Hvor lenge er det siden arrangørlandet vant de ulike Grand Slam-turneringene?

Cedric Pioline gjør seg klar til å serve.

(bildet: Cedric Pioline gjør seg klar til å serve, French Open 2000. Eget bilde.)

Da Ashleigh Barty vant Australian Open 2022, var det like mye lettelse som glede i hjemlandet. Selv om Australia er en av verdens store tennisnasjoner, var det mange år siden en av deres hadde vunnet en av singleklassene.  Hvor gode er Grand Slam-landene til å vinne turneringene de arrangerer? La oss ta en kikk. (Jeg snakker om singleklassen. Double er for spesielt interesserte.)

Australian Open

  • Siste mannlige australske vinner: Mark Edmondson, 1976.
  • Siste kvinnelige australske vinner: Ashleigh Barty, 2022.
Patrick Rafter Roland Garros 2000
Patrick Rafter trener før French Open 2000. (Eget bilde)

I 2022 var det 44 år siden en australsk spiller hadde vunnet en av singleklassene, før Barty vant finalen mot Danielle Collins. Det har vært mange gode spillere fra Australia i løpet av de 44 årene, men de har vunnet andre Grand Slam-turneringer. Lleyton Hewitt vant US Open og Wimbledon, Pat Cash vant Wimbledon, Patrick Rafter vant US Open to ganger. Hewitt og Cash nådde finalen i Australian Open, uten å vinne. Samantha Stosur vant US Open 2011.

Traume: 0 av 10. Australia kommer til å leve lenge på Bartys triumf, og hun kan vinne flere ganger. I herreklassen er det tynnere.

French Open

  • Siste mannlige franske vinner: Yannick Noah, 1983
  • Siste kvinnelige franske vinner: Mary Pierce, 2000
Mary Pierce Roland Garros 2000
Mary Pierce gjør seg klar til å serve, French Open 2000. (Eget bilde)

Pourquoi? Frankrike har tradisjonene, pengene, en hel bataljon i topp 100 for både menn og kvinner, men er elendige på hjemmebane. Mary Pierce har fransk pass, men er ikke et produkt av den franske tennismaskinen. Amelie Mauresmo har vunnet Australian Open og Wimbledon, Marion Bartoli Wimbledon. Ingen franske menn har vunnet noen Grand Slam-turnering siden 1946, med unntak av den enslige for Yannick Noah. (Henri Leconte spilte finale i French Open 1988 mot Mats Wilander. Taktikk: Angripe Wilanders andreserve. Wilander slo 71 av 73 førsteserver og vant i tre sett.) Jo-Wilfried Tsonga spilte finale i Australian Open 2008, og Cedric Pioline nådde finalen i US Open 1993 og Wimbledon 1997 (to anledninger hvor han fikk Pete Sampras til å se overjordisk god ut).

Traume: 9 av 10. Frankrike underpresterer år etter år.

Wimbledon

  • Siste mannlige britiske vinner: Andy Murray, 2016
  • Siste kvinnelige britiske vinner: Virginia Wade, 1977

I mange år var «our Andy» det store britiske håpet, og da han ble den første britiske mannen som vant Wimbledon siden 1930-tallet, ble landets rygg mye rakere. Murray kommer aldri til å vinne Wimbledon igjen. På kvinnesiden har de fått fram Emma Raducanu, som vant US Open i 2021 og selvsagt har sjanser i Wimbledon også.

Traume: 2 av 10. Murray har to nokså ferske titler i Wimbledon, Raducanu er på vei opp og Daniel Evans og Cameron Norrie kan også skape litt spenning for hjemmepublikum de neste årene.

US Open

  • Siste mannlige amerikanske vinner: Andy Roddick, 2003
  • Siste kvinnelige amerikanske vinner: Sloane Stephens, 2017
Venus Williams Roland Garros French Open 2000
Venus Williams server, French Open 2000. (Eget bilde)

Serena Williams har sørget for amerikanske triumfer i US Open siden 1999. I 2017 vant Sloane Stephens (mot en annen amerikaner, Madison Keys), og siden den gang har Serena vært nær ved å vinne. Danielle Collins spilte akkurat finale i Australian Open, og amerikanerne har alltid mange i topp 100. Men uten Serena (når den tid kommer), har de ikke ledestjernen lenger.

Smertepunktet er mennene. Andy Roddick er ikke bare den siste amerikanske mann som har vunnet US Open, ingen amerikaner har siden 2003 vunnet noen Grand Slam-turneringer. Det mangler aldri folk i toppen, men ingen amerikaner har spilt Grand Slam-finale siden Roddick tapte Wimbledon-finalen i 2009.

Traume: 7/10. USA klarer ikke å produsere Grand Slam-vinnere på herresiden lenger. Med tradisjonene, spillergrunnlaget og ressursene de har, er det et mysterium.

Hvem husker Nadals gameball til ledelse 4-2 i femte sett av AO-finalen i 2017?

Roger Federer (Wikimedia Commons)
Roger Federer (Wikimedia Commons)

Tennis er en sport hvor mye avhenger av et poeng her og der. Hvilke poeng som blir husket og ikke, er litt tilfeldig.

En misbrukt matchball og påfølgende tap for den som hadde matchballen, er det beste en tennisreferent kan ønske seg, det perfekt utgangspunkt for en historie om det store nesten. Misbrukte settballer og gameballer er også fint å bygge et narrativ rundt, men hvilke slike muligheter som blir en del av den kollektive hukommelsen, er vanskelig å spå.

Det er skrevet mye om Federers to misbrukte matchballer i Wimbledon-finalen mot Djokovic i fjor. Hvis Federer hadde endt opp med å vinne kampen, ville de vært glemt. At de lever i det kollektive tennisminnet, skyldes at Federer tapte.

For noen kvelder siden så jeg høydepunktene fra Federer-Djokovic i US Open 2007-finalen. Federer vant den kampen, men måtte redde totalt fem settballer i de to første settene. Merkelig nok er det ingen som snakker om det i dag, 2007-finalen er bare en del av Federers dominante periode i US Open (2004-08). Djokovic fikk sin revansje i Australian Open 2008, fem måneder senere.

Finalen mellom Federer og Nadal i Australian Open 2017 er deres mest berømte kamp etter (den noe oppskrytte) Wimbledon-finalen i 2008. Historien om 2017-finalen bør være kjent for de fleste. Federer kom tilbake om vant kampen i femte sett, etter at Nadal tok en tidlig ledelse i settet.

Det femte settet snur i game nummer seks, hvor Nadal server med ledelse 3-2. Etter innledende trøbbel i gamet, får Nadal gameball til å ta ledelsen 4-2.

Hadde han satt denne, ville han sannsynligvis ha vunnet finalen, og vært den med 20 Grand Slam-titler, og Federer bare med 19. (Hvis vi skal se helt kontrafaktisk på det.) Men dette poenget er ikke en del av narrativet når historien om Australian Open-finalen 2017 fortelles. Selv om Nadal tapte kampen, slik Federer gjorde i Wimbledon 2019. Federers comeback etter den lange skadeperioden før denne finalen «trumfer» Nadals tapte sjanser i denne fortellingen.

Dette er det som skjer når Nadal skal serve på 40-30, med gameball for å gå opp til 4-2:

Nadal slår en serve som skrur innover mot kroppen på Federer, men Federer får blokkert en backhand tilbake. Nadal slår den påfølgende forehanden mot Federers backhand som vanlig, men ballen treffer toppen av nettet. Ballen spretter via nettkanten og over, men ut over sidelinjen.

Federer tar poenget og de to neste, med en backhandvinner og en forehandfeil fra Nadal, og utligner til 3-3. Federer vinner de tre neste gamene også, men også der var det poeng og øyeblikk hvor kampen kunne vippet motsatt vei.

Tennis er en rekke hendelser som avgjøres av små marginer. Derfor er det imponerende hvordan noen spillere år etter år klarer å vinne igjen og igjen.

Sofia Kenin vant Australian Open – hva nå?

Sofia Kenin (Wikimedia Commons)Tennis på tv:
Sofia Kenin – Garbine Muguruza 4-6, 6-2, 6-2
Finale, Australian Open 2020

Damefinalen mellom Sofia Kenin og Garbine Muguruza ble mer underholdende enn begynnelsen lovet. Muguruza er den hardtslående av de to, og utstråler en sjefhet på banen som jeg liker. Hun var fast bestemt på å knuse alt som Kenin måtte slenge over nettet, på sin vanlige «jeg vinner og jeg taper kampene mine selv»-måte. (Motto på Muguruzas Instagram-profil: «Life is too big to play small».)

Det funka bra ganske lenge. Kenin hadde tydeligvis en plan om å dra Muguruza ut av stilen med å variere spillet, men da hun hadde slengt i vei tre stoppballer før jeg hadde funnet en komfortabel stilling i stolen, tror jeg Muguruza skjønte tegningen.

Kenin er et nytt bekjentskap for meg. Spillere i kvinnefinalene er gjerne det, det popper opp nye talenter som kanskje/kanskje ikke kan overta etter Serena Williams. (Jeg føler jeg har skrevet den setningen noen ganger opp gjennom årene.) Underveis i kampen ble Jelena Ostapenko nevnt av Eurosports kommentatorer da de svarte på spørsmål om Kenins langvarige potensial (Ostapenko vant French Open en gang), og de trodde Kenin nok hadde spillet til å stabilisere seg i toppen.

Vi får se. Kenin spilte en kreativ, variert og fin tennis i denne finalen, med en enormt lang tilbakesving på forehanden. Mest imponerende var de tre strake breakballene hun reddet på 2-2 i tredje sett, først tre vinnere og så to vinnere til da hun holdt til 3-2. Da var Muguruza ferdig, og dobbeltfeilen på matchballen var en passende avslutning.

Djokovics fremste talent

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)
Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Dominic Thiem 6-4, 4-6, 2-6, 6-3, 6-4
Finale, Australian Open 2020

I boka som bør være alle tennisspilleres bibel, Winning ugly av Brad Gilbert, refererer Gilbert til notater som talentspeidere gjorde om ham da han var ung spiller. Jeg har ikke boka foran meg, så ordrett er dette ikke, men innholdet var omtrent sånn: «Dårlig serve, dårlig forehand, dårlig backhand. Vinner kamper.»

Novak Djokovic har eksellente slag, bevegelse, ballkontroll og alt mulig annet. Han er i en annen talentliga enn Brad Gilbert. Likevel var det sitatet fra Winning ugly jeg kom til å tenke på da jeg så finalen mellom Dominic Thiem og Djokovic i dag. Djokovic vant første sett, men etter de to neste var Twitter fullt av bekymringsmeldinger. Djokovic spilte dårlig. Han var sur og uinteressert, og så ganske kokt ut. Men jo lenger kampen varte, desto mer begynte Djokovics talent for å vinne kamper å skinne.

Hvis jeg skal si noe om slag, så var dette første gangen jeg fikk øynene opp for Djokovics forehand til forehandhjørnet hos motstanderen. Det er ikke et vilt slag, men kontrollert, pressende og ofte en manøver som skaffer Djokovic overtaket i poenget.

I fjerde og femte sett krøp Djokovic nærmer grunnlinja, og Thiem klarte ikke å spille så ekstraordinært som nødvendig er for å slå Djokovic i formen han viste i dag. Underveis begynte jeg også å tenke etter hvor mange av sine Grand Slam-titler Djokovic har vunnet med publikums støtte. Det er ikke mange. Aldri i Wimbledon, aldri mot Federer, og i alle fall ikke i denne kampen, selv om han er kongen av Melbourne. Rart.

Mine tweets fra finalen:

Barty i farti

Ashleigh Barty – Alison Riske 6-3, 1-6, 6-4
Åttendelsfinale, Australian Open 2020

Ashleigh Barty (https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Ash_Barty_(46174918534).jpg)
Ashleigh Barty (Wikimedia Commons)

Tribunene var fylt opp med trivelige australske tennispensjonister da Ashleigh Barty entret banen mot Alison Riske i dag: Pat Cash, Alicia Molik, Pat Rafter og sikkert flere. Jeg vet ikke om Mark Edmondson og/eller Chris O´Neil var der. De er hjemlandets siste vinnere i singleklassene, og hvis du ikke har hørt om noen av dem, er det helt greit. Australian Open hadde ikke spesielt høy status på 1970-tallet, da de vant. Men nå håper alle at Barty kan vinne turneringen, og det er ingen overveldende favoritter i veien.

Mine notater fra Barty-Riske:

Barty holder greit til 1-0. Bryter umiddelbart Riskes serve, og det australske publikummet har ingen skrupler med å juble over alle typer poeng som Barty henter inn. Barty holder til 3-0 med en kontrollert forehandvinner, og jeg sitter og lurer på hva som skjedde i de to kampene de har spilt mot hverandre før – Riske vant begge.

Alison Riske minner meg om Marion Bartoli i stilen, måten hun legger seg inn i backhanden, for eksempel. Serven minner mer om Juan Ignacio Chela, ved at hun løfter racketen rett bak hodet tidlig i bevegelsen, og holder den der. Den vil aldri få siklende YouTube-videoer laget om seg, men det funker greit nok.

Riske kommer seg inn i kampen til 1-3, og i neste game bryter hun Bartys serve, og vi er tilbake på serve. På dette tidspunktet må jeg ut et kjøreærend, og da jeg kommer tilbake har Barty vunnet første sett, og ligger under 0-2 i andre. Jeg liker Riskes stil, hun satser mye, men ikke vilt. (Selv pendler jeg mellom Michael Chang-aktige evighetspoeng og full spiker, alt mellom er terra incognita).

Barty reduserer til 1-3, og prøver å spille seg varm i dette andre settet, men Riske tar føringen igjen til 4-1. Barty har et større repertoar, men klarer ikke å smarte seg ut av poengene nå. På 5-1 skriver jeg at «Barty har fått stirrå», som på stavangersk betyr at hun glaner umotivert ut i lufta. Det er stillere på tribunen og Riske vinner settet 6-1.

Barty begynner tredje sett med å krangle seg til 1-0, Riske holder til 1-1. Barty klarer endelig å holde enkelt igjen, til 2-1. Hun bryter til 3-1 akkurat samtidig som Eurosport Playeren min går i dass. Playeren har hakket gjennom hele kampen, og variert oppløsningen på bildet konstant, men nå fryser hele bildet. aaaaaRRRRGGGHHHHH!!!! Ja, jeg har stabil nettforbindelse, og kan se timevis med HBO, YouTube, NRK nett-tv eller Netflix uten sånne problemer.

Barty holder igjen til 4-1, og har grepet på det. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt hvorfor hun slicet så mye, kanskje var det en del av å mørne Riske fysisk, og det ser ut til å ha virket. Riske holder til 2-4, og prøver å peppe seg opp før neste game. Og ja, hun bryter til 3-4, og holder til 4-4. Barty holder serve igjen til 5-4, og avgjør kampen med et siste brudd i neste sett, akkurat i det Eurosport Player igjen knekker sammen. A r g h.

ATP Cup begynner nå

(torsdag ettermiddag:)
Kom igjen, Åsmund. Ikke hør på den lille negative fyren på skulderen din. ATP Cup blir kjempegøy!

Jeg prøver. Passelig hardt, har ikke så mye energi etter jula. ATP Cup er en ny oppfinnelse av året. Det er en nasjonsturnering for menn, og spilles de neste ni dagene i tre ulike byer i Australia. Det skal spilles topptennis igjen! Gøy! Kom igjen!

Det er ikke mange ukene siden Davis Cup ble spilt, også det en nasjonsturnering for menn, som for sikkerhets skyld hadde et nytt format av året. At ATP Cup kommer nå, sier litt om en sport hvor det ikke snakkes så mye sammen på bakrommet. Eller at det ikke ikke finnes noen übersjef der oppe som kan si at det er tullball å ha to så like turneringer rett etter hverandre. ATP Cup drives av herrenes organisasjon (ATP) og Davis Cup av det internasjonale tennisforbundet (ITF). Når de beste spillerne allerede nå foreslår at de to turneringene slår seg sammen, håper jeg de tar til fornuft. Det finnes også en organisasjon for kvinnene, WTA, som har sin nasjonsturnering, Fed Cup. Rettelse: Fed Cup organiseres av ITF.

Tennis har fire hjørnesteiner, og det er de fire Grand Slam-turneringene. Davis Cup har vært en kollektiv bonus til dette,  men jeg tror ikke du finner den spiller i verden som heller ville ha vunnet Davis Cup enn en Grand Slam-turnering. Og tennis er en individuell idrett, folks sympatier går på kryss av landegrensene på en helt annen måte enn i lagidrett.

Og dessuten (gneldre, klage, sutre…)

(fredag morgen:)
Casper Ruud slo John Isner! Himmel! Tennis! Bring it on! Endelig er vi i gang!

Ingen har fått Nadal til å se så sjanseløs ut

Novak Djokovic (Wikimedia Commons)

Tennis på tv:
Novak Djokovic – Rafael Nadal 6-3, 6-2, 6-3
Finale, Australian Open 2019

I begynnelsen av tredje sett begynte Novak Djokovic å spille stoppballer mot Nadal. Ikke spesielt gode stoppballer, Nadal nådde dem, men Djokovic vant stort sett poengene, med en blanding av dyktighet og flaks.

I en annen kamp og en annen tid ville jeg tatt det som et tegn på begynnende desperasjon, men i denne finalen var det enda et bevis på hvor avslappa Djokovic var. Han spilte sin livs kamp mot en Nadal som kom til finalen uten å ha tapt et sett.

Tenniskamper vinnes som regel av den spilleren som slipper å bevege seg ut av komfortsonen for å ta poengene. Det er derfor Nadal som regel har slått Federer, og derfor Djokovic har fått overtaket på Nadal. Nadal grunnmur er forehanden ut mot motstanderens backhand. Problemet for Nadal er at den manøveren ikke er effektiv mot Djokovic, som har sportens beste backhand. Djokovic har lånt øre til Karl Rove, PR-manager for president George W. Bush, som mente at det var lurt å angripe motstanderens styrke. Djokovic er ikke redd for å slå til Nadals fryktede forehand, og allerede der har han et lite mentalt overtak. Nadal får ikke så mye igjen for overskruen sin på hardcourt. Det blir interessant å se hvordan en eventuell finale i French Open mellom dem vil bli.

Djokovic i tre raske sett var ikke blant de mange spådommene jeg leste før denne kampen. Nadal prøvde å gire seg opp etter gode poeng, men kom egentlig aldri inn i kampen.

Gud, som vi skal plage kommende generasjoner med gjenfortellinger om tennisen i årene 2003 – 2018 og forbi det. McEnroe og Borg spilte mot hverandre 14 ganger, på noen få år. Dette var til sammenligning kamp nummer 53 mellom Nadal og Djokovic, som nå har 17 og 15 Grand Slam-titler, og fortsatt spiller Federer, som har 20.

Nytt navn: Clara Tauson

Danmark har Caroline Wozniacki, tidligere verdensener, og nå kommer Clara Tauson. Hun er 16 år gammel, og vant finalen i Australian Open, juniorklassen. Hun har allerede en lang Wikipedia-artikkel om seg.

Tauson vant alle kampene sine i årets turnering før finalen problemfritt, bortsett fra det første settet i den første kampen.

I juniorklassene kan spillerne være med hvis de er i alderen 13-18, og da er det sterkt av Tauson å være både førsteseedet og klar for finalespill. Lista over tidligere vinnere inneholder en hel del kjente navn, som Taylor Townsend, Anastasia Pavlyuchenkova og Jelena Jankovic. Og mange som aldri ble gode seniorer.

Fra finalen i Australian Open, som Tauson vant:

Williams – Pliskova: 24 må vente

Jeg leste av mobilen i dag tidlig at Serena Willams hadde tapt kvartfinalen mot Karolina Pliskova i Australian Open. Vi har vært gjennom dette noen ganger de siste årene, at Williams ser uovervinnelig ut lenge, for så å tape i en dramatisk kamp. Sist gang det skjedde i Grand Slam-sammenheng var mot Naomi Osaka i US Open i fjor. I dag ga hun vekk en 5-1-ledelse i tredje sett, og det er sensasjonelt.

Da jeg så det siste settet av Pliskova-Williams i reprise, begynte kommentatoren å snakke om kampen som nærmest avgjort da Williams brøt i begynnelsen av settet. Hun raste av gårde til 5-1, med egen serve, som hun hadde hatt full kontroll på i tredje sett. På matchballen ble Williams avblåst for fotfeil, altså at den ene foten krysset grunnlinjen før hun hadde slått. På andreserven kom kampens mest dramatiske øyeblikk. Williams vrikket den venstre ankelen.

Pliskova kom seg gjennom det gamet, og begynte klatringen tilbake. Hun har et flatt, hardt spill, og spilte med stor risiko på alle poeng kampen gjennom.

Jeg var litt forundret over Williams etter at Pliskova reddet seg unna matchballene på 1-5. Gamene bare rant på for Williams, som gjorde lite for å psyke seg opp mellom poengene, så vidt jeg kunne se. I intervjuene etter kampen snakket Williams ned ankelskaden. En skadefri Serena Williams skal ikke tape seks game på rad, uansett motstand. Grand Slam-tittel nummer 24 kommer ikke her heller.

Pliskova møter Naomi Osaka i semifinalen, og det er en helt åpen kamp i mine øyne. Petra Kvitova skal slå Danielle Collins i den andre.

En av årets beste kamper!

Serena Williams (Wikimedia Commons)

Serena Williams – Simona Halep 6-1, 4-6, 6-4
4. runde, Australian Open 2019

Selv ikke verdens beste spillere har mange hele kamper hvor de spiller perfekt, hvor alt de prøver på, lykkes. Dette så lenge ut som en slik sjelden kamp, etter et første sett hvor Serena Williams var mange numre for stor for Simona Halep. Alle kamper Serena Williams spiller handler om hennes eget spill. Er det på topp, betyr motstanderens påfunn ingenting. Første sett var sånn.

Simona Halep ble brutt tidlig i andre sett også, og hadde 1-6, 1-2 vært stillingen i en av mine kamper, mot en motstander som hadde slått meg åtte ganger før, hadde jeg gitt opp. Simona Halep er verdensener av en grunn, og gjorde ikke det. Hun brøt tilbake, og vant til slutt settet. Serena bommet litt mer, og Halep klarte å vinne de lange ballvekslingene.

Utover andre og tredje sett var det Halep som holdt serve enkelt, ulogisk nok med tanke på hvem av dem som har den beste serven. Halep hadde tre breaksjanser i tredje sett, men tok ikke vare på noen av dem. Serena brøt til 5-3 i siste sett, og servet kampen inn uten store problemer. Halep klarte å presse henne i de lange duellene i store deler av kampen, men mot slutten var det Serena som vant disse poengene. Kampen minnet litt om Tsitsipas-Federer i den forstand at spilleren som reddet mange breakballer (Tsitsipas/Serena) spilte med lavere skuldre etter å ha kommet seg gjennom vanskelighetene.

Alle de fire single-finalistene fra Australian Open i fjor er ute nå; Federer, Cilic, Wozniacki og Halep.

Serena møter Karolina Pliskova i neste runde. Den øverste delen av trekningen er den sterkeste. I tillegg til de to nevnte, er Naomi Osaka (seedet 4) og Elina  Svitolina (6) her. De fire andre kvartfinalistene er Kvitova (8), Barty (15), Pavlyuchenkova og Collins. Kvartfinalen mellom Kvitova og Barty er langt på vei en semifinale, synes jeg.