Stikkordarkiv: Canas

Hele arsenalet

Drit. Husets enorme dose påskekrim var akkurat fordøyd da jeg svitsjet over til SportN. Sendeskjemaet sa tennis, men tv-bildene viste golf. Djokovic ble fort ferdig med Wawrinka, og den neste kampen (Blake-Nadal) begynner ikke før klokken 02.

Så tilbake til Djokovics forrige kamp, mot Canas natt til i går. Jeg så den, og Djokovic spiller med stor selvtillit for tiden. Han varierte spillet fint. Han spilte hardt, løst, stoppballer, ned langs linjene og diagonalt, med mye skru, lite skru, aggressivt og avventende. Canas fikk ingen rytme. Og finnes det noen bedre backhand i dag enn Djokovics? Måten han legger seg inn i slaget på, og måker løs ned langs linjen er en nytelse å se på.

To strake for Nalbandian

David Nalbandian slo Roger Federer for andre gang på kort tid. Han vant 6-4, 7-6 i Paris, og finalen i Madrid nylig. Dermed har Nalbandian to seire mot Federer i år. Det har også Guillermo Canas og Rafael Nadal.

Nadal er verdens beste på grus, og den mest dominante grusspilleren siden Bjørn Borg. Dessuten er han keivhendt og slår med en enorm overskru mot Federer sin sårbare backhand. Så jeg klandrer ikke Federer for de stadige tapene mot spanjolen.

Nalbandian og Canas derimot, er en helt annen sak. Ingen av dem er i nærheten av verdenstoppen. Men begge slo Federer på raske dekker i store Masters-turneringer: Canas i Indian Wells og Miami, Nalbandian i Madrid og Paris. Dette er hardcourt-turneringer. Hardcourt er Federer sitt beste underlag (bortsett fra gras, som jeg nesten ikke regner med).

Hva har Canas og Nalbandian felles som plager Federer? Begge er stabile fra grunnlinjen. De spiller med stor sikkerhet samtidig som de har god fart i ballen. De er gode til å holde lengde på grunnslagene, de er brukbart raske og får inn mange førsteserver. Ingen av dem er særlig kreative. De tvinger Federer til å finne på noe. Det liker Federer vanligvis, men han hater å møte slike spillere når han selv har en dårlig dag. Federer hadde tidlig i karrieren store problemer mot Hewitt og Agassi. Han lærte å slå dem etter hvert som han selv ble mer stabil, men på dårlige dager er Federer sårbar fra grunnlinjen.

Når det er sagt, så er ikke Nalbandian og Canas sitt beste nivå i nærheten av Federers. Dersom Federer er i slag, blir begge hakkemat.

Payback time

Guillermo Canas er den eneste utenom Rafael Nadal som har slått Roger Federer to ganger i år. Begge på hardcourt, i Miami og Indian Wells. Etter det har ikke Canas fått til all verden på touren, men likevel må det har vært en lettelse for Federer å vinne 6-0, 6-3 i Madrid.

Første runde i Hamburg

Denne saken handler om herretennisGasquet slo Gaudio i headcase-duellen, 6-1, 6-4. Canas har kjølnet litt etter finaleplassen i Barcelona, og tapte overraskende i tre sett for Chela. Stepanek er under den evige Hingis-forbannelsen, og tapte i tre sett mot Clement. Safin og Hewitt vant sine kamper.

I morgen spiller Federer mot Juan Monaco, og Monaco er den typen spiller som kan male i stykker en frustrert Federer. Sjekk forøvrig denne artikkelen om Federer. Han virker en smule presset.

Tre måter Nadal kan unngå å vinne French Open

Denne saken handler om herretennisBli med meg på litt høytsvevende fantasering om hvordan Rafael Nadal kan ungå å vinne French Open. Jeg innrømmer at teoriene ikke er særlig sterke.

Nadal vant nettopp i Barcelona. I finalen vant han enkelt mot Guillermo Canas. Sistnevnte har allerede sikret seg Comeback player of the year-prisen som deles ut hvert år. Eter at han slo Federer to ganger på amerikansk hardcourt, har det vært folks siste argument mot Nadal: «Bare vent til han spiller mot Canas!». Nå har han gjort det. Og vunnet, 6-4, 6-4.

Men altså: Tre ting som kan hindre Rafael Nadal i å vinne French Open, presentert i tilfeldig rekkefølge:

1) Et mirakel. Jeg snakker ikke om guddomelig inngripen, for hvis Han finnes, bør Han bruke kreftene på noe mer viktig enn en idrettsturnering. Jeg snakker heller om et idrettsmirakel, eller en bombe, som det heter i sportsterminologien. De skjer ikke ofte i grustennis, for der kan ikke en mann serve seg til seier, slik f.eks Ivo Karlovic gjorde da han slo ut Lleyton Hewitt av Wimbledon for noen år siden. De siste årene er vel Michael Stich sin semifinaleseier mot Thomas Muster i 1996 det beste eksempelet. Muster var sin tids Nadal, et keivhendt grusmonster som hadde vunnet 12 grusturneringer i 1995 og var tittelforsvarer. Stich var ganske uten kamptrening, og det var en sensasjon da han vant i fire sett. Jeg har likevel vanskelig for å se hvem som skal klare å gjøre noe lignende mot Nadal.

2) Skade(r). Nadal var mye skadet i begynnelsen av karrieren sin. Forhåpentligvis slipper han mer problemer, men for konkurrentene begynner det å minne om det eneste håpet de har. Likevel, Nadal var skadet en kort periode på seinvinteren. Tankeeksperiment: Dersom Federer vinner French Open i Nadals fravær, vil det alltid være en hake ved tittelen, eller vil folk overse det? Er Vebjørn Rodals OL-gull fra 1996 litt mindre verdt enn hvis Wlson Kipketer hadde deltatt?

3) Skjemaet. Det er vanskelig å se for seg Nadal som sliten. Han er ung og sterk, og har en vanvittig intensitet. Han har vunnet Monte Carlo og Barcelona, og har planlagt å spille Roma og Hamburg før French Open. Det er mye tennis på kort tid. Nadal vinner jo kampene sine i strake sett, men det må jo prege kroppen hans likevel. Federer har et mindre hektisk program. Nadal spilte mye i fjor også, og vant alt han stilte opp i. Men jeg synes det er rart at han ikke sparer seg litt mer. Etter den overraskende Wimbledon-finalen i fjor var Nadal svak resten av sesongen, og han kom ikke helt tilbake i form igjen før seieren i Indian Wells i vinter. Mye grus nå er bra for selvtilliten (og kontoen), men hvis han tar det litt med ro, tror jeg han vil tjene på det.