Stikkordarkiv: Chang

Bruk 27 minutter på Michael Chang

Du husker Michael Chang? Liten, rask, stabil, i verdenstoppen midt på 90-tallet? Sports Illustrated har intervjuet ham om dagens tennis, og det ligger ute som podcast.

Michael Chang har ikke blitt gjennomintervjuet de siste årene, og kanskje derfor gir han gode svar. Han forklarer best av alle hvordan Wimbledon har endret karakter fra hans periode på touren til i dag. Da han spilte, spratt ballen sjelden høyere enn ankelhøyde, ifølge Chang. Ankelhøyde! Å sette fart på så lave baller er et slit, synes jeg. Å gjøre det med fortidens mindre spinn-vennlige strenger kan ikke ha vært lett.

Chang forklarer også hvordan toppspinn var selvmord i Wimbledon før: Ingenting spratt høyt, så godt overskrudde baller ble bare takknemlige slagobjekter, for de spratt sjelden særlig høyt.

Han snakker også om hvordan spillet har endret seg siden hans tid, og trekker fram Andy Roddicks servebomber i US Open 2003 som et vannskille, hvor han ble godt hjulpet av moderne strenger og Babolats racket. Jeg har ikke tenkt på det før, men det virker fornuftig når han sier det. Her er Roddick i finalen mot Ferrero:

Michael Chang huskes best for seieren i French Open 1989, hvor han slo Ivan Lendl i en klassisk kamp på vei mot tittelen. Den finner du selv. Her er en samling andre Chang-klipp:

Snart Australian Open

Australian OpenDet nærmer seg jul, og dermed også ny sesong. Første store post på programmet er Australian Open i slutten av januar. Her er noen klipp som oppvarming:

Martina Hingis spilte i finalene 1997-02. Hun vant de tre første, og tapte de tre neste. Den siste, mot Capriati i 2002, skulle hun vunnet. Her er noen høydepunkter:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ELtf9iTQr48]

Stefan Edberg knuste Jim Courier i finalen av US Open i 1991. I Australian Open vinteren etter fikk Courier sin revansje. Legg merke til matchballen, en rein backhandvinner på servereturen. Her er avslutningen av kampen:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=uw3CBUTrpZI]

Boris Becker vant to ganger i Australia, 1991 og 1996. Seieren i ’96 var hans siste Grand Slam-tittel, hvor han slo Michael Chang i finalen. Her er noen høydepunkter:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=M-pgDrjE-0w]

Et elegant karakterdrap

Slate.com er et av beste stoppestedene for kvasse artikler om det meste.

De er best på politikk og kultur, og ved en tilfeldighet oppdaget jeg at de også skriver om idrett av og til. Og da er det selvsagt ikke Reuters/ATP-meldinger kamuflert som eget stoff (en velkjent øvelse på mange nettaviser), neida, skikkelige greier: En av de mest bitende artiklene jeg har lest på en stund var nedsablingen av snille Michael Chang, med den herlige tittelen Why I hate Michael Chang.

Sinne får fram det beste i mange skribenter. Høydepunkt:

Chang didn’t defy Chinese stereotypes; he simply ushered them into the arena. He was hardworking, intelligent, humble, forever prepubescent. His parents, Joe and Betty, were research chemists. His older brother, Carl, went to Berkeley. When the boys were young, Joe, in what seems to me to be classic Chinese cheapskate fashion, scrimped by taking notes during Carl’s lessons so that he could replicate them for Michael afterward.

Ouch. Her er det mest berømte klippet fra Changs karriere: Kampen mot tre ganger French Open-vinner og badass extraordinaire, Ivan Lendl. 17 år gamle Chang er full av kramper i femte sett, da han gjør dette:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=KU2-jsRJRJE]

Dypt å falle

Bare noen minutter med tv-tennis i dag. Da jeg slo på SportN var Tomas Berdych nesten ferdig med sin overkjøring av Juan Carlos Ferrero. Tidligere i turneringen tapte Lleyton Hewitt i strake sett mot grusspesialist Jose Acasuso. Marat Safin har vunnet én kamp i år. De to siste tapene kom mot Bobby Reynolds og Jurgen Melzer. Dette er spilleren som latterliggjorde Pete Sampras i finalen av US Open i 2000, og var en kamp unna å være verdensener ved årsslutt det året.

Safin, Hewitt og Ferrero hadde sine beste dager i årene like før Federer slo gjennom, 2000-2003. Nå er de halvgamle, og kommer neppe til å kjempe om Grand Slam-trofeer igjen.

Hewitt og Ferrero bygger spillet på sikkerhet, fart og mental styrke. Ingen av dem har selvtilliten de hadde for 6-7 år siden, og jeg tror nok at den kraftkrevende stilen krever sitt. Det må være vanskelig å gå til hver kamp og vite at det kommer til å bli en brytekamp. Jim Courier og Michael Chang jobbet seg til toppen og fikk også tunge avslutninger på karrierene. De ble aldri elendige, men de gikk gradvis fra å være Grand Slam-utfordrere til å bli topp 50-fyllstoff.