Snart Australian Open

Det nærmer seg jul, og dermed også ny sesong. Første store post på programmet er Australian Open i slutten av januar. Her er noen klipp som oppvarming:

Martina Hingis spilte i finalene 1997-02. Hun vant de tre første, og tapte de tre neste. Den siste, mot Capriati i 2002, skulle hun vunnet. Her er noen høydepunkter:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ELtf9iTQr48]

Stefan Edberg knuste Jim Courier i finalen av US Open i 1991. I Australian Open vinteren etter fikk Courier sin revansje. Legg merke til matchballen, en rein backhandvinner på servereturen. Her er avslutningen av kampen:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=uw3CBUTrpZI]

Boris Becker vant to ganger i Australia, 1991 og 1996. Seieren i ’96 var hans siste Grand Slam-tittel, hvor han slo Michael Chang i finalen. Her er noen høydepunkter:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=M-pgDrjE-0w]

Drømmen om Monica

Alle idretter har sine spennende kontrafaktiske scenarier, altså spekulasjoner om hvordan historien ville sett ut dersom avgjørende hendelser hadde vært annerledes. Ville Dæhlie og Ulvang dominert like kraftig dersom Gunde Svan hadde fortsatt etter 90/91-sesongen? Ville det norske fotballandslaget gjort det godt i OL-sluttspillet i 1980 dersom vi ikke hadde boikottet Moskva-lekene?

Tennisen har også sine kontrafaktiske spørsmål: Hvor mange Grand Slam-titler ville Björn Borg samlet dersom han ikke hadde gitt seg som 26-åring? Ville Andre Agassi fått en strålende avslutning på karrieren dersom han hadde tapt finalen av French Open i 1999 – han ble utspilt i to og et halvt sett – i stedet for å vinne den?

(For mer om kontrafaktisk historie, les Øystein Sørensens bok.)

Men ingen ubesvarte spørsmål i tennishistorien overgår dette: Hvordan ville Monica Seles sin karriere sett ut dersom hun ikke hadde blitt knivstukket? I april 1993 ble Seles angrepet av en tysk tilskuer som var rasende sjalu på at Seles hadde skjøvet Steffi Graf ned fra førsteplassen på rankingen. Seles overlevde og kom tilbake igjen på banen to år senere, og vant Australian Open i 1996. Men hun ble aldri den samme spilleren igjen. I hennes fravær overtok Graf tronen igjen.

Monica Seles sin karriere mellom 1990 og knivstikkingen i 1993 er blant de sterkeste periodene noen spiller har hatt i tennishistorien. Hun vant French Open i 1990, 91 og 92. Hun vant US Open i 1991 og 1992. Hun vant Australian Open i 1991, 92 og 93. Fra 1990 til knivstikkingen vant hun åtte av ni Grand Slam-turneringer hun spilte i – hun tapte finalen i Wimbledon 1992 mot Graf. Fra januar 1991 til knivstikkingen to år senere kom Seles til finalen i 33 av 34 turneringer hun spilte, og vant 22 titler.

Seles var bare drøyt 19 år da hun ble knivstukket. Kunne hun blitt tidenes største spiller? Kanskje. Seles kompenserte for litt dårlig fart, svake volleyer og smasher med utrolig presisjon fra både forehand- og backhand-siden, kanongode servereturer, og hun var sterk mentalt. Seles tok ballen tidlig, og var en mester til å vinkle grunnslagene sine ut av banen. Ingen estetisk tennisnytelse, men sykt effektiv i sine beste dager. Seles var et produkt av Bolletieri-akademiet i Florida, i likhet med Agassi og Courier. Men mest var det faren Karolys fortjeneste at hun ble verdens beste. Han døde i 1998.

Det er snart fem år siden Monica Seles spilte sin siste kamp på WTA-touren, og det var ingen overraskelse at hun denne uken offisielt la opp som spiller. Lenge før Novak Djokovic og Ana Ivanovic var det Monica Seles som satte Serbia (den gang Jugoslavia) på tenniskartet, og hun satte en ny standard for hvor hardt jenter kunne slå en tennisball. Eller stønne.

Jeg lette en stund for å finne et brukbart klipp av Seles, og fant dette fra kampen mot Jennifer Capriati i 1991, semifinalen av US Open. Selses var 17 og Capriati 15, og de slår like harde og enda mer presise grunnslag enn dagens spillere. Capriati har ikke lagt opp ennå, men har heller ikke spilt kamp siden 2004. Det går vel mot slutten for hennes karriere også.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=SdDTQtKwVdk]

90-tallet lever…så vidt

Hver generasjon har ett tiår de aldri blir ferdig med – tiåret da de selv var unge og fulle av pepp, klare for å erobre verden og filleriste den. Norsk kulturliv har i årevis vært dominert av skildringer fra oppvekst på 60- og 70-tallet. 80-tallet er gjennomanalysert, og nå kommer 90-tallet for fullt, sist i form av TV-serien fra NRK. Jeg så episoden om 1991, og plaget mine omgivelser med gjentatte «Åh, det husker jeg!».

90-tallet er bare åtte år siden, men det begynner å bli mer fortid enn samtid. Ta for eksempel tennis, som det jo handler mest om her. Svar kjapt: Hvor mange mannlige Grand Slam-vinnere fra 90-tallet spiller fortsatt? Jeg kommer bare på to, og en av dem er i praksis pensjonert.

På damesiden fikk både Hingis, Davenport og Williams-søstrene sine gjennombrudd på 90-tallet. Likevel var det to andre jenter som innledet tiåret med et brak, og de har faktisk ikke lagt opp – selv om ingen av dem har spilt på årevis. Jeg snakker om Jennifer Capriati og Monica Seles. Seles fyller 90-tallet fra begynnelse til slutt: Hun vant French Open som 16-åring i 1990 og dominerte sporten til hun ble knivstukket i 1993. Comeback i 1995, og høy kvalitet helt til slutten av tiåret.

Semifinalen mellom Capriati og Seles i US Open 1991 betegnes av mange som innledningen på krafttennisen på damesiden. Det hadde vært fantastisk om de kom tilbake, selv om Seles blir 35 og Capriati 32 neste år. Jon Wertheim antyder at det kan bli en realitet i sin siste mailbag.

Her er et klipp fra US Open-kampen i 1991:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=SdDTQtKwVdk]

Finfin artikkel om Capriati

Hvis du bare skal lese én artikkel om Jennifer Capriati i sommer, så les denne. Dama har åpenbart ikke gitt seg, selv om jeg har vanskelig for å se henne tilbake i topptennisen.

Borte, og nesten glemt

Jennifer CapriatiJeg oppdaget en pappeske med VHS-kassetter da jeg ryddet ut av noen flyttegreier tidligere i uka. Siden jeg var alene hjemme denne fredagskvelden, fant jeg fram videospilleren igjen og kikket på båndene.

De var, utrolig nok, fulle av tennis. Mange bra kamper også: De klassiske kampene mellom Sampras og Agassi i US Open 2001 og 2002, semifinalen i Australia 2001 mellom Rafter og Agassi (som Rafter hadde fortjent å vinne), deler av Mauresmo og Hingis sin finale i Australia 1999. Og noen elendige kamper, som Ferrero mot Verkerk (husker noen ham?).

Men mest av alt ble jeg glad over å se Jennifer Capriati igjen, fra Australia 2001. Hun var god da. Capriati er like gammel som meg, altså pur ung (31 i år). Hun har vært ute med skulderskade i årevis, og jeg har vanskelig for å tro at hun kommer tilbake.

Yi-ha!

Om en drøy måned sitter jeg på tribunen når French Open spilles. Har faktisk klart å trenge gjennom det franske billettbyråkratiet, og fått billetter til to spilledager: Torsdag 1/6 på bane nummer én («Okseringen», som kalles det pga den runde formen og intimiteten til spillerne) og søndag 4/6 på Suzanne Lenglen-banen (den nest største banen, mer koselig enn centercourten).

Gleder jeg meg?

Gjett tre ganger.

Underholdende damekamp

Tennis på tv:
Elena Dementieva – Ana Ivanovic 2-6, 6-4, 6-2
Kvartfinale, Indian Wells

Det tok halvannet sett, så fant jeg ut hvem Ivanovic minner meg så sterkt om: Jennifer Capriati. Begge er ganske, eh, tette i kroppsbygningen. Ingen av dem er spesielt elegante, men slår uanstrengt og hardt. Dessverre er Ivanovic for dårlig trent.

Brutalt sagt, men samtidig helt åpenlyst for alle som så kampen. Hun var stadig for seint ute i hjørnene. Det resulterte i noen heldige slicer mot Dementieva, som hadde blandet lykke ved nettet, men i lengden holdt ikke Ivanovic mål. Synd, for jeg synes hun skylder talentet sitt å komme i litt bedre form. Flommen av vinnerslag fra hennes racket i det første settet var imponerende.

Dementieva slo 14 dobbeltfeil. Vant likevel. Det hadde ikke skjedd i herretennis, for å si det sånn.

Den store comeback-årstiden

Martina Hingis har allerede sagt at hun skal spille neste sesong, og hurra for det. Jeg er spent på å se hvordan hun gjør det.

Om det blir som Bjørn Borg sitt flaue comeback i 1991 – han trodde han skulle klare å vinne med treracketer mot 15 år yngre spillere – eller som Thomas Muster sin fantastiske tilbakekomst etter å ha blitt kjørt ned av en full mann. Time will show.

Like etter kommer flere gamle kjente og melder at de ikke er helt ferdige ennå. Monica Seles og Anna Kournikova preget tennisen på helt ulike måter og i hver sin del av 90-tallet.

Seles vant en periode 8 av 9 Grand Slam-turneringer hun stilt opp i. Hadde det ikke vært for den tyske knivstikkeren i 1993, ville hun ganske sikkert hatt 15-20 GS-titler. Seles blir 33 neste år, og har ikke spilt på lenge. Jeg skjønner ikke helt hva som motiverer henne. Jeg tviler på om hun har evnen til å bli en toppspiller igjen.

Anna Kournikova er også frampå og sier at hun vurderer comeback. Woosh, plutselig ble det 1999 igjen. Anna savner rampelyset, web-guttene har fått nye damer å drømme om, og i tennisverdenen er folk mer interessert i hennes landskvinner Dementieva, Myskina, Kuznetsova og særlig Sharapova. Jeg ser ikke helt hva Kournikova vil oppnå, bortsett fra litt kjapp oppmerksomhet.

Men et comeback som det er verdt å vente på, er Jennifer Capriati (hei, jeg har bilde av henne også!). Vekke hele 2005 med skade. Har en tendens til å bli overvektig i pausene sine, og blir 30 neste år. Men likevel, Capriati er en tøffing som ikke blir skremt av Williams, Davenport og gjengen. Jeg gleder meg til å se henne igjen, selv om det ikke er finesse-tennis hun driver med. Usikkert når det skjer.

Grusmimring: Martina Hingis

Ah, Martina. Hvorfor vant du aldri French Open?

Iva Majoli stoppet deg i 1997, ditt store år. Året etter ble du trampet på som en halvdød veps av Monica Seles. Men 1999, Martina, jeg vedder på at du fortsatt ligger våken og tenker på finalen mot Steffi Graf. Du servet for kampen, du var tre poeng unna. Men du hadde klart å tirre på deg publikum, helt fortjent, og du tapte den finalen også, og de ynkelige underarmsservene i slutten av tredje sett kommer dessverre til å henge ved deg resten av livet.

Du skulle vunnet i 2000, men Mary Pierce var i en fin flyt og dasket deg vekk. Du skulle vunnet i 2001 også, men da så det ut som du aldri trodde på seier mot Jennifer Capriati. I 2002 var du nesten ferdig som spiller etter alle skadene, og spilte ikke.

Du vant aldri French Open. Disse bildene er fra kampen mot Julia Abe i 2000. Hun var ranket 156 i verden, du var nummer en. Abe hadde sin ene smak av rampelys, og fikk sympatien. Du likte det ikke, og nærmest kommanderte publikum til å juble når du slo et vinnerslag.

Og så lurer du på hvorfor franskmennene aldri hadde deg som favoritt.