Stikkordarkiv: Becker

Fredrik Skavlans møte med Boris Becker var et høydepunkt

atp_logoFredrik Skavlan er landets beste tv-intervjuer. Fredagsprogrammet hans er ikke en like obligatorisk del av uka mi som det var for noen år siden, men det har en dragning likevel.

Skavlans opplegg er både en styrke og svakhet: Tre-fire kjente mennesker samles til samtale. Det tar ofte uventede vendinger når gjestene prøver å spille hverandre gode. Andre ganger faller det til bakken, særlig hvis gjestene ikke er komfortable med settingen. Selv får jeg lite ut av denne siden ved programmet, hvor de mellommenneskelige erfaringene som utveksles sjelden forteller mer enn at kjendisene også pusler med de samme tankene som oss andre.

Fredrik Skavlan

Fredrik Skavlan (Wikimedia).

Da liker jeg bedre den første delen av programmet, hvor én gjest blir intervjuet alene, og programlederen ikke er så opptatt av å få inn de andre gjestene i praten (eller komme med egne vitser). De mest minneverdige øye­blikk­ene fra Først og sist og Skavlan har skjedd i dette for­matet. Da VG skreiv om personal­­konflik­ten mellom LO-leder Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen i januar 2007, valgte LO-lederen å gi sin versjon på Først og sist. Inter­vjuet (som jeg dessverre ikke finner på nett) ble slett ingen opptur for Valla, som ble hardt presset av en skjerpet Fredrik Skavlan. Andre er bedre kvalifisert til å bedømme hvordan dette spilte inn i konflikt­ens drama­tur­gi, men jeg tror det bidro til at LO aldri klarte å få saken under kon­troll. Samme vinter gikk Valla av som LO-leder.

I går var Boris Becker hovedgjest. Becker er medievant nok til å gi passelig mye av seg selv, og han hadde god kjemi med Fredrik Skavlan. (De gangene det ikke klaffer, blir slike seanser pute-tv. Intervjuer og -objekt som ikke finner tonen kan kamufleres i trykte medier, men ikke på tv.) Samtalen tøtsjet innom mange sider av Beckers liv, fra Wimbledon-seieren i 1985 til privatlivet og trenerjobben for Novak Djokovic. Jeg liker intervjuer som pendler mellom faget (i Beckers tilfelle tennisen) og personligheten bak, som da Skavlan spurte Becker om hvem han var da han vant Wimbledon som 17-åring.

Becker mestret også den påfølgende småpraten med de andre gjestene, blant annet med den sørgelige historien om Bryan Ferry-sangen «Slave to love» som soundtrack da han slo opp med en ungdomskjæreste. Programmet ser du på NRKs hjemmesider (tilgjengelig til 28. desember 2014).

Jeg var blant skeptikerne da Becker ble trener for Djokovic for ett års tid siden. Becker hadde lite erfaring som trener, og spillestilen hans ligger langt unna Djokovics. Tradisjonelt har topptrenere har gjerne vært spillere som var gode, men ikke spitzenklasse (Larry Stefanki, Brad Gilbert, Tim og Tom Gullikson, Paul Annacone). 2014 viste at det ikke er noen motsetning mellom det å ha vært en Grand Slam-vinnende spiller selv, og det å trene andre til stor suksess (eksemplifisert ved Boris Becker, Michael Chang, Stefan Edberg og Goran Ivanisevic).

Jeg håper det bare er et tidsspørsmål før Andre Agassi og Pete Sampras finner hver sin protesjé å coache mot verdenstoppen. Barna deres begynner å bli store, og sagmuggen lokker alle tilbake til slutt. (Bortsett fra Bjørn Borg.)

Året med de mange jobbene og de færre blogginnleggene

ATP - herretennisDet har vært 14 spesielle måneder av mitt liv. I januar 2013 tok jeg sluttpakke fra det som hadde vært arbeidsplassen min i mer enn 15 år, uten at det sto en jobb og ventet på meg. Noen ganger må man bare gå tvert imot instinktene, stikke haka fram og se hva mer som finnes der ute. Denne uka begynte jeg i en fast jobb igjen. Jeg tror det blir mer tennisblogging nå.

Siden januar 2013 har jeg hatt tre ulike arbeidsgivere, i tillegg til å frilanse og skrive bacheloroppgave ved Universitetet i Stavanger. Dette har jeg lært i perioden:

  • Det finnes utrolig mange trivelige folk der ute.
  • Lærere har ikke for lang ferie. Mine lærerferier gikk stort sett med til å rette besvarelser og forberede timer. (I likhet med helgene.)
  • Lærere er ekstremt inkluderende overfor kvartstuderte røvere som prøver seg i yrket.
  • Det er mindre avstand mellom generasjonene enn for 20 år siden. Færre skarpe kanter mellom voksne og ungdommer.
  • Dagens elever på videregående er ekstremt trivelige. Mange av dem kommer jeg til å huske resten av livet, både for deres personligheter og deres faglige nysgjerrighet.
  • Når drøyt 100 prosent førsteårslærerjobb skal kombineres med ukentlig frilansskriving, tilløp til pedagogikkstudier, et normalt familieliv (barn på fem og ni) og venner – ja, da blir det ikke mye tid til tennisblogging. Og den bloggingen blir mest plikt, ikke så mye glede. Jeg tror det kommer til å forandre seg nå som jeg har skiftet arbeidsgiver for siste gang på en veldig lang stund.
  • Folk har stort sett ett spørsmål til den som skifter jobb: «Du savner ikke jobben på (navn på forrige arbeidsgiver), da?». Noen ganger variert med «Du angrer ikke på at du sluttet på (navn på forrige arbeidsgiver), da?». Hva svarer man egentlig til slikt? Stort sett ja og ha. Det lange svaret kommer her, for dere som er interessert: Jo, jeg savner elevene og kollegene på Vågen VGS i Sandnes, elevene og kollegene på Akademiet i Sandnes, friheten jeg hadde i prosjektjobben på Sølvberget våren 2013, jeg savner de solide kollegene i Aftenbladets Sandnes-redaksjon, jeg savner pionertiden og den første gjengen i Aftenbladets nettredaksjon, jeg savner å sparre med Ludvig Lorentzen i Aftenbladets feature-avdeling, jeg savner det å ha permisjon med små barn, jeg savner hungeren etter å bli ferdig med førstegangstjenesten i de mørke månedene i Harstad, og hvis noen lurer, så savner jeg noen ganger helt vanvittig sterkt det å sitte på toppen av en gigantisk gressklipper og klippe rekke etter rekke på kirkegårdene på Torvastad og Norheim, med kule vernesko på beina og NRK P3 i øret mens gresset ble perfekt kortklipt og solen varmet i fjeset eller regnet pisket mot fjeset. Men det er fortid, og jeg ser mest framover. Jeg har likt alle mine jobber, hver på sin måte, og hver av dem hadde kvaliteter som jeg ikke har funnet i de andre.

Men hei, tennis. Hva har skjedd siden sist? Roger Federer har skjedd. Han tapte finalen i Indian Wells mot Novak Djokovic, men fortsetter i fin form mot Ivo Karlovic i Miami. Karlovic er ikke den trusselen han var for noen år siden, men ingen skal undervurdere en serve som jevnt kommer i 220 kilometer i timen. Karlovic har 308 ess på 19 kamper i 2014, som gir et snitt på 16 ess i hver kamp! Karlovic slår omtrent så mange ess i en kamp som jeg har slått i mitt liv til sammen.

«De fire store» har vært en klisjé i norsk samfunnsdebatt siden Gyldendal lanserte Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson på den måten for mer enn hundre år siden. Det samme har skjedd i herretennis, hvor Federer, Murray, Nadal og Djokovic utgjør sportens svar på de fire norske forfatterne.

Av dem er jeg mest spent på hva Murray klarer framover. Han vant Wimbledon i fjor, men har siden den gang slitt med skader. Denne uka sa han takk og farvel til Ivan Lendl, og det er kanskje ikke så overraskende. Lendl gjorde Murray til en Grand Slam-vinner. Lendl vant selv French Open tre ganger, og det hadde vært spennende om han hadde prøvd å gni litt grusvisdom inn i Murray. En av tennisens mysterier er Murrays elendige meritter på grus. Man skulle tro at en ballsikker fyr som Murray ville trives på grus, men han sliter hvert år.

Apropos Lendl: Han skal ha mye av æren for at Murrays forehand nå er et potent våpen sammelignet med før. Jeg ble sittende og se på en YouTube-film av Lendl og Pete Sampras sine forehander fra deres velmaktsdager. Det er fortsatt imponerende greier:

Denne uka kom også nyheten om at Boris Becker skal ha hofteoperasjon. Det var mye buzz rundt samarbeidet mellom Novak Djokovic og Boris Becker da det ble kjent rundt juletider. Det er mindre nå. Wimbledon blir en prøvestein for det forholdet, tror jeg. Djokovic tapte lett mot Murray i finalen i fjor, en kamp hvor Becker i boksen hadde gitt Djokovic noen game gratis bare på selvtilliten. Hvordan blir kombinasjonen Becker/Djokovic der i år? Om tre måneder får vi svaret.

Hva skal Novak Djokovic med Boris Becker?

ATP - herretennisMange spillere skifter trenere i tennisens korte ferie. Det mest overraskende trenerbyttet ble varslet i går. Novak Djokovic, nummer to i verden, skal neste år trenes av Boris Becker.

Kort oppsummering for dere som ikke har fulgt med så lenge: Boris Becker vant Wimbledon som 17-åring (1985), deretter i 1986 og 1989. Han vant Australian Open i 1991 og ´96, samt US Open i 1989. Becker var i verdenstoppen i drøyt ti år, og var kjent for sine gode server og fysiske spill.

Boris Becker (Wikimedia).

Hele tennisverden spør seg hva Novak Djokovic kan få ut av dette samarbeidet. Serberens klatring til verdenstoppen, særlig den utrolige 2011-sesongen, var resultatet av mange års målrettet arbeid, hvor han forbedret alt fra kosthold til fysisk form og spillestil.

Slik jeg husker Becker, spilte han en mye instinktiv tennis enn Djokovic. Becker var sta som få andre. Han prøvde i flere kamper å slå Andre Agassi ved å dunke grunnslag fra langt bak i banen, uten stor suksess. Til å ha så mye talent og naturlige forutsetninger, føles Beckers seks Grand Slam-titler litt i underkant. Becker var alltid minst like nysgjerrig på livet som på tennis, og det kan ha kostet ham i form av titler.

Becker skal være «head coach» for Djokovic. Slik jeg skjønner det, betyr det at Djokovic beholder teamet sitt, med den eneste forskjellen at Becker kommer inn på toppen. Djokovic trenger neppe Becker til å servere baller på trening, og jeg tviler på om Becker er typen som kryper sammen for pc-en for å analysere neste motstander i filler.

Novak Djokovic (Wikimedia).

På Djokovics nivå er det neppe nødvendig. Djokovic slår 95 prosent av ATP-touren lett. Av spillerne i toppen, er det bare Murray (på raske dekker) og Nadal som byr på problemer. Djokvic må tro at Becker kan bidra med en X-faktor som kan vippe de jevne kampene i Grand Slam-sammenheng hans vei.

Legg merke til at Becker slett ikke skal ha en tilbaketrukket rolle i dette samarbeidet, ifølge Djokovics hjemmeside: «He will travel with world number two to Australian Open, Dubai, Miami, Monte Carlo, Rome, Roland Garros, Wimbledon, Cincinnati, US Open, Shanghai, Paris and London.» Det er mange uker, mange byer, mange kamper og mange anledninger til å bli forbannet på hverandre. Jeg regner med at Djokovic og Becker har tenkt over det, og hatt god tid til å bli kjent.

Beckers instinkter og seiersvilje er én ting. En annen er at en høyprofilert trener som Becker tar bort noe av mediefokuset fra Djokovic. Becker tar stor plass, og vil elske å være tilbake i manesjen.

Vil Becker ta Djokovic til førsteplass igjen? Jeg har ikke peiling. At Becker har null erfaring som trener, tror jeg ikke betyr noe, på dette nivået handler det mye om personkjemi. Andy Murray fikk suksess med Ivan Lendl på sin side, i et samarbeid jeg skrattlo av da det ble kjent for to år siden.

Hvor lang tid tar det før Pete Sampras går inn i Team Federer?

Siden det snart er jul og allting, må jeg dele et Becker-klipp med dere. Han huskes best for Wimbledon. Den indre kjernen av tenniselskere vil kanskje snakke enda varmere om Beckers kvaliteter på raske innendørsdekker. Den mest kjente av dem alle var finalen i ATP-sluttspillet 1996, mot Pete Sampras. Amerikaneren vant den i fem sett. Kampen ble ranket som den 10. beste kampen på 1900-tallet av forfatter Steve Flink (bra bok, by the way, les den!). Her er høydepunktene fra Becker-Sampras, Hannover 1996: