Stikkordarkiv: bøker

Maria Sharapova Roland Garros 2006

Flaks, Masha og tennisoffensiven

Maria Sharapova: Unstoppable
Selvbiografi
2017

Maria Sharapovas selvbiografi er lettlest, men ikke lettglemt. Der spillet hennes er endimensjonalt, viser selvbiografien fram nye sider av verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.

For dere som synes overskriften er i fikseste laget, kan jeg forklare den. Maria heter egentlig Masha, men likte bedre Maria da hun kom til USA som barn, fordi hun ikke ville bli assosiert med rollefiguren Marcia i TV-serien The Brady Bunch. Sharapova lærte å snakke amerikansk av å se på TV mellom treningsøktene i Florida.

Tsjernobyl

Maria Sharapova, Unstoppable

Maria Sharapova, Unstoppable

Flaks, ja. Historien Maria Sharapova forteller om sin vei til tennistoppen er så full av tilfeldigheter og heldigheter at det er utrolig om bare halvparten er sant. Jeg skal prøve å sammenfatte uten for mye unøyaktigheter: I april 1986 eksploderer en atomreaktor i Tsjernobyl. I den nærliggende byen Gomel i Hviterussland bor familien Sharapov. Kona er gravid med det som skal bli deres eneste barn. De frykter for egen, og den kommende babyens helse og flytter. Først til Sibir, deretter til Sotsji i sør. (Sharapova sier i boken at atomulykken i Tsjernobyl er den viktigste grunnen til at hun ble tennisspiller.) Før de flytter fra Gomel får faren, Yuri Sharapov, en tennisracket av broren sin, som en vits (russisk humor, der altså). Han har ingen interesse av tennis, men som ved et lykketreff finnes det et godt tennismiljø i Sotsji. Senere Grand Slam-vinner Yevgeny Kafelnikov kommer fra samme by. Farens racket får datteren Maria hendene på. Hun viser tidlig talent. Faren er en geskjeftig type, som drar henne med til Moskva, for et fesjå for hundrevis av talenter fra hele landet. Martina Navratilova oppdager tilfeldigvis Sharapovas evner, og oppfordrer faren til å flytte med henne til USA for å bli bedre. Han klarer å overtale de gjennomkorrupte russiske myndighetene til å skaffe ham nødvendige reisepapirer til USA for seg og datteren. Han og sju år gamle Maria ankommer Florida med 700 dollar i cash og en hel del lykke og fromme i bagasjen.

Skrev kontrakt med Nike som 11-åring

Det er bare starten, og livet hennes fortsetter i samme spor i Florida, med flaks, tilfeldigheter, uendelig mye trening, ambisjoner, farskjærlighet, dårlige venner og gode venner, før Nike inngår kontrakt med henne som 11-åring. Den første tredelen av Sharapovas selvbiografi er den mest interessante, og skildrer årene før berømmelsen. Et brennende spørsmål mens jeg leste: Sharapova klarte det, men hvor mange andre har prøvd på lignende, som regel mye mer gjennomtenkte veier til tennistoppen uten å ende opp med annet enn knuste drømmer og en skakkjørt familie? Det er trangt på toppen, og veldig god plass i bunnen av enhver idrettsgren.

Sharapova skriver mye om penger i årene før hun hadde dem, lite om dem etter at hun ble verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver. Hun har ingen bitre følelser overfor faren, som planla veien mot tennistoppen, i motsetning til andre som opplevde det samme (hei, Andre Agassi).

Det er business, og den er personlig

Hele livet hennes har vært innrettet mot det å bli best i tennis. Etter endt lesning satt jeg med enda et spørsmål: Er du lykkelig nå, Maria? Etter alle disse timene med tennis, dette venneløse livet, alle millionene på konto, denne ustoppelige trangen til å «beat them all»? Jeg har ikke helt det inntrykket. Hvor kommer den trangen til å slå dem alle fra, og hvorfor er den like sterk nå som hun nærmer seg 31? Tidlig i boken kommer det fram at hun egentlig så for seg å være tennispensjonist nå, men ville fortsette fordi hun ble tatt i doping – hun skulle slå dem alle enda en gang. Det har ikke gått helt sånn. Men hvem er Maria Sharapova hvis hun ikke lenger er ei jente som slår ballen hardt og flatt over nettet?

Sharapova er åpen om at hun knapt har noen venner på WTA-touren. Best å ikke knytte noen følelsesmessige bånd til sine fiender, for da vil hun miste gnisten mot dem på banen. Det står for meg som et utmattende liv å måtte føle en døgnkontinuerlig antipati mot sine motstandere (eller bransjekolleger, som de også er) for å vært skjerpet til kamp. Roger Federer og Marin Cilic spilte finale i Australian Open mot hverandre i forrige uke. I høst viste seg at de begge ferierte på Maldivene, og da møttes de selvsagt for å trene og henge sammen med hverandres familier. Chris Evert og Martina Navratilova hadde et solid forhold utenfor banen, uten at de konkurrerte dårligere mot hverandre på banen av den grunn.

Cheers to the final @rogerfederer ! 🥥🎾 #ausopen

Et innlegg delt av Marin Čilić (@marincilic_official)

Jeg fikk en liten klump i halsen da jeg leste avsnittene om Sharapovas forhold til tennisspiller Grigor Dimitrov, som hun var kjæreste med i flere år. Et avgjørende punkt i forholdet er da Dimitrov viser et bilde av hun som sitter i hans boks når han spiller i Wimbledon, og sier hvor glad han ble for det. Sharapova svarer at hun bare satt der fordi hun var utslått selv. Hun ville helst vært et annet sted og forberedt seg til sine egne kamper. Noen ganger treffer man riktig person på feil tidspunkt i livet, skriver hun, og noe må man jo si når ting tar slutt, men…ja. Kom igjen, Maria, du har slått hele verden i tennis i årevis, prøv å senke skuldrene litt og ikke vær så streng med deg selv.

Unstoppable er tilgjengelig i nettbokhandler. Eller du kan prøve å få det lokale biblioteket ditt til å kjøpe den inn. Hils fra meg.

Lars Gustafsson Tennisspelarna

Tennisspelarna av Lars Gustafsson er en hemmelig klassiker

Det var det i alle fall for meg. Jeg fikk den i gave i fjor høst av min gode kollega på Stavanger bibliotek, Egil Henriksen. Vi ble et litt fattigere bibliotek da Egil gikk av med pensjon i sommer.

Lars Gustafsson var et nytt navn for meg før jeg fikk denne boka. Det sier mer om mitt manglende overblikk enn om Gustafsson. Da han døde i fjor, 79 år gammel, var det en kulturnyhet i alle de svenske nettavisene. En del av bøkene hans er fortsatt å få i på norske biblioteker og nettbokhandler. Les videre

McEnroe og Knausgård

Rett før Australian Open leste jeg ferdig tredje bok i Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie, som er like medrivende lesning som de to første.

Nummer tre handlet om barndommen på Tromøya, og aller mest om hatet til faren. Den ene hjerteskjærende scenen etter den andre med råttent farskap mot sønnen. Det er fascinerende at Knausgård ikke prøver å psykologisere faren, men bare forteller historiene. Kanskje kommer det i de neste bøkene?

Knausgård toucher også borti tennis. Han skriver at Wimbledon-sendingene var blant høydepunktene på tv, i tillegg til tippekampen. I barndommen var McEnroe den store helten. Fra side 332-33:

Når John McEnroe, som jeg satte høyest av kanskje alle, når han fikk det farlige glimtet i øyet etter en dommeravgjørelse, når han likesom gløttet opp mot dommeren mens han droppet ballen mot gresset før serven, tenkte jeg fortvilet, nei, ikke gjør det, ikke gjør det, det går ikke bra, du tåler å miste det poenget, ikke gjør det! – og kunne nesten ikke se på når han likevel gjorde det, og begynte å skjelle dommeren huden full, kanskje til og med kaste racketen hardt i bakken så den spratt flere meter opp igjen. Min identifisering med ham var så stor at jeg gråt hver gang han tapte, og klarte ikke å være inne, men måtte ut på veien, hvor jeg satt på fortauskanten og sørget over tapet med kinn våte av tårer.

Les Knausgård. Selv om alle sier det er bra, trenger ikke det bety at det er dårlig. Eller for mer om McEnroe, les Tim Adams´ bok. Eller McEnroes egen selvbiografi.

Agassi-anmeldelsene begynner å komme

ATPFor et par dager siden fikk jeg mail fra Amazons britiske avdeling: Mitt eksemplar av Andre Agassis selvbiografi er på vei i posten. Hurra!

I mellomtiden har jeg lest en del av anmeldelsene som kommer. Her er noen lenker:

New York Times – meget kritisk.
Guardian – mer positiv.
Washington Post – ganske kjedelig anmeldelse, for å si det som det er.
Entertainment Weekly – ekstremt positiv (og overfladisk anmeldelse).

Kanskje kommer jeg til å oppdatere denne lenkesamlingen etter hvert.

Parykk!

ATPEn fantastisk ingress:

Andre Agassi forteller i sin nye bok at parykken hans forstyrret ham da han tapte French Open-finalen i 1990. (VG Nett)

Before the match he prayed «not for victory, but that my hairpiece would not fall off», siterer flere nettaviser fra boka.

Først kom avsløringen av at Andre Agassi brukte metamfetamin i karrieren. Fy og fy. Og så denne lekkasjen om…parykken. Selv millioner av dollar på kontoen og en enorm fanskare var altså ikke nok til å mildne smerten forbundet med å miste håret for Agassi. Det er mulig dette gir en dyp psykologisk innsikt i Agassi. Men akkurat nå synes jeg bare det er en utrolig underholdende historie fra livet hans, og han er tøff som tar det med.

Jeg får boka i midten av november. Gleder meg!