Tomas Berdych blir en god test for Roger Federer

Tomas Berdych (Wikimedia Commons)

Tomas Berdych har slått Roger Federer før, og kan gjøre det igjen i tredje runde av Australian Open.

Federer blir i sitt comeback jublet fram i Melbourne. Selv mot kvalifiseringsspillerne i runde 1 og 2 virket det som publikum var udiskutabelt på Federers side.

Jeg så slutten av kampen mot Noah Rubin i dag, og synes ikke det ser bra ut for Federers videre liv i turneringen. Rubin holdt bra følge mot Federer i grunnlinjeduellene, men sviktet i avgjørende øyeblikk. Federer var heldig som ikke fikk tre settballer mot seg på 0-30, 4-5 i tredje sett, da han satte en andreserve helt ytterst på linja og deretter en forehand tilsvarende hårfint inn. Resten av kampen hadde han god kontroll.

Federer sier han er fullt restituert etter skaden, og det tror jeg ham på. Likevel er formen hans langt unna toppnivået. For ti år siden var Federer eksplosiv og kunstnerisk. Nå er han eldre, litt tregere og lener seg tyngre på at serven skal redde ham. Pete Sampras vant sin siste Grand Slam-tittel på den måten, så det er mulig.

Tomas Berdych har vært i verdenstoppen i mer enn ti år, og blir en bra test på Federers kampform. Berdych kommer aldri til å vinne noen innovasjonspris for tennisen han spiller, men kan fint slå Federer likevel. Forvent en konstant kanonade av harde, flate, lange grunnslag fra Berdych. Hvis Federer skal vinne, må han serve bra, dra Berdych ut av rytmen og få tsjekkeren til å flytte på seg. Federer har en mental fordel i en god innbyrdes statistikk mot tsjekkeren.

De møttes i kvartfinalen i Australia i fjor, hvor Federer herjet med Berdych. Jeg tror det blir vanskeligere i år.

 

Når klisjéene gir mening

Løft ditt hode du raske gutt! Om et håp eller to ble brutt, blinker et nytt i ditt øye straks det får glans av det høye. Try again. Fail again. Fail better. Du skal få en dag i mårå, som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter tel. Ny dag, nye muligheter. Defeat doesn’t finish a man, quit does. A man is not finished when he’s defeated. He’s finished when he quits.

Og så videre. Det finnes mange forslitte sitater som handler om det samme. Det å ikke gi opp, men reise seg og gå på videre etter livets nederlag, er blant de mest lovpriste idealene vi har.

Grunnen til at det finnes så mange sitater om dette, er selvsagt at vi trenger å bli minnet på det. Vi forteller ungene våre at de må ramle noen ganger på sykkelen før de finner balansen. De fleste råd vi gir til andre, gir vi like mye til oss selv. Derfor gjentar vi stadig vekk at det gjelder å komme seg tilbake i salen hvis hesten kaster oss av, for vi vet hvor vanskelig det er. Tross alle våre idealer hater vi å tape ansikt. Vi smyger oss gjennom livet, utenom det vi mener er minelagte områder i vår verden. Jeg danser ikke offentlig med mindre noen truer meg med et ladd skytevåpen, det er ganske enkelt for ubehagelig til at jeg vil meg selv så vondt. Andre setter seg aldri bak rattet igjen etter en trafikkulykke. Noen sverger på å leve alene etter et sviende brudd. Vi har alle våre bøyger.

For fire år siden var jeg på jobb for Stavanger Aftenblad og skulle skrive en featuresak om coaching-bransjen. I den forbindelse møtte jeg en coach. Han sa mye interessant, mest av alt en ting som har festet seg siden: De mest lykkelige menneskene var etter hans erfaring de som spratt rett opp igjen etter nederlagene. De som ikke lå der nede og kjente på smerten, marinerte seg i grublerier og så mørkt på alt. De som aksepterte nederlag, la dem fort bak seg og gikk på med krum rygg igjen. Jeg tror jeg sa at dette hørtes ut som et ganske overfladisk liv. Jeg husker ikke hva han svarte. Men hvis det overfladiske virker, hvorfor ikke? Det er nok vanskeligheter i denne verden til å gå gråtende til sengs hver kveld, men hva er poenget?

Det er noe barnlig over det å børste skiten av knærne og hoppe opp igjen, like blid. Jeg kom til å tenke på coaching-saken i morges. Tomas Berdych hadde slått Rafael Nadal i kvartfinalen av Australian Open, i tre greie sett. Berdych hadde tapt de 17 siste kampene mot Nadal. De 17 siste. Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne: Det mest imponerende med toppidrettsutøvere er det mentale. Toppidrettsutøvere snakker ofte om å nullstille etter en god prestasjon. Jeg lurer fortsatt på hvordan de klarer det. Mennesker er ikke maskiner. Nullstillingen er like spennende når man skal komme dit fra minussiden. Hvordan klarer Tomas Berdych å overbevise seg selv om at han kan slå Rafael Nadal? Når han ikke har gjort det på mange år? Forskjellene er mange mellom meg og verdens toppidrettsutøvere, men dette er en største. Hvis jeg mislykkes med noe tilstrekkelig mange ganger, gir jeg opp. Eller unngår problemet. Toppidrettsfolk tenker ikke sånn, de har denne ubøyelige troen på sitt eget prosjekt.

Ta for eksempel Tommy Robredo. Han hadde tapt ti strake kamper mot Roger Federer før de møttes i US Open 2013, mange av dem komfortable seire for Federer. Likevel vant Robredo i strake sett i US Open 2013. Han sa blant annet dette etterpå:

But anyway, I wasn’t thinking that I was going to win. I just was going into the court trying to give my best and we’ll see, no? At the end, the important for me was to give everything. If it will pay back, I will be so, so happy. If not, what I want to do is leave the court knowing I did everything.

Helt enkle greier, bare gå ut på banen og prøve sitt beste. Det imponerende er at han klarte å blokke all kunnskap om tidligere møter ute fra hodet mens kampen utfoldet seg. Vi er framme ved et annet ord (det første var nullstille) som er en klisjé med mening: Fokus.

Tomas Berdychs seier mot Nadal i dag fikk jeg ikke sett. Jeg var på jobb. I det jeg har sett av høydepunkter virker Nadal rusten, han ligger langt bak i banen og slår korte toppspinn-slag som Berdych ikke har problemer med. Likevel vet Nadal, Berdych og alle på tribunen at dette er en kamp Berdych statistisk sett skal tape. Berdych kom seg gjennom det tredje settets tie-break og slo Nadal ut av Australian Open 2015.

Han sa dette etter kampen (alle John Sawatsky-tilhengere setter kaffen i halsen ved synet av journalistens utsagn under, som består av FIRE spørsmål, to av dem ja/nei-spørsmål):

Q. How was it? What were your feelings when you were playing? Did you expect him to come back? You thought it was in your hands?

TOMAS BERDYCH: No, I mean, I start pretty well. I start with the plan that I set up before the match, and then it turns that it was the right one. I was able to keep going with the same plan all the way through the match. Even though that it was the first two sets kind of looks easy, you know, but you’re playing Rafa and you know what kind of opponent he is and you have to be ready for anything. So, you know, that’s why I keep myself really focused and was keep going all the way till the end and trying to make my chances. Even though he just changed a couple of things – he gets better in the third set – but still I was able to finish it and close it up in three sets.

Berdych møter Andy Murray i semifinalen. Berdych leder 6-4 i innbyrdes oppgjør, og kampen mellom dem blir helt åpen.

Stopp pressen! Serena Williams ønsker å vinne flere Grand Slam-turneringer!

Jeg har levert mange dårlige overskrifter gjennom årene, så dere må lese de følgende avsnittene med lyden av singlende glasshus for deres indre ører.

Tommy Haas – legger fortsatt ikke opp. Det er gammalt nytt. (Wikimedia)

Vi befinner oss i tennisferien. Det slås ingen viktige gule baller over nettene. Tennis.com driver med oppsummeringer og forhåndsstoff så flittig at man skulle tro de jobbet på akkord.

Ferie betyr mange artikler, og overskrifter, som slår fast det helt opplagte. Saker som ikke vekker oppsikt på noen måte, som bekrefter fordommene om dagens toppidrettsfolk som hardtarbeidende, kjedelige folk.

Her er noen perler, med overskrifter og innhold som pirrer minimalt:

Berdych wants new team to rejuvenate his game. Ja, selvfølgelig!!! Det er jo derfor spillerne skifter trenerstab, for å forbedre spillet sitt!!! Mer sensasjonelt ville det vært om han håpet på en skikkelig nedtur med nye folk på treningsfeltet. Hallo!

Serena aims for better serving, more Grand Slam titles. Nei, så overraskende! Serven er det viktigste slaget i tennis. Selv Pete Sampras kunne sikkert tenkt seg en enda bedre serve, i likhet med meg, deg og alle andre som har spilt tennis. Grand Slam-titler er det viktigste å vinne i sporten, selvfølgelig vil Serena ha flere av dem selv om hun allerede har 18. Hallo!

Ivanovic: Winning another Grand Slam title is my dream. Ana Ivanovic har vunnet en Grand Slam-tittel før. Selvfølgelig vil hun vinne flere. Hvis dette var det mest interessante som kom fram i intervjuet, er det knapt nok verdt å skrive en artikkel. Hallo!

Haas, 36, wants to return to tour. Tommy Haas har spilt profesjonell tennis siden Gro Harlem Brundtland var statsminister. Han er 36 år gammel. Kroppen hans skranter. Likevel har Haas aldri gitt seg, og uttalt seg om saken ca. 346 ganger de siste årene. Haas kommer til å overleve oss alle. At han fortsatt ikke legger opp er status quo, med andre ord. Alle sammen nå: Hallo!!!

ATP-sluttspillet 2014 dag for dag

atp_logoNy uke, ny turnering som ikke går på mine kanaler. Her er kampene i ATP-sluttspillet dag for dag. Dette er turneringen hvor de åtte beste møtes i London, først til gruppespill og deretter sluttspill. (Les reglene for kvalifisering til semifinaler.)

Dag 1: Jeg hadde ikke gitt Kei Nishikori store sjanser mot Andy Murray, siden japaneren spiller sitt første ATP-sluttspill. Murray har spilt seg opp i høst, og på hjemmebane skal han slå Nishikori. Federers seier mot Raonic var som ventet, selv om Raonic slo ham i Paris nylig. At både Nishikori og Federer vant i strake sett, hjelper dem i fortsettelsen.

Dag 2: Stan Wawrinkas ustabile sesong fortsetter, denne gangen med en bølgetopp i stedet for en bølgedal: 6-1, 6-1 mot Tomas Berdych (som har spilt solid i høst) er overraskende overlegent. Eller kanskje ikke, vi snakker jo om Wawrinka her. Og han har nå slått Berdych i de fire siste kampene. Djokovic slo Cilic med samme sifre i neste kamp (og hva synes egentlig publikum om underholdningen til nå?). Jeg blir overrasket omWawrinka eller Berdych slår Djokovic, og med tre seire i sluttspillet har Djokovic sikret førsteplassen på rankingen ved årsslutt – uansett hva Federer finner på.

Dag 3: Både Kei Nishikori og Milos Raonic har slått Roger Federer tidligere. Begge deltar i ATP-sluttspillet for første gang, og begge ble sendt av banen uten å ta ett sett mot sveitseren. For en mann. Andy Murray slår Milos Raonic, og holder liv i håpet om semifinale. Det gunstigste scenariet for Federer er en semifinale mellom Murray og Djokovic. Med kveldens resultat mellom Murray og Raonic er Federer faktisk ikke helt klar for semifinale ennå.

Dag 4: Berdych og Cilic trengte begge en seier, og det var Berdych som fikk den, 6-3, 6-1. Fortsatt ingen tresettere i turneringen, og skuffelsen pipler fram på sosiale medier. Denne turneringen trenger Murray, Federer og Djokovic i semifinalene for å våkne til live. Akkurat da man trodde det ikke kunne bli mer ensidige kamputfall, slår Djokovic Wawrinka 6-3, 6-0 i siste kamp. Jeg savner Nadal.

Dag 5: Akkurat da du trodde det ikke var luft å skvise ut av denne sluttspillballongen, trekker Milos Raonic seg på grunn av skade. Inn kommer David Ferrer, som i det minste klarte å pushe Nishikori til tre sett. Det resultatet gjorde at Andy Murray måtte slå Roger Federer i strake sett for å avansere til semifinale. I stedet feide Federer ham av banen med 6-0, 6-1, et resultat ingen hadde sett for seg. Nishikori og Federer går til semifinale, og det eneste som kan redde denne turneringen er en finale mellom Federer og Djokovic.

Dag 6 (skrevet et par dager senere): Berdych måtte slå Djokovic for å holde liv i Federers sjanser til å ende året som verdensener. Djokovic svarte på det med enda en overlegen seier, og førsteplassen for 2014 er hans. Wawrinka slår Cilic i den siste gruppekampen, og det i en – hold deg fast! – tresettskamp. Wawrinka møter Federer i semifinale, Djokovic får Nishikori.

Dag 7 (skrevet dagen etter): Semifinalene gikk til tre sett, men det var bare den siste av dem som kommer til å bli husket: Roger Federer reddet fire matchballer mot Stan Wawrinka og vant 7-6 i tredje sett. Når jeg ser de fire matchballene i reprise, er det nærliggende å skylde på Wawrinkas nerver. De to første var overkommelige backhandvolleyer som Wawrinka ikke klarte å utnytte.

Dag 8: Roger Federer trekker seg fra finalen mot Novak Djokovic med skade. Jeg og resten av tennisverden er mest spent på hva dette betyr for finalen i Davis Cup i neste uke.

Gruppe A
Novak Djokovic – Marin Cilic 6-1, 6-1
Stan Wawrinka – Tomas Berdych 6-1, 6-1
Tomas Berdych – Marin Cilic 6-3, 6-1
Stan Wawrinka – Novak Djokovic 3-6, 0-6
Tomas Berdych – Novak Djokovic  2-6, 2-6
Marin Cilic – Stan Wawrinka  3-6, 6-4, 3-6
Tabellen Seier-tap Sett Games
Novak Djokovic 3-0 6-0 36-9
Stan Wawrinka 2-1 4-3 31-26
Tomas Berdych 1-2 2-4 18-28
Marin Cilic 0-3 1-6 18-40
Gruppe B
Roger Federer – Milos Raonic 6-1, 7-6 (0)
Kei Nishikori – Andy Murray 6-4, 6-4
Roger Federer – Kei Nishikori 6-3, 6-2
Milos Raonic – Andy Murray  3-6, 5-7
Roger Federer – Andy Murray 6-0, 6-1
Kei Nishikori – David Ferrer (erstattet skadet Milos Raonic)  4-6, 6-4, 6-1
Tabellen Seier-tap Sett Games
Roger Federer 3-0  6-0  37-13
Kei Nishikori 2-1 4-2 33-31
Andy Murray  1-2  2-4  22-32
Marin Cilic 0-2 0-4 15-26
David Ferrer 0-1 1-2 11-16
Semifinaler
Djokovic – Nishikori 6-1, 3-6, 6-0 Federer – Wawrinka 4-6, 7-5, 7-6 (8)
Finale
Djokovic – Federer ikke spilt fordi Federer trakk seg med skade.

WTF? De åtte beste samles i London

Denne saken handler om herretennisNoen forkortelser er mer uheldige enn andre. Til helga er det klart for ATP-sluttspillet, hvor årets åtte beste spillere (minus Rafael Nadal, skadet) samles. Det offisielle navnet er Barclays ATP World Tour Finals, populært kalt WTF.

Dette er de åtte spillerne: Novak Djokovic, Roger Federer, Andy Murray, Marin Cilic, Milos Raonic, Kei Nishikori, Tomas Berdych og Stanislas Wawrinka. Spillerne er delt inn i to grupper, gruppe A og B. (Noe som reiser spørsmålet: Hvorfor er ikke disse gruppenes navn solgt til sponsorer? Ikke det at jeg savner det, men i vår gjennomkommersialiserte sportsverden er dette overraskende.)

Slik er inndelingen. De to beste i hver gruppe møtes til semifinaler, deretter finale. Det spilles, gudskjelov, ikke bronsefinale. Asia og Nord-Amerika er også representert, og det liker vi:

Gruppe A Gruppe B
Novak Djokovic, Serbia Roger Federer, Sveits
Tomas Berdych, Tsjekkia Kei Nishikori, Japan
Marin Cilic, Kroatia Andy Murray, Storbritannia
Stanislas Wawrinka, Sveits Milos Raonic, Canada

Svar fort: Hvor mange av disse har vunnet ATP-sluttspillet før? Det riktige svaret er to: Djokovic og Federer. (Rafael Nadal har heller aldri vunnet denne turneringen, som er det eneste hullet av betydning på mannens CV.)

Det er en populær øvelse å diskutere hvilken Grand Slam-turnering som er vanskeligst å vinne, og det finnes gode argumenter for hver av dem (Australian Open, French Open, Wimbledon, US Open). Jeg skal ikke gå inn på det her, bare hevde at ATP-sluttspillet er vanskeligere enn dem alle.

Hvorfor?

  • Bare de åtte beste får delta i ATP-sluttspillet. I en Grand Slam-turnering får de 128 beste delta, og folk litt nede på rankingen kan også vinne Grand Slam-turneringer. Nåløyet for å få delta i sluttspillet er det trangeste på touren.
  • ATP-sluttspillet kommer helt til slutt i en 10 måneder lang sesong. Det krever ekstra mye av spillerne mentalt og fysisk.
  • ATP-sluttspillet foregår på hardcourt, et dekke som gir vinnersjanse til mange spillertyper.
  • Når de åtte beste deltar, er det ingen enkle kamper. Du kan vinne en Grand Slam-turnering uten å møte en eneste topp 10-spiller. Skal du vinne ATP-sluttspillet, må du slå de beste, det er ingen heldige trekninger eller snarveier.
  • Gruppeformatet gir spillerne en ekstra mental utfordring, for de kan oppleve å gå videre selv med tap. Og de kan komme i en situasjon hvor det å spille på et bestemt resultat er gunstig for hvem de møter i semifinalen. Slike dilemmaer har de ikke resten av året.

Hvem vinner i år? Novak Djokovic kommer til London med en fantastisk statistikk innendørs. Han har vunnet 27 kamper på rad innendørs, sist turneringen i Paris. Federer vant sitt første ATP-sluttspill for 11 år siden, og har også vært sprek i høst. Jeg leser ikke altfor mye inn i tapet mot Milos Raonic i Paris i forrige uke. For meg er Djokovic i gruppe A og Federer+Murray de soleklare kandidatene til å avansere. Alle har rutinen, og Murray har spilt på seg mye selvtillit de siste ukene.

Andy Murray: I form til ATP-sluttspillet på hjemmebane (Skottland er jo fortsatt en del av Storbritannia). (Wikimedia Commons)

Hvem som slår følge med Djokovic, er åpent. Jeg sitter med en følelse av at Marin Cilic er ganske mett for året, med en sensasjonell Grand Slam-tittel i sekken. Wawrinka er ikke stabil nok til å gjøre vei i London-vellinga, slik jeg ser det. Han har dessuten en Davis Cup-finale å tenke på. Tomas Berdych har et spill som passer godt innendørs, og får min stemme.

Vinner? Jeg tror Djokovic drar dette i land i finalen mot Andy Murray.

Det siste trofeet som mangler

Denne saken handler om Davis CupNoen savner kanskje et referat fra herrefinalen i US Open, hvor Marin Cilic slo Kei Nishikori. Til det vil jeg si to ting:

1) Jeg så ikke kampen. Cilic mot Nishikori midt på natta midt i ei arbeidsuke? Njet.
2) Jeg hadde skrevet et langt innlegg om US Open, men det forsvant i WordPress-kverna et sted. Jeg gidder ikke taste det inn på ny, men hovedpunktet var dette: Marin Cilic blir neppe framtidig verdensener eller Grand Slam-grossist. Til det er han for gammal. De som blir det, begynner å vinne tidligere i karrieren.

Sånn. Denne helga spilles semifinalene i Davis Cup 2014. Dette er nasjonsturneringen for menn, et VM om du vil. Forskjellen fra f.eks fotball-VM er at turneringen går over hele sesongen. Derfor får DC mye kritikk – det er en vanskelig turnering å holde oversikten over.

Semifinalene er slik:
Sveits – Italia i Geneve
Frankrike – Tsjekkia i Paris

Hvert DC-oppgjør består av to singlekamper på fredagen, deretter double på lørdag og til slutt to singlekamper søndag. Førstemann til tre seire vinner oppgjøret. Hjemmelaget bestemmer hvilket underlag kampen spilles på.

Davis Cup er det ene store trofeet Roger Federer mangler. Sveits har alle sjanser til å slå Italia, de har et mye bedre lag, toppet med Federer og Wawrinka. Jeg holder sveitserne som 70-30-favoritter. Her er sveitserne, via Roger Federers Instagram-konto:

Frankrike mot Tsjekkia i det andre oppgjøret er litt åpnere på papiret. Franskmennene har hjemmebane og det beste laget (Benneteau, Monfils, Gasquet og Tsonga!). Tsjekkia har en sterkere vinnermentalitet i Davis Cup de sists årene, og Berdych og Stepanek er ringrever i DC-sammenheng. Franskmennene skal ta dette, men presset på hjemmebane kan bli for stort. Berdych må vinne sine to kamper for at Tsjekkia skal ha en sjanse, tror jeg. Han har vært middelmådig i sommer, bortsett fra OK innsats i US Open.

Richard Gasquet er også på Instagram:

Jeg fyller inn resultatene her utover helgen, følg med.

Fredag: Ett tie-breaksett (Federer mot Bolelli) var eneste tilløp til spenning i de fire kampene. Både Sveits og Frankrike har så godt som avgjort semifinalene allerede. Sveitserne satser på at Wawrinka og Chiudinelli får jobben gjort i double. Frankrike kan umulig sitt oppgjør.

Lørdag: Frankrike avgjør mot Tsjekkia i double, og påfører Berdych/Stepanek et sjeldent tap. I Sveits lever spenningen (litt) når Italia vinner doublekampen. Federer og Wawrinka kan vel ikke begge tape sin kamp på søndag? (Wawrinka gir samtidig beskjed om at han trekker seg fra den kommende turneringen i Metz, til arrangørens store skuffelse. Jeg skjønner dem litt, men det er tross alt bedre at Wawrinka trekker seg nå, i stedet for å reise til Metz og tape tidlig.)

Søndag: Federer avgjør for Sveits i strake sett mot Fognini, og sender hjemlandet til finalen for første gang siden 1992. Kampene mellom Frankrike og Tsjekkia er uten betydning, men tsjekkerne klarer i det minste å vinne en av dem. Sveits spiller finale borte mot Frankrike 21-23.november: En av høstens store sportsbegivenheter.

Sveits Italia 3-2
Geneve, hardcourt
Federer Bolelli 7-6, 6-4, 6-4
Wawrinka Fognini 6-2, 6-3, 6-2
Chiudinelli/Wawrinka Bolelli/Fognini 5-7 6-3 7-5 3-6 2-6
Federer Fognini 6-2, 6-3, 7-6
Lammer Seppi 4-6, 6-1, 4-6
Frankrike Tsjekkia 4-1
Paris (Roland Garros), grus
Gasquet Berdych 6-3, 6-2, 6-3
Tsonga Rosol 6-2, 6-2, 6-3
Tsonga/Gasquet Stepanek/Berdych 6-7, 6-4, 7-6, 6-1
Benneteau Vesely 4-6, 3-6
Monfils Rosol 5-7, 6-4, 7-5

US Open, fredagskveld foran tv-en

Denne saken handler om US OpenSkalvise…kone på teater, barn i seng, US Open på skjermen. Her er det som skjedde sett fra en grå stol i Stavanger:

Simona Halep mot Mirjana Lucic-Baroni: Wimbledon-turneringen i 1999 vil alltid være spesiell for meg. Det var Steffi Grafs siste Grand Slam-turnering, det var da Pete Sampras slo Andre Agassi i finalen og der var året med et par tenårsingskometer i kvinneklassens semfinaler: Alexandra Stevenson og Mirjana Lucic.

Sistnevnte heter nå Lucic-Baroni. Hun ble aldri en stabil toppspiller, men holder på fortsatt. (Hvor er Alexandra Stevenson? Gudene vet.) Lucic i 2014 spiller på små marginer, som blir hennes triumf og tap. Hun har 4-3 i første setts tie-break og egen serve, taper det første på en enkel feil, men vinner det neste til ledelse 5-4. Hun får settball på en serveretur som treffer baksiden av Haleps grunnlinje, men følger opp med en feil. Settball nummer to: Lucic-Baroni slår en ny backhand rett i nettet, og det står 6-6. Halep klarer ikke å skape noe selv, og Lucic-Baroni får enda en settball etter frisk satsing. Verdenstoer Simona Halep gir henne settet med en andreserve som så vidt når fram til nettet. Party like it´s 1999!

(Men burde vi ikke fått se Venus Williams mot Sara Errani i stedet? Den går ikke på Eurosport 2, slik kommentatoren på 1 sier.)

Jeg sjekker tilstanden i barneavdelingen, rydder litt halvhjertet og kommer tilbake til en kamp hvor LUCIC LEDER 2-1 I ANDRE SETT MED EGEN SERVE! Leder det gamet 40-0, før Halep før 40-15, men Lucic server godt til ledelse 3-1. Simona Halep ser ikke ut som en verdenstoer, men som ett nummer for liten for Lucic.

Lucic øker til 4-2 ved å drive Halep langt ut på sidene. Dette må vel holde helt inn? Halep virker tom for ideer. Halep kaster for sikkerhets skyld inn enda en dobbeltfeil, og Lucic leder 5-2. (Må sjekke trekningen for å se hvilke hull et tap for Halep medfører. Bare sette på en klesmaskin først.) Oh yes, Lucic vinner dette, og Halep går på årets verste tap.

Rett over på Arthur Ashe-banen, hvor Sara Errani vinner mot Venus Williams i tredje setts tie-break. Får vi se Venus igjen i US Open noen gang? Jeg bare spør. Denne replikkvekslingen var kul, trenerne Brad Gilbert og Darren Cahill ga Errani mikroskopiske sjanser før kampen:

Mats Wilander og Barbara Schett nå, alltid trivelig, de forteller at Angelique Kerber er ute. Høh? Kerber og Halep er spillere som skal kverne i stykker middelmådigheter som Lucic i Grand Slam-sammenheng. For ikke å snakke om Belinda Bencic (17 år), som slo ut Kerber i strake sett.

Nå: Tomas Berdych mot Martin Klizan, en kamp som subber langt nede på karismaskalaen. Berdych kan være fryktelig god på sitt beste, når lave grunnslag treffer linjene i en sammenhengende kanonade. Bare han ikke har sin egen kleskolleksjon på seg. Jo, han har den oransjestripete på seg i dag.

Det er populært å snakke om hvor endimensjonale dagens spillere er, at de ikke skjønner seg på volleyspill. Tomas Berdych liker seg best bak i banen, men på 15-30 i egen serve plukker han opp en ekkel ball rett mot kroppen, i ingenmannsland på banen. Berdych setter en skrudd backhandvolley ned i Klizans forehandhjørne.

Klizan har enormt lange slagbevegelser, ser det ut for meg. Det kan ikke være særlig lurt på raske dekker? Ser ikke for meg at Berdych taper denne kampen. Maks fire sett, sier jeg. Berdych bryter til 5-3, tar første sett 6-3. (Nå må vel Eurosport 2 være ferdig med Bundesliga snart?)

Thiem mot Gulbis: Aldri sett Thiem før, bare hørt mye bra om ham. Gulbis er umulig å forutse, har i det minste mye mer rutine i slike sammenhenger og har vunnet de to første settene. I det første gamet er det Thiem som løper, Gulbis som styrer. (Alle disse som sender inn spørsmål til Eurosport om hvem spillerne skal møte, har de ikke smarttelefon og kan finne det ut selv?).

Gulbis kaster ballen temmelig høyt på serven. Lurer på om det finnes noen statistikk som viser sammenheng mellom høyde på oppkast og antall dobbeltfeil osv.

Thiem holder til 3-2 i fjerde sett. En av ballvekslingene viser hvor enkelt det er å sette fart på ballen i dag: Thiem løper skrått bakover i banen for å hente opp en forehand, som han uten problemer kyler ned i Gulbis´ backhandhjørne, og vinner til slutt poenget. Tennis anno 2014: Det er ikke tvingende nødvendig å spille seg til gode muligheter, det er alltid mulig å trekke av. Selv om et godt gjennomarbeidet poeng alltid gir størst sjanse for suksess.

Tilbake til Berdych-Klizan: For mange år siden skreiv jeg en artikkel om Tomas Berdychs forehand. Den er fortsatt en nytelse å se på. Jeg liker spesielt den lille rykningen i det racketen er helt i opptrekksfasen, et lite flikk med toppen av rammen før den raser mot ballen. Klizan holder til 4-3 i andre sett takket være nesten hasardiøs satsing. Han må spille sånn for å vinne denne kampen, så solid som Berdych er.

Men så! Berdych spiller et elendig siste game, og ser plutselig uflyttbar og stiv ut. Klizan presser en dårlig andreserve fra Berdych, og slipper ut et brøl i det han vinner gamet 6-4. Ett sett til hver nå.

Berdych tar det tredje settet enkelt, 6-2. klizan kan neppe snu dette, og jeg står ved min spådom om fire sett.

Over til Wozniacki mot Petkovic, to festlige jenter som spiller temmelig sjelløs tennis. Ups, der sa Eurosport-Francke at det hadde vært en veldig god kamp så langt. La oss håpe det fortsetter sånn. Wozniacki tar første sett. Danmark!

Wozniacki opp til 3-0 i andre sett.

Kjapt over til den andre kanalen for å se Berdych ta hånd om kampen mot Klizan…som server for det fjerde settet! Berdych kan ikke vikle seg inn i en femsetter allerede i andre runde. Kommer seg til 30-30 på stillingen 5-3 for Klizan, men Berdych sender en forehand fem meter utenfor – det er settball. Klizan blir overivrig og slår en forehand ut, og det er deuce igjen. En god førsteserve gir Klizan settball nummer to. En ny forehand fra Klizan slås ut, og det er deuce igjen. Han følger opp med et ess, og settball nummer tre. Dette er spennende, tross alt. Klizan bommer på enda et grunnslag. Enda en enkel feil fra slovaken, og det er breakball for Berdych. Klizan redder den med en god serve, og vi har deuce igjen. (Er ikke tennis en herlig sport?) Ny god serve, og Klizan får en FJERDE settball. Berdych dunker en forehand noen centimeter ut, og kampen går til et femte sett.

Tomas Berdych: Trussel i åtte år, men bare åtte titler

ATP - herretennisTomas Berdych slo gjennom med et brak da han slo Roger Federer ut at OL i Aten i 2004. 2004 var, som de fleste vil huske, et av Federers utenomjordiske år på ATP-touren. Han vant 11 titler (alle Grand Slam-turneringene utenom French Open) og sluttet året med 74 seire og 6 tap. Helt vilt. Men i Aten tapte han mot 18 år gamle Tomas Berdych i andre runde, selv etter å ha vunnet det første settet.