Stikkord: Chang

Vær advart: Dette er den lengste blogposten jeg har skrevet. Eller noen gang kommer til å skrive, for den slags skyld.

De fleste journalister har et bokprosjekt eller annet kreativt prosjekt i hodet. Aviser er flyktig, bøker er varig osv. Sommeren 2003 fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive en bok med tittelen Ti dager som forandret idretten. Meningen var å ta for seg ti dager i ti ulike idretter, dager som hver for seg endret sporten for alltid. Jeg tror jeg har skrevet seks kapitler (fotball, tennis, sykling, boksing, Formel 1).

Bokprosjekter stanser av flere grunner:
a) Ideen viser seg å være for dårlig
b) Forfatteren mister interessen for emnet
c) Forlagene er ikke interessert

For min del gjelder alle punktene. Jeg luftet ideen for et par forlag, uten å få napp hos noen av dem.

Men uansett, her er kapittelet om tennis. Nærmere bestemt French Open 1984, hvor Lendl møtte McEnroe. Jeg kom til å tenke på artikkelen etter å ha lest Justin Gimelstobs underholdende blogg fra Paris.

Artikkelen min er ikke endret siden den ble skrevet i 2003. I dag vil jeg si at den er for selvhøytidelig i formen, og litt for utflytende. Men pytt, jeg kan fortsatt stå inne for innholdet. Så, værsågod:

28.mai 1984

Finessene faller i grus

Hvem er tidenes største idrettstalent? Hvem har hatt gener formet som en ski, en rugbyball, en golfkølle eller en kajakkåre? Hvem har fra naturens side vært skapt med det ene mål for øyet å skape en perfekt idrettsutøver? For alle som så John Patrick McEnroe jr. svinge en tennisracket er det liten tvil.

Alt virket selvsagt for McEnroe. Han gjorde seg bemerket første gang i 1977, da han som 18-årig amatør kom til semifinalen i Wimbledon. Han hadde bare tenkt å delta i juniorturneringen, men tok overgangen til seniorklassen uten problemer. Tennisen hadde fått en ny stjerne.

I ettertid er McEnroe mest kjent for sine utskjellinger av motspillere, dommere, turneringsledere, linjedommere, fotografer og publikum. For engelskmennene som så krøllhodet fra New York slå seg til Wimbledon-semifinalen var det likevel spillet hans som blendet mest. McEnroe spilte helt annerledes enn Connors og Borg, som var tungvekterne på slutten av 70-tallet. McEnroe hadde ikke Borgs tunge grunnslag og stoiske ro. Borg var like deler naturtalent og svensk arbeidsmoral. Connors var et naturtalent, men hadde også en vinnervilje helt uten sidestykke i tennishistorien. I bunnen av Connors’ suksess lå en klar forestilling om at verden hadde rottet seg sammen mot ham, og skulle få svi for det.

McEnroe – Connors. McEnroe – Borg var melodien i det 70-tallet vippet over til 1980. Borg vant den legendariske Wimbledon-finalen mot McEnroe i 1980, men året etter ble han slått for første gang siden 1975. Da han tapte igjen i finalen i US Open samme år, la han opp. Overmann i begge finalene var John McEnroe, og mange mente at han hadde knekt Borg psykologisk med de to finaleseirene. I 1982 og 1983 delte McEnroe og Connors på de store titlene.

Samtidig begynte tsjekkiske Ivan Lendl så smått å skape krusninger på overflaten. Allerede i 1979 hadde Borg spådd tsjekkeren en stor framtid, og to år senere tapte Lendl mot nettopp Borg i finalen i det åpne franske mesterskapet. Uten de store faktene, og med få naturlige talenter, jobbet Lendl seg mot verdenstoppen. Lendl levde tennis døgnet rundt, han spiste rett, trente alltid og hadde ingen forstyrrelser. I 1982 og 1983 pløyet han seg gjennom 15 strake turneringer uten tap.

Problemet var at ingen av seirene kom i Grand Slam-turneringene. En tenniskarriere måles i antall Grand Slam-seire. Før 1984 hadde Lendl ingen. Han hadde som nevnt tapt for Borg i 1981. I 1982 og 1983 tapte han US Open for Jimmy Connors. Til og med den svenske tenåringen Mats Wilander slo Lendl i en finale, det australske mesterskapet i 1983.

Før finalen i French Open 1984 virket Lendl enda mer sjanseløs enn før finalene han hadde tapt tidligere. Etter at Connors var over toppen og Borg hadde lagt opp, kastet John McEnroe alle andre av scenen. Resultatene hans i 1984 har ingen mannlig tennisspiller vært i nærheten av senere. Samme hvor og på hvilket underlag, så var McEnroe best. I venstrehånden hans gjorde racketen kunster som Harry Potter ville måpet av. Grusspesialister, servekanoner og unge spillere fullstappet av selvtillit ble klasket til bakken av McEnroes viftende venstrehånd. Han var ikke sterkest og servet ikke hardest. Grunnslagene hans fikk ingen fartsmåler til å vise de høyeste sifrene. Men McEnroe hadde et bedre tennishode enn alle andre, tidenes beste volley og spilte aller best under press.

På vei til finalen i Paris hadde han knapt hatt bruk for den siste egenskapen. Ingen hadde truet han fram til finalen, og McEnroe så ut til å bli den første amerikanske mann som vant turneringen siden 1950-tallet. Lendl kom fra en grei semifinale mot Mats Wilander, men hadde ikke slått McEnroe på sju kamper. Sist de to møttes var i to grusturneringer like før, og McEnroe hadde vunnet begge kampene i to strake sett. Det åpne franske mesteskapet spilles også på grus, som på papiret demper McEnroes sterkeste våpen: serve og volley. Det var kun papirteori. McEnroe gikk inn i finalen med 42 strake seire.

McEnroe ville hatt pokalen i hendene etter en drøy times spill dersom denne finalen hadde vært en tresetter. Han feide gjennom de to første settene på autopilot, og vant 6-3, 6-2. Men alle Grand Slam-finaler spilles best av fem sett, så McEnroe trengte ett sett til. I kulissene begynte turneringsledelsen å gnikke på pokalen da McEnroe brøt Lendls serve og gikk opp til 2-0 i tredje sett.

Hjernen skal ikke brukes for mye på tennisbanen. McEnroe visste at han spilte sin beste tennis, at dette var hans beste sesong. Hvis han noen gang skulle vinne French Open, måtte det skje nå. Tanken hadde plaget han gjennom hele turneringen. I de innledende kampene hadde de velkjente McEnroe-utbrudddene kommet tett som biler i rushtrafikken. I alle rundene fram mot finalen hadde han kjeftet på alle innen rekkevidde. McEnroe var spent som et fiskesnøre med napp i bunnen.

Snøret røk i begynnelsen av tredje sett. En av kamerafolkene som filmet finalen hadde tatt av seg headsettet, og McEnroe hørte lyder fra det. McEnroe kortsluttet, allerede overopphetet i den franske forsommervarmen. Ved sidebytte gikk han rett til mikrofonen og ropte «Shut the fuck up!». McEnroe hadde begynt å tvile, og det var hans egen feil.

Lendl bakset seg tilbake i settet og brøt McEnroes serve. Med McEnroe tydelig ute av balanse tok Lendl det tredje settet 6-4.

I det fjerde settet så McEnroes utbrudd ut til å være bare en skjønnhetsfeil i et perfekt maleri. Han klarte som regel å legge raseriutbruddene raskt bak seg, og spilte gjerne bedre etter å ha rast fra seg. I fjerde sett var han igjen i førersetet, og plukket Lendls monotone grunnlinjespill i småbiter.

På stillingen 4-2 og med egen serve ledet han 40-30. Han var ett poeng unna en 5-2 ledelse, og resten av kampen ville vært en formalitet. Som vanlig servet venstrehendte McEnroe med sideskru fra den venstre serveruten, en serve som sendte Lendl langt ut over sidelinjen der han måtte spille en backhand, som var hans svakeste slag. Han klarte bare å sende tilbake en svak ball med underskru, som seilte rolig mot den parate racketen til fremadstormende McEnroe. Hele kampen hadde han hatt suksess med sin vante serve-og volleytaktikk, og nå var han en enkel volley fra å vinne French Open, på hans verste underlag, i en by han hatet.

McEnroe nærmet seg nettet og planla å spille en drop-volley, altså en kort volley. Enten ville ballen sprette to ganger og gi McEnroe poenget, og hvis Lendl nådde ballen ville han neppe kunne gjøre noe skikkelig med den.

– Men så tenkte jeg «nei, nei, slå et sikrere slag», for drop-volley er vanskelig. Jeg slo volleyen langt i stedet, for å få ham til å passere meg, skriver McEnroe i sin selvbiografi. Den korte ubesluttomheten ødelegger konsentrasjonen. McEnroe slår ørlite for hardt, og ballen seiler ut.

Kampen snur. Lendl hadde lenge vært jernmannen i tennis, men manglet det siste i hodet. Plutselig hadde han det fjerde settet også. I femte sett hadde McEnroe nok en gang masse sjanser til å ta kontroll over kampen, men Lendls nyvunne mentale styrke ga ikke amerikaneren det nødvendige forspranget. På tribunen hadde det humørsyke franske publikummet for lengst begynt å pipe ut McEnroe, som i tillegg var tydelig plaget av varmen.

I det femte settet var ikke McEnroes talent nok. Lendl fikk mer uttelling for sine spesialiteter: En knusende forehand og backhand, utholdenhet og stabilitet. Sluttsifrene ble 3-6, 2-6, 6-4, 7-5 og 7-5. I sin femte Grand Slam-finale hadde arbeideren Ivan Lendl vunnet mot artisten John McEnroe.

Likevel var 1984 McEnroes store år, og de neste månedene vant han både Wimbledon (mot Connors) og US Open (mot Lendl). Så var det slutt. Seieren i US Open 1984 var hans siste slam. I stedet for å forbedre seg ytterligere, satte McEnroe seg tilbake og lot utfordrerne ta ham igjen.

Lendl slo seg fram som den store spilleren, fullstendig dedikert til tennis. Fra han var 24 til 29 vant Lendl åtte slam-titler, med et arsenal som har blitt standard for alle store spillere siden. Ingen hadde før Lendl vært så brutal fra grunnlinjen. Lendl bygget spillet opp rundt den massive forehanden, som han stadig slo fra sitt backhandhjørne til motstanderens backhand. Mer enn noen annen bygget Lendl opp spillet rundt sine sterke sider, og kamuflerte svakhetene. Han gikk metodisk til kampene med klare ideer om hvordan han skulle utnytte motstanderne, og hadde tre-fire trekk som han likte å bruke. Lendl systematiske tilnærming til spillet ble kopiert av alle tennisakademiene som har kommet siden.

Verdensenerne som kom etter Lendl har kopiert og foredlet hans metoder. Jim Courier og Thomas Muster kom seg til toppen med knallhard trening og ditto forehandslag. Ingen av dem hadde McEnroes talent eller temperament. Men de hadde vinnerviljen. Lleyton Hewitt var verdens beste i et par år etter årtusenskiftet, løftet fram av en pokalhunger og arbeidsmoral verden ikke har sett siden Lendl.

Lendl viste vei for en ny generasjon østeuropeere. På kvinnesiden hadde Martina Navratilova lenge vært en ledestjerne for spillere bak jernteppet. Lendl ble den første østeuropeiske mann som dominerte sporten. Etter Lendl var landsmannen Miroslav Mecir, russiske Jevgenij Kafelnikov og Marat Safin med på å prege de store turneringene.

McEnroe fikk ingen arvtakere i hjemlandet. Generasjonen som kom etter han kunne vært elever av Lendl, særlig Jim Courier og Michael Chang. Ingen av dem var naturtalenter, men årevis med trening og kraftige skylapper veide opp for det. Courier fikk fire slam-titler og to år som nummer en i verden. Chang vant French Open som 17-åring og var i verdenstoppen de neste åtte årene.

De to største talentene etter Lendl har vært Andre Agassi og Pete Sampras. – En forehand og en sveis, var Lendls beskrivelse av Agassi. Tidlig i karrieren var Agassi grunnlinjens svar på McEnroe, et ekstremt talent som så løsninger få andre tenkte på, han spilte på rent instinkt. Hans første slam kom i 1992, men det var ikke før mot slutten av karrieren at han virkelig begynte å samle titler. Måten han gjorde det på ville varmet Lendl: Agassi kuttet ut de spektakulære slagene, trente hardere enn noen andre og ble en tennismaskin. Fra 1999 til 2003 vant Agassi fem slam-titler, på et tidspunkt i karrieren hvor de fleste andre tenker på å legge opp. Agassi begynte å slite ut motstanderne, han forvandlet tenniskamper til maraton. I stedet for å ydmyke motstanderne med susende vinnerslag, slo han ballen tilbake til dem for å forlenge kampene. Til slutt sto bare Agassi igjen, med motstanderen som en vaskefille i et hjørne av banen. Bak Agassis triumfer sto Brad Gilbert, den grundigste teoretikeren tennisen har sett siden Lendl.

Sampras var en bedre volleyspiller enn Lendl, men bygget spillet mer rundt kraft enn den fintspillende volley-spesialisten McEnroe. Sampras hadde ikke like god backhand som Lendl, men til gjengjeld hadde han den beste løpende forehanden av alle – et slag Lendl gjorde populært på 80-tallet. Dessuten servet han hardere og mer presist enn Lendl. Kvartfinalen i US Open i 1990 ble et skille. 19 år gamle Sampras servet Lendl i senk, og hindret Lendl fra å nå sin niende strake finale i turneringen – rekorden hans på åtte kommer til å bli stående til evig tid.

Lendls seier over McEnroe i 1984 varslet slutten for de delikate serve og volley-spillerne. Etter Lendl har de fleste verdensenere vært grunnlinjespillere som Muster, Courier, Agassi, Safin, Hewitt, Kuerten og Wilander.

Kraftspillet som Lendl introduserte til tennisen kom samtidig med nye og kraftigere racketer. McEnroes spill var rent artisteri. Med kraftigere redskap ga mindre begavede Lendl McEnroe mindre tid til å forberede seg. Fra midten av 80-tallet fikk serveren en fordel, noe som ble understreket da Boris Becker vant Wimbledon i 1985.

Etter McEnroe har bare Stefan Edberg dominert sporten med samme spillestil som McEnroe. Edberg var minst like offensiv som amerikaneren, og pilte til nettet på både første- og andreserven. Livslinjen fra McEnroe tok slutt da Patrick Rafter vant US Open i 1998, i en turnering hvor han stormet til nettet som en gjeterhund mot rømte sauer. Det var et siste sprell fra en type tennis som ligger på dødsleiet. Da Rafter la opp i 2001 var kroppen mørbanket etter tusenvis av nettangrep i et terreng som slett ikke var egnet til formålet.

McEnroe var tennisens siste rene talent. Ingen har før eller siden hatt en så særpreget teknikk som McEnroe, og ingen har flytt så langt på talentet alene. Lendls arbeidseier i 1984 varslet en ny tid, der manglende gudegaver kunne tas igjen med en kraftig racket og atskillige timer i treningsstudio. Da McEnroes eneste ubesluttsomme volley i kampen seilte ut mot slutten av det fjerde settet den heite maidagen i Paris, forsvant sjansen til å vinne det franske mesterskapet. Han fikk ikke flere, og tennisens jernarbeidere var mer enn klare til å ta over tronen.