Stikkordarkiv: Borg

Shia LaBeouf som John McEnroe og Sverrir Gudnason som Björn Borg.

Tennisens retromani når sitt foreløpige toppunkt med filmene om Borg, McEnroe, Riggs og King

Simon Reynolds har skrevet boken Retromania om hvordan populærmusikken har stagnert fordi vekten av fortiden ligger som en elefant over nåtiden. Jeg har ikke lest den, men det har kollega Øyvind Berekvam, les omtale på Øyvinds blogg.

Hovedpoenget i Retromania er at tilgjengeligheten til kanonisert musikk fra fortiden, i form av strømmetjenester, YouTube og andre digitale kanaler, hindrer vår lyst til å oppdage nye ting. Tilgang, som skulle være et gode, blir i stedet en hemsko. Hvem gidder å pløye seg gjennom masse ny og ukjent musikk når hele Beatles-katalogen ligger på mobilen? Les videre

Det er 35 år siden 1980!!!

Vi forenkler verden for å klare å holde oversikten over den. Vi gir ting enkle merkelapper hvis vi kan slippe unna med det. Han fyren jeg ikke var så mye sammen med i klassen min på barneskolen? God å svømme. Hun som satt bak meg i norsktimene på ungdomsskolen? Blid. Kollegaen jeg bare var på nikk med i alle år før han gikk av med pensjon? Litt arrogant.

Jeg ble sittende og tenke på dette da jeg så Linda Eides fine NRK-serie Smæsj. Der forteller hun historien bak forskjellige idrettsgrener. Episoden om tennis lærte meg masse nytt, og kan ses på NRKs nett-tv. Det eneste klisjéfylte ved den var innledningen om – alle sammen nå! – Bjørn Borg og John McEnroes kamper i Wimbledon.

Borg og McEnroe var fantastiske spillere i en periode hvor sporten hadde større gjennomslag enn noen gang før og etter. Nelson Mandela skal etter sigende ha fulgt 1980-finalen på radio på cella si.

Smæsj NRK

Men kom igjen, det er 31 år siden John McEnroe vant en Grand Slam-finale. Borg og McEnroe spilte 14 ganger mot hverandre. De har til sammen 18 Grand Slam-titler. Fine greier.

Det er likevel ingenting mot Rafael Nadal og Novak Djokovic, som har spilt 45 ganger mot hverandre, og har vunnet 24 Grand Slam-titler til sammen, og ingen av dem er utbrent i en alder av 25 (hei, Bjørn og John!).

Jeg gleder meg til neste generasjon tennisjournlister inntar mediehusene og tar sine barndomsminner med inn som referanser. Andre kan snakke seg varme om kontrastene mellom Borg og McEnroe, men jeg ser heller en YouTube-samling med det beste av Nadal og Djokovics kamper når som helst. Som dette poenget fra US Open-finalen 2011:

Hvorfor raller jeg om dette nå? Fordi Nadal møter Djokovic i London på lørdag, til semfinale i ATP-sluttspillet. Nadal har vunnet alle sine tre gruppekamper, også den betydningsløse siste gruppekampen mot David Ferrer. Nadal er senhøstens mest spennende spiller.

I år klarte endelig Djokovic å slå Nadal i French Open. Kan Nadal gi Djokovic en på trynet innendørs i London, som har vært Djokovics beste dekke de siste årene? Nadal har aldri vunnet ATP-sluttspillet. Slår han Djokovic i semifinalen, møter han enten Federer, Wawrinka eller Murray i finalen. Han har godt tak på dem alle.

Når generasjonsskiftet skjer rett foran øynene våre

Noen kamper antar mytiske proporsjoner fordi de involverte spillernes karrierer overlapper så lite. Når to fantastiske spillere fra hver sin generasjon bare møtes noen få ganger, etterlater det seg store tomrom som vi kan fylle med «hva om?»-spørsmål.

Roger Federer slo Pete Sampras i åttendelsfinalen av Wimbledon 2001, og mye har blitt skrevet om kampen siden den gang. Det skyldes ikke minst at de to Wimbledon-kongene var i hver sin ende av karrieren da denne kampen ble spilt. Sampras var tittelforsvarer i Wimbledon 2001. Federer vant sin første tittel der i 2003.

YouTube vet hva jeg liker. Denne uken fikk jeg foreslått å se høydepunktene fra kampen mellom Björn Borg og Rod Laver i 1976. Borg var på dette tidspunktet 20 år og på vei til å bli verdens beste. Laver var 38, og i avslutningen av sin karriere. Den grønne grusen forteller oss at kampen spilles i USA, nærmere bestemt Boca Raton, Florida. (Merkelig nok står den ikke oppført på ATPs statistikk over kampene mellom Laver og Borg).

Dagens beste idrettsfolk er bedre enn gårsdagens beste. Den regelen gjelder i nesten alle sporter, også tennis. Likevel er det oppklarende å se dette klippet, fra Borgs storhetsperiode. Rafael Nadal har redefinert fenomenet overskru (spinn) på 2000-tallet. Borg spilte med treracket og mindre livlige strenger enn Nadal. Derfor er det rystende å se hvor mye toppspinn Borg, med datidens utstyr, gir ballen. Store deler av disse høydepunktene er filmet fra spillernes høyde, og viser hvordan Borgs slag skyter fart mot Lavers strupe eller deromkring.

Borg blir ofte sammenlignet med Nadal. Begge vokste opp på grus, men var så mye mer. Borg vant French Open seks ganger og Wimbledon fem ganger. Som Nadal var han mer enn en grusmaskin. Legg merke til Borg sine beste opphentinger i dette klippet, og ikke minst de fine volleyene hans.

Kampen mellom Roger Federer og Pete Sampras i Wimbledon 2001 har de fleste hørt om. Kampene mellom Steffi Graf og Serena Williams er ikke like mye omtalt. Tell opp hvor mange Grand Slam-titler Graf og Williams har til sammen, og det er lett å se at deres bataljer burde hatt en større plass i tennismytologien. De møttes bare to ganger, begge i 1999. Graf vant sin siste Grand Slam-tittel det året, Serena vant sin første. Passende nok vant de hver sin kamp mot hverandre, og settsifrene var nesten identiske.

Her er noen klipp fra den siste kampen de spilte, i Indian Wells. Serena Williams var bare ranket 21 i verden på dette tidspunktet, men det var lett å se at hun skulle nå mye høyere. Passende nok var det Serena som vant – akkurat som Borg slo Laver og Federer slo Sampras.

Når kommer neste kamp hvor vi kan se generasjonsskiftet rett foran øynene våre?

Bjørn Borg snakkar. Her er kortversjonen.

ATP - herretennisEi venninne av meg flytta til Sverige tidlegare i haust. Ho kjem stundom på besøk i gamlebyen, sidan ho framleis gjer jobbar her. På ein slik tur i haust hadde ho med seg magasindelen av Dagens Industri, ei svensk avis. Den fekk eg, for dei hadde snakka med Bjørn Borg.

Kvar gong eg seg klipp av Borg på YouTube, slår det meg at han sjølvsagt måtte bli eit idol på ein heilt annan måte enn til dømes John McEnroe og Jimmy Connors. Det såg alltid ut som det gjekk føre seg mykje spanande inne i hovudet hans. McEnroe såg plaga ut og Connors hadde utstråling som ei skulebølle, men Borg hadde ei boble av løyndom (ah! gleda ved å skrive nynorsk!) rundt seg.

Eg har sett Borg bli intervjua på tv av og til dei siste åra. Desse intervjua røpar at det neppe skjedde så mykje avansert på innsida av skallen hans, bortsett frå fokus på neste ball. Og det er jo heile poenget med tennis, men nokon stor filosof har ikkje akademia gått glipp av i Bjørn Borg.

Uansett. Her er stikkord frå intervjuet i Dagens Industri:

  • Borg tapte finalen av US Open i 1981 mot John McEnroe. Han køyrde rett til huset sitt på Long Island og hoppa i bassenget. Han visste at han ikkje skulle spele fleire Grand Slam-turneringar. Ikkje utbrend, men det var ganske enkelt ikkje kjekt lenger. «Gleda kom ikkje lenger frå hjarta, slik ho må gjere», seier Borg i intervjuet.
  • Borg har blitt spurt om å delta i Mesternes mester på SVT (kanskje ikkje så overraskande?), men takka nei kvar gong.
  • Borg ser ingen problem med at dei beste spelarane i 2013 får godt betalt. «Dei er verd kvar einaste krone, så hardt som dei kjempar».
  • Borg spelar tennis tre gonger i veka, med ein gammal Dunlop-racket.
  • Borg får stadig spørsmål om å skrive sjølvbiografi, men er lite interessert.

Nadal snart fus i alt på grus

ATP - herretennisNettavisene markerer at det er 20 år siden Monica Seles ble knivstukket av en rabiat tilskuer i Hamburg. Av alle tennisens «hva om?»-spørsmål, er dette det tristeste: Hvordan hadde tennisens adelskalender sett ut hvis Seles ikke hadde blitt knivstukket? Hun var totalt dominerende på alt annet enn gras da hun ble angrepet i pausen av en kamp. Hun ble aldri den samme etterpå.

I stedet for å dvele ved fortiden, er det på tide å skrive enda mer fint om Rafael Nadal. At han herjer på grusbanene i Europa er blitt et vårtegn like sikkert som lønnsoppgjør og russen. Forrige uke vant han turneringen i Barcelona for åttende gang. Nadal har fire titler hittil i år, og det er mest på ATP-touren. Jeg holder ham som storfavoritt til tittelen i French Open om en måned, selv om Novak Djokovic beseiret Nadal i Monte Carlo-finalen.

Er Nadal tidenes beste på grus? Jeg mener det. Sju titler i Roland Garros (French Open) er én mer enn Björn Borg, og flere argumenter trenger jeg ikke. Derfor ble jeg litt overrasket da jeg lette meg fram til en oversikt over de mestvinnende på grus. Da snakker vi om alle turneringer, ikke bare French Open og Master-turneringene (som for eksempel Monte Carlo og Roma er).

Nadal er faktisk ikke den med flest grustitler (men blir det nok i løpet av et par år). Det er heller ikke Borg som topper den listen, ifølge tennis-x.com:

Spiller Land Grustitler Titler i French Open
Guillermo Vilas ARG 45 1
Thomas Muster AUT 40 1
Rafael Nadal ESP 39 7
Björn Borg SWE 30 6
Manuel Orantes ESP 30 0
Ivan Lendl TCH/USA 28 3
Ilie Nastase ROU 28 1
Mats Wilander* SWE 20 3
Gustavo Kurten* BRA 14 3

Rare tall, ikke sant? Guillermo Vilas var så uheldig at han spilte samtidig med Borg, og klarte bare én tittel i French Open. En av de store sensasjonene i tennishistorien var da 17 år gamle Mats Wilander slo Vilas i finalen av French Open i 1982. Borg hadde lagt opp og Vilas knuste alt på veien til finalen, men tapte i fire sett mot Wilander.

Björn Borg har forholdsvis få grustitler med tanke på hvor dominant han var i French Open – kanskje han ikke prioriterte å spille så mange små grusturneringer som Vilas.

Thomas Muster sopte med seg grustitler på 90-tallet, men French Open vant han bare én gang. Orantes vant aldri French Open, selv om han var god på grus.

Jeg har tatt med Mats Wilander og Gustavo Kuerten også, siden begge de har tre titler i Paris. Det kan godt hende at det finnes noen grusgrossister mellom dem og Nastase på rankingen, men det har jeg ikke sjekket. Jeg ble spesielt overrasket over at Kuerten ikke har flere titler på grus. Han slo gjennom i 1997, og var en spiller å regne med de neste ti årene.

Lærdom? Rafael Nadal vinner stort og smått på grus, men det visste vi jo fra før. Historien viser at det ikke er noen selvfølge – noen har peaket til French Open, uten å sope med seg alt av gruspokaler resten av sesongen. Og andre har sanket med seg de små pokalene, men aldri blitt konger av Paris.

Vi kan se litt nærmere på kurvene til Vilas, Muster, Nadal og Borg. Legg merke til at Borg og Nadal har nøyaktige den samme utviklingen tidlig i karrieren. Etter Seles-spørsmålet, er dette sportens «what if» nummer to: Hvor mye ville Borg vunnet hvis han ikke hadde blitt utbrent som 26-åring?

grustitler

(Dette ble en litt nostalgisk post likevel. Men ikke så dyster som alle nettavisenes saker om Monica Seles.)

Så skviser vi sitronen enda en gang

Du trodde kanskje det var skrevet tilstrekkelig mange spaltemil om Björn Borg, John McEnroe og epoken rundt 1980? Hå-hå-hå! Niks, behovet er utømmelig! Selv tennisjournalister som knapt var kommet i stemmeskiftet da disse folkene klasket ballen til hverandre med treracket, er sykelig opptatt av tennisen som ble spilt for 30 år siden.

Nylig kom Matt Cronin med sin bok om sesongen 1980, som etter hans mening er den beste noen gang. Okei då. Og nå ser jeg til min forbløffelse at hedersmannen Steve Tignor også har skrevet en bok om den samme perioden: High Strung: Bjorn Borg, John McEnroe, and the Untold Story of Tennis’s Fiercest Rivalry.

Tignor har allerede sagt at tittelen ikke er helt god. Jeg lurer på hvor mye om denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe som kan være «untold» nå. Hvor lange skolissene til linjedommerne i Wimbledon-finalen 1980 var? Hvilken skrifttype som ble brukt i svenskekongens gratulasjonstelegrammer til Borg? Hvor stramme McEnroes strenger var i åttendedelsfinalen av US Open 1981?

McEnroe har jo skapt et levebrød av å repetere de gamle historiene om kampene mot Borg, og om tomheten som oppsto da Borg ga seg, om dopet, damene, hvor ulike han og Borg var. Og. Så. Videre. Vi snakker tross alt om historiens mest omtalte tennisduell her. Hvor mange steiner gjenstår det å snu?

Dette er hva Tignor sier om boka:

…an account of the brilliance and blunders of the sport’s first group of Open era superstars, and how they dealt with an entirely new tennis landscape, when the game went from amateur to pro, elite to mass, country club to arena, all-white to multicolored, Anglo to polyglot, British Empire to American Empire, ITF to IMG, wood to graphite, grass to asphalt, clean cut to scruffy, gentlemanly to . . .  not as gentlemanly.

Fine greier. Men hvor mange bøker om 1980-tennis trenger vi? Og hvor intens var denne rivaliseringen mellom Borg og McEnroe? De var ulike i spillestil og temperament, men det var mer bensin på bålet i kampene mellom McEnroe og Connors, og de spilte mot hverandre gjennom en lenger periode enn Borg og McEnroe.

For å kjølne ned nostalgikerne litt, her er McEnroe-Borg-rivaliseringen satt opp mot to andre velkjente dueller fra ATP-touren de siste årene. Ingen av dem står tilbake for Borg-McEnroe-duellen, mener jeg:

Borg – McEnroe Sampras-Agassi Federer-Nadal*
Totalt antall oppgjør 14 (7-7) 34 (20-14) 34 (11-23)
GS-finaler mot hverandre 4 (1-3) 5 (4-1) 8 (2-6)
Grand Slam-titler til sammen 18 (11+7) 22 (14+8) 31 (17+14)
Varighet 4 år (1978-81) 14 år (1989-2002) 12 år (2004-15)
*Nadal-Federer er fortsatt aktive, så tallene kan endre seg. A jour pr september 2016.

Hm. Jeg har en følelse av å ha skrevet en post som denne før. Neste gang det kommer en bok om tennishøsten 1979 (innendørssesongen) eller Björn Borgs isnende blå øyne og flagrende blå hår i skarp kontrast til New York-bøllete McEnroe og ulven Ivan Lendl som kom luskende fra de tsjekkiske steppene for å erobre tennisen med streng diett og maskintennis, ja da skal jeg forbigå den i fullstendig stillhet. (Neppe!)