er det i 2018, er et annet spørsmål.
Titler i ATP-sluttspillet: 6 (Federer) Djokovic har 5 i dag. Han er verdens beste innendørs, og kommer til å ta Federers rekord.

Ellers? Djokovic kommer hvert øyeblikk til å passerer Federers i antall vunnede premiepenger. Han kommer i løpet av året til å bli spilleren med flest Masters-turneringer. Han er allerede den som har vunnet Australian Open flest ganger.

Heng med, serberen skriver tennishistorie rett foran øynene våre.

Winning ugly: Perfeksjon er bortkastet, bare vær bedre enn motstanderen

I fem prosent av kampene vinner du uansett hva motstanderen gjør. I fem prosent av kampene spiller motstanderen uovervinnelig tennis. Det overveldende flertall av tenniskamper, 90 prosent, ligger et sted mellom disse ytterpunktene, ifølge Brad Gilbert. Han har metoder for å vinne dem.

Brad Gilbert? Eks-spiller, nå kjent som tv-kommentator på amerikanske kanaler, aldri hvilende twitrer og tidligere trener for Andre Agassi, Andy Roddick og Andy Murray. I vinterferien leste jeg hans bok Winning ugly.

Ugly. Jeg tenker umiddelbart på adjektivet som antonym til pretty, akkurat som Brad Gilbert ønsket. Han driter i vakker tennis. Han bryr seg ingenting om hvilke spillere som har stilige slag. Han driver med tennis for å vinne.

En innledende presisering: Winning ugly handler ikke om tjuvtriks,  slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.

Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):

Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.

Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig.

Winning ugly av Brad Gilbert.
Winning ugly av Brad Gilbert.

Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.

Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.

Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.

Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).

Brad Gilbert (og medforfatter Steve Jamison) kunne skapt en bokserie av filosofien sin, som gjelder på alle livets områder: Gjør godt forarbeid, ha en plan, se hvordan den slår ut og vær klar til å forandre den hvis den ikke virker. T. Timothy Gallwey har blitt mangemillionær på sin The inner game-serie, som begynte med tennisboka på 1970-tallet.

Leser du Winning ugly og The inner game of tennis, får du med deg mye. Ingen av dem handler om hvordan du holder racketen når du server eller hvor føttene skal peke når du slår en backhand. Tennis er minst 50 prosent mental anstrengelse.

Vi må ha med et klipp av Brad Gilbert selv i aksjon. Her spiller han mot Boris Becker i US Open 1987, en kamp han vant. (Lyden er dårlig, bildene funker.)

Noen rekorder betyr mindre enn andre

Roger Federer vant sin kamp nummer 1000 på ATP-touren da han slo Milos Raonic i finalen av Brisbane-turneringen. Federers 1000-jubileum ble markert med pompøs musikk og hyllest på ATPs hjemmesider.

Ivan Lendl (Wikimedia)
Ivan Lendl (Wikimedia).

Bare Ivan Lendl (1071) og Jimmy Connors (1253) har vunnet flere profesjonelle singlekamper for menn. Etter finalen begynte skriveriene om hvor sannsynlig det er at Federer tar dem igjen. Mitt svar er 1) kanskje Lendl, men ikke Connors og 2) hvem bryr seg?

1) Federer kommer ganske sikkert til å passere Ivan Lendls 1071 seire. Neppe i år, men i 2016. Federer har de siste årene vunnet 73, 45, 71, 64, 65, 61 og 66 kamper. Da teller jeg bakover fra 2014-sesongen til 2008 (et sted må man jo slutte). Det gir et snitt på 63 seire i året. Federer ligger nå 253 bak Connors sine 1253 seire. Hvis han fortsetter å vinne i samme tempo som før, må han spille i fire år til. Federer blir 34 i år. Selv om han har vært skadefri og sulten hittil i karrieren, kan vi neppe forvente at han vinner like mye de neste årene – og jeg tviler på om Federer holder det gående i fire år til. Connors sin rekord er trygg, akkurat som rekorden hans med 109 turneringsseire. (Lendl vant 94 turneringer, Federer har 83.)

2) Storhet i tennis kan måles på mange måter, men antall vunnede kamper i karrieren ligger et stykke nede på min liste. Du finner neppe den tennisekspert som mener at Jimmy Connors og Ivan Lendl er tidenes to beste spillere, selv om disse har vunnet flest kamper i karrieren. All idrett handler om å vinne de viktige kampene. En spiller kan vinne 40 kamper og ikke en eneste turnering gjennom en sesong. Spilleren ville gladelig byttet det ut med 25 vunnede kamper og to turneringsseire. Connors´ og Lendls imponerende tall forteller oss at de var seige folk som holdt et høyt nivå gjennom mange år. Men begge skulle nok byttet et par hundre av disse seirene mot en triumf i French Open (for Connors) eller Wimbledon (Lendls uoppfylte karrieredrøm).

Tennisnytt i sommersol

NOLI (tennisbloggen.net): For noen år siden ville det irritert meg litt å komme til en ferieby uten engelskspråklige aviser i kiosken. I 2013 betyr det minimalt. Hotellet har wifi, og da er verdens tennisnyheter bare en trådløs dings unna. (Jeg kjøpte en papirutgave av Daily Telegraph i Finale Ligure for gamle dagers skyld.)

Egen italiensk tenniskanal på tv finnes også; Super Tennis. Perioden rett etter Wimbledon er et lite pustehull i tenniskalenderen. Men, som tenniskanalen minnet meg på, snakker vi ikke om fellesferie. Kanalen viste finalen mellom Fabio Fognini og Phillip Kohlschreiber, de spilte i Stuttgart.

En kompis av meg digger tyske spillere, og da særlig Tommy Haas. Kohlschreiber er også lett å like. Han kaster seg inn i alle slag, og særlig enhåndsbackhanden er lekker – når den sitter. Tyskeren slo mange sveipende backhander mot Fognini. Problemet var bare at italieneren som regel returnerte dem greit, og jobbet seg inn i ballvekslingene.

Kampen i seg selv var temmelig dårlig, med mange servebrudd, upressede feil og nerver. Kohlschreiber og Fognini er spillere som neppe kommer til å vinne en Grand Slam, så for dem betyr en tittel i Stuttgart en hel del. I begynnelsen av andre sett ble Kohlschreiber surere og surere, og Fognini festet grepet. Inge kamp for evigheten, men den var verdt å se om så bare på grunn av filmingen. Mange av poengene ble vist fra spillernes synshøyde, Kohlschreiber sine kickserver var virkelig imponende, de skjøt fart til over Fogninis hode. Italieneren vant likevel 5-7, 6-4, 6-4.

To Roger Federer-nyheter fra uka: Han velger å spille både Hamburg- og Gstaad-turneringene i sommer. Jeg skjønner at han trenger kamptrening før US Open, men disse to går på grus. Det er nok en del penger inne i bildet, og Federer slipper å reise så langt.

I dag ble det også kjent at Federer skal teste ut en racket med større hode enn han har brukt til nå. Federer har alltid spilt med en av de minste rackethodene på touren. Større hode betyr større trefflate (sweet spot), og mange har ment at Federer burde gjort dette tidligere. Blir veldig spennende å se hvordan dette slår ut. Les mer om de bestes racketer.

Og til slutt: Maria Sharapova har hyret legendariske Jimmy Connors (!!!) som trener. Jeg ser ikke helt poenget. Sharapova er 26 år, og har fått maks ut av karrieren – mange har mer talent, men Sharapova har mest vinnervilje og gode grunnlag. Hva skal Connors lære henne? Pete Bodo hos tennis.com har skrevet (i overkant negativt?) om saken.

Jimmy Connors og selvbiografiens protest mot forvandlingen

ATP - herretennisOm få dager begynner French Open, som er årets andre Grand Slam-turnering og den eneste som spilles på grus. Jeg kommer sterkt tilbake til den, men først må jeg skrive litt om vårens retro-føljetong i tennisverden: Selvbiografien til Jimmy Connors.

Jeg så aldri amerikaneren mens han var aktiv. Connors hadde sin storhetstid på 1970-tallet. Han ble overskygget av Björn Borg og John McEnroe i perioder, men vant US Open for fjerde og femte gang i 1982 og 1983. Dessuten nådde han semifinalen i samme turnering i 1991, 39 år gammel.

Connors bokomslag
Bokomslaget til «The Outsider» av Jimmy Connors.

Amerikaneren er like kjent for å ha fjernet tennisen fra snobbestempelet sporten hadde. Connors bannet, kjeftet og gestikulerte på en måte som bare John McEnroe kunne matche. Dessuten ble Connors aldri en del av gjengen, han foretrakk å holde god avstand til alle, selv utenfor banen. Ingen bør bli overrasket over at Connors kalte selvbiografien sin for «The Outsider».

En kveld jeg vasket badet, hørte jeg Sports Illustrateds journalist Jon Wertheim intervjue Connors. Han er 60 nå, og ga en nøkternt framstilling av egen karriere. Avstanden til de andre, som han var så besatt av å holde? Bare for å maksimere sjansene til å vinne mest mulig, ifølge Connors. (Intervjuet kan du høre på SIs hjemmesider.)

Jeg har ikke lest boka, men kommer til å gjøre det når jeg har sjansen. De første anmeldelsene har kommet, og er varierende. Oregon Live skriver dette:

Jimmy Connors, in his new memoir «The Outsider,» calls Agassi «nothing but an act.» Because Connors doesn’t believe anyone can change. You are who you are. There’s no personal growth to be had, there’s only pushing forward, trying harder. (…) Thanks to «The Outsider,» we now know there wasn’t anything behind Jimbo’s angry-young-man bravado. He was a great tennis player, a driven tennis player — and that was it.

Den anmeldelsen setter fingeren på noe av problemet med selvbiografien som sjanger. I en episk fortelling (for eksempel filmmanus) skal hovedpersonen helst gå gjennom en forvandling. Rollefigurene skal være på et annet sted mentalt og i livet sitt når filmen slutter, enn i det den begynner. Hendelsene skal ha gitt dem ny innsikt, skal ha forandret dem.

Men forandrer vi oss, vi som ikke lever i et filmmanus? Njæh. Jeg er ikke sikker. Personligheten vår blir formet i barndom og oppvekst. Hvor mange går gjennom dype forandringer i personligheten sin etter fylte 25 år? Jeg spekulerer høyt her, men tror ikke det er vanlig. (Folk som vinner store pengepremier kommer tilbake til sitt vanlige lykkenivå etter en viss tid, mener jeg å ha hørt.) Det jeg har lest av tennisbiografier, bekrefter dette. Suksessen forandrer ikke kjernen av Sampras, Agassi eller McEnroe – personlighetene deres slipes ikke av alt de oppnår.

Så hvordan kan en selvbiografi da bli interessant, når den mangler forvandlingskraften som romanen og filmen streber etter? Kjendisbiografier trekker lesere fordi de kaster lys over episoder folk kjenner fra før. Jimmy Connors har mange sånne knyttet til seg. Den mest kjente er da Connors uteble fra Wimbledons 100-årsmarkering i 1977. Mange har tolket dette som Connors´ ypperste fåkkju-handling til tennisverden, mens han i virkeligheten ikke kunne komme på grunn av en skadet tommel.

Mest bråk rundt selvbiografien har det blitt på grunn av Connors´ avsløring av at hans daværende forlovede (og verdens beste damespiller) Chris Evert tok abort i 1974. Jeg har som sagt ikke lest boka, men skjønner ikke helt hvorfor han tar det med. Han har da også fått mye tyn for dette.

Nå har de store amerikanske spillerne fra de siste 40 årene skrevet sine selvbiografier, og slik er de:

  • Andre Agassi sin «Open» er den mest velskrevne, men også den klart mest sutrete og den som stiller forfatteren i et dårligst lys.
  • Pete Sampras´ bok «A champion´s mind» har de beste analysene av tennis, og er nok litt tørr (som mannen selv).
  • John McEnroes «Serious» er litt tam i forhold til mannen selv.
  • Boris Becker (ikke amerikansk) skrev «The Player» for noen år siden, og den var fort glemt.

Jimmy Connors og tennisens seigeste rekord

ATP - herretennisJimmy Connors blir sjelden nevnt i debatten om tidenes beste tennisspiller, men én ting kan ingen ta fra ham: Rekorden på 109 singletitler på herretouren. Den kommer aldri til å bli slått, av mange grunner: Tennisen er mer fysisk krevende i dag, toppspillerne dropper gladelig små turneringer for å konsentrere seg om de store og jeg tror ikke det kommer sultne evighetsmaskiner som Connors igjen.