Ingen avslutninger er endelige

Marion Bartoli (Wikimedia Commons)

«All exits are final» står det over døra på et utested i Stanley Kubricks siste film, Eyes wide shut. (Jeg så den, og blei forferdelig skuffa, i 1999. Kanskje jeg bør gi den en ny sjanse?)

Tom Cruise i Eyes wide shut.
Tom Cruise i Eyes wide shut.

I virkeligheten gjelder dette selvsagt ikke. Det er snart bare Abba som ikke har gjort comeback av de store gruppene. Politikere gjør comeback stadig vekk, samme hvor nederlagsdømte de har vært på et tidspunkt (Terje Søviknes, Silvio Berlusconi).

Comeback i idrett er en verre øvelse, ganske enkelt fordi maskinen brytes ned med alderen. Toppidrett er ikke for 40-åringer (med noen unntak). Kanskje var det en «nå eller aldri»-følelse som blåste Marion Bartoli inn fra sidelinjen og ut på banen til neste år. Bartolis tilbakekomst er den store nyheten i denne drepende kjedelige tennispausen rundt juletider.

Marion Bartoli vant Wimbledon i 2013, og la opp like etter. Den gang forklarte hun avgjørelsen med at kroppen ikke orket mer. Nå er hun fem år eldre (33), og merkbart tynnere enn da hun var aktiv. Comebacket er inspirert av Kim Clijsters, Venus og Serena Williams. Akkurat hvor godt Bartoli kan hevde seg, er vanskelig å si. Men hun var en stabil topp 20-spiller og en seig konkurransespiller.

Vi husker de gode comebackene, men glemmer gjerne de mislykkede. Björn Borg kom tilbake med treracket i 1991, og vant ikke en eneste kamp. Han var faktisk ikke mer enn 35, yngre enn Federer var i år, da han vant to Grand Slam-titler. Forskjellen var selvsagt at Federer hadde spilt kontinuerlig, Borg hadde vært ute i flere år. Jo lenger avbrekk, desto vanskeligere vei tilbake til toppen. Jeg tipper Marion Bartoli blir en topp 50-spiller om hun vil, men neppe en trussel til de største titlene.

Her er hennes høydepunkt i karrieren, seieren i Wimbledon 2013. Det var en merkelig kamp, hvor Sabine Lisicki knakk sammen av nervøsitet til slutt.

Når vi snakker om comeback: Justine Henin er bare 35. Det hadde vært gøy.

Uforståelige comebackplaner

WTALindsay Davenport sysler med tanken på å gjøre comeback. Sysler er forresten feil ord, hun har allerede sagt at hun skal spille double sammen med Lisa Raymond i Pilot Pen-turneringen i august. Davenport fikk en sønn 10.juni.

Davenport var en av de beste doublespillerne i verden, og hun kan sikkert vinne noen kamper når hun nå prøver seg igjen. Likevel er det overraskende at hun kommer tilbake. Davenports siste sesonger var en sammenhengende oppvisning i bortkastede muligheter, ekstremt negativt kropsspråk og lange pressekonferanser hvor hun fortalte hvor sterkt hun vurderte å legge opp.

Og nå skal hun altså tilbake, til sporten hun så gjerne ville bort fra de siste tre-fire årene av karrieren. Jeg skjønner det ikke. Hvorfor kunne hun ikke heller brukt all sin energi mens hun hadde tid til det – og ingen barn – og gitt 100 prosent, og så sagt takk for seg og lagt opp?

Kim Clijsters kunne ikke bli fort nok ferdig med proffkarrieren i vår, og er nå både gift og gravid, etter å ha sutret seg gjennom sitt siste år som proff. Jeg håper virkelig ikke at hun kommer tilbake. Først klage og syte i det endeløse, og så komme diltende tilbake? Ingen liker sånne folk.

Og jenter: Comeback i tennis er ikke så lett som dere tror, selv ikke på damesiden. Hingis har klart seg greit, men heller ikke mer. Hun slår ikke de beste spillerne nå heller. Björn Borg fikk juling da han prøvde seg våren 1991. John McEnroe tok litt pause midt på 80-tallet, og nådde aldri en Grand Slam-finale igjen.

Det eneste comebacket som har vært virkelig vellykket, var Monica Seles sitt. Hun var til gjengjeld ingen sytekopp som vendte tilbake fordi livet som førtidspensjonert tennismillionær ble for kjedelig. Hun ble knivstukket av en fanatisk Steffi Graf-fan i 1993, da Seles var verdens desidert beste spiller. Seles jobbet seg tilbake til verdenstoppen, og jeg har en mistanke om at hennes motivasjon var en del sterkere enn den som driver Lindsay Davenport.

M-, eller noe sånt

Denne saken handler om dametennisJeg lurer på hva Martina Hingis tenker nå. Hun er ferdig med sin mye omtalte comeback-sesong, og bekreftet at hun trolig er det største balltalentet innen dametennis de siste 20 årene.

Men hun bekreftet også at hun ikke klarer å henge med helt i toppen. Nå skal jeg ikke være surmaget, for Hingis kvalifiserte seg for WTA-sluttspillet, endte året som nummer sju og vant to titler. Det finnes millioner av tennisspillere som ville ofret kroppsdeler for en sånn sesong.

Jeg så Hingis noen ganger i år, både live i Paris og på tv. Som før hun la opp, satt jeg hele tiden med en følelse av at kampen var i motstanderens hender. Hingis gjør få feil og spiller oppfinnsomt. Men hun har ikke så mye i verktøykassa dersom motstanderen finner formen.

Da Hingis la opp, var Capriati, Davenport og Williams-søstrene de farligste, i tillegg til Clijsters og Henin. Nå er det det mye russerne som dominerer. Hingis tok et par seire mot dem (blant annet Sharapova og Kuznetsova). Problemet hennes er at det er så mange gode spillere nå, at Hingis må slå flere av samme kaliber for å nå vinne turneringer. I Grand Slam-sammenheng blir det nesten umulig.

Det må svi litt at Amelie Mauresmo er verdens beste nå, hun hadde i alle fall den beste sesongen i 2006. Mauresmo var motstander da Hingis vant sin siste Grand Slam-tittel for snart åtte år siden (Australian Open 1999). Mauresmo har utviklet seg mye siden den gang. Det samme kan ikke sies om Hingis.

Men 2006 ble mye kjekkere enn det kunne blitt på damesiden takket være Hingis. Jeg tenker vi sier M- i karakterboka.

Hingis. Herregud det hadde vært gøy.

Akkurat da jeg begynte å glede meg seriøst til Australian Open, kom nyheten som setter turneringen litt i parentes. Martina Hingis skal spille en turnering i Thailand fra 31.januar. Hvis alt går bra, blir det trolig comeback.

Dametouren trenger det. Williams-søstrene er over toppen, og stort sett skadet. Clijsters/Henin Hardenne er konstant skadet. Sharapova og Myskina har foreløpig vist for lite til at jeg er overbevist. Det åpner for Hingis. Når selv Dementieva når slam-finaler med sin fis av en serve, bør Hingis klare det samme.

Og gjerne vinne dem.

Det hadde vært et sinnsykt stilig comeback, for hun var slett ikke på topp da hun la opp i 2002. Faktisk var hun ganske ynkelig, så det kan uansett ikke bli særlig pinlig nå.